JobKapittel 41

Sjå, vona om å vinna over han vert sviken; ein vert kasta til jorda berre ved synet av han.
Ingen er så djerv at han tør vekkja han. Kven kan då stå framfor meg?
Kven har gjeve meg noko først, så eg må løna han att? Alt under himmelen høyrer meg til.
Eg vil ikkje teia om lemene hans, om krafta hans og den fagre skapnaden hans.
Kven kan riva av han det ytre plagget? Kven kan trengja inn mellom dei doble kjevane hans?
Kven kan opna dørene til andletet hans? Rundt tennene hans rår redsle.
Ryggen hans er rekkjer av skjold, tett attlatne som med segl.
Dei ligg så tett saman at ikkje luft kan koma imellom dei.
Dei heng fast i kvarandre, dei grip inn i kvarandre og kan ikkje skiljast.
Når han nys, blikar det ljos, og augo hans er som morgonroden sine augnelok.
Frå kjeften hans fer det faklar, eldgnestar sprutar ut.
Frå nasebora hans stig det røyk, som frå ein gryte som vert blåsen over siveld.
Pusten hans tenner glør, og loge slår ut frå kjeften hans.
I nakken hans bur det styrke, og redsle spring framfor han.
Kjøtfaldene hans heng fast saman, dei er støypte på han og kan ikkje rokkast.
Hjartet hans er støypt som stein, hardt som den nedste kvernsteinen.
Når han reiser seg, vert dei mektige redde; dei famlar av forfærding.
Om sverdet råkar han, bit det ikkje, korkje spyd, kastespyd eller brynje.
Han reknar jern som halm, bronse som rotnande tre.
Piler jagar han ikkje på flukt; slyngesteinar vert som halmstrå for han.
Klubber reknar han som halmstrå, og han ler av susande spyd.
Under seg har han skarpe potteskår; han breier ut ei treskjeslegde over gjørma.
Han får djupet til å koka som ein gryte; han gjer havet til ein salvekrukke.
Etter seg let han ein lysande strime; ein skulle tru djupet hadde grått hår.
På jorda finst det ingen som er hans like; han er skapt til å vera utan frykt.
Han ser ned på alt som er høgt; han er konge over alle stolte dyr.