FLOGVIT
Tema
.bible

KlagesangeneKapittel 1

+ UndertekstGrunntekstNeste →
Å, hvordan sitter hun ensom, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var stor blant folkeslagene. Hun som var fyrstinne blant landene, er blitt tvunget til tvangsarbeid.
Å, korleis sit ho einsam, byen som var full av folk! Ho har vorte som ei enkje, ho som var stor mellom folka. Ho som var fyrstinne mellom landa, har vorte sett til tvangsarbeid.
Hun gråter og gråter om natten, tårene renner nedover kinnene hennes. Ingen trøster henne blant alle som elsket henne. Alle hennes venner har sveket henne, de er blitt hennes fiender.
Ho græt og græt om natta, tårene renn nedover kinna hennar. Ho har ingen til å trøysta seg mellom alle dei som elska henne. Alle venene hennar har svike henne, dei har vorte fiendar.
Juda er ført i eksil på grunn av nød og hardt slaveri. Hun bor blant folkeslagene og finner ingen hvile. Alle som forfulgte henne, innhentet henne på trange steder.
Juda har gått i eksil på grunn av naud og hardt strev. Ho bur mellom folkeslaga, men finn inga kvile. Alle som forfølgde henne, tok henne att på tronge stader.
Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde, hennes prester sukker. Hennes jomfruer lider, og hun selv er fylt av bitterhet.
Vegane til Sion sørgjer fordi ingen kjem til høgtidene. Alle portane hennar ligg aude, prestane hennar sukkar. Jomfruene hennar er i sorg, og ho sjølv er full av bitterheit.
Hennes motstandere har fått overtaket, hennes fiender lever trygt. For Herren har påført henne lidelse på grunn av hennes mange overtredelser. Hennes små barn er ført i fangenskap foran fienden.
Motstandarane hennar har vorte herrar, fiendane lever i velstand. For Herren har ført sorg over henne på grunn av dei mange syndene hennar. Borna hennar har gått i fangenskap framfor fienden.
All herlighet har forlatt Sions datter. Hennes fyrster ble som hjorter som ikke finner beite. De gikk kraftløse av sted foran forfølgeren.
All herlegdom har fare bort frå Sions dotter. Fyrstane hennar har vorte som hjortar som ikkje finn beite. Dei gjekk utan kraft framfor forfølgjaren.
Jerusalem husker i sin elendighet og hjemløshet alle de kostbare ting hun eide i fordums dager. Da hennes folk falt for fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstanderne på og lo av hennes undergang.
Jerusalem minnest i dagane med naud og liding alle dei dyre skattane ho hadde frå gamle dagar. Då folket hennar fall for fiendens hand utan at nokon hjelpte henne, såg motstandarane henne og lo av fallet hennar.
Jerusalem har syndet tungt, derfor er hun blitt til avsky. Alle som æret henne, forakter henne nå, for de har sett hennes nakenhet. Hun selv sukker og vender seg bort.
Jerusalem har synda ei stor synd, difor har ho vorte urein. Alle som æra henne, foraktar henne no, for dei har sett nakenheita hennar. Jamvel ho sjølv sukkar og vender seg bort.
Urenheten hang ved kjolekanten hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Forferdelig var hennes fall, og ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden gjør seg stor!
Ureinska hennar hang ved kjolefaldane hennar, ho tenkte ikkje på korleis det skulle enda. Ho fall på underleg vis, ingen trøystar henne. Sjå, Herre, min naud, for fienden gjer seg stor!
Fienden rakte sin hånd ut mot alle hennes skatter. Hun så hedningefolk gå inn i hennes helligdom – de som du forbød å komme inn i din menighet.
Fienden rekte handa ut mot alle skattane hennar. Ho såg heidningfolk gå inn i heilagdomen hennar, dei som du hadde forbode å koma inn i forsamlinga di.
Hele hennes folk stønner og leter etter brød. De gir sine skatter for mat, bare for å holde seg i live. Se, Herre, og gi akt, for jeg er blitt verdiløs.
Heile folket hennar sukkar og leitar etter brød. Dei gav skattane sine for mat for å halda seg i live. Sjå, Herre, og sjå på meg, for eg er vorte forakta.
Angår ikke dette dere, alle dere som går forbi på veien? Se og gi akt: Finnes det en smerte lik den smerten som har rammet meg, den som Herren lot komme over meg på sin brennende vredes dag?
Gjeld ikkje dette dykk, alle de som går forbi på vegen? Sjå og sjå om det finst ein smerte som min, ein smerte Herren lét meg lida på sin brennande vreidesday.
Fra det høye sendte han ild ned i mine ben, og den hersket over dem. Han spente et garn for mine føtter og kastet meg tilbake. Han gjorde meg øde, syk hele dagen.
Frå det høge sende han eld inn i beina mine og herja dei. Han breidde ut eit nett for føtene mine og kasta meg tilbake. Han gjorde meg einsam og sjuk heile dagen.
Mine overtredelsers åk er bundet fast ved hans hånd, de er flettet sammen og lagt på min nakke. Han har brutt ned min kraft. Herren har overgitt meg i hender jeg ikke kan stå imot.
Syndene mine vart bundne saman til eit åk med hans hand, dei vart fletta saman og lagde på nakken min. Han knekte krafta mi. Herren gav meg i hendene på dei eg ikkje kan stå imot.
Herren forkastet alle mine mektige menn midt iblant meg. Han utropte en fastsatt tid mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket vinpressen for jomfruen, Judas datter.
Herren vraka alle krigarane mine midt iblant meg. Han kalla saman ei høgtid mot meg for å knusa dei unge mennene mine. Herren trakka vinpressa for jomfrua, Judas dotter.
Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter over av vann. For trøsteren som kunne gjenreise min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er blitt ødelagt, for fienden har fått overmakt.
For dette græt eg. Auga mitt, auga mitt renn med vatn! For trøystaren som kunne gjeva meg livsmot att, er langt borte frå meg. Borna mine er øydelagde, for fienden har sigra.
Sion strekker ut sine hender, men ingen trøster henne. Herren har befalt at de som omgir Jakob, skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til avsky blant dem.
Sion rette ut hendene sine, men ingen trøystar henne. Herren baud at fiendane skulle omringa Jakob. Jerusalem har vorte urein mellom dei.
Herren er rettferdig, for jeg har satt meg opp mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
Herren er rettferdig, for eg har sett meg opp mot ordet hans. Høyr, alle folk, og sjå min smerte! Jomfruene mine og dei unge mennene mine har gått i fangenskap.
Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste omkom i byen mens de lette etter mat for å holde seg i live.
Eg ropa på dei som elska meg, men dei svikta meg. Prestane mine og dei eldste andast i byen medan dei leita etter mat for å halda seg i live.
Se, Herre, hvor stor min nød er! Mitt indre er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har vært gjenstridig. Ute gjør sverdet folk barnløse, inne er det som døden.
Sjå, Herre, kor stor nauda mi er! Innvollane mine vrid seg, hjartet mitt snur seg i meg, for eg har vore gjenstridig. Ute gjer sverdet barnlaus, inne er det som døden.
De hører at jeg sukker, men ingen trøster meg. Alle mine fiender hørte om min ulykke og gledet seg, for det var du som gjorde det. Bring den dagen du har forkynt, så de blir som meg.
Dei høyrer at eg sukkar, men ingen trøystar meg. Alle fiendane mine høyrde om ulukka mi og gleda seg, for du gjorde det. Lat dagen du har kunngjort, koma, så dei blir som meg!
La all deres ondskap komme fram for ditt ansikt, og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.
Lat all vondskapen deira koma fram for deg! Gjer med dei som du har gjort med meg for alle syndene mine! For mange er sukka mine, og hjartet mitt er sjukt.
←→