EsekielKapittel 10

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Jeg så, og se – over hodene på kjerubene var det noe som lignet en safirstein, som en trone å se til, synlig over dem.

וָאֶרְאֶ֗ה וְהִנֵּ֤ה אֶל־הָרָקִ֙יעַ֙ אֲשֶׁר֙ עַל־רֹ֣אשׁ הַכְּרֻבִ֔ים כְּאֶ֣בֶן סַפִּ֔יר כְּמַרְאֵ֖ה דְּמ֣וּת כִּסֵּ֑א נִרְאָ֖ה עֲלֵיהֶֽם׃ ‬

Han talte til mannen som var kledd i lin og sa: «Gå inn mellom hjulene, inn under kjeruben, og fyll hendene dine med glødende kull fra rommet mellom kjerubene, og kast dem utover byen.» Og han gikk inn mens jeg så på.

וַיֹּ֜אמֶר אֶל־הָאִ֣ישׁ ׀ לְבֻ֣שׁ הַבַּדִּ֗ים וַיֹּ֡אמֶר בֹּא֩ אֶל־בֵּינ֨וֹת לַגַּלְגַּ֜ל אֶל־תַּ֣חַת לַכְּר֗וּב וּמַלֵּ֨א חָפְנֶ֤יךָ גַֽחֲלֵי־אֵשׁ֙ מִבֵּינ֣וֹת לַכְּרֻבִ֔ים וּזְרֹ֖ק עַל־הָעִ֑יר וַיָּבֹ֖א לְעֵינָֽי׃ ‬

Kjerubene sto på høyre side av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgården.

וְהַכְּרֻבִ֗ים עֹֽמְדִ֛ים מִימִ֥ין לַבַּ֖יִת בְּבֹא֣וֹ הָאִ֑ישׁ וְהֶעָנָ֣ן מָלֵ֔א אֶת־הֶחָצֵ֖ר הַפְּנִימִֽית׃ ‬

Herrens herlighet hevet seg fra kjeruben og stilte seg over husets terskel. Huset ble fylt av skyen, og forgården ble fylt av glansen fra Herrens herlighet.

וַיָּ֤רָם כְּבוֹד־יְהוָה֙ מֵעַ֣ל הַכְּר֔וּב עַ֖ל מִפְתַּ֣ן הַבָּ֑יִת וַיִמָּלֵ֤א הַבַּ֙יִת֙ אֶת־הֶ֣עָנָ֔ן וְהֶֽחָצֵר֙ מָֽלְאָ֔ה אֶת־נֹ֖גַהּ כְּב֥וֹד יְהוָֽה׃ ‬

Lyden av kjerubenes vinger kunne høres helt til den ytre forgården, lik Den allmektiges røst når han taler.

וְקוֹל֙ כַּנְפֵ֣י הַכְּרוּבִ֔ים נִשְׁמַ֕ע עַד־הֶחָצֵ֖ר הַחִיצֹנָ֑ה כְּק֥וֹל אֵל־שַׁדַּ֖י בְּדַבְּרֽוֹ׃ ‬

Da han befalte mannen som var kledd i lin: «Hent ild fra rommet mellom hjulene, fra rommet mellom kjerubene,» gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet.

וַיְהִ֗י בְּצַוֺּתוֹ֙ אֶת־הָאִ֤ישׁ לְבֻֽשׁ־הַבַּדִּים֙ לֵאמֹ֔ר קַ֥ח אֵשׁ֙ מִבֵּינ֣וֹת לַגַּלְגַּ֔ל מִבֵּינ֖וֹת לַכְּרוּבִ֑ים וַיָּבֹא֙ וַֽיַּעֲמֹ֔ד אֵ֖צֶל הָאוֹפָֽן׃ ‬

Kjeruben rakte ut hånden fra rommet mellom kjerubene mot ilden som var mellom kjerubene, tok av den og la den i hendene på ham som var kledd i lin. Han tok imot og gikk ut.

וַיִּשְׁלַח֩ הַכְּר֨וּב אֶת־יָד֜וֹ מִבֵּינ֣וֹת לַכְּרוּבִ֗ים אֶל־הָאֵשׁ֙ אֲשֶׁר֙ בֵּינ֣וֹת הַכְּרֻבִ֔ים וַיִּשָּׂא֙ וַיִּתֵּ֔ן אֶל־חָפְנֵ֖י לְבֻ֣שׁ הַבַּדִּ֑ים וַיִּקַּ֖ח וַיֵּצֵֽא׃ ‬

Under vingene på kjerubene kunne man se noe som lignet en menneskehånd.

וַיֵּרָ֖א לַכְּרֻבִ֑ים תַּבְנִית֙ יַד־אָדָ֔ם תַּ֖חַת כַּנְפֵיהֶֽם׃ ‬

Jeg så, og se – fire hjul var ved siden av kjerubene, ett hjul ved siden av hver kjerub. Hjulene så ut som glansen av en krysolittstein.

וָאֶרְאֶ֗ה וְהִנֵּ֨ה אַרְבָּעָ֣ה אוֹפַנִּים֮ אֵ֣צֶל הַכְּרוּבִים֒ אוֹפַ֣ן אֶחָ֗ד אֵ֚צֶל הַכְּר֣וּב אֶחָ֔ד וְאוֹפַ֣ן אֶחָ֔ד אֵ֖צֶל הַכְּר֣וּב אֶחָ֑ד וּמַרְאֵה֙ הָא֣וֹפַנִּ֔ים כְּעֵ֖ין אֶ֥בֶן תַּרְשִֽׁישׁ׃ ‬

Alle fire så ut på samme måte, som om det var et hjul inne i et hjul.

וּמַ֨רְאֵיהֶ֔ם דְּמ֥וּת אֶחָ֖ד לְאַרְבַּעְתָּ֑ם כַּאֲשֶׁ֛ר יִהְיֶ֥ה הָאוֹפַ֖ן בְּת֥וֹךְ הָאוֹפָֽן׃ ‬

Når de beveget seg, kunne de gå i alle fire retninger. De snudde seg ikke når de gikk, for dit hodet vendte seg, dit fulgte de etter uten å snu seg.

בְּלֶכְתָּ֗ם אֶל־אַרְבַּ֤עַת רִבְעֵיהֶם֙ יֵלֵ֔כוּ לֹ֥א יִסַּ֖בּוּ בְּלֶכְתָּ֑ם כִּ֣י הַמָּק֞וֹם אֲשֶׁר־יִפְנֶ֤ה הָרֹאשׁ֙ אַחֲרָ֣יו יֵלֵ֔כוּ לֹ֥א יִסַּ֖בּוּ בְּלֶכְתָּֽם׃ ‬

Hele kroppen deres, ryggen, hendene, vingene og hjulene var fulle av øyne rundt omkring – alle fires hjul.

וְכָל־בְּשָׂרָם֙ וְגַבֵּהֶ֔ם וִֽידֵיהֶ֖ם וְכַנְפֵיהֶ֑ם וְהָאֽוֹפַנִּ֗ים מְלֵאִ֤ים עֵינַ֙יִם֙ סָבִ֔יב לְאַרְבַּעְתָּ֖ם אוֹפַנֵּיהֶֽם׃ ‬

Hjulene ble kalt «det virvlende» mens jeg hørte på.

לָא֖וֹפַנִּ֑ים לָהֶ֛ם קוֹרָ֥א הַגַּלְגַּ֖ל בְּאָזְנָֽי׃ ‬

Hver av dem hadde fire ansikter: Det første ansiktet var et kjerubansikt, det andre et menneskeansikt, det tredje et løveansikt og det fjerde et ørneansikt.

וְאַרְבָּעָ֥ה פָנִ֖ים לְאֶחָ֑ד פְּנֵ֨י הָאֶחָ֜ד פְּנֵ֣י הַכְּר֗וּב וּפְנֵ֤י הַשֵּׁנִי֙ פְּנֵ֣י אָדָ֔ם וְהַשְּׁלִישִׁי֙ פְּנֵ֣י אַרְיֵ֔ה וְהָרְבִיעִ֖י פְּנֵי־נָֽשֶׁר׃ ‬

Kjerubene hevet seg. Dette var de samme livsvesener jeg hadde sett ved elven Kebar.

וַיֵּרֹ֖מּוּ הַכְּרוּבִ֑ים הִ֣יא הַחַיָּ֔ה אֲשֶׁ֥ר רָאִ֖יתִי בִּֽנְהַר־כְּבָֽר׃ ‬

Når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Og når kjerubene løftet vingene for å heve seg fra jorden, skilte heller ikke hjulene seg fra dem.

וּבְלֶ֙כֶת֙ הַכְּרוּבִ֔ים יֵלְכ֥וּ הָאוֹפַנִּ֖ים אֶצְלָ֑ם וּבִשְׂאֵ֨ת הַכְּרוּבִ֜ים אֶת־כַּנְפֵיהֶ֗ם לָרוּם֙ מֵעַ֣ל הָאָ֔רֶץ לֹא־יִסַּ֧בּוּ הָאוֹפַנִּ֛ים גַּם־הֵ֖ם מֵאֶצְלָֽם׃ ‬

Når de sto stille, sto også hjulene stille, og når de hevet seg, hevet hjulene seg med dem, for livsvesenenes ånd var i dem.

בְּעָמְדָ֣ם יַעֲמֹ֔דוּ וּבְרוֹמָ֖ם יֵר֣וֹמּוּ אוֹתָ֑ם כִּ֛י ר֥וּחַ הַחַיָּ֖ה בָּהֶֽם׃ ‬

Herrens herlighet forlot husets terskel og stilte seg over kjerubene.

וַיֵּצֵא֙ כְּב֣וֹד יְהוָ֔ה מֵעַ֖ל מִפְתַּ֣ן הַבָּ֑יִת וַֽיַּעֲמֹ֖ד עַל־הַכְּרוּבִֽים׃ ‬

Kjerubene løftet vingene og hevet seg fra jorden mens jeg så på. Da de dro ut, fulgte hjulene med. De stanset ved inngangen til Herrens hus' østre port, og Israels Guds herlighet var over dem.

וַיִּשְׂא֣וּ הַכְּרוּבִ֣ים אֶת־כַּ֠נְפֵיהֶם וַיֵּר֨וֹמּוּ מִן־הָאָ֤רֶץ לְעֵינַי֙ בְּצֵאתָ֔ם וְהָאֽוֹפַנִּ֖ים לְעֻמָּתָ֑ם וַֽיַּעֲמֹ֗ד פֶּ֣תַח שַׁ֤עַר בֵּית־יְהוָה֙ הַקַּדְמוֹנִ֔י וּכְב֧וֹד אֱלֹהֵֽי־יִשְׂרָאֵ֛ל עֲלֵיהֶ֖ם מִלְמָֽעְלָה׃ ‬

Dette var de samme livsvesener jeg hadde sett under Israels Gud ved elven Kebar, og jeg forsto at det var kjeruber.

הִ֣יא הַחַיָּ֗ה אֲשֶׁ֥ר רָאִ֛יתִי תַּ֥חַת אֱלֹהֵֽי־יִשְׂרָאֵ֖ל בִּֽנְהַר־כְּבָ֑ר וָאֵדַ֕ע כִּ֥י כְרוּבִ֖ים הֵֽמָּה׃ ‬

Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger, og under vingene var det noe som lignet menneskehender.

אַרְבָּעָ֨ה אַרְבָּעָ֤ה פָנִים֙ לְאֶחָ֔ד וְאַרְבַּ֥ע כְּנָפַ֖יִם לְאֶחָ֑ד וּדְמוּת֙ יְדֵ֣י אָדָ֔ם תַּ֖חַת כַּנְפֵיהֶֽם׃ ‬

Ansiktene deres var de samme jeg hadde sett ved elven Kebar – både utseendet og dem selv. Hver av dem gikk rett fram.

וּדְמ֣וּת פְּנֵיהֶ֔ם הֵ֣מָּה הַפָּנִ֗ים אֲשֶׁ֤ר רָאִ֙יתִי֙ עַל־נְהַר־כְּבָ֔ר מַרְאֵיהֶ֖ם וְאוֹתָ֑ם אִ֛ישׁ אֶל־עֵ֥בֶר פָּנָ֖יו יֵלֵֽכוּ׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 10

Hovedtema: Guds herlighet forlater templet i Jerusalem, båret av kjerubene.

Innhold: Esekiel ser Guds trone over kjerubene, og en mann kledd i lin får beskjed om å hente glødende kull fra mellom kjerubene og strø dem over byen. Herrens herlighet løfter seg fra kjeruben og flytter seg til templets terskel, mens skyen fyller forgården. Kjerubene løfter vingene og beveger seg til den østre porten, med hjulene ved siden av seg og Israels Guds herlighet over dem. Esekiel gjenkjenner at dette er de samme skapningene han så ved Kebar-elven.

Nøkkelord/bilder:

Kjerubene: Fire himmelske skapninger med fire ansikter (kjerub, menneske, løve, ørn) og fire vinger, som bærer Guds trone.
Hjulene (galgal/ofannim): Hjul ved siden av kjerubene, fulle av øyne, som beveger seg i enhet med kjerubene fordi livets ånd er i dem.
Glødende kull: Ild fra mellom kjerubene som skal kastes over Jerusalem, et tegn på dom.
Guds herlighet (kavod): Herrens synlige nærvær som forlater templet og beveger seg mot øst.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Esekiel 10

Steder

Kapittelet foregår i tempelområdet i Jerusalem, spesifikt nevnes «den indre forgården» (v. 3), «husets terskel» (v. 4, 18) og «den østre porten til Herrens hus» (v. 19). Disse arkitektoniske elementene tilsvarer Salomos tempel slik det er beskrevet i 1. Kongebok 6-7. Den indre forgården var prestenes område, utilgjengelig for vanlige israelitter. Terskelen hadde spesiell hellig betydning i gammeløstlig tenkning som overgangen mellom det hellige og det profane. At Guds herlighet beveger seg fra kjerubene til terskelen og deretter til den østre porten, viser en gradvis tilbaketrekning fra tempelet – en dramatisk reversering av da herligheten fylte tempelet ved innvielsen (1. Kong 8:10-11).

Nøkkelbegreper

Det hebraiske ordet כְּרוּב/כְּרוּבִים (keruv/keruvim, kjerub/kjeruber) er sentralt i dette kapittelet og forekommer over tjue ganger i ulike former. Esekiel identifiserer her eksplisitt de levende vesenene fra kapittel 1 som kjeruber (v. 15, 20). I israelittisk religion var kjeruber voktere av hellige steder – to gullkjeruber stod over paktskisten i Det aller helligste (2. Mos 25:18-22), og kjerubmotiver var vevd inn i forhenget og utskåret i veggene. I videre gammeløstlig ikonografi fungerte sammensatte skapninger med menneske-, løve-, okse- og ørneelementer som tronvoktere for gudene.

Ordet גַּלְגַּל (galgal, v. 2, 6, 13) betyr «hjul» eller «virvlende ting» og brukes her som et spesielt navn på hjulene i synet. At hjulene kalles ved dette navnet «i mitt påhør» (v. 13) understreker deres kosmiske og mystiske karakter. Begrepet gir assosiasjoner til virvelvind og himmelsk bevegelse.

Hendelser og skikker

Handlingen med å ta glødende kull fra alteret og kaste det over byen (v. 2, 6-7) har bakgrunn i offerkulten. I tempelet ble ild fra brennofferalteret ansett som hellig, og kull fra alteret ble brukt til røkelsesoffer (3. Mos 16:12). Her vendes den hellige ilden til dom – samme ild som representerte Guds nærhet blir nå instrument for ødeleggelse. Mannen kledd i lin minner om prestelig kledning (2. Mos 28:42; 3. Mos 6:10), men hans rolle er her å utføre dom, ikke forsoning. Parallellen til Jesaja 6:6-7 er tydelig, men der ga kullet renselse, bringer det her ødeleggelse.

Kapittel-spesifikke funn

En bemerkelsesverdig forskjell fra kapittel 1:10 er at i vers 14 beskrives det første ansiktet som «kjerubens ansikt» (פְּנֵי הַכְּרוּב) i stedet for oksens ansikt. Dette reiser spørsmål om forholdet mellom kjerub og okse i profetens visjon og har vært gjenstand for mye diskusjon blant fortolkere.

Arkeologiske utgravninger har avdekket tallrike fremstillinger av sammensatte skapninger fra det gamle Midtøsten som belyser Esekiels kjerubbeskrivelse. Fra Ninive, Nimrud og andre assyriske byer er det funnet kolossale sfinkser og lamassu-figurer – sammensatte skapninger med menneskehode, løve- eller oksekropp og vinger. Elfenbensutskjæringer fra Samaria og Nimrud viser lignende sammensatte vesener som tronfigurer. Disse funnene bekrefter at slike skapninger representerte en velkjent ikonografisk tradisjon som Esekiels tilhørere umiddelbart ville gjenkjenne som uttrykk for guddommelig majestet og kongelig makt.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord5

Kjeruber — Åndelige vesener som tjener Gud og opptrer som hans tronevakter. De beskrives ofte med menneskelige, dyriske og fuglelignende trekk.
Hjul — Mystiske objekter som symboliserer Guds nærvær og bevegelse. I Esekiel 10 beskrives de som hjul inni hjul, og gir en visjon av Guds allmakt og kontroll over universet.
Ild — Et symbol på Guds renhet, kraft og dom. I Esekiel 10 brukes ild for å vise Guds herlighet og tilstedeværelse blant sitt folk.
Tempel — Hellig sted hvor Gud bor og møter sitt folk. Tempelet i Jerusalem var sentrum for jødisk gudsdyrkelse og offerpraksis.
Herlighet — Guds strålende nærvær og majestet. I Esekiel 10 forlater Guds herlighet tempelet, noe som indikerer at Gud trekker seg tilbake fra sitt folk på grunn av deres synder.