1. KorinterneKapittel 2

Da jeg kom til dere, søsken, kom jeg ikke med overlegne ord eller overlegen visdom da jeg forkynte Guds vitnesbyrd for dere.
For jeg hadde bestemt meg for ikke å vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.
Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven.
Min tale og min forkynnelse kom ikke med overtalende visdomsord, men med Åndens og kraftens bevis,
for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.
Likevel forkynner vi visdom blant de modne, men ikke en visdom fra denne verden eller fra denne verdens herskere, som går til grunne.
Nei, vi forkynner Guds visdom, skjult i en hemmelighet, som Gud før tidenes begynnelse forutbestemte til vår herlighet.
Ingen av denne verdens herskere kjente den, for hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre.
Men som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte, det har Gud forberedt for dem som elsker ham.
For oss har Gud åpenbart det ved Ånden. For Ånden utforsker alle ting, også Guds dybder.
For hvem blant mennesker kjenner det som hører mennesket til, uten menneskets egen ånd som er i ham? Slik kjenner heller ingen det som hører Gud til, uten Guds Ånd.
Vi har ikke fått verdens ånd, men Ånden som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss.
Dette forkynner vi også, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av Ånden, idet vi forklarer åndelige ting med åndelige ord.
Men det sjelelige mennesket tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er dårskap for ham. Han kan ikke forstå det, for det bedømmes åndelig.
Det åndelige mennesket derimot bedømmer alle ting, men blir selv ikke bedømt av noen.
For hvem har kjent Herrens sinn, slik at han kan undervise ham? Men vi har Kristi sinn.