JobKapittel 13

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Se, alt dette har mitt øye sett, mitt øre har hørt og forstått det.

Det dere vet, det vet jeg også; jeg er ikke ringere enn dere.

Men jeg vil tale til Den Allmektige, jeg ønsker å føre min sak for Gud.

Dere derimot dekker over med løgn, dere er alle sammen udugelige leger.

Bare dere ville tie helt stille! Det ville være visdom for dere.

Hør nå på mine argumenter, og lytt til mine leppers forsvar.

Vil dere tale urett for Gud og tale svikefullt på hans vegne?

Vil dere vise partiskhet for ham? Vil dere føre sak for Gud?

Vil det gå godt når han gransker dere? Kan dere bedra ham slik man bedrar et menneske?

Han vil sannelig straffe dere hvis dere i det skjulte viser partiskhet.

Vil ikke hans majestet skremme dere, og frykten for ham falle over dere?

Deres visdomsord er ordspråk av aske, deres skjold er skjold av leire.

Ti stille overfor meg, så jeg kan tale, og la det komme over meg hva som vil.

Hvorfor skulle jeg ta mitt kjøtt i tennene og sette mitt liv på spill?

Se, selv om han dreper meg, venter jeg på ham – likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.

Også dette vil bli meg til frelse, for ingen hykler kommer fram for hans ansikt.

Hør nøye på mine ord, og la min forklaring nå deres ører.

Se, jeg har lagt fram min sak; jeg vet at jeg vil bli kjent rettferdig.

Hvem er det som vil stride mot meg? For da vil jeg tie og dø.

Bare to ting må du ikke gjøre mot meg, da vil jeg ikke skjule meg for ditt ansikt:

Ta din hånd bort fra meg, og la ikke din skrekk forferde meg.

Kall så, og jeg vil svare, eller la meg tale, og svar meg.

Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? Vis meg mitt lovbrudd og min synd.

Hvorfor skjuler du ditt ansikt og regner meg som din fiende?

Vil du skremme et blad som drives av vinden, og forfølge tørt strå?

For du skriver bitre dommer mot meg og lar meg arve min ungdoms synder.

Du setter mine føtter i blokken og vokter alle mine veier; du setter merke ved mine fotsåler.

Og han tæres bort som råttent tre, som et klesplagg som møll har fortært.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 13

Hovedtema: Job forsvarer sin integritet overfor vennene og krever å få legge sin sak frem for Gud.

Innhold: Job avviser vennenes råd og kaller dem «løgnsmørere» og «udugelige leger» (v.4). Han ønsker å tale direkte med Gud og hevde sin uskyld, selv om Gud skulle drepe ham (v.15). Job ber Gud om to ting: å fjerne sin tunge hånd og ikke skremme ham, slik at de kan føre en rettferdig samtale. Han spør Gud om å få vite sine synder og hvorfor Gud skjuler sitt ansikt og behandler ham som en fiende.

Nøkkelord/bilder:

Løgnsmørere/udugelige leger (v.4): Jobs harde dom over vennenes tomme trøst og falske teologi.
«Om han dreper meg, vil jeg håpe på ham» (v.15): Uttrykk for Jobs standhaftige tillit til Gud midt i lidelsen.
Visnet blad og tørr halm (v.25): Bilde på menneskets skrøpelighet som Job mener Gud unødig forfølger.
Føttene i blokken (v.27): Bilde på Jobs følelse av å være fanget og overvåket av Gud.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Job 13

Nøkkelbegreper

Kapittelet inneholder flere hebraiske uttrykk med dyp kulturell resonans. Uttrykket «טֹפְלֵי־שָׁקֶר» (toflei shaqer) i vers 4, oversatt «de som klistrer sammen løgn», bruker et håndverksuttrykk om å påføre mørtel eller gips på en vegg. Dette bildet antyder at vennenes argumenter er som et tynt, kosmetisk lag over en skjør konstruksjon – de dekker over sannheten med falske forklaringer.

Uttrykket «רֹפְאֵי אֱלִל» (rof'ei elil) – «verdiløse leger» – er særlig skarpt. Ordet «elil» (אֱלִל) brukes andre steder om avguder og tomme ting, noe som antyder at vennenes «trøst» er like virkningsløs som avgudsdyrkelse.

I vers 15 finner vi det berømte «הֵן יִקְטְלֵנִי» (hen yiqt'leni). Den hebraiske teksten har en tekstkritisk variant mellom ketiv (לא – «ikke») og qere (לוֹ – «ham»). Dette gir to mulige lesninger: «Selv om han dreper meg, vil jeg ikke vente» (ketiv) eller «Selv om han dreper meg, vil jeg vente på ham» (qere). Denne tvetydigheten har vært gjenstand for jødisk og kristen fortolkning i årtusener.

Hendelser og skikker

Jobs ønske om å «føre sin sak» for Gud (vers 3, 18–22) reflekterer den gammeltestamentlige rettstradisjon. Uttrykket «עָרַכְתִּי מִשְׁפָּט» (arakti mishpat) – «jeg har forberedt min sak» – er juridisk terminologi. I det gamle Midtøsten var byporten stedet hvor rettssaker ble ført, og begge parter fremla sine argumenter for eldste. Job bruker dette kjente bildet, men løfter det til kosmisk nivå: han vil ha en rettssak med Skaperen selv.

Vers 27 nevner «סַד» (sad), en stokk eller fotblokk brukt til å begrense fangers bevegelser. Arkeologiske funn fra Egypt og Mesopotamia viser ulike typer slike tvangsmidler. Job bruker dette som bilde på hvordan han føler seg fanget og overvåket av Gud.

Kapittel-spesifikke funn

Konseptet om å «ta sitt liv i sine hender» (vers 14: «נַפְשִׁי אָשִׂים בְּכַפִּי») er et idiomatisk uttrykk som også finnes andre steder i Det gamle testamente (Dom 12:3; 1 Sam 19:5; 28:21). Det betyr å risikere livet, å sette alt på spill. Dette uttrykket vitner om en felles språklig og kulturell arv i det gamle Israel, hvor mot og desperasjon ble beskrevet med konkrete kroppslige bilder.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Job — Hovedpersonen i Jobs bok, en rettferdig og velstående mann som blir utsatt for store prøvelser.
Elifas — En av Jobs tre venner som kommer for å trøste ham og diskutere hans situasjon.
Bildad — En annen av Jobs venner som deltar i dialogene.
Sofar — Den tredje vennen som besøker Job og engasjerer seg i samtalen om hans lidelser.
Rettferdighet — Etikk og moral knyttet til det å handle riktig og rettferdig, særlig i forhold til Gud og andre mennesker.
Visdom — Evnen til å bruke kunnskap og erfaring på en fornuftig og innsiktsfull måte, ofte knyttet til moralske og etiske avgjørelser.
Lidelse — Smerte, nød eller ubehag, enten fysisk eller psykisk. I Jobs bok representerer lidelsen Jobs prøvelser og tap.
Prøvelser — Utfordringer eller vanskeligheter som tester en persons karakter, tålmodighet og tro.