FLOGVIT
.bible

SalmeneKapittel 107

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer evig.
Slik skal de si, de som Herren har løst ut, de han har fridd fra fiendens hånd.
Fra landene har han samlet dem, fra øst og fra vest, fra nord og fra sør.
De vandret omkring i ørkenen, på øde stier, og fant ingen by å bo i.
De var sultne og tørste, livet ebbet ut i dem.
Da ropte de til Herren i sin nød, og han fridde dem ut av deres trengsler.
Han førte dem på rett vei så de kunne nå frem til en by å bo i.
La dem takke Herren for hans miskunn og hans undergjerninger mot menneskers barn.
For han mettet den som lengtet, og den sultne fylte han med gode gaver.
De satt i mørke og dødsskygge, fanget i elendighet og jern.
For de hadde trosset Guds ord og foraktet Den høyestes råd.
Han kuet deres hjerte med slit, de snublet, og ingen hjalp dem.
Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem ut av deres trengsler.
Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og slet i stykker deres lenker.
De skal prise Herren for hans miskunn og hans undergjerninger mot menneskers barn.
For han knuste bronsedører og hogg av jernslåer.
Dårer led på grunn av sin syndige ferd og ble plaget for sine misgjerninger.
De vemmet seg ved all mat og nærmet seg dødens porter.
Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem ut av deres trengsler.
Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra graven.
De skal prise Herren for hans miskunn og hans undergjerninger mot menneskers barn.
De skal bære frem takkoffer og forkynne hans gjerninger med jubel.
De som dro ut på havet med skip og drev sin virksomhet på de store vann –
de så Herrens gjerninger og hans undergjerninger i havets dyp.
Han talte og reiste en stormvind som løftet bølgene høyt.
De fór opp mot himmelen og ned i dypet, deres sjel smeltet bort i nøden.
De tumlet og sjangled som drukne, all deres visdom var til ingen nytte.
Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av deres trengsler.
Han stilnet stormen, og bølgene la seg.
De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
De skal prise Herren for hans miskunn og hans undergjerninger mot menneskers barn.
De skal opphøye ham i folkets forsamling og lovprise ham der de eldste sitter.
Han gjør elver til ørken og vannkilder til tørr jord,
fruktbart land til saltmark, på grunn av ondskapen til dem som bor der.
Han gjør ørken til en innsjø og tørt land til vannrike kilder.
Der lar han de sultne bo, og de grunnlegger en by å leve i.
De sår åkrer og planter vingårder som gir dem rik avling.
Han velsigner dem så de blir mange, og buskapen deres lar han ikke minke.
Men de ble færre og bøyd ned under undertrykkelse, ulykke og sorg.
Han øser forakt over fyrster og lar dem vanke i veisløs ødemark.
Men den fattige løfter han opp fra nøden og gjør hans slekter som saueflokker.
De oppriktige ser det og gleder seg, all ondskap må lukke sin munn.
Den som er vis, skal merke seg dette og forstå Herrens trofaste kjærlighet.
←→