FLOGVIT
Tema
.bible

Apostlenes gjerningerKapittel 23

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Paulus så rett på Rådet og sa: «Brødre, med fullstendig god samvittighet har jeg levd for Gud helt til denne dag.»
Da befalte øverstepresten Ananias dem som sto ved siden av Paulus, å slå ham på munnen.
Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, du hvitkalkede vegg! Du sitter her for å dømme meg etter loven, og likevel bryter du loven ved å befale at jeg skal bli slått?»
De som sto der, sa: «Håner du Guds øversteprest?»
Paulus svarte: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. For det står skrevet: 'Du skal ikke tale ondt om en leder for ditt folk.'»
Da Paulus visste at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er for håpet, nemlig de dødes oppstandelse, jeg står her og blir dømt.»
Da han sa dette, brøt det ut en strid mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble splittet.
For saddukeerne sier at det ikke finnes noen oppstandelse, og heller ikke engler eller ånder, men fariseerne bekjenner alt dette.
Det ble et veldig rop, og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og stred heftig: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Men om en ånd eller en engel har talt til ham—»
Da striden ble så voldsom at kommandanten fryktet at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, befalte han soldatene å gå ned og rive ham bort fra dem og føre ham inn i festningen.
Natten etter sto Herren ved hans side og sa: «Vær ved godt mot! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
Da det ble dag, slo jødene seg sammen og forbannet seg selv med en ed på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
Det var mer enn førti mann som hadde inngått denne sammensvergelsen.
De gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har forbannet oss selv med en ed på ikke å smake noe før vi har drept Paulus.
Nå må dere sammen med Rådet melde fra til kommandanten at han skal føre ham ned til dere, som om dere ville undersøke saken hans nærmere. Vi står klare til å drepe ham før han kommer fram.»
Men sønnen til Paulus' søster hørte om bakholdet. Han kom og gikk inn i festningen og fortalte det til Paulus.
Paulus kalte til seg en av offiserene og sa: «Før denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å melde til ham.»
Han tok ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og ba meg føre denne unge mannen til deg, for han har noe å si deg.»
Kommandanten tok ham i hånden, gikk til side med ham og spurte: «Hva er det du har å melde meg?»
Han sa: «Jødene har avtalt å be deg føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville undersøke saken hans nærmere.
Men ikke tro på dem! For mer enn førti av dem ligger i bakhold for ham. De har forbannet seg selv med en ed på verken å spise eller drikke før de har drept ham. Nå står de klare og venter på ditt tilsagn.»
Kommandanten lot den unge mannen gå og påla ham: «Ikke fortell noen at du har meldt dette til meg.»
Så kalte han til seg to av offiserene og sa: «Gjør klar to hundre soldater til å marsjere til Cæsarea, sammen med sytti ryttere og to hundre spydbærere. Dere skal dra ut klokken ni i kveld.
Ha også ridedyr klare, så Paulus kan ri og bli ført trygt fram til landshøvdingen Feliks.»
Han skrev et brev med dette innholdet:
«Claudius Lysias hilser den høyærede landshøvding Feliks.
Denne mannen ble grepet av jødene og var i ferd med å bli drept av dem. Da kom jeg til med soldatene og reddet ham, etter at jeg fikk vite at han er romersk borger.
Jeg ville finne ut hva de anklaget ham for, og førte ham ned til deres Råd.
Der fant jeg ut at han var anklaget for spørsmål om deres lov, men at det ikke var noen anklage mot ham som fortjente død eller fengsling.
Da jeg fikk melding om at det var planlagt et attentat mot mannen, sendte jeg ham straks til deg. Jeg har også pålagt anklagerne å legge fram det de har mot ham, for deg.»
Soldatene tok Paulus med seg som de hadde fått ordre om, og førte ham om natten til Antipatris.
Neste dag lot de rytterne fortsette med ham, mens de selv vendte tilbake til festningen.
Da rytterne kom til Cæsarea, overleverte de brevet til landshøvdingen og førte også Paulus fram for ham.
Han leste brevet og spurte hvilken provins han var fra. Da han fikk vite at han var fra Kilikia,
sa han: «Jeg skal høre saken din når anklagerne dine også er kommet.» Og han befalte at han skulle holdes under bevoktning i Herodes' borg.
←→