FLOGVIT
Tema
.bible

1. MosebokKapittel 8

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Da husket Gud på Noah og på alle de ville dyrene og alt feet som var med ham i arken. Gud lot en vind fare over jorden, og vannet begynte å synke.
Kildene i dypet og himmelens luker ble lukket, og regnet fra himmelen stanset.
Vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte vannet å minke.
I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene.
Vannet fortsatte å synke helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.
Da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde laget.
Han sendte ut en ravn, og den fløy frem og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten.
Men duen fant ikke noe sted å hvile foten sin og vendte tilbake til ham i arken, for det var vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep den og tok den inn til seg i arken.
Han ventet enda sju dager og sendte så duen ut fra arken igjen.
Duen kom tilbake til ham ved kveldstid, og se, den hadde et ferskt olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket fra jorden.
Han ventet enda sju dager og sendte ut duen, men den kom ikke tilbake til ham mer.
I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Noah tok av dekket på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr.
I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
Da talte Gud til Noah og sa:
«Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine sønners koner med deg.
Alle dyr som er hos deg av alt kjøtt – fuglene, feet og alt krypet som kryper på jorden – la dem gå ut med deg, så de kan vrimle på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.»
Så gikk Noah ut, og med ham hans sønner, hans kone og hans sønners koner.
Alle dyr, alt kryp og alle fugler – alt som rører seg på jorden – gikk ut av arken, slekt for slekt.
Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle de rene dyrene og alle de rene fuglene og ofret brennoffer på alteret.
Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av mennesket, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer slå alt levende slik jeg har gjort.
Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
←→