FLOGVIT
.bible

RomerneKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjødet, har oppnådd?
Kva skal vi då seia at Abraham, stamfaren vår etter kjøtet, har funne?
For hvis Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av. Men ikke overfor Gud.
For om Abraham vart rettferdiggjort ved gjerningar, har han noko å rosa seg av. Men ikkje for Gud.
For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
For kva seier Skrifta? Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd.
Den som arbeider, får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent.
For den som arbeider, blir ikkje løna rekna som nåde, men som noko han har fortent.
Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet til rettferdighet.
Men for den som ikkje arbeider, men trur på han som rettferdiggjer den ugudelege, blir trua hans rekna til rettferd.
Slik taler også David om saligprisningen av det mennesket som Gud regner rettferdighet til uten gjerninger:
Slik talar også David om kor sælt det er for det mennesket som Gud reknar rettferd utan gjerningar:
Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder dekket over.
Sæle er dei som har fått lovbrota sine tilgjevne og syndene sine tildekte.
Salig er den mann som Herren aldri vil tilregne synd.
Sæl er den mannen som Herren ikkje tilreknar synd.
Gjelder denne saligprisningen bare de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
Gjeld då denne sæla berre dei omskorne, eller også dei uomskorne? Vi seier jo: Trua vart rekna Abraham til rettferd.
Hvordan ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
Korleis vart ho då tilrekna? Medan han var omskoren eller uomskoren? Ikkje medan han var omskoren, men medan han var uomskoren.
Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro han hadde mens han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle som tror uten å være omskåret, for at rettferdigheten skulle tilregnes dem.
Og han fekk omskjeringa som eit teikn, eit segl på rettferda av trua som han hadde medan han var uomskoren. Slik skulle han vera far til alle som trur utan å vera omskorne, så rettferda kan bli tilrekna dei,
Og han skulle være far for de omskårne – ikke bare for dem som er omskåret, men også for dem som følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
og far til dei omskorne som ikkje berre er omskorne, men som også følgjer i fotspora til den trua som far vår Abraham hadde då han var uomskoren.
For det var ikke gjennom loven løftet ble gitt til Abraham eller hans ætt, at han skulle arve verden, men gjennom troens rettferdighet.
For lovnaden til Abraham og ætta hans om at han skulle arva verda, kom ikkje gjennom lova, men gjennom rettferda av tru.
For hvis de som holder seg til loven er arvinger, da er troen blitt tom og løftet satt ut av kraft.
For om dei som held seg til lova er arvingar, då er trua utan meining og lovnaden sett ut av kraft.
For loven fremkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, er det heller ikke noe lovbrudd.
For lova verkar vreide, men der det ikkje finst lov, finst det heller ikkje lovbrot.
Derfor er det av tro, for at det kan være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er far til oss alle.
Difor er det av tru, så det kan vera av nåde, for at lovnaden skal stå fast for heile ætta, ikkje berre for dei som har lova, men også for dei som har Abrahams tru. Han er far til oss alle,
Som det står skrevet: Jeg har satt deg til far for mange folkeslag. Det var overfor den Gud han trodde på – han som gjør de døde levende og kaller det som ikke er til, som om det var til.
som det står skrive: Eg har sett deg til far for mange folkeslag. Dette gjeld framfor den Gud han trudde på, han som gjer dei døde levande og kallar det som ikkje er til, som om det var til.
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.
Mot alt håp trudde han med håp, så han skulle bli far til mange folkeslag, slik det var sagt: Slik skal ætta di bli.
Uten å bli svak i troen innså han at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo rundt hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Han vart ikkje svak i trua då han såg på sin eigen kropp, som alt var utlevd – han var om lag hundre år – og på at Saras morsliv var dødt.
Overfor Guds løfte vaklet han ikke i vantro, men ble styrket i troen og ga Gud ære.
Han tvila ikkje i vantru på Guds lovnad, men vart styrkt i trua og gav Gud ære.
Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre.
Han var fullt viss på at det Gud hadde lova, det var han også mektig til å gjera.
Derfor ble det regnet ham til rettferdighet.
Difor vart det rekna honom til rettferd.
Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham.
Men det vart ikkje skrive berre for hans skuld at det vart tilrekna honom,
Det ble også skrevet for vår skyld, vi som det skal tilregnes, vi som tror på ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde.
men også for vår skuld. Det skal bli tilrekna oss som trur på han som reiste Jesus, vår Herre, opp frå dei døde,
Han ble overgitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.
han som vart gjeven for våre brot og reist opp til vår rettferdiggjering.
←→