2. KorinterneKapittel 6

Som medarbeidere formaner vi dere også: Ta ikke imot Guds nåde forgjeves!
For han sier: «I den rette tid bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag hjalp jeg deg.» Se, nå er den rette tid! Se, nå er frelsens dag!
Vi gir ingen anstøt i noe, for at tjenesten ikke skal bli lastet.
Tvert imot viser vi oss i alt som Guds tjenere: med stor utholdenhet, i trengsler, i nød, i trange kår,
under slag, i fengsler, i opptøyer, i strev, i våkenetter, i faste,
i renhet, i kunnskap, i tålmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet,
i sannhets ord, i Guds kraft, med rettferdighetens våpen i høyre og venstre hånd,
gjennom ære og vanære, gjennom ondt rykte og godt rykte; som bedragere, men sannferdige,
som ukjente, men likevel godt kjent, som døende, men se, vi lever, som tuktede, men ikke drept,
som sorgfulle, men alltid glade, som fattige, men vi gjør mange rike, som de som ingenting har, men likevel eier alt.
Korintere, vår munn har talt åpent til dere, vårt hjerte er vidåpent.
Det er ikke trangt hos oss, men det er trangt i deres eget indre.
Som gjengjeld – jeg taler som til mine barn – åpne også dere deres hjerter vidt!
Dra ikke i ulike åk med vantro! For hva har rettferdighet til felles med lovløshet? Eller hva har lyset for fellesskap med mørket?
Hvilken harmoni er det mellom Kristus og Beliar? Eller hva har en troende til felles med en vantro?
Hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avgudene? For vi er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: «Jeg vil bo hos dem og vandre blant dem. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.»
Derfor: «Gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Så vil jeg ta imot dere,
og jeg skal være en far for dere, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den allmektige.»