1. KorinterneKapittel 16

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige 2. Korinterne →

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 16

Hovedtema: Paulus avslutter brevet med praktiske instrukser om innsamling, reiseplaner, medarbeidere og formaninger til troskap og kjærlighet.

Innhold: Paulus instruerer menigheten om ukentlig innsamling til de hellige i Jerusalem. Han deler sine reiseplaner – han vil bli i Efesos til pinse før han reiser via Makedonia til Korint. Han omtaler medarbeiderne Timoteus og Apollos, og oppfordrer menigheten til å ta godt imot dem. Kapitlet avsluttes med sterke formaninger om å stå fast i troen og gjøre alt i kjærlighet, etterfulgt av hilsener fra menighetene i Asia og det arameiske utropet «Maranata» (Vår Herre, kom!).

Nøkkelord/bilder:

Innsamling (λογεία): Organisert pengeinnsamling til de fattige kristne i Jerusalem, et uttrykk for kristen solidaritet.
Åpen dør (θύρα ἀνέῳγεν): Bilde på muligheter for evangelisering i Efesos, til tross for motstand.
Maranata (Μαράνα θά): Arameisk utrop som betyr «Vår Herre, kom!» – uttrykker forventning om Kristi gjenkomst.
Stå fast (στήκετε): Oppfordring til å holde fast ved troen med mot og styrke.
Kjærlighet (ἀγάπη): Alt i menighetslivet skal preges av kjærlighet – den grunnleggende kristne dyd.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for 1. Korinterne 16

Personer

Kapittelet nevner flere viktige personer i den tidlige kirken. Timoteus var Paulus' unge medarbeider. I kapittel 16 skriver Paulus om et mulig besøk fra Timoteus og ber menigheten ta vel imot ham uten frykt, siden han «gjør Herrens gjerning» som Paulus selv. Paulus' bekymring for at han skulle bli «ringeaktet» kan reflektere Timoteus' unge alder og kanskje en reservert personlighet. Apollos nevnes som en Paulus hadde oppfordret til å besøke Korint sammen med andre brødre, men Apollos ønsket ikke å reise dit på dette tidspunktet – han ville komme «når det passer» (v. 12). Hans nøling kan henge sammen med splittelsene i menigheten der noen sa «jeg hører Apollos til» (1:12).

Stefanas og hans husstand beskrives som «førstegrøden fra Akaia» – de første som ble omvendt i provinsen, og som har viet seg til tjeneste for de hellige. De tre navnene Stefanas, Fortunatus og Akaikos representerer sannsynligvis delegasjonen som brakte korinternes brev til Paulus. Paulus sier de har «fylt det savn» han følte ved menighetens fravær (v. 17). Akvilas og Priska (Priscilla) var det jødiske ekteparet som hadde flyktet fra Roma etter keiser Claudius' utvisning av jøder omkring år 49 e.Kr. De drev teltmakerverksted sammen med Paulus i Korint og var nå etablert i Efesos med en husmenighet som sender sine hilsener.

Steder

Efesos, hvor Paulus skriver fra, var hovedstaden i den romerske provinsen Asia og et viktig religiøst og kommersielt sentrum. Paulus planlegger å bli der til pinse fordi «en stor og virksom dør» har åpnet seg for ham, selv om det også er «mange motstandere» (v. 8-9). Makedonia nevnes som et sted Paulus planlegger å reise gjennom på vei til Korint, hvor han håper å tilbringe vinteren.

Menighetene i Galatia nevnes som del av et større nettverk av menigheter som deltok i innsamlingen til Jerusalem. Jerusalem var målet for denne innsamlingen – en hjelpesending til de fattige i modermenigheten, som også skulle demonstrere enheten mellom hedningekristne og jødekristne. Asia-provinsen sender også hilsener gjennom sine menigheter (v. 19).

Hendelser og skikker

Innsamlingen til de hellige (λογεία/logeia) i Jerusalem var et stort prosjekt Paulus organiserte blant hedningekristne menigheter (jf. Rom 15:25-27; 2 Kor 8-9). Praksisen med å legge til side penger «hver første dag i uken» (κατὰ μίαν σαββάτου, bokstavelig «på den første [dag] av sabbaten/uken») viser at de kristne allerede hadde begynt å samles på søndager, oppstandelsesdagen, fremfor på sabbaten. Dette er et tidlig vitnesbyrd om kristen søndagspraksis.

Det hellige kyss (φίλημα ἅγιον) var en vanlig hilsen i den tidlige kirken som uttrykte åndelig fellesskap og familietilhørighet. Skikken var kjent i både jødisk og gresk-romersk kultur, men fikk en spesiell betydning som tegn på kristen enhet og forsoning.

Nøkkelbegreper

Uttrykket «Marana tha» (Μαράνα θά) i vers 22 er arameisk og betyr «Vår Herre, kom!» Dette er en av de eldste bevarte kristne bønnene, og det faktum at den beholdes uoversatt i et gresk brev til en hovedsakelig hedningkristen menighet, viser hvor sentral den var i tidlig liturgisk praksis. Den reflekterer den sterke forventningen om Kristi gjenkomst i urkirken.

Ordet «anathema» (ἀνάθεμα) i samme vers betegner noe som er overgitt til Guds dom – forbannelse eller utstøtelse fra fellesskapet. Kombinasjonen av denne alvorlige advarselen med den arameiske bønnen har ført noen forskere til å foreslå at dette kan ha vært del av liturgien ved nattverden, der de som ikke elsket Herren ble advart før fellesskapsmåltidet.

«Førstegrøden» (ἀπαρχή) om Stefanas' husstand bruker et bilde fra offerpraksisen i Det gamle testamente, der den første delen av høsten ble innviet til Gud som tegn på at hele høsten tilhørte ham.

Personer9