FLOGVIT
Tema
.bible

EsekielKapittel 1

+ UndertekstGrunntekstNeste →
I det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, ble himlene åpnet, og jeg så syner fra Gud.
I det trettiande året, den femte dagen i den fjerde månaden, medan eg var mellom dei bortførte ved Kebar-elva, opna himmelen seg, og eg såg syner frå Gud.
På den femte dagen i måneden – det var det femte året etter at kong Jojakin ble bortført –
Den femte dagen i månaden – det var det femte året etter at kong Jojakin vart bortført –
kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Der kom Herrens hånd over ham.
kom Herrens ord til presten Esekiel, son til Busi, i landet til kaldearane ved Kebar-elva. Der kom Herrens hand over han.
Jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med flammende ild og glans rundt omkring. Og midt i ilden var det noe som lignet skinnende metall.
Eg såg, og sjå, ein stormvind kom frå nord, ei stor sky med flammande eld og ein glans rundt omkring. Og midt i elden var det noko som likna skinande metall.
Midt i den var det noe som lignet fire livsvesener. Slik var deres utseende: De hadde menneskeskikkelse.
Midt i elden var det òg noko som likna fire levande skapningar. Slik såg dei ut: Dei hadde menneskeliknande skapnad.
Hvert av dem hadde fire ansikter, og hvert av dem hadde fire vinger.
Kvar av dei hadde fire andlet og fire venger.
Bena deres var rette, og fotsålene var som en kalvefot. De glinset som blankt kobber.
Beina deira var rette, og fotsålane var som klauva til ein kalv. Dei glitra som skinande bronse.
Under vingene, på alle fire sider, hadde de menneskehender. Alle fire hadde ansikter og vinger.
Under vengene på alle fire sidene hadde dei menneskehender. Alle fire hadde andlet og venger.
Vingene deres berørte hverandre. De snudde seg ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett fram.
Vengene deira rørte kvarandre. Dei vende seg ikkje når dei gjekk; kvar av dei gjekk rett fram.
Ansiktene deres så slik ut: De hadde et menneskeansikt, et løveansikt på høyre side, alle fire, et okseansikt på venstre side, alle fire, og et ørneansikt, alle fire.
Andleta deira såg slik ut: Alle fire hadde eit menneskeandlet framme, eit løveandlet på høgre sida, eit okseandlet på venstre sida og eit ørneandlet bak.
Slik var ansiktene deres. Vingene var utbredt oppover; hvert vesen hadde to vinger som berørte hverandre, og to som dekket kroppen.
Slik var andleta deira. Vengene deira var utbreidde oppover. Kvar av dei hadde to venger som rørte vengene til dei andre, og to som dekte kroppen.
Hvert av dem gikk rett fram. Dit ånden ville gå, gikk de. De snudde seg ikke når de gikk.
Kvar av dei gjekk rett fram. Dit ånda ville gå, gjekk dei. Dei vende seg ikkje når dei gjekk.
Livsvesnene så ut som brennende ildkull, som fakler. Ilden beveget seg mellom vesenene. Ilden lyste sterkt, og fra ilden gikk det ut lyn.
Skapningane såg ut som brennande eldkol, som faklar. Elden fór att og fram mellom skapningane. Elden lyste sterkt, og det gjekk lyn ut frå elden.
Vesenene fór fram og tilbake som lynet.
Skapningane fór fram og tilbake som lynglimt.
Mens jeg så på livsvesenene, fikk jeg øye på et hjul på jorden ved siden av hvert av vesenene, ved alle fire ansiktene.
Medan eg såg på skapningane, fekk eg auge på eit hjul på jorda ved sida av kvar av dei fire skapningane.
Hjulene så ut som de var laget av krysolitt, og alle fire hadde samme utseende. De så ut og var laget som om det var et hjul inne i et hjul.
Hjula såg ut som krysolitt i utsjånad og utforming. Alle fire var like, og dei var laga slik at det var eit hjul inne i eit anna hjul.
Når de beveget seg, gikk de i alle fire retninger uten å snu seg.
Når dei rørte seg, kunne dei gå i alle fire retningar utan å snu seg.
Felgene deres var høye og skremmende, og alle fire felgene var fulle av øyne rundt omkring.
Felgane deira var høge og skremmande, og alle fire var fullsette med auge rundt omkring.
Når livsvesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg fra jorden, hevet også hjulene seg.
Når skapningane gjekk, rørte hjula seg med dei. Når skapningane lyfte seg opp frå jorda, lyfte hjula seg òg.
Dit ånden ville gå, gikk de – dit ånden ville gå. Og hjulene hevet seg sammen med dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.
Dit ånda ville gå, gjekk dei, og hjula lyfte seg saman med dei, for ånda til skapningane var i hjula.
Når vesenene gikk, gikk også hjulene. Når de stanset, stanset også hjulene. Og når de hevet seg fra jorden, hevet hjulene seg sammen med dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.
Når skapningane gjekk, gjekk hjula. Når skapningane stansa, stansa hjula. Når skapningane lyfte seg frå jorda, lyfte hjula seg saman med dei, for ånda til skapningane var i hjula.
Over hodene på livsvesenene var det noe som lignet en hvelving, skinnende som is, fryktinngytende, utbredt over hodene deres.
Over hovuda til skapningane var det noko som likna ein kvelving, skinande som fryktinngytande krystall, utbreidd over hovuda deira.
Under hvelvingen var vingene deres utstrakt mot hverandre. Hvert vesen hadde to vinger som dekket kroppen på den ene siden, og to som dekket den på den andre.
Under kvelvinga var vengene deira utrekte mot kvarandre. Kvar skapning hadde to venger som dekte kroppen på den eine sida, og to som dekte kroppen på den andre sida.
Jeg hørte lyden av vingene deres. Når de gikk, var det som bruset av veldige vann, som den Allmektiges røst, som larmen fra en hær. Når de stanset, senket de vingene.
Eg høyrde lyden av vengene deira. Når dei rørte seg, var det som bruset av veldige vassmengder, som røysta til Den Allmektige, som larmen frå ein hær. Når dei stansa, let dei vengene siga ned.
Det lød en røst fra hvelvingen over hodene deres. Når de stanset, senket de vingene.
Det kom ein lyd frå kvelvinga over hovuda deira. Når dei stansa, let dei vengene siga ned.
Over hvelvingen som var over hodene deres, var det noe som så ut som en safirstein, formet som en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse som så ut som et menneske, høyt der oppe.
Over kvelvinga som var over hovuda deira, var det noko som likna ein trone av safirstein. Og på det som likna ein trone, sat ein som såg ut som eit menneske, høgt der oppe.
Jeg så noe som lignet skinnende metall, omgitt av ild rundt omkring, fra det som så ut som hoftene og oppover. Og fra det som så ut som hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, omgitt av stråleglans.
Eg såg noko som likna skinande metall, som eld omslutta av glans rundt omkring, frå det som såg ut som hoftene og oppover. Og frå det som såg ut som hoftene og nedover, såg eg noko som likna eld med ein stråleglans rundt omkring.
Som regnbuen i skyene på en regnværsdag, slik så stråleglansen ut rundt omkring. Dette var synet av Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg ned på mitt ansikt og hørte en røst som talte.
Som regnbogen i skya på ein regnversdag, slik var stråleglansen rundt omkring. Dette var synet av biletet av Herrens herlegdom. Då eg såg det, fall eg ned med andletet mot jorda, og eg høyrde ei røyst som tala.
←→