OrdspråkeneKapittel 23

Når du sit til bords med ein herskar, legg nøye merke til det som er framfor deg.
Set ein kniv mot strupen din om du har stor appetitt.
Trå ikkje etter godbitane hans, for det er mat som bedrar.
Slit deg ikkje ut for å bli rik, bruk vitet ditt og hald opp med det.
Straks du kastar blikket på rikdomen, er han borte, for han lagar seg venger og flyg som ein ørn mot himmelen.
Et ikkje maten til den som er misunneleg, og trå ikkje etter godbitane hans.
For som han kalkulerer i sitt sinn, slik er han. «Et og drikk!» seier han til deg, men hjartet hans er ikkje med deg.
Matbiten du har ete, må du spy opp att, og du har øydelagt dei venlege orda dine.
Tal ikkje for øyra til ein dåre, for han vil forakte visdomen i orda dine.
Flytt ikkje gamle grensesteinar, og gå ikkje inn på marka til farlause.
For løysaren deira er sterk, han vil føra saka deira mot deg.
Vend hjartet ditt til formaning og øyret ditt til kunnskapsord.
Hald ikkje tilbake tukt frå barnet, for om du slår det med riset, vil det ikkje døy.
Du slår det med riset og bergar sjela hans frå dødsriket.
Son min, om hjartet ditt blir vist, då gleder mitt hjarte seg òg.
Det indre i meg jublar når leppene dine talar det som er rett.
Lat ikkje hjartet ditt misunna syndarar, men ver i age for Herren heile dagen.
For det finst ei framtid, og vona di skal ikkje bli avskoren.
Høyr, son min, og bli vis, og styr hjartet ditt på rett veg.
Ver ikkje mellom vindrikkarar, mellom fråtsarar i kjøt.
For drankaren og fråtsaren blir fattige, og søvn kler dei i filler.
Høyr på far din som gav deg livet, og forakt ikkje mor di når ho blir gammal.
Kjøp sanning og sel henne ikkje, kjøp visdom, tukt og forstand.
Far til ein rettferdig skal gleda seg stort, og den som føder ein vis son, skal fryda seg over han.
Lat far din og mor di gleda seg, lat henne som fødde deg, fryda seg!
Son min, gjev meg hjartet ditt, og lat augo dine vakta vegane mine.
For ei hore er ei djup grav, og ei framand kvinne er ein trong brønn.
Ja, ho ligg på lur som ein røvar og aukar talet på dei trulause mellom menneska.
Kven ropar «Ai!»? Kven ropar «Ve meg!»? Kven har strid? Kven har klage? Kven har sår utan grunn? Kven har dimme augo?
Det er dei som sit lenge over vinen, dei som kjem for å smaka blanda vin.
Sjå ikkje på vinen når han er raud, når han funklar i begeret og glir lett ned.
Til slutt bit han som ein slange og stikk som ein hoggorm.
Augo dine skal sjå underlege syner, og hjartet ditt skal tala forvrengde ting.
Du blir som ein som ligg midt ute på havet, som ein som ligg øvst i riggen.
«Dei slo meg, men eg kjende ingen smerte. Dei banka meg, men eg merka det ikkje. Når vaknar eg? Eg vil leita etter meir vin.»