FLOGVIT
.bible

1. MosebokKapittel 8

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Då kom Gud i hug Noah og alle dei ville dyra og husdyra som var med han i arka. Gud lét ein vind blåsa over jorda, og vatnet byrja å søkka.
Da husket Gud på Noah og på alle de ville dyrene og alt feet som var med ham i arken. Gud lot en vind fare over jorden, og vannet begynte å synke.
Kjeldene i djupet og opningane i himmelen vart stengde, og regnet frå himmelen tok slutt.
Kildene i dypet og himmelens luker ble lukket, og regnet fra himmelen stanset.
Vatnet trekte seg stadig tilbake frå jorda. Etter hundre og femti dagar hadde vatnet minka.
Vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte vannet å minke.
Den syttande dagen i den sjuande månaden vart arka ståande på Ararat-fjella.
I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene.
Vatnet heldt fram med å søkka heilt til den tiande månaden. Den første dagen i den tiande månaden vart fjelltoppane synlege.
Vannet fortsatte å synke helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.
Etter førti dagar opna Noah vindauget han hadde laga i arka.
Da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde laget.
Han sende ut ein ramn, og han flaug att og fram til vatnet hadde tørka bort frå jorda.
Han sendte ut en ravn, og den fløy frem og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
Så sende han ut dua for å sjå om vatnet hadde sokke på jordoverflata.
Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten.
Men dua fann ikkje nokon stad å kvila foten sin, og kom tilbake til han i arka, for det var vatn over heile jorda. Då rekte han ut handa, tok henne og henta henne inn til seg i arka.
Men duen fant ikke noe sted å hvile foten sin og vendte tilbake til ham i arken, for det var vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep den og tok den inn til seg i arken.
Han venta endå sju dagar til, og sende så dua ut frå arka på nytt.
Han ventet enda sju dager og sendte så duen ut fra arken igjen.
Dua kom tilbake til han om kvelden, og sjå, ho hadde eit nyplukka oljeblad i nebben. Då skjøna Noah at vatnet hadde sokke på jorda.
Duen kom tilbake til ham ved kveldstid, og se, den hadde et ferskt olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket fra jorden.
Han venta endå sju dagar til og sende ut dua. Men ho kom ikkje tilbake til han meir.
Han ventet enda sju dager og sendte ut duen, men den kom ikke tilbake til ham mer.
I det seks hundre og første året til Noah, den første dagen i den første månaden, hadde vatnet tørka bort frå jorda. Noah tok av dekselet på arka og såg ut, og sjå, jordoverflata var tørr.
I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Noah tok av dekket på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr.
Den tjuesjuande dagen i den andre månaden var jorda heilt tørr.
I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
Då tala Gud til Noah og sa:
Da talte Gud til Noah og sa:
«Gå ut av arka, du og kona di, sønene dine og konene deira med deg.
«Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine sønners koner med deg.
«Før ut med deg alle levande skapningar som er hos deg, alt kjøt: fuglar, husdyr og alt kryp som krabbar på jorda, så dei kan myldra på jorda og vera fruktbare og bli mange på jorda.»
Alle dyr som er hos deg av alt kjøtt – fuglene, feet og alt krypet som kryper på jorden – la dem gå ut med deg, så de kan vrimle på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.»
Så gjekk Noah ut, og sønene hans og kona hans og svigerdøtrene hans med han.
Så gikk Noah ut, og med ham hans sønner, hans kone og hans sønners koner.
Alle dyra, alt krypet og alle fuglane, alt som krabbar på jorda, gjekk ut av arka, etter slaga sine.
Alle dyr, alt kryp og alle fugler – alt som rører seg på jorden – gikk ut av arken, slekt for slekt.
Noah bygde eit altar for Herren og tok av alle dei reine dyra og alle dei reine fuglane og ofra brennoffer på altaret.
Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle de rene dyrene og alle de rene fuglene og ofret brennoffer på alteret.
Herren kjende den søte dufta, og Herren sa i sitt hjarte: «Eg vil aldri meir forbanna jorda på grunn av mennesket, for tankane i menneskehjarta er vonde frå ungdomen av. Eg vil aldri meir slå i hel alt som lever, slik eg har gjort.»
Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av mennesket, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer slå alt levende slik jeg har gjort.
Så lenge jorda står, skal såtid og hausttid, kulde og varme, sommar og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
←→