JesajaKapittel 57

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Den rettferdige går bort, og ingen legger det på hjertet. Trofaste mennesker blir tatt bort, og ingen forstår at den rettferdige blir tatt bort for å bli spart fra det onde.

הַצַּדִּ֣יק אָבָ֔ד וְאֵ֥ין אִ֖ישׁ שָׂ֣ם עַל־לֵ֑ב וְאַנְשֵׁי־חֶ֤סֶד נֶֽאֱסָפִים֙ בְּאֵ֣ין מֵבִ֔ין כִּֽי־מִפְּנֵ֥י הָרָעָ֖ה נֶאֱסַ֥ף הַצַּדִּֽיק׃ ‬

De går inn til fred. De hviler på sine leier, alle som vandret rett fram.

יָב֣וֹא שָׁל֔וֹם יָנ֖וּחוּ עַל־מִשְׁכְּבוֹתָ֑ם הֹלֵ֖ךְ נְכֹחֽוֹ׃ ‬

Men kom hit, dere barn av en trollkvinne, avkom av en ekteskapsbryter og en hore!

וְאַתֶּ֥ם קִרְבוּ־הֵ֖נָּה בְּנֵ֣י עֹנְנָ֑ה זֶ֥רַע מְנָאֵ֖ף וַתִּזְנֶֽה׃ ‬

Hvem er det dere håner? Hvem er det dere sperrer opp munnen mot og rekker ut tungen mot? Er dere ikke barn av overtredelse, avkom av løgn?

עַל־מִי֙ תִּתְעַנָּ֔גוּ עַל־מִ֛י תַּרְחִ֥יבוּ פֶ֖ה תַּאֲרִ֣יכוּ לָשׁ֑וֹן הֲלֽוֹא־אַתֶּ֥ם יִלְדֵי־פֶ֖שַׁע זֶ֥רַע שָֽׁקֶר׃ ‬

Dere som brenner av lyst blant eikene, under hvert grønt tre, dere som slakter barn i dalene, under klippesprekker.

הַנֵּֽחָמִים֙ בָּֽאֵלִ֔ים תַּ֖חַת כָּל־עֵ֣ץ רַעֲנָ֑ן שֹׁחֲטֵ֤י הַיְלָדִים֙ בַּנְּחָלִ֔ים תַּ֖חַת סְעִפֵ֥י הַסְּלָעִֽים׃ ‬

Blant de glatte steinene i bekken er din del, de er din lodd. Også for dem har du helt ut drikkoffer og båret fram grødeoffer. Skulle jeg holde tilbake min dom over dette?

בְּחַלְּקֵי־נַ֣חַל חֶלְקֵ֔ךְ הֵ֥ם הֵ֖ם גּוֹרָלֵ֑ךְ גַּם־לָהֶ֞ם שָׁפַ֥כְתְּ נֶ֙סֶךְ֙ הֶעֱלִ֣ית מִנְחָ֔ה הַ֥עַל אֵ֖לֶּה אֶנָּחֵֽם׃ ‬

På et høyt og opphøyet fjell har du redt din seng. Også dit gikk du opp for å ofre slaktoffer.

עַ֤ל הַר־גָּבֹ֙הַּ֙ וְנִשָּׂ֔א שַׂ֖מְתְּ מִשְׁכָּבֵ֑ךְ גַּם־שָׁ֥ם עָלִ֖ית לִזְבֹּ֥חַ זָֽבַח׃ ‬

Bak døren og dørstolpen satte du ditt minnesmerke. For du forlot meg og avdekket deg og steg opp. Du gjorde din seng bred og sluttet pakt med dem. Du elsket å ligge med dem, du skuet etter deres manndom.

וְאַחַ֤ר הַדֶּ֙לֶת֙ וְהַמְּזוּזָ֔ה שַׂ֖מְתְּ זִכְרוֹנֵ֑ךְ כִּ֣י מֵאִתִּ֞י גִּלִּ֣ית וַֽתַּעֲלִ֗י הִרְחַ֤בְתְּ מִשְׁכָּבֵךְ֙ וַתִּכְרָת־לָ֣ךְ מֵהֶ֔ם אָהַ֥בְתְּ מִשְׁכָּבָ֖ם יָ֥ד חָזִֽית׃ ‬

Du dro til kongen med olje og mye velluktende salve. Du sendte dine budbringere langt bort og fornedret deg helt til dødsriket.

וַתָּשֻׁ֤רִי לַמֶּ֙לֶךְ֙ בַּשֶּׁ֔מֶן וַתַּרְבִּ֖י רִקֻּחָ֑יִךְ וַתְּשַׁלְּחִ֤י צִרַ֙יִךְ֙ עַד־מֵ֣רָחֹ֔ק וַתַּשְׁפִּ֖ילִי עַד־שְׁאֽוֹל׃ ‬

Du ble trett av din lange vei, men sa aldri: «Det er håpløst.» Du fant livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak.

בְּרֹ֤ב דַּרְכֵּךְ֙ יָגַ֔עַתְּ לֹ֥א אָמַ֖רְתְּ נוֹאָ֑שׁ חַיַּ֤ת יָדֵךְ֙ מָצָ֔את עַל־כֵּ֖ן לֹ֥א חָלִֽית׃ ‬

Hvem var du redd for, hvem fryktet du, siden du løy? Du husket ikke meg, du la det ikke på hjertet. Har jeg ikke tidd lenge? Derfor frykter du ikke meg.

וְאֶת־מִ֞י דָּאַ֤גְתְּ וַתִּֽירְאִי֙ כִּ֣י תְכַזֵּ֔בִי וְאוֹתִי֙ לֹ֣א זָכַ֔רְתְּ לֹא־שַׂ֖מְתְּ עַל־לִבֵּ֑ךְ הֲלֹ֨א אֲנִ֤י מַחְשֶׁה֙ וּמֵ֣עֹלָ֔ם וְאוֹתִ֖י לֹ֥א תִירָֽאִי׃ ‬

Jeg vil avsløre din rettferdighet og dine gjerninger – de vil ikke gagne deg.

אֲנִ֥י אַגִּ֖יד צִדְקָתֵ֑ךְ וְאֶֽת־מַעֲשַׂ֖יִךְ וְלֹ֥א יוֹעִילֽוּךְ׃ ‬

Når du roper, la din samling av avguder redde deg! Men vinden skal føre dem alle bort, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.

בְּזַֽעֲקֵךְ֙ יַצִּילֻ֣ךְ קִבּוּצַ֔יִךְ וְאֶת־כֻּלָּ֥ם יִשָּׂא־ר֖וּחַ יִקַּח־הָ֑בֶל וְהַחוֹסֶ֥ה בִי֙ יִנְחַל־אֶ֔רֶץ וְיִירַ֖שׁ הַר־קָדְשִֽׁי׃ ‬

Og han skal si: Jevn vei, jevn vei, rydd veien! Fjern hindringene fra mitt folks vei!

וְאָמַ֥ר סֹֽלּוּ־סֹ֖לּוּ פַּנּוּ־דָ֑רֶךְ הָרִ֥ימוּ מִכְשׁ֖וֹל מִדֶּ֥רֶךְ עַמִּֽי׃ ס ‬

For så sier Den høye og opphøyede, han som troner evig og heter Den hellige: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gi de nedbøyde liv i ånden og gi de knuste liv i hjertet.

כִּי֩ כֹ֨ה אָמַ֜ר רָ֣ם וְנִשָּׂ֗א שֹׁכֵ֥ן עַד֙ וְקָד֣וֹשׁ שְׁמ֔וֹ מָר֥וֹם וְקָד֖וֹשׁ אֶשְׁכּ֑וֹן וְאֶת־דַּכָּא֙ וּשְׁפַל־ר֔וּחַ לְהַחֲיוֹת֙ ר֣וּחַ שְׁפָלִ֔ים וּֽלְהַחֲי֖וֹת לֵ֥ב נִדְכָּאִֽים׃ ‬

For jeg vil ikke stride for alltid og ikke være vred for evig. For da ville ånden forgå for mitt ansikt, og sjelene som jeg har skapt.

כִּ֣י לֹ֤א לְעוֹלָם֙ אָרִ֔יב וְלֹ֥א לָנֶ֖צַח אֶקְּצ֑וֹף כִּי־ר֙וּחַ֙ מִלְּפָנַ֣י יַֽעֲט֔וֹף וּנְשָׁמ֖וֹת אֲנִ֥י עָשִֽׂיתִי׃ ‬

På grunn av hans urettmessige vinning ble jeg vred og slo ham. Jeg skjulte meg og var vred, men han fortsatte på sitt hjertes frafalne vei.

בַּעֲוֺ֥ן בִּצְע֛וֹ קָצַ֥פְתִּי וְאַכֵּ֖הוּ הַסְתֵּ֣ר וְאֶקְצֹ֑ף וַיֵּ֥לֶךְ שׁוֹבָ֖ב בְּדֶ֥רֶךְ לִבּֽוֹ׃ ‬

Jeg har sett hans veier, men jeg vil lege ham. Jeg vil lede ham og gi trøst til ham og hans sørgende.

דְּרָכָ֥יו רָאִ֖יתִי וְאֶרְפָּאֵ֑הוּ וְאַנְחֵ֕הוּ וַאֲשַׁלֵּ֧ם נִֽחֻמִ֛ים ל֖וֹ וְלַאֲבֵלָֽיו׃ ‬

Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred for den som er fjern og for den som er nær, sier Herren, og jeg vil lege ham.

בּוֹרֵ֖א *נוב **נִ֣יב שְׂפָתָ֑יִם שָׁל֨וֹם ׀ שָׁל֜וֹם לָרָח֧וֹק וְלַקָּר֛וֹב אָמַ֥ר יְהוָ֖ה וּרְפָאתִֽיו׃ ‬

Men de ugudelige er som det opprørte hav, som ikke kan være stille, og hvis vann skyller opp gjørme og slam.

וְהָרְשָׁעִ֖ים כַּיָּ֣ם נִגְרָ֑שׁ כִּ֤י הַשְׁקֵט֙ לֹ֣א יוּכָ֔ל וַיִּגְרְשׁ֥וּ מֵימָ֖יו רֶ֥פֶשׁ וָטִֽיט׃ ‬

Det er ingen fred, sier min Gud, for de ugudelige.

אֵ֣ין שָׁל֔וֹם אָמַ֥ר אֱלֹהַ֖י לָרְשָׁעִֽים׃ ס ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 57

Hovedtema: Guds dom over avgudsdyrkelse og løfte om helbredelse for de ydmyke.

Innhold: Kapitlet åpner med at de rettferdige dør og finner fred, mens folket driver med avgudsdyrkelse, kultisk prostitusjon og barneoffer i daler og på høyder. Gud konfronterer folkets utroskap – de har forlatt ham for avguder og frykter ikke ham. Men Gud, som er opphøyet og hellig, vil likevel bo hos den knuste og ydmyke for å gi dem liv. Kapitlet avsluttes med fred til de angrende, mens de ugudelige er som et opprørt hav uten ro.

Nøkkelord/bilder:

Den rettferdiges død (v.1-2): De fromme samles inn av Gud og finner fred, skjermet fra kommende ulykke.
Avgudsdyrkelse under grønne trær (v.5): Bildet beskriver kultisk utroskap, inkludert barneoffer i dalene.
Gud som opphøyet og nær (v.15): Den hellige Gud bor i det høye, men også hos den ydmyke og knuste.
De ugudelige som opprørt hav (v.20): De onde har ingen fred, men er som havet som stadig kaster opp slam og søle.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Jesaja 57

Hendelser og skikker

Kapittel 57 inneholder en detaljert beskrivelse av kanaaneisk-inspirert avgudsdyrkelse som hadde infiltrert israelsk religiøs praksis. Profeten fordømmer flere konkrete ritualer: tilbedelse «under hvert grønt tre» (v. 5) var en utbredt kanaaneisk praksis der hellige lunder fungerte som kultiske samlingssteder for fruktbarhetsritualer. Den sjokkerende referansen til «å slakte barn i dalene, under klippespaltene» (v. 5, שֹׁחֲטֵי הַיְלָדִים בַּנְּחָלִים) peker på barneoffer, sannsynligvis til guden Molok, en praksis som arkeologiske funn fra Fønikia og Kartago (tofet-helligdommer) bekrefter var utbredt i regionen.

Versene om «glatte steiner i bekken» (v. 6) inneholder et hebraisk ordspill på «cheleq» (חֵלֶק, del/lodd) og «chalaq» (חָלָק, glatt). De glatte steinene i bekkedalen blir ironisk omtalt som folkets «del» – i kontrast til Herren som skulle være deres egentlige arvedel. Drikkoffer og grødeoffer til disse steinene viser en synkretistisk religion. «Høydene» nevnt i vers 7 var bamot – opphøyde kultplasser på fjelltopper der kanaaneisk tilbedelse tradisjonelt foregikk, ofte med seksuell-religiøse ritualer som profeten beskriver med ekteskapsbruddsmetaforer.

Vers 9 beskriver hvordan folket «dro til kongen med olje» (וַתָּשֻׁרִי לַמֶּלֶךְ בַּשֶּׁמֶן) og sendte budbærere «langt bort». Dette kan referere til Molok-tilbedelse (hebraisk «melek» = konge) eller til politiske allianser med fremmede stormakter – begge former for utroskap mot Herren.

Nøkkelbegreper

Ordet «tsaddiq» (צַדִּיק, «den rettferdige») i vers 1-2 brukes om de fromme som dør og dermed slipper å oppleve kommende ulykker – et konsept som reflekterer en oppfatning av døden som beskyttelse snarere enn straff. Uttrykket «shalom shalom» (שָׁלוֹם שָׁלוֹם, «fred, fred») i vers 19 er en intens dobling som betegner fullkommen, omfattende fred – både for «den som er langt borte» (hedningfolk eller eksilerte) og «den som er nær» (de som forble i landet).

Det hebraiske uttrykket «dakka» (דַּכָּא, «den knuste») og «shefal-ruach» (שְׁפַל־רוּחַ, «den ydmyke i ånden») i vers 15 beskriver mennesker som er ydmyket gjennom lidelse. At Gud «bor» hos slike mennesker sammen med sin transcendente opphøyethet, representerer en bemerkelsesverdig teologisk spenning mellom Guds utilnærmelighet og hans nærhet til de lidende.

Steder

Referansene til «daler» (נְחָלִים, nachalim) og «klippespalter» (v. 5-6) som kultiske steder kan peke mot Hinnom-dalen sør for Jerusalem, kjent for barneoffer, men teksten bruker et generelt ord som kan omfatte flere steder der slik praksis foregikk. Hinnom-dalen ble senere så assosiert med ondskap at det hebraiske «Ge-Hinnom» ble til det greske «Gehenna» – helvete. «Mitt hellige fjell» (הַר־קָדְשִׁי, v. 13) refererer til Sion/tempelhøyden som den legitime tilbedelsesplassen i kontrast til de illegitime høydene.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord7

Rettferdig — En person som handler i samsvar med moralske prinsipper og Guds vilje, og dermed er god og rettskaffen.
Fredsrik — En tilstand preget av fred, harmoni og velvære, både åndelig og fysisk.
Ond — Det motsatte av godt; handlinger, tanker eller holdninger som strider mot Guds vilje og moral.
Hjerteløs — Uten medfølelse, kjærlighet eller empati for andre; en person som mangler moralske kvaliteter og ikke bryr seg om andres lidelse.
Trøst — Å gi støtte, hjelp og oppmuntring til noen som lider eller har det vanskelig; en følelse av lindring fra smerte, sorg eller bekymring.
Helbred — Prosessen med å bli frisk igjen etter sykdom, skade eller lidelse; gjenoppretting av helse og velvære.
Hovmod — Overdreven stolthet og selvtilfredshet, spesielt når det gjelder ens prestasjoner, status eller rikdom; en negativ egenskap som kan føre til ødeleggelse og avvisning fra Gud.