Ba'al-Sebub
Ekrons avgud
Også kjent som: Beelzebub, Beelsebul, Ba'al-Zebub, Baal-Sebub, Baal-Zebub, Beelzebul, Djevelen, Lucifer, Den onde, Fristeren
Ba'al-Sebub ("fluenes herre") var en filistisk avgud som ble tilbedt i byen Ekron. Han er mest kjent fra beretningen der kong Akasja av Israel sendte budbærere for å rådspørre denne avguden om sin sykdom, noe som vakte Guds vrede og profeten Elias' fordømmelse. I Det nye testamente brukes den beslektede formen Beelzebul som et navn på demonenes fyrste.
Nøkkelhendelser
Kong Akasja rådspør Ba'al-Sebub
Etter at kong Akasja falt gjennom gitteret i sin sal i Samaria og ble syk, sendte han budbærere til Ekron for å rådspørre Ba'al-Sebub om han ville bli frisk igjen.
Elias' fordømmelse
Herrens engel sendte profeten Elia for å møte Akasjas budbærere og spørre om det ikke fantes noen Gud i Israel, siden kongen henvendte seg til Ba'al-Sebub, Ekrons gud. Elia kunngjorde at Akasja ville dø.
Akasjas gjentatte forsøk og dom
Akasja sendte tre grupper med soldater for å hente Elia, men de to første gruppene ble fortært av ild fra himmelen. Profetens dom over kongens avgudsdyrkelse av Ba'al-Sebub ble stadfestet da Akasja døde.
Beelzebul-anklagen mot Jesus
Fariseerne anklaget Jesus for å drive ut demoner ved Beelzebul, demonenes fyrste – et navn beslektet med Ba'al-Sebub. Jesus avviste anklagen og viste at Satan ikke kan drive ut Satan.
*
Den greske konstruksjonen «οὐκ … εἰ μὴ ἐν τῷ Βεελζεβούλ» er en sterk eksklusiv negasjon: «ikke … unntatt ved Beelsebul». Oversettelsen gjengir dette med «Det er bare ved Beelsebul … at han driver ut demoner», som fanger den eksklusive betydningen godt på naturlig norsk. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «Denne mannen driver ikke ut demoner uten ved Beelsebul», men den valgte løsningen er mer idiomatisk. «Ἄρχοντι τῶν δαιμονίων» (herskeren over demonene) er en apposisjon til Beelsebul som gjengis direkte.
Οὗτος (denne) brukes demonstrativt og noe nedsettende av fariseerne – de peker på Jesus uten å bruke navnet hans. På gresk forsterker dette distansen og forakten i anklagen. Konstruksjonen οὐκ … εἰ μή er en eksklusiv negasjon som tilsvarer «bare ved» eller «ikke … unntatt ved».
Navnet Beelsebul (Βεελζεβούλ) har usikker etymologi. Det kan stamme fra 'Baal-Zebub' (fluenes herre) kjent fra 2 Kong 1:2, eller fra 'Baal-Zebul' (den opphøyde herren / boligens herre). I nytestamentlig tid ble navnet brukt som betegnelse på Satan eller demonenes fyrste. Filisternes gud Ekrons Baal-Sebub kan ha blitt forvansket bevisst i polemisk øyemed.
Fariseernes anklage – å tilskrive Jesu undergjerninger til demoniske krefter – representerer den mest alvorlige formen for motstand mot Jesus. I de følgende versene (v. 25–32) imøtegår Jesus anklagen og advarer om at blasfemi mot Den hellige ånd er den eneste utilgivelige synden. Anklagen avslører en vilje til å fornekte Guds kraft selv når den åpenbart er til stede.
Noen håndskrifter har formen Βεελζεβούβ (Beelsebub), mens de fleste og beste håndskriftene har Βεελζεβούλ (Beelsebul). Den sistnevnte formen er den best attesterte og brukes i de fleste moderne kritiske utgaver.
*
Grunnteksten har partisippet εἰδώς (da han visste/kjente) uten eksplisitt subjekt; konteksten gjør det klart at det er Jesus. Oversettelsen gjør dette eksplisitt ved å skrive «Jesus kjente tankene deres», noe som er naturlig på norsk. Det greske Πᾶσα βασιλεία μερισθεῖσα καθʼ ἑαυτῆς er gjengitt «Hvert rike som er splittet mot seg selv», mens πᾶσα πόλις ἢ οἰκία μερισθεῖσα er gjengitt «ingen by eller hus som er splittet mot seg selv». Det negative «ingen» brukes for å gjenspeile den negative konstruksjonen οὐ σταθήσεται. Grunnteksten varierer mellom ἐρημοῦται (blir lagt øde) og οὐ σταθήσεται (skal ikke stå), og oversettelsen bevarer denne variasjonen med «blir lagt øde» og «kan bli stående».
Verbet εἰδώς er perfektum partisipp av οἶδα (å vite, kjenne) og uttrykker en vedvarende tilstand av viten snarere enn en plutselig erkjennelse. Substantivet ἐνθυμήσεις (tanker, overveielser) kommer av ἐνθυμέομαι (å tenke over, overveie) og betegner indre refleksjoner. Verbet ἐρημοῦται (presens passiv av ἐρημόω) betyr «bli lagt øde/forlatt», mens μερισθεῖσα (aorist passiv partisipp av μερίζω) betyr «splittet/delt».
Jesu evne til å kjenne andres tanker (εἰδὼς τὰς ἐνθυμήσεις αὐτῶν) er et gjennomgående motiv hos Matteus (jf. Matt 9:4; 22:18) og understreker hans guddommelige allvitenhet og autoritet. Argumentet med splittelse (rike, by, hus) er en reductio ad absurdum: Dersom Satan driver ut sine egne, undergraver han sitt eget herredømme, noe som er selvmotsigende.
Bildet av et rike splittet mot seg selv hadde sterk resonans i en jødisk kontekst preget av erfaring med at indre splittelse i Israel hadde ført til ødeleggelse og eksil. Tredelingen rike–by–hus speiler antikkens samfunnsstruktur fra makro- til mikronivå.
Noen håndskrifter har ὁ Ἰησοῦς (Jesus) som eksplisitt subjekt etter δέ, mens de eldste og beste manuskriptene (bl.a. א, B) bare har partisippet εἰδώς uten navngitt subjekt. Oversettelsen følger flertallet av tekstkritikere som anser det eksplisitte «Jesus» som en sekundær tilføyelse, men legger til subjektet for klarhetens skyld.
*
Oversettelsen gjengir den greske betingelsessetningen εἰ … ἐκβάλλει (om … driver ut) som en reell mulighet for argumentets skyld, ikke som noe Jesus bekrefter. Det retoriske spørsmålet πῶς οὖν σταθήσεται (hvordan kan da … bli stående?) beholdes som spørsmål på norsk, noe som bevarer den retoriske kraften. Gresk καί i begynnelsen av verset binder argumentet til foregående vers og bør gjengis med «Og». Et alternativ ville vært å utelate «Og» for å gi setningen mer selvstendig preg, slik den nåværende oversettelsen gjør.
Konstruksjonen εἰ + indikativ presens (εἰ ὁ Σατανᾶς τὸν Σατανᾶν ἐκβάλλει) er en førsteklasses betingelsessetning som antar premisset som sant for argumentets skyld. Aorist passiv ἐμερίσθη (ble splittet) understreker at splittelsen allerede er en realitet dersom premisset stemmer. Navnet Σατανᾶς (fra hebraisk שָׂטָן, «motstander») gjentas to ganger i setningen for retorisk effekt – Satan mot Satan – noe som forsterker absurditeten i påstanden.
Jesu argument er en reductio ad absurdum: Dersom Satan driver ut sine egne demoner, undergraver han sitt eget rike. Dette forutsetter en teologisk forståelse av Satans rike som en organisert, målrettet makt – ikke et kaotisk onde. Implisitt hevder Jesus at hans eksorsismer er tegn på et annet rikes inntrengen, nemlig Guds rike (jf. v.28). Argumentet avviser fariseernes anklage om at Jesus opererer ved Beelsebuls makt.
Tanken om at det onde er organisert under en fyrste (Satan/Beelsebul) var utbredt i mellomtestamentlig jødedom, blant annet i Qumran-tekstene og i apokalyptisk litteratur. Forestillingen om to riker – lysets og mørkets – som står i kamp, danner bakgrunnen for Jesu argument om at hans demondrivelser representerer Guds rikes fremrykking.
*
Uttrykket οἱ υἱοὶ ὑμῶν (bokstavelig «deres sønner») er gjengitt «deres egne folk» for å fange den bredere betydningen av tilhørighet til fariseernes krets. Alternativet «deres sønner» eller «deres disipler» er også mulig. «Κριταὶ ὑμῶν» (deres dommere) er gjengitt «de skal dømme dere», noe som formidler innholdet dynamisk: de vil fungere som vitner mot fariseernes selvmotsigelse. «Ἐν Βεελζεβούλ» er gjengitt «ved Beelsebul», der preposisjonen ἐν angir det middelet eller den makten eksorsismen utføres ved. «Ἐν τίνι» (ved hvem/hva) er gjengitt «hvem er det … ved» for å bevare den retoriske spørsmålsstrukturen på norsk.
Οἱ υἱοὶ ὑμῶν er et semittisk idiom der «sønner» (υἱοί) betegner tilhørighet til en gruppe, ikke nødvendigvis biologisk slektskap. Tilsvarende bruk finnes i uttrykk som «profetenes sønner» (בני הנביאים) i GT. Κριταί (dommere) brukes her ikke om formelle dommere, men i betydningen «de som feller dom over» — altså at deres egne eksorsister vil stå som bevis mot fariseernes anklage.
Jesu argument er en reductio ad absurdum: Hvis eksorsisme ved Beelsebul gjelder ham, må det også gjelde fariseernes egne eksorsister. Teologisk understreker verset at fariseerne anvender en dobbelt standard. Noen fortolkere ser «deres sønner» som referanse til Jesu egne disipler (som jo var jødiske), men de fleste tolker det som fariseernes egne tilhengere som drev ut demoner. Uansett tolkning er poenget det samme: fariseernes anklage er selvmotsigende.
Det fantes jødiske eksorsister i Jesu samtid, noe som bekreftes både av Josefus (Ant. 8.2.5) og av Det nye testamentet (Apg 19:13–14, om Skevas' sønner). Eksorsisme var en anerkjent praksis i jødisk tradisjon, ofte knyttet til Salomos navn og autoritet. Jesu argument forutsetter at tilhørerne visste om denne praksisen.
Navnet Βεελζεβούλ har varianter i håndskriftene, blant annet Βεεζεβούλ og Βεελζεβούβ. Formen Βεελζεβούλ er best bevitnet i de eldste manuskriptene. Navnet kan knyttes til det hebraiske בעל זבוב (Ba'al-Zebub, «fluenes herre», jf. 2 Kong 1:2) eller בעל זבול (Ba'al-Zebul, «fyrstens herre»). Rekkefølgen κριταὶ ἔσονται ὑμῶν har en variant ὑμῶν κριταὶ ἔσονται i noen håndskrifter, men betydningen er den samme.
Jesus advarer disiplene om Beelzebul
Jesus fortalte sine disipler at hvis de hadde kalt husets herre for Beelzebul, ville de i enda større grad kalle hans husfolk det, og han oppmuntret dem til ikke å frykte mennesker.
*
Gresk «ἀρκετόν» betyr «tilstrekkelig/nok». Oversettelsen «det er nok» gjengir dette godt. «Mester» brukes for «διδάσκαλος» (lærer) fordi det på norsk fanger relasjonen mellom lærer og elev. «Husfolk» (οἰκιακούς) gjengir de som hører til huset – altså disiplene som hører til Jesus' 'hus'. Valget «for Beelsebul» (med preposisjon) følger norsk idiom for å kalle noen noe.
«Beelsebul» (Βεελζεβούλ) er trolig avledet av hebraisk «ba'al zəvuv» (fluenes herre) fra 2 Kong 1:2, eller muligens «ba'al zəvul» (fyrstens herre). I jødisk tradisjon ble dette et navn på demonenes fyrste. Formen varierer i håndskriftene mellom Beelsebul og Beelsebub.
Noen håndskrifter har «ἐκάλεσαν» (kalte), andre «ἐπεκάλεσαν» (kalte/tiltalte). Betydningsforskjellen er minimal, men de fleste kritiske utgaver følger «ἐπεκάλεσαν».
Substantivet οἰκοδεσπότης (husets herre) er sammensatt av οἶκος (hus) og δεσπότης (herre/eier). Jesus anvender bildet på seg selv: han er husherren, og disiplene er hans οἰκιακοί (husfolk). Ironien er at motstanderne kaller husherren for demonenes fyrste – da kan husfolkene forvente enda verre behandling.
Anklagen om at Jesus drev ut demoner ved Beelsebul finnes eksplisitt i Matt 12:24, der fariseerne sier: «Det er bare ved Beelsebul, demonenes fyrste, at denne mannen driver ut demoner.» Her i 10:25 refererer Jesus profetisk til en anklage disiplene allerede kan ha hørt, og som blir fullt utfoldet senere.
Oversettelsen «det er nok» gjengir ἀρκετόν (tilstrekkelig/nok). Konstruksjonen ἵνα γένηται ὡς (at han blir som) ble gjengitt med «å bli som». «Husets herre» gjengir οἰκοδεσπότης (husholdsoverhode), og «husfolk» gjengir οἰκιακούς (husmedlemmer). Preposisjonen «for» i «kalt ... for Beelsebul» følger norsk idiom og ble lagt til i revisjon. «Hvor mye mer da» gjengir πόσῳ μᾶλλον, et retorisk spørsmål i a fortiori-form som på norsk fungerer godt som utrop.
Lukas' beretning om Beelzebul-kontroversen
Også i Lukasevangeliet gjengis anklagen om at Jesus drev ut demoner ved Beelzebul, og Jesus svarer med lignelsen om det delte riket som ikke kan bestå.