1. KorinterneKapittel 3

Og eg, sysken, kunne ikkje tala til dykk som til åndelege menneske, men som til kjøtlege, som til småborn i Kristus.
Eg gav dykk mjølk å drikka, ikkje fast føde, for de var ikkje i stand til det. Ja, de er det ikkje enno heller,
for de er enno kjøtlege. Når det er misunning og strid mellom dykk, er de ikkje då kjøtlege og lever som vanlege menneske?
Når ein seier: «Eg høyrer til Paulus,» og ein annan: «Eg høyrer til Apollos,» er de ikkje då som andre menneske?
Tenarar som de kom til tru ved, kvar etter det Herren gav.
Eg planta, Apollos vatna, men Gud gav vekst.
Så er korkje den som plantar eller den som vatnar noko, men Gud som gjev vekst.
Den som plantar og den som vatnar, er eitt, men kvar av dei skal få si løn etter sitt eige arbeid.
For vi er Guds medarbeidarar, og de er Guds åkerland, Guds bygning.
Etter den nåden Gud har gjeve meg, la eg grunnvollen som ein vis byggmeister, og ein annan byggjer vidare. Men kvar og ein må sjå til korleis han byggjer.
For ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som alt er lagd, det er Jesus Kristus.
Om nokon byggjer på denne grunnvollen med gull, sølv, edle steinar, tre, høy eller halm,
så skal verket til kvar og ein bli synleg. For dagen skal visa det, for han blir openberra i eld, og elden skal prøva korleis verket til kvar og ein er.
Om det verket nokon har bygt, blir ståande, skal han få løn.
Om det verket nokon har bygt, brenn opp, skal han lida tap. Men sjølv skal han bli frelst, om enn som gjennom eld.
Veit de ikkje at de er Guds tempel, og at Guds Ande bur i dykk?
Om nokon øydelegg Guds tempel, skal Gud øydeleggja han. For Guds tempel er heilagt, og det tempelet er de.
Lat ingen lura seg sjølv! Om nokon av dykk meiner han er vis i denne verda, lat han bli ein dåre, så han kan bli vis.
For visdomen i denne verda er dårskap for Gud. Det står skrive: «Han fangar dei vise i deira eiga list.»
Og vidare: «Herren veit at tankane til dei vise er tomme.»
Så lat ingen skryta av menneske! For alt høyrer dykk til,
anten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, anten det er verda eller livet eller døden, anten det er det som no er eller det som kjem – alt høyrer dykk til.
Men de høyrer Kristus til, og Kristus høyrer Gud til.