EsekielKapittel 31

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

I det ellevte året, i den tredje måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord til meg:

וַיְהִ֗י בְּאַחַ֤ת עֶשְׂרֵה֙ שָׁנָ֔ה בַּשְּׁלִישִׁ֖י בְּאֶחָ֣ד לַחֹ֑דֶשׁ הָיָ֥ה דְבַר־יְהוָ֖ה אֵלַ֥י לֵאמֹֽר׃ ‬

Menneske, si til farao, Egypts konge, og til hans hærskare: Hvem kan du sammenlignes med i din storhet?

בֶּן־אָדָ֕ם אֱמֹ֛ר אֶל־פַּרְעֹ֥ה מֶֽלֶךְ־מִצְרַ֖יִם וְאֶל־הֲמוֹנ֑וֹ אֶל־מִ֖י דָּמִ֥יתָ בְגָדְלֶֽךָ׃ ‬

Se, Assur var som en seder på Libanon med vakre greiner og skyggefull krone og høy vekst, og dens topp nådde opp blant de tette grenene.

הִנֵּ֨ה אַשּׁ֜וּר אֶ֣רֶז בַּלְּבָנ֗וֹן יְפֵ֥ה עָנָ֛ף וְחֹ֥רֶשׁ מֵצַ֖ל וּגְבַ֣הּ קוֹמָ֑ה וּבֵ֣ין עֲבֹתִ֔ים הָיְתָ֖ה צַמַּרְתּֽוֹ׃ ‬

Vannet ga den vekst, dypet lot den skyte i været. Dets strømmer fløt rundt stedet der den var plantet, og dets kanaler sendte vann ut til alle markens trær.

מַ֣יִם גִּדְּל֔וּהוּ תְּה֖וֹם רֹֽמְמָ֑תְהוּ אֶת־נַהֲרֹתֶ֗יהָ הֹלֵךְ֙ סְבִיב֣וֹת מַטָּעָ֔הּ וְאֶת־תְּעָלֹתֶ֣יהָ שִׁלְחָ֔ה אֶ֖ל כָּל־עֲצֵ֥י הַשָּׂדֶֽה׃ ‬

Derfor ble den høyere enn alle markens trær. Dens kvister ble mange, og grenene ble lange på grunn av det rike vannet da den skjøt dem ut.

עַל־כֵּן֙ גָּבְהָ֣א קֹמָת֔וֹ מִכֹּ֖ל עֲצֵ֣י הַשָּׂדֶ֑ה וַתִּרְבֶּ֨ינָה סַֽרְעַפֹּתָ֜יו וַתֶּאֱרַ֧כְנָה *פארתו **פֹארֹתָ֛יו מִמַּ֥יִם רַבִּ֖ים בְּשַׁלְּחֽוֹ׃ ‬

I dens greiner bygde alle himmelens fugler rede, under dens kvister fødte alle markens dyr, og i dens skygge bodde alle de store folkeslagene.

בִּסְעַפֹּתָ֤יו קִֽנְנוּ֙ כָּל־ע֣וֹף הַשָּׁמַ֔יִם וְתַ֤חַת פֹּֽארֹתָיו֙ יָֽלְד֔וּ כֹּ֖ל חַיַּ֣ת הַשָּׂדֶ֑ה וּבְצִלּוֹ֙ יֵֽשְׁב֔וּ כֹּ֖ל גּוֹיִ֥ם רַבִּֽים׃ ‬

Den var vakker i sin storhet, med sine lange greiner, for dens røtter nådde ned til rikelig vann.

וַיְּיִ֣ף בְּגָדְל֔וֹ בְּאֹ֖רֶךְ דָּֽלִיּוֹתָ֑יו כִּֽי־הָיָ֥ה שָׁרְשׁ֖וֹ אֶל־מַ֥יִם רַבִּֽים׃ ‬

Ingen seder i Guds hage kunne måle seg med den. Ingen sypress lignet dens greiner, ingen platan hadde kvister som dens. Intet tre i Guds hage kunne sammenlignes med den i skjønnhet.

אֲרָזִ֣ים לֹֽא־עֲמָמֻהוּ֮ בְּגַן־אֱלֹהִים֒ בְּרוֹשִׁ֗ים לֹ֤א דָמוּ֙ אֶל־סְעַפֹּתָ֔יו וְעַרְמֹנִ֥ים לֹֽא־הָי֖וּ כְּפֹֽארֹתָ֑יו כָּל־עֵץ֙ בְּגַן־אֱלֹהִ֔ים לֹא־דָמָ֥ה אֵלָ֖יו בְּיָפְיֽוֹ׃ ‬

Jeg gjorde den vakker med dens mange greiner, og alle Edens trær i Guds hage misunnet den.

יָפֶ֣ה עֲשִׂיתִ֔יו בְּרֹ֖ב דָּֽלִיּוֹתָ֑יו וַיְקַנְאֻ֙הוּ֙ כָּל־עֲצֵי־עֵ֔דֶן אֲשֶׁ֖ר בְּגַ֥ן הָאֱלֹהִֽים׃ ס ‬

Derfor sier Herren Gud: Fordi den vokste seg så høy og strakte sin topp opp blant de tette grenene, og hjertet ble hovmodig over dens høyde,

לָכֵ֗ן כֹּ֤ה אָמַר֙ אֲדֹנָ֣י יְהוִ֔ה יַ֕עַן אֲשֶׁ֥ר גָּבַ֖הְתָּ בְּקוֹמָ֑ה וַיִּתֵּ֤ן צַמַּרְתּוֹ֙ אֶל־בֵּ֣ין עֲבוֹתִ֔ים וְרָ֥ם לְבָב֖וֹ בְּגָבְהֽוֹ׃ ‬

så overgir jeg den i hendene på en mektig hersker over folkene. Han skal gjøre med den som den fortjener. Jeg har støtt den bort.

וְאֶ֨תְּנֵ֔הוּ בְּיַ֖ד אֵ֣יל גּוֹיִ֑ם עָשׂ֤וֹ יַֽעֲשֶׂה֙ ל֔וֹ כְּרִשְׁע֖וֹ גֵּרַשְׁתִּֽהוּ׃ ‬

Fremmede, de mest grusomme blant folkene, har hogd den ned og kastet den fra seg. På fjellene og i alle dalene falt grenene, og kvistene ble knekt i alle landets raviner. Alle jordens folk dro bort fra dens skygge og forlot den.

וַיִּכְרְתֻ֧הוּ זָרִ֛ים עָרִיצֵ֥י גוֹיִ֖ם וַֽיִּטְּשֻׁ֑הוּ אֶל־הֶ֠הָרִים וּבְכָל־גֵּ֨אָי֜וֹת נָפְל֣וּ דָלִיּוֹתָ֗יו וַתִּשָּׁבַ֤רְנָה פֹֽארֹתָיו֙ בְּכֹל֙ אֲפִיקֵ֣י הָאָ֔רֶץ וַיֵּרְד֧וּ מִצִּלּ֛וֹ כָּל־עַמֵּ֥י הָאָ֖רֶץ וַֽיִּטְּשֻֽׁהוּ׃ ‬

På dens falne stamme slår alle himmelens fugler seg ned, og ved dens greiner holder alle markens dyr til.

עַל־מַפַּלְתּ֥וֹ יִשְׁכְּנ֖וּ כָּל־ע֣וֹף הַשָּׁמָ֑יִם וְאֶל־פֹּארֹתָ֣יו הָי֔וּ כֹּ֖ל חַיַּ֥ת הַשָּׂדֶֽה׃ ‬

Dette skjedde for at ingen trær ved vannet skal hovmode seg over sin høyde eller strekke sin topp opp blant de tette grenene, og for at ingen som drikker vann, skal stå så høyt i sin kraft. For de er alle overgitt til døden, til jordens dyp, blant menneskenes barn, til dem som går ned i graven.

לְמַ֡עַן אֲשֶׁר֩ לֹא־יִגְבְּה֨וּ בְקוֹמָתָ֜ם כָּל־עֲצֵי־מַ֗יִם וְלֹֽא־יִתְּנ֤וּ אֶת־צַמַּרְתָּם֙ אֶל־בֵּ֣ין עֲבֹתִ֔ים וְלֹֽא־יַעַמְד֧וּ אֵלֵיהֶ֛ם בְּגָבְהָ֖ם כָּל־שֹׁ֣תֵי מָ֑יִם כִּֽי־כֻלָּם֩ נִתְּנ֨וּ לַמָּ֜וֶת אֶל־אֶ֣רֶץ תַּחְתִּ֗ית בְּת֛וֹךְ בְּנֵ֥י אָדָ֖ם אֶל־י֥וֹרְדֵי בֽוֹר׃ ס ‬

Ord for ord

Så sier Herren Gud: Den dagen den fór ned til dødsriket, lot jeg dypet sørge. Jeg dekket det til for dens skyld, holdt tilbake dets strømmer, og de store vannene stanset. Jeg kledde Libanon i sort for dens skyld, og alle markens trær visnet av sorg.

כֹּֽה־אָמַ֞ר אֲדֹנָ֣י יְהוִ֗ה בְּי֨וֹם רִדְתּ֤וֹ שְׁא֙וֹלָה֙ הֶאֱבַ֜לְתִּי כִּסֵּ֤תִי עָלָיו֙ אֶת־תְּה֔וֹם וָֽאֶמְנַע֙ נַהֲרוֹתֶ֔יהָ וַיִּכָּלְא֖וּ מַ֣יִם רַבִּ֑ים וָאַקְדִּ֤ר עָלָיו֙ לְבָנ֔וֹן וְכָל־עֲצֵ֥י הַשָּׂדֶ֖ה עָלָ֥יו עֻלְפֶּֽה׃ ‬

Ved drønnet av dens fall fikk jeg folkene til å skjelve da jeg sendte den ned til dødsriket sammen med dem som går ned i graven. Da ble alle Edens trær trøstet i jordens dyp, de ypperste og beste fra Libanon, alle som drakk vann.

מִקּ֤וֹל מַפַּלְתּוֹ֙ הִרְעַ֣שְׁתִּי גוֹיִ֔ם בְּהוֹרִדִ֥י אֹת֛וֹ שְׁא֖וֹלָה אֶת־י֣וֹרְדֵי ב֑וֹר וַיִּנָּ֨חֲמ֜וּ בְּאֶ֤רֶץ תַּחְתִּית֙ כָּל־עֲצֵי־עֵ֔דֶן מִבְחַ֥ר וְטוֹב־לְבָנ֖וֹן כָּל־שֹׁ֥תֵי מָֽיִם׃ ‬

Også de fór med den ned til dødsriket, til dem som var drept med sverd – de som hadde vært dens arm og hadde bodd i dens skygge blant folkene.

גַּם־הֵ֗ם אִתּ֛וֹ יָרְד֥וּ שְׁא֖וֹלָה אֶל־חַלְלֵי־חָ֑רֶב וּזְרֹע֛וֹ יָשְׁב֥וּ בְצִלּ֖וֹ בְּת֥וֹךְ גּוֹיִֽם׃ ‬

Hvem av Edens trær kan du sammenlignes med i herlighet og storhet? Du skal føres ned sammen med Edens trær til jordens dyp. Blant de uomskårne skal du ligge, sammen med dem som er drept ved sverdet. Dette er farao og hele hans hærskare, sier Herren Gud.

אֶל־מִ֨י דָמִ֥יתָ כָּ֛כָה בְּכָב֥וֹד וּבְגֹ֖דֶל בַּעֲצֵי־עֵ֑דֶן וְהוּרַדְתָּ֨ אֶת־עֲצֵי־עֵ֜דֶן אֶל־אֶ֣רֶץ תַּחְתִּ֗ית בְּת֨וֹךְ עֲרֵלִ֤ים תִּשְׁכַּב֙ אֶת־חַלְלֵי־חֶ֔רֶב ה֤וּא פַרְעֹה֙ וְכָל־הֲמוֹנֹ֔ה נְאֻ֖ם אֲדֹנָ֥י יְהוִֽה׃ ס ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 31

Hovedtema: Assyrias fall som advarsel til Egypt om at Gud ydmyker de hovmodige.

Innhold: Gud befaler Esekiel å tale til Farao og bruke Assyria som advarende eksempel. Assyria var som en mektig seder i Libanon – vakkrere enn alle trær i Guds hage, med nasjoner som søkte ly i dens skygge. Men fordi hjertet ble hovmodig, overga Gud sederen til folkeslagenes mektigste som hugget den ned. Assyria ble sendt ned til dødsriket sammen med andre falne nasjoner. Slik skal det også gå med Farao og hele hans hær.

Nøkkelord/bilder:

Sederen i Libanon: Symbol på Assyrias storhet og makt, vakkrere enn alle andre trær, som representerer nasjoner.
Hovmod (רָם לְבָבוֹ): Årsaken til fallet – hjertet ble stolt over egen høyde og storhet.
Dødsriket (שְׁאוֹל): Bestemmelsesstedet for de falne stormaktene, der de ligger blant de uomskårne.
Guds hage/Eden: Referansepunkt for storhet – selv Edens trær var misunnelige på sederen.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Esekiel 31

Personer

Kapittelet er rettet mot Farao, konge av Egypt, og hans mangfold (vers 2). Dateringen til «det ellevte året, i den tredje måneden, på den første dagen» (vers 1) plasserer profetien i juni 587 f.Kr. (alternativt 586 f.Kr. avhengig av kronologisk system), i månedene før Jerusalems fall. På dette tidspunktet var farao Hofra (Apries) på tronen i Egypt, og Juda hadde gjort seg avhengig av egyptisk militærhjelp mot Babylon. Det er bemerkelsesverdig at profetien bruker Assyria som et advarende eksempel for Egypt – det en gang mektige riket som hadde falt for Babylon (Ninive ble erobret i 612 f.Kr., og de siste assyriske styrkene ble beseiret ved Harran i 609 f.Kr.).

Steder

Libanon og dets berømte sedertrær spiller en sentral rolle i kapittelets billedbruk (vers 3, 15–16). Libanons sedertrær var i hele det gamle Midtøsten kjent som de edleste av alle trær – de ble brukt til tempelbygging og palasser, og symboliserte storhet og majestet. Geografisk henviser profetien også til תְּהוֹם (tehom – urdypet/grunnvannet), som i det gamle verdensbildet var kilden til elver og kilder som næret slike mektige trær (vers 4).

Nøkkelbegreper

Det hebraiske uttrykket אֵיל גּוֹיִם (eil gojim – «folkeslagenes mektige») i vers 11 refererer til Nebukadnesar II av Babylon, som er den guddommelig utvalgte agenten for dom. Begrepet שְׁאוֹל (sheol) brukes gjentatte ganger (vers 15–17) og betegner dødsriket eller de dødes oppholdssted. Uttrykket עֲרֵלִים (arelim – «de uomskårne») i vers 18 beskriver de vanærede døde – å ligge blant de uomskårne var en skammelig skjebne i det gamle Midtøsten, særlig for egypterne som praktiserte omskjæring.

Hendelser og skikker

Eden-motivet og «Guds hage» (vers 8–9, 16, 18) knytter Egypts hovmod til den opprinnelige synd. Sammenligningen med trærne i Eden peker på kosmisk storhet, men også kosmisk dom. Forestillingen om at store nasjoner «stiger ned» til dødsriket sammen med sine allierte og vasaller (vers 17) reflekterer gammelorientalske forestillinger om at herskeres skjebne i dødsriket deles av deres undersåtter og allierte – hele politiske strukturer deler samme skjebne i døden.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord10

Assyrerriket — En gammel stat i Mesopotamia som var en mektig og dominerende makt i regionen.
Seder — En type tre, ofte brukt som symbol på styrke og storhet i bibelske tekster.
Høyden — En metafor for makt, innflytelse og storhet i denne sammenhengen.
Hage i Eden — Et symbolsk sted som representerer Guds perfekte skaperverk og opprinnelige plan for menneskeheten.
Vannkilder — Symboliserer livgivende ressurser og guddommelig velsignelse.
Fugler — Brukes her som et bilde på nasjoner og folkeslag som søker ly og beskyttelse under det mektige treet (Assyrerriket).
Skygge — Betyr beskyttelse og trygghet som tilbys av det mektige riket.
Stolthet — En negativ egenskap som fører til selvhevdelse og opprør mot Gud.
+ 2 til