RomerneKapittel 4

Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjødet, har oppnådd?
Τί οὖν ἐροῦμεν ⸀εὑρηκέναι Ἀβραὰμ τὸν ⸀προπάτορα ⸀ἡμῶν κατὰ σάρκα;
For hvis Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av. Men ikke overfor Gud.
εἰ γὰρ Ἀβραὰμ ἐξ ἔργων ἐδικαιώθη, ἔχει καύχημα· ἀλλʼ οὐ ⸀πρὸς θεόν,
For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
τί γὰρ ἡ γραφὴ λέγει; Ἐπίστευσεν δὲ Ἀβραὰμ τῷ θεῷ καὶ ἐλογίσθη αὐτῷ εἰς δικαιοσύνην.
Den som arbeider, får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent.
τῷ δὲ ἐργαζομένῳ ὁ μισθὸς οὐ λογίζεται κατὰ χάριν ἀλλὰ κατὰ ὀφείλημα·
Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet til rettferdighet.
τῷ δὲ μὴ ἐργαζομένῳ, πιστεύοντι δὲ ἐπὶ τὸν δικαιοῦντα τὸν ἀσεβῆ, λογίζεται ἡ πίστις αὐτοῦ εἰς δικαιοσύνην,
Slik taler også David om saligprisningen av det mennesket som Gud regner rettferdighet til uten gjerninger:
καθάπερ καὶ Δαυὶδ λέγει τὸν μακαρισμὸν τοῦ ἀνθρώπου ᾧ ὁ θεὸς λογίζεται δικαιοσύνην χωρὶς ἔργων·
Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder dekket over.
Μακάριοι ὧν ἀφέθησαν αἱ ἀνομίαι καὶ ὧν ἐπεκαλύφθησαν αἱ ἁμαρτίαι,
Salig er den mann som Herren aldri vil tilregne synd.
μακάριος ἀνὴρ ⸀οὗ οὐ μὴ λογίσηται κύριος ἁμαρτίαν.
Gjelder denne saligprisningen bare de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
Ὁ μακαρισμὸς οὖν οὗτος ἐπὶ τὴν περιτομὴν ἢ καὶ ἐπὶ τὴν ἀκροβυστίαν; λέγομεν ⸀γάρ· Ἐλογίσθη τῷ Ἀβραὰμ ἡ πίστις εἰς δικαιοσύνην.
Hvordan ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
πῶς οὖν ἐλογίσθη; ἐν περιτομῇ ὄντι ἢ ἐν ἀκροβυστίᾳ; οὐκ ἐν περιτομῇ ἀλλʼ ἐν ἀκροβυστίᾳ·
Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro han hadde mens han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle som tror uten å være omskåret, for at rettferdigheten skulle tilregnes dem.
καὶ σημεῖον ἔλαβεν περιτομῆς, σφραγῖδα τῆς δικαιοσύνης τῆς πίστεως τῆς ἐν τῇ ἀκροβυστίᾳ, εἰς τὸ εἶναι αὐτὸν πατέρα πάντων τῶν πιστευόντων διʼ ἀκροβυστίας, εἰς τὸ ⸀λογισθῆναι αὐτοῖς τὴν δικαιοσύνην,
Og han skulle være far for de omskårne – ikke bare for dem som er omskåret, men også for dem som følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
καὶ πατέρα περιτομῆς τοῖς οὐκ ἐκ περιτομῆς μόνον ἀλλὰ καὶ τοῖς στοιχοῦσιν τοῖς ἴχνεσιν τῆς ⸂ἐν ἀκροβυστίᾳ πίστεως⸃ τοῦ πατρὸς ἡμῶν Ἀβραάμ.
For det var ikke gjennom loven løftet ble gitt til Abraham eller hans ætt, at han skulle arve verden, men gjennom troens rettferdighet.
Οὐ γὰρ διὰ νόμου ἡ ἐπαγγελία τῷ Ἀβραὰμ ἢ τῷ σπέρματι αὐτοῦ, τὸ κληρονόμον αὐτὸν ⸀εἶναι κόσμου, ἀλλὰ διὰ δικαιοσύνης πίστεως·
For hvis de som holder seg til loven er arvinger, da er troen blitt tom og løftet satt ut av kraft.
εἰ γὰρ οἱ ἐκ νόμου κληρονόμοι, κεκένωται ἡ πίστις καὶ κατήργηται ἡ ἐπαγγελία·
For loven fremkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, er det heller ikke noe lovbrudd.
ὁ γὰρ νόμος ὀργὴν κατεργάζεται, οὗ ⸀δὲ οὐκ ἔστιν νόμος, οὐδὲ παράβασις.
Derfor er det av tro, for at det kan være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er far til oss alle.
Διὰ τοῦτο ἐκ πίστεως, ἵνα κατὰ χάριν, εἰς τὸ εἶναι βεβαίαν τὴν ἐπαγγελίαν παντὶ τῷ σπέρματι, οὐ τῷ ἐκ τοῦ νόμου μόνον ἀλλὰ καὶ τῷ ἐκ πίστεως Ἀβραάμ (ὅς ἐστιν πατὴρ πάντων ἡμῶν,
Som det står skrevet: Jeg har satt deg til far for mange folkeslag. Det var overfor den Gud han trodde på – han som gjør de døde levende og kaller det som ikke er til, som om det var til.
καθὼς γέγραπται ὅτι Πατέρα πολλῶν ἐθνῶν τέθεικά σε), κατέναντι οὗ ἐπίστευσεν θεοῦ τοῦ ζῳοποιοῦντος τοὺς νεκροὺς καὶ καλοῦντος τὰ μὴ ὄντα ὡς ὄντα·
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.
ὃς παρʼ ἐλπίδα ἐπʼ ἐλπίδι ἐπίστευσεν εἰς τὸ γενέσθαι αὐτὸν πατέρα πολλῶν ἐθνῶν κατὰ τὸ εἰρημένον· Οὕτως ἔσται τὸ σπέρμα σου·
Uten å bli svak i troen innså han at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo rundt hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
καὶ μὴ ἀσθενήσας τῇ ⸀πίστει κατενόησεν τὸ ἑαυτοῦ ⸀σῶμα νενεκρωμένον, ἑκατονταετής που ὑπάρχων, καὶ τὴν νέκρωσιν τῆς μήτρας Σάρρας,
Overfor Guds løfte vaklet han ikke i vantro, men ble styrket i troen og ga Gud ære.
εἰς δὲ τὴν ἐπαγγελίαν τοῦ θεοῦ οὐ διεκρίθη τῇ ἀπιστίᾳ ἀλλὰ ἐνεδυναμώθη τῇ πίστει, δοὺς δόξαν τῷ θεῷ
Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre.
καὶ πληροφορηθεὶς ὅτι ὃ ἐπήγγελται δυνατός ἐστιν καὶ ποιῆσαι.
Derfor ble det regnet ham til rettferdighet.
⸀διὸ ἐλογίσθη αὐτῷ εἰς δικαιοσύνην.
Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham.
Οὐκ ἐγράφη δὲ διʼ αὐτὸν μόνον ὅτι ἐλογίσθη αὐτῷ,
Det ble også skrevet for vår skyld, vi som det skal tilregnes, vi som tror på ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde.
ἀλλὰ καὶ διʼ ἡμᾶς οἷς μέλλει λογίζεσθαι, τοῖς πιστεύουσιν ἐπὶ τὸν ἐγείραντα Ἰησοῦν τὸν κύριον ἡμῶν ἐκ νεκρῶν,
Han ble overgitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.
ὃς παρεδόθη διὰ τὰ παραπτώματα ἡμῶν καὶ ἠγέρθη διὰ τὴν δικαίωσιν ἡμῶν.