FLOGVIT
.bible

EsekielKapittel 10

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Jeg så, og se – over hodene på kjerubene var det noe som lignet en safirstein, som en trone å se til, synlig over dem.
Eg såg, og sjå, over hovudet til kjerubane var det noko som likna ein safirstein, forma som ein trone, synleg over dei.
Han talte til mannen som var kledd i lin og sa: «Gå inn mellom hjulene, inn under kjeruben, og fyll hendene dine med glødende kull fra rommet mellom kjerubene, og kast dem utover byen.» Og han gikk inn mens jeg så på.
Og han sa til mannen som var kledd i lin: «Gå inn mellom hjula, inn under kjeruben, og fyll hendene dine med gloande kol frå mellom kjerubane, og kast dei ut over byen.» Og han gjekk inn medan eg såg på.
Kjerubene sto på høyre side av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgården.
Kjerubane stod på høgre sida av huset då mannen gjekk inn, og skya fylte den indre føregarden.
Herrens herlighet hevet seg fra kjeruben og stilte seg over husets terskel. Huset ble fylt av skyen, og forgården ble fylt av glansen fra Herrens herlighet.
Då lyfte Herrens herlegdom seg opp frå kjeruben og over til dørstokken i huset. Huset vart fylt av skya, og føregarden vart fylt av glansen frå Herrens herlegdom.
Lyden av kjerubenes vinger kunne høres helt til den ytre forgården, lik Den allmektiges røst når han taler.
Lyden av kjerubane sine vengjer kunne høyrast heilt til den ytre føregarden, lik røysta til Den allmektige Gud når han talar.
Da han befalte mannen som var kledd i lin: «Hent ild fra rommet mellom hjulene, fra rommet mellom kjerubene,» gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet.
Då han gav mannen kledd i lin påbodet og sa: «Ta eld frå mellom hjula, frå mellom kjerubane», gjekk han inn og stilte seg ved sida av hjulet.
Kjeruben rakte ut hånden fra rommet mellom kjerubene mot ilden som var mellom kjerubene, tok av den og la den i hendene på ham som var kledd i lin. Han tok imot og gikk ut.
Då rekte kjeruben handa si ut frå mellom kjerubane til elden som var mellom kjerubane, tok opp og la i hendene til den som var kledd i lin. Han tok imot og gjekk ut.
Under vingene på kjerubene kunne man se noe som lignet en menneskehånd.
Under vengjene til kjerubane kunne ein sjå forma av ei menneskehand.
Jeg så, og se – fire hjul var ved siden av kjerubene, ett hjul ved siden av hver kjerub. Hjulene så ut som glansen av en krysolittstein.
Eg såg, og sjå, fire hjul var ved sida av kjerubane, eitt hjul ved sida av kvar kjerub. Hjula såg ut som glinsande krysolittstein.
Alle fire så ut på samme måte, som om det var et hjul inne i et hjul.
Alle fire såg like ut, som om det var eit hjul inne i eit anna hjul.
Når de beveget seg, kunne de gå i alle fire retninger. De snudde seg ikke når de gikk, for dit hodet vendte seg, dit fulgte de etter uten å snu seg.
Når dei gjekk, kunne dei gå i kva som helst av dei fire retningane utan å snu seg. For dit hovudet vende, følgde dei etter, utan å snu seg når dei gjekk.
Hele kroppen deres, ryggen, hendene, vingene og hjulene var fulle av øyne rundt omkring – alle fires hjul.
Heile kroppen deira, ryggen, hendene, vengjene og hjula var fulle av auge rundt omkring – alle fire sine hjul.
Hjulene ble kalt «det virvlende» mens jeg hørte på.
Til hjula vart det ropa 'det kvervlande' medan eg høyrde på.
Hver av dem hadde fire ansikter: Det første ansiktet var et kjerubansikt, det andre et menneskeansikt, det tredje et løveansikt og det fjerde et ørneansikt.
Kvart vesen hadde fire andlet: Det første var andletet til ein okse, det andre var andletet til eit menneske, det tredje var andletet til ei løve, og det fjerde var andletet til ein ørn.
Kjerubene hevet seg. Dette var de samme livsvesener jeg hadde sett ved elven Kebar.
Kjerubane lyfte seg opp. Dette var det same levande vesenet eg hadde sett ved Kebarelva.
Når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Og når kjerubene løftet vingene for å heve seg fra jorden, skilte heller ikke hjulene seg fra dem.
Når kjerubane gjekk, gjekk hjula ved sida av dei. Og når kjerubane lyfte vengjene sine for å heva seg frå jorda, vende heller ikkje hjula seg bort frå dei.
Når de sto stille, sto også hjulene stille, og når de hevet seg, hevet hjulene seg med dem, for livsvesenenes ånd var i dem.
Når dei stod stille, stod hjula stille, og når dei lyfte seg, lyfte hjula seg saman med dei, for ånda til det levande vesenet var i dei.
Herrens herlighet forlot husets terskel og stilte seg over kjerubene.
Då flytta Herrens herlegdom seg frå dørstokken i huset og stilte seg over kjerubane.
Kjerubene løftet vingene og hevet seg fra jorden mens jeg så på. Da de dro ut, fulgte hjulene med. De stanset ved inngangen til Herrens hus' østre port, og Israels Guds herlighet var over dem.
Kjerubane lyfte vengjene sine og steig opp frå jorda medan eg såg på, og hjula følgde med dei. Dei stansa ved opninga til den austre porten til Herrens hus, og herlegdomen til Israels Gud var over dei.
Dette var de samme livsvesener jeg hadde sett under Israels Gud ved elven Kebar, og jeg forsto at det var kjeruber.
Dette var det same levande vesenet eg hadde sett under Israels Gud ved Kebarelva, og eg forstod at det var kjerubar.
Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger, og under vingene var det noe som lignet menneskehender.
Kvart vesen hadde fire andlet og fire vengjer, og under vengjene deira var det noko som likna menneskehender.
Ansiktene deres var de samme jeg hadde sett ved elven Kebar – både utseendet og dem selv. Hver av dem gikk rett fram.
Andleta deira var dei same eg hadde sett ved Kebarelva. Slik såg dei ut. Kvar av dei gjekk rett fram.
←→