2. KorinterneKapittel 12

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 12

Hovedtema: Paulus forsvarer sitt apostolat ved å vise at Guds kraft fullkommengjøres i menneskelig svakhet.

Innhold: Paulus forteller om en himmelsk åpenbaring for fjorten år siden, da han ble rykket til den tredje himmel og hørte ord som ikke kan uttales. For å hindre hovmod fikk han en «torn i kjødet», og da han ba Herren om befrielse, svarte Kristus: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Paulus forsvarer deretter sitt apostolat overfor korinterne, minner om aposteltegnene han utførte blant dem, og uttrykker dyp bekymring for at han ved sitt tredje besøk skal finne strid, misunnelse og urenhet i menigheten.

Nøkkelord/bilder:

Tredje himmel/paradis: Paulus' mystiske erfaring der han mottok guddommelig åpenbaring.
Torn i kjødet: En plage gitt for å bevare Paulus i ydmykhet – beskrevet som «Satans engel».
«Min nåde er nok»: Kristi svar som viser at guddommelig kraft virker best gjennom menneskelig svakhet.
Aposteltegn: Tegn, under og kraftige gjerninger som bekrefter Paulus' apostoliske tjeneste.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for 2. Korinterne 12

Personer

Titus og «broren» (v. 18) nevnes som Paulus' utsendinger til Korint. Titus var en av Paulus' mest betrodde medarbeidere, en hedningkristen som hadde spilt en nøkkelrolle i å gjenopprette forholdet mellom Paulus og menigheten i Korint. Den navnløse «broren» som ble sendt sammen med Titus, er trolig den samme personen som nevnes i 8:18, muligens i forbindelse med innsamlingen til de fattige i Jerusalem.

«De fremste apostlene» (v. 11, gresk: hyperlian apostolōn) er en ironisk betegnelse Paulus bruker om rivaliserende lærere i Korint. Disse var sannsynligvis omreisende forkynnere som skrøt av sine åndelige opplevelser og ekstatiske erfaringer, og som stilte spørsmål ved Paulus' apostoliske autoritet.

Hendelser og skikker

Åpenbaringer og henrykkelser (v. 1–4) var høyt verdsatt i både jødisk og gresk-romersk kultur. I jødisk tradisjon fantes det en rik apokalyptisk litteratur som beskrev himmelreiser, inkludert forestillinger om flere himler (vanligvis tre eller syv). Paulus' omtale av «den tredje himmel» og «paradiset» knytter an til denne tradisjonen. I gresk-romersk kontekst var ekstatiske opplevelser et tegn på guddommelig gunst, noe Paulus' motstandere trolig fremhevet om seg selv.

Økonomisk uavhengighet (v. 13–18) berører en sensitiv kulturell problemstilling. I gresk-romersk patronatskultur forventet velstående støttespillere ære og innflytelse til gjengjeld for økonomisk støtte. Paulus' nekting av finansiell støtte fra korinterne ble av noen oppfattet som en fornærmelse – et tegn på at han ikke anså dem som verdige patroner, eller at han manglet autoritet som ekte apostel. Motstanderne antydet til og med at Paulus var «listig» og tok penger på andre måter (v. 16).

Nøkkelbegreper

«Torn i kjødet» (v. 7, gresk: skolops tē sarki) er et uttrykk som har forårsaket mye diskusjon. Ordet skolops betyr en spiss stake, splint eller torn. I Septuaginta brukes lignende uttrykk om fiender som plager Israel (4 Mos 33:55; Esek 28:24). Hva Paulus' «torn» konkret var – fysisk sykdom, motstandere, fristelser – forblir usikkert, men konteksten antyder at det var noe vedvarende og ydmykende som hindret ham i å bli hovmodig.

«Satans engel» (v. 7, gresk: angelos Satana) reflekterer jødisk forståelse av Satan som en som får tillatelse av Gud til å prøve troende, slik vi ser i Jobs bok. Dette viser at Paulus forstår sin lidelse innenfor et teologisk rammeverk der selv det onde tjener Guds formål.

«Tegn, under og kraftige gjerninger» (v. 12, gresk: sēmeiois te kai terasin kai dynamesin) var en standard triade for å beskrive apostolisk virksomhet i urkirken. Disse uttrykkene ble brukt om Moses' tegn i Det gamle testamente og ble forventet som bevis på ekte apostolisk autoritet.

Kapittel-spesifikke funn

Papyrustekster fra hellenistisk Egypt og inskripsjoner fra denne perioden dokumenterer at det var vanlig for filosofer og religiøse lærere å fremheve sine mystiske opplevelser og visjoner som bevis på autoritet. Dette bekrefter at Paulus opererte i en kultur der slike erfaringer var sosialt kapital. Hans strategi med å «rose seg av sin svakhet» (v. 5, 9–10) representerte en radikal omvending av disse kulturelle verdiene og må ha virket paradoksal – ja, til og med provoserende – for tilhørere som var vant til å vurdere ledere etter deres demonstrerte styrke og suksess.

Personer1

Titus1

Alle personer →

Viktige ord

Ingen viktige ord ennå for dette kapittelet.

Tidslinje1