FLOGVIT
.bible

SalmeneKapittel 78

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, vend øret til ordene fra min munn.
Jeg vil åpne min munn med en lignelse, forkynne gåter fra gammel tid.
Det vi har hørt og kjenner, det våre fedre har fortalt oss.
Vi vil ikke skjule det for deres barn, men fortelle den kommende slekt om Herrens lovprisning, hans makt og de underfulle gjerninger han har gjort.
Han reiste et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel. Han påla våre fedre å gjøre dette kjent for sine barn.
Slik skal den kommende slekt få vite det, barn som ennå ikke er født. De skal stå frem og fortelle det til sine barn.
Da vil de sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.
De skal ikke bli som sine fedre, en trassig og opprørsk slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
Efraims sønner, væpnet med buer og klare til å skyte, snudde ryggen på kampens dag.
De holdt ikke Guds pakt og nektet å følge hans lov.
De glemte hans gjerninger og de under han hadde vist dem.
For deres fedres øyne gjorde han under i Egypt, på sletten ved Soan.
Han kløvde havet og førte dem gjennom, han stilte vannet som en voll.
Han ledet dem med skyen om dagen og hele natten med ildens lys.
Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem rikelig å drikke som fra det store dyp.
Han lot bekker strømme fra klippen og vann renne ned som elver.
Men de fortsatte å synde mot ham, de trosset Den høyeste i ødemarken.
De fristet Gud i sitt hjerte og krevde mat etter sin lyst.
De talte mot Gud og sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?»
«Se, han slo på klippen så vannet fløt og bekkene strømmet. Men kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?»
Derfor hørte Herren det og ble harm. En ild ble tent mot Jakob, og vrede flammet opp mot Israel.
For de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse.
Da befalte han skyene der oppe og åpnet himmelens dører.
Han lot manna regne ned over dem til føde og ga dem himmelkorn.
Mennesker spiste de mektiges brød, han sendte dem mat til overflod.
Han drev østenvinden frem på himmelen og førte sønnenvinden med sin kraft.
Han lot kjøtt regne over dem som støv, vingede fugler som havets sand.
Han lot dem falle midt i leiren, rundt omkring deres boliger.
De spiste og ble overmette, han ga dem det de begjærte.
Men de hadde ennå ikke sluppet sin begjæring, maten var fremdeles i deres munn.
Da flammet Guds vrede opp mot dem. Han drepte blant deres kraftigste menn og felte Israels unge.
Tross alt dette syndet de videre og trodde ikke på hans under.
Så lot han deres dager ende i tomhet og deres år i brå forferdelse.
Når han drepte dem, søkte de ham, de vendte om og søkte Gud.
De husket at Gud var deres klippe, Den høyeste Gud deres gjenløser.
Men de smigret ham med sin munn og løy for ham med sin tunge.
Deres hjerte var ikke fast hos ham, de var ikke trofaste mot hans pakt.
Men han er barmhjertig, han tilgir synd og ødelegger ikke. Gang på gang holdt han sin vrede tilbake og lot ikke hele sin harme våkne.
Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
Hvor ofte trosset de ham i ørkenen og voldte ham sorg i ødemarken!
Igjen og igjen satte de Gud på prøve og krenket Israels Hellige.
De husket ikke hans hånd, den dagen han fridde dem fra fienden.
Da han gjorde sine tegn i Egypt, sine under på sletten ved Soan.
Han forvandlet deres elver til blod, så de ikke kunne drikke av bekkene sine.
Han sendte fluesvermer som åt dem, og frosker som ødela for dem.
Han ga gnageren deres grøde og gresshoppene frukten av deres arbeid.
Han slo ned deres vintrær med hagl og deres sykomortrær med frost.
Han overga deres fe til haglet og deres buskap til lynild.
Han sendte sin brennende vrede over dem, harme, raseri og nød, en hær av ulykkesengler.
Han banet vei for sin vrede, han sparte ikke deres liv fra døden, men overga dem til pest.
Han slo alle førstefødte i Egypt, kraftens førstegrøde i Hams telt.
Han førte sitt folk ut som sauer og ledet dem som en hjord gjennom ørkenen.
Han ledet dem trygt, de fryktet ikke, men havet skyllet over deres fiender.
Han førte dem til sitt hellige område, til dette fjellet som hans høyre hånd hadde vunnet.
Han drev folkeslagene bort foran dem, tildelte dem land til arv og lot Israels stammer bo i deres telt.
Men de satte Gud, Den høyeste, på prøve og trosset ham, de holdt ikke hans vitnesbyrd.
De falt fra og var troløse som sine fedre, de sviktet som en slakk bue.
De vakte hans harme med sine offerhauger og egget hans nidkjærhet med sine avgudsbilleder.
Gud hørte det og ble harm, han forkastet Israel fullstendig.
Han forlot sin bolig i Sjilo, teltet der han bodde blant mennesker.
Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
Han overga sitt folk til sverdet og raste mot sin arv.
Ilden fortærte deres unge menn, og deres jomfruer fikk ingen bryllupssang.
Deres prester falt for sverdet, og deres enker kunne ikke gråte.
Da våknet Herren som av søvn, som en kriger som våkner av vinrus.
Han slo sine fiender tilbake og påførte dem evig skam.
Han forkastet Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme.
Men han valgte Juda stamme, Sion-fjellet som han elsker.
Han bygde sin helligdom høy som himmelens høyder, fast som jorden han har grunnlagt for evig.
Han valgte David, sin tjener, og hentet ham fra sauekveene.
Fra å følge diegivende sauer førte han ham til å gjete Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
Han gjette dem med et oppriktig hjerte og ledet dem med kyndige hender.
←→