ForkynnarenKapittel 2

+ Undertekst Grunntekst ← Førre Neste →Bidra

Eg sa til meg sjølv: «Kom, lat meg prøva gleda og nyta det gode!» Men sjå, også dette var forgjeves.

Om latteren sa eg: «Det er galskap!» Og om gleda: «Kva nytte gjer ho?»

Eg tenkte i hjartet mitt på å friska opp kroppen min med vin, medan hjartet mitt framleis lét seg leia av visdom, og å halda fast på dårskap til eg fekk sjå kva som er godt for menneska å gjera under himmelen dei få dagane dei lever.

Eg gjorde store verk: Eg bygde meg hus og planta meg vingardar.

Eg laga meg hagar og parkar og planta i dei alle slag frukttre.

Eg laga meg dammar med vatn for å vatna ein skog der trea voks.

Eg kjøpte slavar og slavekvinner, og eg hadde tenarar fødde i huset. Eg hadde også meir storfe og småfe enn alle som hadde vore før meg i Jerusalem.

Eg samla meg også sølv og gull, skattar frå kongar og landområde. Eg skaffa meg songarar og songarinner, og det som er menneska si lyst: mange kvinner.

Eg vart større og rikare enn alle som hadde vore før meg i Jerusalem. Og visdomen min stod meg bi.

Alt det auga mine bad om, nekta eg dei ikkje. Eg heldt ikkje hjartet mitt tilbake frå nokon glede, for hjartet mitt gledde seg over alt strevet mitt, og dette var mi løn for alt mitt strev.

Men då eg vende meg mot alle dei verka hendene mine hadde gjort, og mot strevet eg hadde streva med, sjå, då var alt forgjeves og jag etter vind. Det finst ikkje vinning under sola.

Så vende eg meg til å sjå på visdom, galskap og dårskap. For kva kan det mennesket gjera som kjem etter kongen? Berre det som alt er gjort.

Då såg eg at visdomen har eit fortrinn framfor dårskapen, liksom lyset har eit fortrinn framfor mørkret.

Den vise har auge i hovudet, men dåren vandrar i mørkret. Likevel forstod eg at same lagnad råkar dei alle.

Då sa eg i hjartet mitt: «Den lagnad som råkar dåren, vil også råka meg. Kvifor har eg då vore så vis?» Og eg sa i hjartet mitt at også dette er forgjeves.

For den vise blir ikkje hugsa meir enn dåren, for evig. I dagane som kjem, vil alt vera gløymt. Og korleis døyr den vise? På same måte som dåren!

Då hata eg livet, for det som skjer under sola, var vondt for meg. Alt er forgjeves og jag etter vind.

Eg hata alt strevet mitt som eg hadde streva med under sola, for eg må la det etter meg til den som kjem etter meg.

Og kven veit om han blir vis eller ein dåre? Likevel skal han rå over alt det eg har streva med og brukt visdom på under sola. Også dette er forgjeves.

Då vende eg meg til fortviling i hjartet over alt strevet eg hadde streva med under sola.

For det finst menneske som strevar med visdom, kunnskap og dugleik, men må gje sin del til ein som ikkje har streva for det. Også dette er forgjeves og ei stor ulukke.

For kva får mennesket att for alt strevet sitt og alt hjartets strev som det strevar med under sola?

Alle dagane er fulle av smerte og harme er hans gjerning. Sjølv om natta får ikkje hjartet ro. Også dette er forgjeves.

Det finst ikkje noko godt for mennesket anna enn å eta og drikka og la seg sjølv nyta det gode i strevet sitt. Også dette har eg sett kjem frå Guds hand.

For kven kan eta og kven kan nyta utan meg?

For til det mennesket som er godt i hans auge, gjev han visdom, kunnskap og glede. Men til syndaren gjev han oppgåva å samla og hausta for å gje det til den som er god for Guds åsyn. Også dette er forgjeves og jag etter vind.

Oppslag

Samandrag2

Kapittel 2

Hovedtema: Forkynneren undersøker om nytelse, rikdom og visdom kan gi livet varig mening, men konkluderer med at alt er tomhet.

Innhold: Forkynneren tester livets gleder gjennom prosjekter, rikdom, nytelser og visdom, men finner at ingenting gir varig tilfredsstillelse. Selv om visdom har fordel over dårskap som lys over mørke, rammes både vise og dårer av samme skjebne – døden. Frustrasjonen forsterkes av at man må overlate sitt livsverk til en etterfølger som kanskje er uvis. Konklusjonen er at det beste mennesket kan gjøre er å glede seg i sitt arbeid, for denne gleden er en gave fra Gud.

Nøkkelord/bilder:

Hevel (הֶבֶל): «Tomhet» eller «vindpust» – alt menneskelig strev er forgjengelig og uten varig verdi.
Under solen: Uttrykk som begrenser perspektivet til det jordiske livet og dets begrensninger.
Visdom vs. dårskap: Visdom har relativ fordel (som lys over mørke), men frelser ikke fra døden.
Guds gave: Evnen til å glede seg i mat, drikke og arbeid kommer fra Guds hånd.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Forkynneren 2

Personer

Forfatteren beskriver seg selv med kongelig autoritet og enorme ressurser, med referanser til å overgå «alle som var før meg i Jerusalem» (vers 7, 9). Beskrivelsene av byggeprosjekter, hager, vannreservoarer, slaver og rikdom (vers 4-9) speiler de bibelske beretningene om Salomos regjeringstid i 1. Kongebok 4-10. Referansen til å være den andre kongen med Jerusalem som hovedstad passer med Salomos posisjon. Denne «kongelige masken» gir autoritet til å snakke om nytelsens og rikdommens begrensninger fra førstehåndserfaring.

Steder

Jerusalem nevnes to ganger (vers 7, 9) som stedet for forfatterens virksomhet. Beskrivelsene av hager, parker og vannbassenger (vers 5-6) har interessante paralleller til arkeologiske funn. Sør for Jerusalem finnes de såkalte «Salomos dammer» – tre store vannreservoarer fra antikken som forsynte området med vann. Ordet pardes (פַּרְדֵּס, «park/paradis») i vers 5 er et lånord fra persisk som betegner en innhegnet kongehage, noe som kanskje antyder en senere datering av teksten, eller at slike hageanlegg var kjent i regionen gjennom kulturkontakt.

Nøkkelbegreper

Ordet hevel (הֶבֶל) forekommer åtte ganger i dette kapittelet (vers 1, 11, 15, 17, 19, 21, 23, 26) og er sentralt for å forstå budskapet. Det oversettes ofte med «tomhet» eller «forgjengelig», men grunnbetydningen er «pust» eller «damp» – noe flyktig som raskt forsvinner. I dette kapittelet beskriver det hvordan selv de største menneskelige prestasjoner og gleder mangler varig substans.

Uttrykket re'ut ruach (רְעוּת רוּחַ, «jag etter vind») i vers 11, 17 og 26 forsterker dette bildet. Det beskriver en fåfengt streben etter noe uoppnåelig, som å forsøke å gripe vinden.

Ordet chelek (חֵלֶק, «del/lodd») i vers 10 og 21 er et viktig begrep som betegner ens tildelte porsjon i livet. I motsetning til arv som går videre til etterkommere, er chelek det mennesket selv nyter her og nå.

Hendelser og skikker

Beskrivelsen av slaveeierskap i vers 7 («slaver og slavekvinner, og hjemmefødte treller») reflekterer den økonomiske virkeligheten i det gamle Midtøsten. Skillet mellom kjøpte slaver og «hjemmefødte» (de som ble født i husholdningen) var viktig juridisk og sosialt. De hjemmefødte hadde ofte høyere status og var mer betrodd.

Vers 8 nevner shiddah veshiddot, et sjeldent hebraisk uttrykk som er svært omdiskutert. Mange oversettelser tolker det som «konkubiner» eller «harem», noe som ville passe med beskrivelsen av kongelig luksus og Salomos mange hustruer og medhustruer ifølge 1. Kong 11:3. Andre tolker det som musikalske instrumenter eller andre luksusobjekter.

Personar

Ingen kjende personar i dette kapittelet.

Viktige ord9

Tomhet — En følelse av meningsløshet og tomgang, som beskriver livets tilsynelatende mangel på varig verdi og hensikt.
Jordisk — Relatert til det materielle og verdslige, i motsetning til det åndelige eller himmelske.
Nytelse — Behagelige opplevelser og gleder, ofte forbundet med fysiske og sanselige fornøyelser.
Visdom — Evnen til å forstå og anvende kunnskap, erfaring og innsikt på en effektiv og klok måte.
Arbeid — Fysisk eller mental innsats som utføres for å produsere eller oppnå noe; kan også referere til yrker og dagliglivets plikter.
Tid — En kontinuerlig fremdrift der hendelser skjer i rekkefølge fra fortid, gjennom nåtid, til fremtid.
Forgjengelighet — Kvaliteten ved å være kortvarig, flyktig og forgjengelig, noe som innebærer at alt har en begynnelse og en slutt.
Gudsfrykt — En holdning av ærefrykt, respekt og lydighet overfor Gud, som er grunnlaget for et moralsk og meningsfylt liv.
+ 1 til