HabakkukKapittel 3

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Sefanja →

En bønn av profeten Habakkuk. På sjigjonot-melodien.

Herre, jeg har hørt budskapet om deg, og jeg frykter. Herre, gi liv til ditt verk midt i årene, gjør det kjent midt i årene! I din vrede, husk barmhjertighet!

Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av hans pris.

Hans glans var som lyset, stråler lyste ut fra hans hånd, og der var hans kraft skjult.

Foran ham gikk pest, og feber fulgte i hans fotspor.

Han sto og målte jorden, han så og fikk folkeslagene til å skjelve. De evige fjellene ble knust, de eldgamle høydene sank ned. Hans veier er evige.

Under ulykke så jeg Kusjans telt, teltdukene i Midjan-landet skalv.

Var det mot elvene din vrede brant, Herre? Var det mot elvene din harme rettet seg, eller mot havet din vrede? For du red på dine hester, dine vogner brakte frelse.

Du trakk din bue helt bar frem, svorne eder over staver var ditt ord. Sela. Du kløvde jorden med elver.

Fjellene så deg og skalv, vannstrømmer bruste forbi. Dypet lot sin røst høre, det løftet sine hender mot det høye.

Sol og måne sto stille i sin bolig, ved lyset av dine piler som fór av sted, ved glansen av ditt lynende spyd.

I harme marsjerte du over jorden, i vrede tresket du folkeslagene.

Du dro ut for å frelse ditt folk, for å frelse din salvede. Du knuste hodet på den ugudeliges hus og blottla grunnvollen helt til nakken. Sela.

Du gjennomboret hodene på hans krigere med hans egne staver, da de stormet frem for å spre meg. Deres jubel var som når de fortærer den fattige i skjul.

Du trådte gjennom havet med dine hester, gjennom de mektige vannmassene.

Jeg hørte det, og mitt indre skalv. Ved lyden dirret mine lepper. Råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Likevel vil jeg vente i stillhet på nødens dag, når den kommer over folket som angriper oss.

For selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke er frukt på vintrærne, selv om olivenhøsten slår feil og åkrene ikke gir mat, selv om sauene forsvinner fra kveen og det ikke er okser i fjøset –

vil jeg likevel juble i Herren, jeg vil fryde meg i min frelses Gud.

Herren, min Herre, er min styrke. Han gjør mine føtter som hindenes og lar meg gå på mine høyder. Til sangmesteren, med mine strengespill.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 3

Hovedtema: Habakkuks bønn er en lovprisning av Guds mektige frelseshandlinger og en trosbekjennelse midt i frykt og nød.

Innhold: Kapitlet er formet som en bønn (tefillah) der Habakkuk først uttrykker ærefrykt for Guds gjerninger og ber om fornyelse av hans verk. Deretter følger en mektig teofani som beskriver Gud som kommer i majestet fra sør, der naturen skjelver og nasjonene rystes for hans åsyn. Habakkuk reagerer med fysisk skjelving på denne visjonen, men avslutter med en radikal trosbekjennelse: selv om alt svikter - fikentre, vinstokker, oliven, åkrer og buskap - vil han juble i Herren, sin frelses Gud.

Nøkkelord/bilder:

Teofani (v.3-15): Guds mektige fremtreden beskrives med kosmiske bilder - hans glans dekker himmelen, pest og sott følger ham, fjell skjelver, sol og måne står stille.
Frelse/yeshua (v.8,13): Gud rir ut til frelse for sitt folk og sin salvede - et sentralt tema som viser Guds frelsende hensikt.
Hindføtter på høydene (v.19): Bildet av å få føtter som hjorten og vandre på høydene uttrykker seier og trygghet gitt av Gud.
Trosbekjennelsen (v.17-18): Midt i total materiell nød velger profeten å juble i Herren - et tidløst uttrykk for tro uavhengig av omstendigheter.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Habakkuk 3

Steder

Kapittelet nevner flere geografiske steder med teologisk betydning. Teman (v. 3) var en region i det nordlige Edom, ofte forbundet med visdom (Jer 49,7) og med Guds åpenbaring fra sør. Paran-fjellet (v. 3) refererer til fjellområdet sør for Juda, i den nordlige Sinai-halvøya eller det nordvestlige Arabia, forbundet med Guds teofani-tradisjon (jf. 5 Mos 33,2). Disse stedene peker tilbake på exodus-tradisjonen, der Gud kom fra sør for å møte sitt folk. Kusjan og Midjan (v. 7) nevnes som folk hvis telt og teltduker skalv. Kusjan er muligens en poetisk variant av Kusj (Etiopia/Nubia) eller en betegnelse på en midjanittisk stamme, mens Midjan var et nomadefolk i det nordvestlige Arabia. Begge representerer folkeslag som skalv da Gud grep inn i historien.

Hendelser og skikker

Kapittelets overskrift og avslutning inneholder musikalske og liturgiske anvisninger som knytter teksten til tempelgudstjenesten. Uttrykket «en bønn» (תְּפִלָּה) i vers 1 plasserer teksten i kategorien kultiske bønner, lignende flere salmer (Sal 17, 86, 90, 102, 142). Avslutningen «For dirigenten, med mine strengespill» (v. 19) er identisk med instruksjoner i Salmenes bok og viser at denne profetiske teksten ble brukt i templets liturgi. Ordet «sela» (v. 3, 9, 13) er en liturgisk markering som trolig indikerte en pause, et mellomspill eller en dynamisk forandring i fremførelsen.

Nøkkelbegreper

Shiggajonot (שִׁגְיֹנוֹת, v. 1) er et sjeldent hebraisk ord som bare forekommer her og i Salme 7. Det betyr trolig en lidenskapelig, ekstatisk sang eller en klagesang med varierende rytme. Ordet kan komme fra roten shagah («å vandre, feile»), noe som kan antyde en urolig, omskiftelig melodi som gjenspeiler tekstens intense følelser.

Qarnajim (קַרְנַיִם, «horn/stråler», v. 4) beskriver lysstråler fra Guds hånd. I det gamle Midtøsten symboliserte horn både makt og guddommelig utstråling. Dette bildet har paralleller til beskrivelsen av Moses' ansikt som «strålet» (samme rot) etter møtet med Gud (2 Mos 34,29-30).

Bamot (בָּמוֹתַי, «mine høyder», v. 19) refererer til høydedrag eller høye steder. Her brukes uttrykket metaforisk om seier og trygghet i vanskelige omstendigheter, der den troende får gå på høydene som en hjort – et bilde på sikker ferdsel, styrke og triumf over vanskeligheter.

Kapittel-spesifikke funn

Den poetiske stilen i Habakkuk 3 har slående likheter med ugarittisk poesi fra det andre årtusen f.Kr., særlig i beskrivelsen av guddommen som kriger med stridsvogn, bue og spyd, ledsaget av pest (דָּבֶר) og feber/ild (רֶשֶׁף, v. 5). I ugarittiske tekster er Reshef en pestgud, mens Deber personifiserer sykdom. Habakkuk bruker disse begrepene som Herrens tjenere, noe som viser hvordan israelittisk teologi omformet kanaaneisk mytologisk språk for å beskrive Jahves suverenitet over alle makter.

Personer1

Habakkuk1

Alle personer →

Viktige ord

Ingen viktige ord ennå for dette kapittelet.

Tidslinje1