FLOGVIT
Tema
.bible

RomerneKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjødet, har oppnådd?
For hvis Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av. Men ikke overfor Gud.
For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Den som arbeider, får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent.
Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet til rettferdighet.
Slik taler også David om saligprisningen av det mennesket som Gud regner rettferdighet til uten gjerninger:
Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder dekket over.
Salig er den mann som Herren aldri vil tilregne synd.
Gjelder denne saligprisningen bare de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
Hvordan ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro han hadde mens han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle som tror uten å være omskåret, for at rettferdigheten skulle tilregnes dem.
Og han skulle være far for de omskårne – ikke bare for dem som er omskåret, men også for dem som følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
For det var ikke gjennom loven løftet ble gitt til Abraham eller hans ætt, at han skulle arve verden, men gjennom troens rettferdighet.
For hvis de som holder seg til loven er arvinger, da er troen blitt tom og løftet satt ut av kraft.
For loven fremkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, er det heller ikke noe lovbrudd.
Derfor er det av tro, for at det kan være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er far til oss alle.
Som det står skrevet: Jeg har satt deg til far for mange folkeslag. Det var overfor den Gud han trodde på – han som gjør de døde levende og kaller det som ikke er til, som om det var til.
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.
Uten å bli svak i troen innså han at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo rundt hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Overfor Guds løfte vaklet han ikke i vantro, men ble styrket i troen og ga Gud ære.
Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre.
Derfor ble det regnet ham til rettferdighet.
Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham.
Det ble også skrevet for vår skyld, vi som det skal tilregnes, vi som tror på ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde.
Han ble overgitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.
←→