SalmeneKapittel 141

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

En salme av David. Herre, jeg roper til deg, skynd deg til meg! Lytt til min stemme når jeg kaller på deg.

La min bønn stå som røkelse for ditt ansikt, mine løftede hender som et kveldsoffer.

Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør.

Bøy ikke mitt hjerte mot noe ondt, så jeg driver ugjerninger i ondskap sammen med menn som gjør urett. La meg ikke spise av deres lekkerbiskener.

La den rettferdige slå meg i kjærlighet og irettesette meg – det er som olje for hodet. La ikke mitt hode avvise det. For ennå er min bønn rettet mot deres ondskap.

Deres dommere skal kastes ned fra klippen, og da skal de høre mine ord, for de er gode.

Som når man kløyver og bryter opp jorden, slik er våre knokler spredt ved dødsrikets gap.

For mot deg, Herre, min Gud, er mine øyne vendt. Hos deg søker jeg tilflukt, la ikke min sjel gå til grunne.

Bevar meg fra snaren de har lagt for meg, fra fellene til dem som gjør urett.

La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går trygt forbi.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 141

Hovedtema: En bønn om beskyttelse mot synd og onde mennesker, med tillit til Guds rettferdige dom.

Innhold: David roper til Gud om hjelp og ber om at hans bønn må være som røkelse og kveldsoffer. Han ber Gud vokte hans munn og hjerte fra ondskap og fra fellesskap med ugudelige. Salmisten ønsker heller rettferdig irettesettelse enn de ondes vennlighet, og uttrykker tillit til at Gud vil beskytte ham mens de onde faller i sine egne garn.

Nøkkelord/bilder:

Røkelse og kveldsoffer (v.2): Bønnen sammenlignes med tempeltjenestens hellige ofringer som stiger opp til Gud.
Vakt over munnen (v.3): Bønn om selvkontroll og beskyttelse mot syndige ord.
Rettferdig tukt (v.5): Irettesettelse fra en rettferdig er bedre enn smiger fra de onde.
Feller og snarer (v.9-10): De ondes planer mot salmisten skal ramme dem selv.

Historisk kontekst

Hendelser og skikker

Salme 141 inneholder rike liturgiske bilder som knytter personlig bønn til tempelgudstjenesten. Vers 2 sammenligner bønnen med qetoret (røkelse) og løftede hender med minchat-erev (kveldsofferet). Røkelseofferet ble brent på det lille gullalteret inne i helligdommen morgen og kveld (2 Mos 30:7–8), og dets stigende røyk symboliserte bønnens oppstiging til Gud. Kveldsofferet (mincha) ble frembrakt hver ettermiddag ved solnedgang og markerte avslutningen av dagens gudstjenestehandlinger. Denne sammenligningen viser at personlig bønn ble sett som et åndelig alternativ til tempeltjenesten, noe som ble spesielt betydningsfullt for dem som var borte fra Jerusalem.

Nøkkelbegreper

Uttrykket shita YHWH shomra lefi («sett, HERRE, en vakt for min munn», v. 3) bruker militær terminologi – shomra betegner en vaktpost – overført til selvdisiplin over talen. Ordet dal (dør/port) for lepper er et sjeldent uttrykk som skaper et bilde av munnen som en port som trenger bevoktning.

Vers 4 inneholder ordet hitolel (å drive med ugjerninger), en intensivform som beskriver gjentatte onde handlinger. Uttrykket manammim (deres delikatesser) refererer til de ugudeliges luksuriøse festmåltider – en advarsel mot å la seg friste av velstand oppnådd gjennom urettferdighet.

Vers 5 bruker uttrykket shemen rosh (hodeolje) som bilde på rettferdig irettesettelse, en referanse til velkomstritualen der gjester ble salvet med parfymert olje. Salmisten foretrekker slik «sårende» vennlighet fremfor de ugudeliges smiger.

Personer1

David1

Alle personer →

Viktige ord8

Salme — En poetisk religiøs sang eller bønn, ofte brukt i tilbedelse og lovprisning av Gud.
Herre — En tittel som brukes for å vise respekt og ærbødighet mot Gud, anerkjenner hans overherredømme og makt.
Ører — Den delen av kroppen som hører lyd; brukt her symbolsk for å be Gud om å lytte til bønnen.
Munn — Den delen av kroppen som brukes til å snakke; brukt her symbolsk for å beskrive hvordan man kommuniserer med Gud gjennom bønn.
Vakt — En person eller en guddommelig kraft som beskytter og holder øye med noe eller noen; her ber salmisten Gud om å være en vakt for munnen og hjertet.
Hjerte — Det indre senteret for følelser og vilje i en person; brukt her symbolsk for å representere det moralske og åndelige sentrumet i en persons liv.
Ond — Noe som er moralsk galt, skadelig eller destruktivt; her brukes det for å beskrive handlinger eller tanker som strider mot Guds vilje.
Rettferdig — En person som handler i samsvar med Guds vilje og moral; her brukes det om den som lever et godt og gudfryktig liv.