FLOGVIT
.bible

HabakkukKapittel 3

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeSefanja →
En bønn av profeten Habakkuk. På sjigjonot-melodien.
Ein bøn av profeten Habakkuk. Etter Sjigjonot-melodien.
Herre, jeg har hørt budskapet om deg, og jeg frykter. Herre, gi liv til ditt verk midt i årene, gjør det kjent midt i årene! I din vrede, husk barmhjertighet!
Herre, eg har høyrt ryktet om deg, eg fryktar, Herre, for ditt verk. Gjer det levande att i vår tid, gjer det kjent i vår tid! I vreiden din, kom i hug miskunn.
Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av hans pris.
Gud kjem frå Teman, Den Heilage frå Paran-fjellet. Sela. Herlegdomen hans dekkjer himmelen, og lovsongen til han fyller jorda.
Hans glans var som lyset, stråler lyste ut fra hans hånd, og der var hans kraft skjult.
Glansen hans er som lyset, horn av lys frå handa hans, og der er krafta hans løynd.
Foran ham gikk pest, og feber fulgte i hans fotspor.
Føre han går pest, og farsott følgjer i spora hans.
Han sto og målte jorden, han så og fikk folkeslagene til å skjelve. De evige fjellene ble knust, de eldgamle høydene sank ned. Hans veier er evige.
Han står og får jorda til å skjelva, han ser og får folkeslag til å beva. Dei eldgamle fjella smuldrar, dei urgamle haugane søkk saman. Vegane hans er frå æva av.
Under ulykke så jeg Kusjans telt, teltdukene i Midjan-landet skalv.
Eg ser at telta i Kusjan er i naud, teltdukane i Midjan-landet skjelv.
Var det mot elvene din vrede brant, Herre? Var det mot elvene din harme rettet seg, eller mot havet din vrede? For du red på dine hester, dine vogner brakte frelse.
Er det mot elvane vreiden din brenn, Herre? Er harmen din mot elvane, eller raseriet ditt mot havet? For du rid på hestane dine, vognene dine er frelse.
Du trakk din bue helt bar frem, svorne eder over staver var ditt ord. Sela. Du kløvde jorden med elver.
Du dreg bogen din fram, han er naken. Eidsvorne piler etter ditt ord. Sela. Du kløyver jorda med elvar.
Fjellene så deg og skalv, vannstrømmer bruste forbi. Dypet lot sin røst høre, det løftet sine hender mot det høye.
Fjella ser deg og vrider seg i smerte. Vassflaumen fèr forbi, djupet lèt røysta si høyra, det løfter hendene sine mot det høge.
Sol og måne sto stille i sin bolig, ved lyset av dine piler som fór av sted, ved glansen av ditt lynende spyd.
Sol og måne står stille i bustaden sin, dei fer av stad i lyset frå pilene dine, i glansen frå det lynande spydet ditt.
I harme marsjerte du over jorden, i vrede tresket du folkeslagene.
I harme skrid du over jorda, i vreide treskar du folkeslag.
Du dro ut for å frelse ditt folk, for å frelse din salvede. Du knuste hodet på den ugudeliges hus og blottla grunnvollen helt til nakken. Sela.
Du knuser hovudet i den vonde sitt hus, du blottlegg grunnvollen heilt til halsen. Sela.
Du gjennomboret hodene på hans krigere med hans egne staver, da de stormet frem for å spre meg. Deres jubel var som når de fortærer den fattige i skjul.
Med hans eigne stavar gjennomborar du hovudet på krigarane hans, dei som stormar fram for å spreia meg, dei som frydar seg over å sluka den hjelpelause i det skjulte.
Du trådte gjennom havet med dine hester, gjennom de mektige vannmassene.
Du rid gjennom havet med hestane dine, gjennom dei veldige, brusande vatna.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv. Ved lyden dirret mine lepper. Råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Likevel vil jeg vente i stillhet på nødens dag, når den kommer over folket som angriper oss.
Eg høyrde det, og det dirra i magen min, ved lyden skalv leppene mine. Rotne trengjer inn i beina mine, og eg skjelv der eg står. Men eg vil venta i ro på trengselsdagen, på at han kjem mot det folket som åtakar oss.
For selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke er frukt på vintrærne, selv om olivenhøsten slår feil og åkrene ikke gir mat, selv om sauene forsvinner fra kveen og det ikke er okser i fjøset –
For fikentreet blømer ikkje, og det er inga frukt på vinrankene. Oliventreet gjev ikkje avling, og åkrane gjev ikkje mat. Sauene er borte frå kvea, og det er ikkje storfe i fjøsane.
vil jeg likevel juble i Herren, jeg vil fryde meg i min frelses Gud.
Men eg vil gleda meg i Herren, eg vil jubla i Gud, min frelsar.
Herren, min Herre, er min styrke. Han gjør mine føtter som hindenes og lar meg gå på mine høyder. Til sangmesteren, med mine strengespill.
Herren Gud er mi kraft! Han gjer føtene mine som føtene til ei hind, han lèt meg gå på høgdene mine. Til korleiaren, på mine strengespel.
←→