FLOGVIT
.bible

HebreerneKapittel 6

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
La oss derfor legge bak oss den elementære lære om Kristus og gå videre mot modenhet. Vi skal ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
Lat oss difor gå vidare frå den grunnleggjande læra om Kristus og streva mot det fullkomne. Lat oss ikkje på nytt leggja grunnvollen med omvending frå døde gjerningar og tru på Gud,
undervisning om dåpshandlinger, håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og evig dom.
med undervisning om dåp, handspålegging, oppstoda av døde og evig dom.
Og dette vil vi gjøre, om Gud tillater det.
Og dette vil vi gjera, om Gud tillet det.
For det er umulig å fornye til omvendelse dem som én gang har blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave, som har fått del i Den hellige ånd,
For det er umogleg å føra dei til omvending på nytt, dei som éin gong har vorte opplyste, som har smaka den himmelske gåva og fått del i Den Heilage Ande,
som har smakt Guds gode ord og den kommende tidsalders krefter,
og som har smaka Guds gode ord og kreftene i den komande verda,
og som så har falt fra – å fornye dem til omvendelse er umulig, så lenge de korsfester Guds Sønn på nytt for seg selv og gjør ham til spott.
og så har falle frå – å føra dei til omvending på nytt, sidan dei krossfester Guds Son på nytt for seg sjølve og gjer han til spott.
For når jorden drikker regnet som ofte faller på den og bærer nyttige vekster for dem den dyrkes for, får den velsignelse fra Gud.
For jord som drikk inn regnet som ofte fell på henne, og ber nyttige vekstar for dei som dyrkar henne, får velsigning frå Gud.
Men den som bærer torner og tistler, er verdiløs og nær ved å bli forbannet, og dens ende er å bli brent.
Men jord som ber torn og tistel, er verdlaus og nær ved å verta forbanna. Enden hennar er å verta brent.
Men når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om noe bedre – det som hører frelsen til – selv om vi taler slik.
Men når det gjeld dykk, kjære vener, er vi overtydde om noko betre, noko som høyrer frelsa til, sjølv om vi talar slik.
For Gud er ikke urettferdig, så han glemmer deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn ved å tjene de hellige, slik dere fortsatt gjør.
For Gud er ikkje urettferdig, så han skulle gløyma arbeidet dykkar og den kjærleiken de har vist mot hans namn ved å tena dei heilage – og de tener dei framleis.
Men vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme iver for å nå fram til full visshet i håpet helt til enden,
Men vi ønskjer at kvar og ein av dykk skal visa den same iver for å ha full vissa i vona heilt til enden,
slik at dere ikke blir sløve, men blir etterfølgere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.
så de ikkje vert likesæle, men følgjer etter dei som ved tru og tolmod arvar lovnadene.
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
For då Gud gav lovnaden til Abraham, svor han ved seg sjølv, sidan han ikkje hadde nokon større å sverja ved,
og sa: «Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og storlig gjøre deg tallrik.»
og sa: «Sanneleg, eg vil velsigna deg rikt og gjera deg talrik.»
Og slik, etter å ha ventet tålmodig, oppnådde Abraham det som var lovet.
Og etter at Abraham tolmodig hadde venta, fekk han det som var lova.
For mennesker sverger ved en som er større enn dem selv, og eden er en bekreftelse som gjør slutt på all strid.
For menneske sverjar ved ein som er større enn dei sjølve, og eiden gjer slutt på all motseiing og er ei stadfesting for dei.
Derfor, da Gud ville vise arvingene til løftet enda tydeligere hvor uforanderlig hans vilje er, bekreftet han det med en ed.
Og fordi Gud ville visa arvingane til lovnaden endå tydelegare kor urokkeleg planen hans er, stadfesta han det med ein eid,
Slik skulle vi gjennom to uforanderlige ting – som det er umulig for Gud å lyve om – ha en sterk oppmuntring, vi som har søkt tilflukt for å gripe det håp som ligger foran oss.
slik at vi gjennom to uforanderlege ting, der det er umogleg for Gud å lyga, skal ha ei sterk trøyst, vi som har søkt tilflukt for å gripa tak i den vona som ligg framfor oss.
Dette håpet har vi som et sjelens anker, trygt og fast, og det når inn bak forhenget,
Denne vona har vi som eit anker for sjela, trygt og fast, og ho går inn bak forhenget,
dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som er blitt yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning.
dit Jesus gjekk inn som forløpar for oss, han som er vorten øvsteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning.
←→