JobKapittel 39

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Veit du tida når fjellgeitene føder? Held du auge med når hindane kalvar?

Kan du telja månadene dei går drektige, og veit du tida når dei føder?

Dei bøyer seg ned og føder ungane sine, dei blir kvitt riene sine.

Kalvane deira veks seg sterke ute på marka, dei går bort og kjem ikkje attende til dei.

Kven har sett villasenet fritt? Kven har løyst banda til det ville asenet?

Eg gav det øydemarka til heim og saltslettene til bustad.

Det ler av larmen i byen, det høyrer ikkje ropa frå drivaren.

Det strøymer omkring i fjella på beite og leitar etter alt som er grønt.

Vil villoksen tena deg? Vil han stå ved krubba di om natta?

Kan du binda villoksen til plogfòra med tau? Vil han harva dalane etter deg?

Kan du stola på han fordi krafta hans er stor? Kan du overlata arbeidet ditt til han?

Kan du lita på at han kjem att med kornet ditt og samlar det på treskjeplassen din?

Vengene til strutsen slår glad, men er det vengjer og fjører som hjå storken?

For ho legg egga sine på jorda og varmar dei i sanden.

Ho gløymer at ein fot kan knusa dei, at eit villdyr kan trampa på dei.

Ho er hard mot ungane sine, som om dei ikkje var hennar. Ho er ikkje redd for at strevet hennar er til fånyttes.

For Gud lét henne gløyma visdomen og gav henne ikkje del i forstanden.

Men når ho slår med vengene i høgda, ler ho av hesten og rytaren hans.

Er det du som gjev hesten styrke? Er det du som kler nakken hans med manke?

Lèt du han skjelva som ei grashoppe? Den majestetiske fnysinginga hans vekkjer redsle.

Han stampar i dalen og frydar seg i krafta si, han stormar mot våpna.

Han ler av redsla og er ikkje redd, han snur ikkje om for sverdet.

Over han klirrar koggeret, blinkande spyd og kastespyd.

Med brak og uro sluker han grunnen, han kan ikkje halda seg når hornet ljomar.

Kvar gong hornet ljomar, ropar han: «Ha!» Langt bortefrå verrar han striden, toreropet frå hovdingane og kampskriket.

Er det etter din visdom at hauken stig opp og breier ut vengene sine mot sør?

Er det på di befaling at ørna stig høgt og byggjer reiret sitt på høgda?

På berget bur ho og held til, på fjellknausen og på borga.

Derifrå speiar ho etter føde, auga hennar skoda langt bort.

Ungane hennar sluker blod, og der dei drepne ligg, der er ho.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 39

Hovedtema: Gud viser sin suverene visdom gjennom spørsmål om dyrelivets mysterier som Job ikke kan forklare.

Innhold: Gud fortsetter sin tale til Job med retoriske spørsmål om ville dyr: fjellgeitenes fødsel, villeselets frihet, villoksens ustyrlige natur, strutsens mangel på visdom, hestens fryktløshet i krig, og rovfuglenes jaktinstinkt. Gjennom disse eksemplene viser Gud at han alene forstår og styrer skaperverket på måter mennesket ikke kan fatte.

Nøkkelord/bilder:

Villeselet (פֶּרֶא): Symbol på frihet – Gud har satt det fri fra menneskets kontroll og gitt det ødemarken som hjem.
Villoksen (רֵּים): Representerer ustyrlig kraft som mennesket ikke kan temme eller bruke til arbeid.
Stridshesten (סוּס): Beskrives med fryktløst mot og kampglede – dens styrke kommer fra Gud, ikke mennesket.
Ørnen (נֶשֶׁר): Bygger rede på utilgjengelige klipper og ser byttet langveis fra – et bilde på Guds visdom i skaperverket.

Historisk kontekst

Dyr og natur

Kapittelet inneholder Guds fortsatte tale fra stormen, med fokus på ville dyr som mennesker verken kan kontrollere eller fullt ut forstå. Flere dyr som var kjent i det gamle Midtøsten nevnes:

Fjellgeiter og hjorter (v. 1-4): Det hebraiske ya'alei-sela («steinbukker») refererer til den nubiske steinbukken som fortsatt lever i Judeas ørkenfjell og ved Dødehavet. Disse dyrenes evne til å føde i utilgjengelige fjellområder var et bilde på skapningens selvstendighet fra menneskelig kontroll.

Villsel (v. 5-8): Ordet pere beskriver det asiatiske villeselet (onager), et dyr kjent for sin utemmelige natur. Det levde i ørkenområdene ('aravah) og saltslettene (melechah).

Villoksen (v. 9-12): Re'em refererer sannsynligvis til uroksen (Bos primigenius), som var utdødd i moderne tid men levde i Midtøsten i oldtiden.

Strutsen (v. 13-18): Det hebraiske renanim («jublende vinger») og chasidah («storken») brukes i en kontrast mellom fugler. Strutsen ble i gammel tid sett som et paradoks – en fugl som ikke kunne fly, men som var raskere enn hester. Beskrivelsen av at Gud «nektet den visdom» (v. 17) reflekterer gammel folkelig oppfatning om strutsen som tankeløs.

Stridshesten (v. 19-25): Skildringen av krigshedens mot og iver er blant Bibelens mest levende dyreskildringer. Det hebraiske ra'mah (v. 19) betyr «manke» eller «brusende man». Beskrivelsen av hestens reaksjon på shofar-lyden (v. 24-25) viser kjennskap til militær praksis.

Hauken og ørnen (v. 26-30): Nets (hauk) og nesher (ørn eller gribbe-ørn) var begge kjent for sin skarpe syn og evne til å fly i enorme høyder. At hauken «brer ut vingene mot sør» (v. 26) refererer til trekkfuglenes årlige vandring.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord9

Villdyr — Dyr som lever fritt i naturen, uten menneskelig kontroll eller domestisering.
Fjellgeit — En type geit som lever i fjellområder og er kjent for sin smidighet og klatreevne.
Hind — Et annet navn for hunnhjort, et dyr som tilhører hjortefamilien og lever i skog og åpne landskap.
Villaselet — Et viltlevende esel som finnes i ørken- og steppeområder, kjent for sin utholdenhet og tilpasningsevne.
Struts — En stor, flygeudyktig fugl som er kjent for sin hurtighet og evne til å løpe raskt over lange avstander.
Hest — Et stort, firebent pattedyr som ofte blir brukt som arbeids- og ridehest av mennesker.
Gresshoppe — Et insekt som kan hoppe lange avstander ved hjelp av sine kraftige bakben og ofte samles i store svermer.
Ørn — En stor rovfugl som er kjent for sin skarpe synssans og evne til å sveve høyt oppe i luften.
+ 1 til