JobKapittel 13

Sjå, alt dette har auga mitt sett, øyret mitt har høyrt det og forstått det.
Det de veit, det veit eg òg; eg står ikkje tilbake for dykk.
Men eg vil tala til Den allmektige, eg ønskjer å føra saka mi for Gud.
De dekkjer til med løgn, de er alle saman udugande lækjarar.
Gjev de ville teia heilt stille! Det ville vera visdom for dykk.
Høyr no på mi irettesetjing, lyd til orda frå leppene mine.
Vil de tala urett på vegner av Gud, vil de tala svik for han?
Vil de ta parti for han? Vil de føra sak for Gud?
Vil det gå godt om han granskar dykk? Kan de narra han som ein narrar eit menneske?
Han vil sanneleg setja dykk på plass om de i løynd tek parti.
Vil ikkje hans velde skremma dykk, og redsla for han falla over dykk?
Minneorda dykkar er ordtak av oske, forsvaret dykkar er forsvar av leire.
Tei stille for meg, så eg kan tala, og lat det gå meg som det vil.
Kvifor skulle eg bera mitt eige kjøt mellom tennene og setja livet mitt på spel?
Sjå, om han drep meg, har eg ikkje von; likevel vil eg forsvara mine vegar for hans andlet.
Også dette vil vera mi frelse, for ingen gudlaus kan koma fram for hans andlet.
Høyr nøye på orda mine, lat det eg seier, koma inn i øyra dykkar.
Sjå no, eg har lagt fram saka mi; eg veit at eg har rett.
Kven er det som vil føra sak mot meg? For då ville eg teia og anda ut.
Berre to ting må du ikkje gjera mot meg, så skal eg ikkje gøyma meg for deg:
Ta handa di bort frå meg, og lat ikkje redsla for deg skremma meg.
Kall så, og eg skal svara, eller lat meg tala, og svar du meg.
Kor mange misgjerningar og synder har eg? Lat meg få vita om mitt brot og mi synd.
Kvifor løyner du andletet ditt og reknar meg som din fiende?
Vil du skremma eit blad som vert drive av vinden, vil du jaga etter turr halmstrå?
For du skriv bitre domar mot meg og let meg arva syndene frå ungdomen min.
Du set føtene mine i blokka og vaktar alle mine vegar; du set merke ved fotsålane mine.
Og det smuldrar bort som det som rotnar, som eit klesplagg som mòll har ete.