FLOGVIT
Tema
.bible

HebreerneKapittel 7

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den høyeste Gud. Han møtte Abraham da han vendte tilbake etter seieren over kongene, og velsignet ham.
Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den Høgste Gud. Han møtte Abraham då han var på veg heim etter sigeren over kongane, og velsigna han.
Abraham ga ham tiende av alt. Navnet hans betyr først «rettferdighetens konge», og deretter er han også konge i Salem, det vil si «fredens konge».
Abraham gav han tiend av alt. Namnet hans tyder først «rettferds konge», og så er han også konge i Salem, det vil seie «freds konge».
Han er uten far, uten mor, uten ættetavle. Han har verken begynnelse på sine dager eller ende på sitt liv. Slik er han gjort lik Guds Sønn og forblir prest for alltid.
Han er utan far, utan mor og utan ættetavle. Dagane hans har inga byrjing, og livet hans har inga ende. Slik er han gjord lik Guds Son og blir verande prest for alltid.
Se hvor stor han er, denne mannen som patriarken Abraham ga tiende av det beste krigsbyttet!
Tenk kor stor han er, denne som Abraham, patriarken, gav tiend av det beste krigsbyttet til!
De av Levis sønner som blir prester, har etter loven påbud om å ta tiende fra folket, det vil si fra sine brødre, selv om også disse er etterkommere av Abraham.
Dei av Levi-sønene som blir prestar, har påbod i lova om å ta tiend frå folket, altså frå brørne sine, endå dei også stammar frå Abraham.
Men Melkisedek, som ikke var av deres ætt, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
Men Melkisedek, som ikkje høyrer til deira ættetavle, tok tiend frå Abraham og velsigna han som hadde fått lovnadane.
Og uten tvil er det slik at den mindre blir velsignet av den større.
Og utan tvil er det alltid slik at den som er mindre, blir velsigna av den som er større.
Her er det dødelige mennesker som tar imot tiende, men der er det én det vitnes om at han lever.
Her er det dødelege menneske som tek imot tiend, men der er det vitna om ein som lever.
Ja, man kan så å si at også Levi, han som tar imot tiende, ga tiende gjennom Abraham.
Ein kan til og med seie at Levi, han som tek imot tiend, sjølv betalte tiend gjennom Abraham.
For Levi var ennå i sin stamfars lend da Melkisedek møtte Abraham.
For han var endå i lenda til far sin då Melkisedek møtte Abraham.
Hvis fullkommenhet kunne oppnås gjennom det levittiske prestedømmet – for på dette grunnlaget ble loven gitt til folket – hvorfor var det da nødvendig at en annen prest skulle stå fram etter Melkisedeks ordning og ikke etter Arons ordning?
Om det hadde vore mogleg å nå fullending gjennom det levittiske prestedømet – for på dette grunnlaget fekk folket lova – kvifor var det då nødvendig at ein annan prest skulle stå fram etter Melkisedeks ordning, og ikkje kallast prest etter Arons ordning?
For når prestedømmet blir forandret, må også loven nødvendigvis forandres.
For når prestedømet blir endra, må også lova endrast.
Han som dette sies om, tilhørte en annen stamme, og ingen fra den stammen har gjort tjeneste ved alteret.
Han som dette er sagt om, høyrer til ei anna stamme, ei stamme der ingen har gjort teneste ved altaret.
For det er velkjent at vår Herre stammer fra Juda, og Moses sa aldri noe om prester fra den stammen.
For det er velkjent at vår Herre stamma frå Juda, ei stamme Moses ikkje sa noko om prestar frå.
Og dette blir enda tydeligere når det står fram en annen prest som er lik Melkisedek.
Og dette blir endå klarare når ein annan prest står fram, ein som liknar Melkisedek.
Han er ikke blitt prest etter en lov med et kjødelig bud, men ved kraften i et uforgjengelig liv.
Han vart ikkje prest etter ei lov om kjøtelege krav, men i kraft av eit uforgjengelig liv.
For det vitnes om ham: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»
For dette er vitnesbyrdet om han: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»
Dermed blir det tidligere budet opphevet fordi det var svakt og uten nytte.
Slik blir det tidlegare bodet sett til side fordi det var veikt og utan nytte.
For loven førte ikke noe fram til fullkommenhet. Men et bedre håp blir innført, og gjennom det kan vi nærme oss Gud.
For lova førte ikkje noko til fullending. Men no blir eit betre håp ført inn, eit håp som gjer at vi kan nærme oss Gud.
Og dette skjedde ikke uten ed – for de andre ble prester uten ed,
Og like visst som dette ikkje skjedde utan eid – for dei andre vart prestar utan eid,
men Jesus ble det med ed, gjennom ham som sa til ham: «Herren har sverget og vil ikke angre det: Du er prest til evig tid.»
men han vart prest med eid, gjennom han som sa til han: «Herren har svore og skal ikkje angre: Du er prest til evig tid.»
I samme grad er Jesus blitt garantist for en bedre pakt.
Difor er Jesus blitt garantist for ei så mykje betre pakt.
De andre prestene har vært mange, fordi døden hindret dem i å fortsette.
Dei andre prestane har vore mange, fordi døden hindra dei i å halde fram.
Men fordi han lever til evig tid, har han et prestedømme som ikke kan overføres til andre.
Men fordi han blir verande til evig tid, har han eit prestedøme som ikkje kan takast frå han.
Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud gjennom ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for dem.
Difor kan han også fullstendig frelse dei som kjem til Gud gjennom han, sidan han alltid lever for å gå i forbøn for dei.
For en slik øversteprest var det vi trengte: hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene.
Ein slik øvsteprest var det vi trong: heilag, skuldlaus, utan flekk, skild frå syndarar og opphøgd over himlane.
Han trenger ikke, som de andre øversteprestene, å bære fram offer dag etter dag, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv.
Han treng ikkje, som dei andre øvsteprestane, å bere fram offer kvar dag, først for sine eigne synder og så for syndene til folket. For dette gjorde han éin gong for alle då han ofra seg sjølv.
For loven innsetter mennesker med svakheter som øversteprester, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er gjort fullkommen for evig.
Lova innsett menneske med veikskap som øvsteprestar, men ordet som vart stadfesta med eid, og som kom etter lova, innsett Sonen, han som er fullkommen til evig tid.
←→