Jesus (Marias sønn)

Det greske «γένεσις» (genesis) oversettes 'fødsel', men kan også bety 'opprinnelse' eller 'tilblivelse' – samme rot som i v. 1. 'Trolovet' gjengir «μνηστευθείσης», som beskriver en juridisk bindende forlovelse i jødisk tradisjon. 'Ved Den hellige ånd' gjengir «ἐκ πνεύματος ἁγίου» og markerer den overnaturlige unnfangelsen.

Jødisk trolovelse (erusin/kiddushin) var juridisk bindende og krevde en formell skilsmisse for å oppløses. Paret levde ikke sammen ennå, men forholdet var lovmessig anerkjent. Dette forklarer hvorfor Josef i v. 19 måtte ta stilling til en formell skilsmisse.

'Rettferdig' gjengir «δίκαιος» (dikaios), et sentralt bibelsk begrep. 'Ville ikke føre skam over henne' gjengir «μὴ θέλων αὐτὴν δειγματίσαι» – bokstavelig 'ikke villig til å gjøre henne til et eksempel/offentlig skamme henne'. 'I stillhet' gjengir «λάθρᾳ» (lathra). 'Skille seg fra' gjengir «ἀπολῦσαι» som teknisk betyr å gi skilsmissebrev.

Det greske «δειγματίσαι» (deigmatisai) betyr å stille noen til offentlig skue eller skam. Noen manuskripter har «παραδειγματίσαι» (paradeigmatisai), som er en forsterket form med samme betydning.

Josefs dilemma viser spenningen mellom rettferdighet (å følge loven, som krevde skilsmisse ved utroskap) og barmhjertighet (å beskytte Maria mot offentlig vanære). At han beskrives som «rettferdig» nettopp i denne sammenhengen, antyder at sann rettferdighet inkluderer barmhjertighet.

'Viste seg' gjengir «ἐφάνη» (efanē). 'I en drøm' gjengir «κατ᾽ ὄναρ». 'Ta Maria hjem til deg som din kone' er en utvidende gjengivelse av «παραλαβεῖν Μαρίαν τὴν γυναῖκά σου», som bokstavelig betyr 'å ta til deg Maria, din kone'. Tillegget 'hjem til deg' tydeliggjør at det dreier seg om å fullbyrde ekteskapet ved å la henne flytte inn. 'Unnfanget i henne' gjengir «ἐν αὐτῇ γεννηθέν» (det som er blitt til i henne).

Drømmer som medium for guddommelig kommunikasjon er et viktig motiv i Matteusevangeliet (jf. 2:12, 2:13, 2:19, 2:22, 27:19). Dette knytter Josef til den gammeltestamentlige Josef som også var drømmetyder (1 Mos 37–50).

'Du skal gi ham navnet' gjengir «καλέσεις τὸ ὄνομα αὐτοῦ». 'Jesus' gjengir Ἰησοῦν (Iēsoun), som er den greske formen av det hebraiske Josva/Jeshua. 'For han skal frelse' gjengir «αὐτὸς γὰρ σώσει», der «αὐτός» (han selv) er emfatisk. Oversettelsen 'han skal frelse' bevarer denne vektleggingen implisitt.

Navnet Ἰησοῦς (Iēsous) er den greske formen av hebraisk יְהוֹשֻׁעַ (Jehoshua) eller den kortere formen יֵשׁוּעַ (Jeshua), som betyr 'JHVH frelser' eller 'JHVH er frelse'. Engelen forklarer navnets betydning direkte: 'han skal frelse' (σώσει, fra σῴζω). Det er altså et ordspill mellom navnet Jesus og verbet 'å frelse'.

'For at det skulle oppfylles' gjengir «ἵνα πληρωθῇ». 'Som Herren har talt gjennom profeten' gjengir «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου». Strukturen skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Denne formelen er typisk for Matteus' oppfyllelsessitater.

Matteus har en rekke 'oppfyllelsessitater' (fulfillment quotations) som er et særtrekk ved hans evangelium (jf. 2:15, 2:17, 2:23, 4:14 osv.). De viser at Jesus' liv oppfyller GT-profetier og knytter den nye fortellingen til Israels hellige skrifter.

'Alt dette skjedde for at det som er talt av Herren gjennom profeten, skulle bli oppfylt' gjengir den greske oppfyllelsesformelen. Strukturen «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου» skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Oversettelsen gjenspeiler denne distinksjonen ved å si 'talt av Herren gjennom profeten'.

Oversettelsen følger Jesaja 7:14 via den greske Septuaginta-teksten. 'Jomfruen' gjengir «ἡ παρθένος» (hē parthenos). 'Immanuel' er translitterert fra Ἐμμανουήλ, og forklaringen 'Gud med oss' gjengir «Μεθ᾽ ἡμῶν ὁ θεός». Bindestrek-konstruksjonen med «–» er valgt for å skille sitatet fra Matteus' egen forklaring.

Det hebraiske ordet i Jes 7:14 er עַלְמָה (almah), som betyr 'ung kvinne' og ikke nødvendigvis 'jomfru'. Septuaginta oversatte dette med παρθένος (parthenos), som spesifikt betyr 'jomfru'. Matteus følger Septuaginta-oversettelsen. Dette er et sentralt punkt i diskusjonen om jomfrufødselen mellom jødiske og kristne tolkere.

Jesaja 7:14 ble opprinnelig talt til kong Ahas i en konkret historisk situasjon (den syrisk-efraimitiske krig, ca. 735 f.Kr.). Matteus leser profetien typologisk: den har en dypere oppfyllelse i Jesus som går utover den opprinnelige historiske konteksten.

Immanuel-profetien leses som episteltekst eller evangelietekst i adventstiden og ved julefeiringen i mange kirkesamfunn. Den er sentral i den kristne forståelsen av inkarnasjonen.

'Våknet fra søvnen' gjengir «ἐγερθεὶς ἀπὸ τοῦ ὕπνου». 'Pålagt' gjengir «προσέταξεν» (prosetaxen), som betyr 'befalte/ga ordre om'. 'Tok sin kone hjem til seg' gjengir «παρέλαβεν τὴν γυναῖκα αὐτοῦ», og 'hjem til seg' er lagt til for å tydeliggjøre at dette innebærer fullbyrdelsen av ekteskapet.

Josefs umiddelbare lydighet – han handler straks han våkner – er et gjennomgående trekk i Matteus' fremstilling av Josef. Han taler aldri i evangeliet, men handler alltid i lydighet mot Guds anvisninger.

'Var ikke sammen med henne' er en diskret gjengivelse av «οὐκ ἐγίνωσκεν αὐτήν», bokstavelig 'han kjente henne ikke', der 'kjenne' er en bibelsk eufemisme for seksuelt samvær (jf. 1 Mos 4:1). 'Før' gjengir «ἕως οὗ» (heōs hou). Noen manuskripter har «τὸν υἱὸν αὐτῆς τὸν πρωτότοκον» (sin førstefødte sønn), men den kortere lesemåten (bare 'en sønn') er bedre bevitnet.

Uttrykket «ἕως οὗ» (heōs hou, 'inntil') har vært gjenstand for teologisk debatt. Katolsk og ortodoks tradisjon hevder at «inntil» ikke nødvendigvis impliserer at tilstanden endret seg etterpå (jf. 2 Sam 6:23), og bruker dette til å støtte læren om Marias vedvarende jomfruelighet. Protestantisk tradisjon leser det vanligvis som at Maria og Josef levde i normalt ekteskap etter Jesu fødsel.

Noen viktige manuskripter (inkludert noen gamle latinske og syriske vitner) legger til «τὸν πρωτότοκον» (den førstefødte) før 'sønn', trolig under innflytelse fra Luk 2:7. De eldste greske manuskriptene har den kortere teksten.

«Παραγίνεται» (presens historisk, som i v. 1) er gjengitt med «kom» i preteritum, noe som er naturlig fortellende norsk. «Τοῦ βαπτισθῆναι ὑπʼ αὐτοῦ» (formålsinfinitiv: for å bli døpt av ham) er korrekt gjengitt med «for å bli døpt av Johannes». Bruken av navnet «Johannes» i stedet for «ham» gjør setningen klarere på norsk.

At Jesus oppsøker Johannes for å bli døpt, reiste tidlig teologiske spørsmål: Hvorfor ville den syndfrie Jesus motta en omvendelsesdåp? Matteus er det eneste evangeliet som inkluderer Johannes' protest (v. 14-15), noe som tyder på at dette var en aktuell problemstilling i den tidlige kirken.

Jesu reise fra Galilea til Jordan var en betydelig avstand – anslagsvis 100 km fra Nasaret. At Jesus reiste denne strekningen spesifikt for å bli døpt av Johannes, understreker den bevisste og målrettede karakteren av hans handling.

«Ἐπὶ τὸν Ἰορδάνην» betyr bokstavelig «til Jordan» – Matteus nevner bare elven, ikke et spesifikt sted. Tradisjonen har knyttet dåpsstedet til Betania ved Jordan (jf. Joh 1:28), men dette er omdiskutert og det nøyaktige stedet er usikkert.

Det greske imperfektum «διεκώλυεν» med prefikset δια- (gjennom/intensivt) antyder et vedvarende og intenst forsøk på å hindre Jesus. Det var ikke bare en høflig innvending, men et aktivt og gjentagende forsøk på å overtale Jesus til å la være.

«Διεκώλυεν» (imperfektum med det intensive prefikset δια-) er gjengitt med «ville hindre», som fanger det vedvarende forsøket. Den emfatiske kontrasten mellom «Ἐγώ» og «σύ» er gjengitt med «Det er jeg som … og så kommer du».

«Ἄφες ἄρτι» er gjengitt med «La det skje nå» – «ἄρτι» (nå/for øyeblikket) antyder at dette er midlertidig og situasjonsbestemt. «Πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην» (oppfylle all rettferdighet) er beholdt relativt bokstavelig. «Δικαιοσύνην» er et nøkkelbegrep hos Matteus. «Ἀφίησιν» (presens: han lar/tillater) er gjengitt med «lot … det skje» i preteritum for narrativ sammenheng.

«Oppfylle all rettferdighet» (πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην) er et omdiskutert uttrykk. Det kan bety: (1) å gjøre Guds vilje fullt ut; (2) å oppfylle det Skriften krever; (3) å identifisere seg med syndere som et stedfortredende tegn; (4) å innvie sin messianske tjeneste. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) er et sentralt tema hos Matteus (jf. 5:6, 10, 20; 6:1, 33).

Uttrykket «oppfylle all rettferdighet» er programmatisk for Matteusevangeliet, der «oppfylle» (πληρόω) er et nøkkelverb. Jesus «oppfyller» loven og profetene (5:17), og hans dåp sees som det første steget i denne oppfyllelsen. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) opptrer syv ganger hos Matteus og betegner Guds vilje i praksis.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt – det understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Duen som symbol har flere mulige bakgrunner: (1) Guds Ånd som svevet over vannet ved skapelsen (1 Mos 1:2); (2) duen Noa sendte ut etter flommen (1 Mos 8:8-12); (3) et symbol på Israel (Hos 11:11). Formuleringen «ὡσεί» (som/likesom) viser at det er et sammenligningsbilde, ikke nødvendigvis at Ånden bokstavelig tok form av en due.

Noen manuskripter leser «ἠνεῴχθησαν αὐτῷ οἱ οὐρανοί» (himlene åpnet seg for ham), mens andre utelater «αὐτῷ». De viktigste manuskriptene er delt, men de fleste moderne tekstutgaver inkluderer «αὐτῷ» i klammer eller utelater det. Noen manuskripter har også «τὸ πνεῦμα τοῦ θεοῦ» mens andre leser «πνεῦμα θεοῦ» (uten artikkelen).

«Εὐθύς» (straks) understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall) er gjengitt med «himlene», som bevarer den greske flertallsformen. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Åpningen av himlene er et motiv fra apokalyptisk litteratur (jf. Esek 1:1; Jes 64:1). I jødisk tradisjon var det en utbredt forestilling om at himmelen hadde vært «lukket» siden de siste profetene – at den nå åpnes, signaliserer en ny epoke med guddommelig kommunikasjon.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt og understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Formuleringen «καὶ ἰδού» (og se) er en semittisme – et uttrykk lånt fra hebraisk «ve-hinneh» (וְהִנֵּה) – som brukes for å introdusere noe overraskende eller guddommelig. Det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som inviterer leseren til å «se» hendelsen med forundring. Matteus bruker dette uttrykket langt oftere enn de andre evangelistene.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) er brukt i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – hos Matteus er erklæringen rettet til tilhørerne som en proklamasjon, ikke bare til Jesus personlig. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) er gjengitt som et tillegg: «den elskede», som fungerer som en apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger det greske aorist godt – en glede som er og forblir.

Røsten fra himmelen kombinerer allusjoner til flere GT-tekster: Salme 2:7 («Du er min Sønn»), Jesaja 42:1 («min utvalgte, som jeg har behag i») og muligens 1 Mos 22:2 (Isak som «din eneste sønn, som du elsker»). Denne kombinasjonen identifiserer Jesus som både den davidiske kongen, Herrens lidende tjener og det fullkomne offeret.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus og Lukas har andre person («Du er min Sønn»). Matteus' versjon gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus. Dette passer med Matteus' bredere teologiske prosjekt med å presentere Jesus som den offentlig innsatte Messias.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) brukes hos Matteus i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – erklæringen er rettet til tilhørerne som en proklamasjon. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) fungerer som apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger den tidløse karakteren av det greske aorist.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus 1:11 og Lukas 3:22 har andre person («Du er min Sønn»). Denne forskjellen er teologisk interessant: Matteus gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus.

Himmelrøstens ord har liturgisk betydning i den kristne kirke. Teksten leses tradisjonelt på festen for Herrens dåp (Epifani/Teofani), som feires 6. januar eller søndagen etter i vestlig tradisjon. Ordene er også blitt inkorporert i dåpsliturgien som et uttrykk for Guds kjærlighet til den døpte.

Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους» er gjengitt med «Da han så folkemengden» – partisipp-konstruksjonen er omgjort til en temporal leddsetning, som er naturlig norsk. «Ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος» er gjengitt «gikk opp på fjellet» med bestemt form, som er vanlig i norske oversettelser selv om gresk har artikkelen τό. «Καθίσαντος αὐτοῦ» (genitivus absolutus) er gjengitt «da han hadde satt seg», noe som viser at sittende stilling var den jødiske lærerens posisjon.

At Jesus setter seg ned før han taler, gjenspeiler den jødiske skikken der rabbinere satt mens de underviste (jf. Luk 4:20). Fjellet fungerer som en parallell til Sinai, hvor Moses mottok loven – Matteus fremstiller Jesus som den nye Moses.

Gresk «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» (ordrett: «han åpnet sin munn») er en semittisk/hebraisk formulering som signaliserer at en høytidelig tale er i ferd med å begynne (jf. Job 3:1; Apg 8:35). Uttrykket er oversatt «tok til orde» for å gi naturlig norsk flyt, men mister noe av den høytidelige overtonen i originalen.

Formuleringen «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» er et litterært signal i bibelsk gresk om at noe viktig følger. Det skiller seg fra vanlig tale og markerer en formell, autoritativ uttalelse.

«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.

Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.

«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.

Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.

Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.

«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.

«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.

Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.

«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.

«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.

«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).

«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.

«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.

Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.

«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».

Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.

Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.

«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.

«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».

«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.

Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.

I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.

Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.

Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.

«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.

«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.

Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.

«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.

Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).

Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).

Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.

«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).

«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.

Oversettelsen bruker 'klok' for φρονίμῳ, som beskriver praktisk klokskap og godt skjønn (i motsetning til teoretisk visdom, σοφός). 'Gjør etter dem' gjengir ποιεῖ αὐτούς, som bokstavelig betyr 'gjør dem' – oversettelsen legger til 'etter' for naturlig norsk. 'Klippen' (πέτραν) er valgt fremfor 'fjell' (som ville vært ὄρος) og betegner fast berggrunn som fundament.

Det greske φρόνιμος ('klok') beskriver praktisk livsklokskap og handlingsorientert skjønn, til forskjell fra σοφός som betegner mer teoretisk eller filosofisk visdom. I Matteus er dette et nøkkelord som også forekommer i lignelsen om de ti brudepikene (Matt 25,1–13).

'Derfor' innleder verset og gjengir det greske οὖν, som knytter lignelsen tilbake til det foregående som en konklusjon. 'Gjør etter dem' er en naturlig norsk gjengivelse av ποιεῖ αὐτούς ('gjør dem'). 'Klok' for φρονίμῳ ble valgt fordi det dekker praktisk livsklokskap bedre enn 'vis'. 'Klippen' for πέτραν er valgt fremfor 'fjell' (ὄρος) for å presisere at det er tale om fast berggrunn som fundament.

Oversettelsen bruker dramatisk språk ('styrtet ned', 'flommet') for å gjengi de greske verbene κατέβη (kom ned), ἦλθον (kom), ἔπνευσαν (blåste). Det greske er mer nøkternt, men oversettelsen velger å formidle den dramatiske virkningen av naturkreftene som beskrives. Verbet προσέπεσαν ('falt mot') gjengis som 'slo mot'. Årsakssetningen τεθεμελίωτο γὰρ ἐπὶ τὴν πέτραν ('for det var grunnlagt på klippen') gjengis trofast med det passive perfektum 'var grunnlagt', som viser at fundamentet var lagt på forhånd og fortsatt bestod.

Det greske τεθεμελίωτο er pluskvamperfektum passiv av θεμελιόω ('grunnlegge'), og understreker at husets fundament var lagt grundig og vedvarende før stormen kom. Formen vektlegger den varige tilstanden som resultat av en tidligere handling.

De greske verbene er relativt nøkterne (κατέβη 'kom ned', ἦλθον 'kom', ἔπνευσαν 'blåste'), men oversettelsen bruker mer dramatisk norsk ('styrtet ned', 'flommet') for å formidle den retoriske kraften i trippelformelen med naturkrefter. 'Slo mot' for προσέπεσαν og 'var grunnlagt' for τεθεμελίωτο (pluskvamperfektum passiv) beholder det greske tempusaspektet – fundamentet var allerede lagt og bestod.

Den treledede formelen 'regnet… elvene… vindene' representerer en retorisk klimaks som minner om teofanibeskrivelser i Det gamle testamente (jf. Sal 18,5–16; Jes 28,2). I Palestinas klima kunne plutselige regnskyll forårsake voldsomme flommer i ellers tørre elveleier (wadier), noe som gjorde valg av byggegrunn til et livsavgjørende spørsmål.

Oversettelsen bruker 'uforstandig' for μωρῷ, som kontrast til 'klok' (φρονίμῳ) i vers 24. Det greske μωρός innebærer ikke bare mangel på kunnskap, men en dypere dårskap – en moralsk og åndelig uforstand. Andre mulige gjengivelser er 'tåpelig' eller 'dum', men 'uforstandig' har en mer alvorlig klang som passer konteksten. Strukturelt speiler dette verset vers 24 nøyaktig, men med negasjon (μὴ ποιῶν) og sand i stedet for klippe.

Det greske μωρός har bredere konnotasjoner enn bare intellektuell dumhet. I bibelsk sammenheng knyttes det til moralsk og åndelig blindhet (jf. Sal 14,1: 'Dåren sier i sitt hjerte: Det finnes ingen Gud'). I Matteus forekommer ordet også om de fem dårlige brudepikene (25,2–3).

Oversettelsen speiler vers 24 strukturelt, men med negasjon og kontrast: 'uforstandig' for μωρῷ er valgt fremfor 'tåpelig' eller 'dum' fordi det har en alvorligere klang som passer den moralsk-åndelige dårskapen som μωρός innebærer i bibelsk kontekst. 'Sand' for ἄμμον er entydig og trenger ingen tilpasning.

Lignelsens parallelle struktur med to husbyggere har paralleller i rabbinsk litteratur. I Avot de-Rabbi Natan (kap. 24) finnes en lignende lignelse om to menn som bygger – én på klippe og én på løs grunn – knyttet til Torah-studium. Dette antyder at Jesus brukte en kjent pedagogisk form, men fylte den med nytt innhold om lydighet mot sine egne ord.

Oversettelsen gjengir πᾶς ὁ ἀκούων ('enhver som hører') med 'den som hører', som er en naturlig norsk formulering. Det greske πᾶς ('enhver, alle') understreker universaliteten – dette gjelder alle uten unntak. Alternativet 'enhver som hører' ville vært mer bokstavelig, men 'den som' fungerer godt på norsk og er i tråd med gjengivelsen i v. 24. 'Gjør etter dem' gjengir μὴ ποιῶν αὐτούς (bokstavelig 'ikke gjør dem'), der 'gjør etter' er en naturlig norsk utvidelse som tydeliggjør at det handler om å etterleve ordene.

Verset har nesten identisk ordlyd som vers 25, men med avgjørende forskjeller: verbet προσέκοψαν ('slo mot', 'støtte mot') brukes i stedet for προσέπεσαν i v. 25, og utfallet er katastrofalt – huset faller. 'Fallet var stort' gjengir ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη, som er en dramatisk avslutningssetning. Oversettelsen beholder den greske strukturen med den korte, slagkraftige konklusjonen.

I vers 25 brukes verbet προσέπεσαν (fra προσπίπτω, 'falle mot'), mens vers 27 bruker προσέκοψαν (fra προσκόπτω, 'slå/støte mot'). Variasjonen kan være stilistisk, men noen forskere ser en nyansering: i det første tilfellet 'faller' naturkreftene mot huset, i det andre 'slår/dunker' de mot det – muligens for å forsterke inntrykket av ødeleggelse.

Uttrykket ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη ('og fallet var stort') fungerer som avslutning på hele Bergprekenen og lignelsen, og gir en alvorstung advarsel. Ordet πτῶσις brukes også i Luk 2,34 om den 'fall' som Jesus skal forårsake i Israel, noe som kan gi en bredere teologisk resonans.

Verset speiler vers 25 nesten ordrett, og oversettelsen gjengir det med tilsvarende parallellitet. 'Fallet var stort' for ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη er en kort og slagkraftig gjengivelse som beholder den greske setningsstrukturen og den dramatiske avslutningseffekten. 'Da falt det' gjengir καὶ ἔπεσεν med en tidsangivelse ('da') for å markere at fallet er resultatet av stormen, til forskjell fra vers 25 der huset nettopp ikke falt.

Oversettelsen gjengir de tre naturfenomenene (regn, elver, vind) i samme rekkefølge som i den greske teksten. 'Styrtet ned' for κατέβη ἡ βροχή er en dynamisk gjengivelse av det som bokstavelig betyr 'regnet kom ned'. 'Elvene flommet' gjengir ἦλθον οἱ ποταμοί ('elvene kom') med en fortolkende presisering som tydeliggjør at det handler om flom. Avslutningen 'fallet var stort' (ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη) er gjengitt nært originalen og bevarer den dramatiske slagkraften.

'Denne talen' gjengir τοὺς λόγους τούτους (bokstavelig: 'disse ordene'). Uttrykket brukes som en avslutningsformel som rammer inn Bergprekenen (kap. 5–7). 'Var slått av undring' gjengir ἐξεπλήσσοντο, et sterkt verb som innebærer å bli slått med forbauselse – sterkere enn vanlig forundring. Imperfektumformen antyder en vedvarende reaksjon blant tilhørerne.

Formelen 'Da Jesus hadde avsluttet disse ordene' (Καὶ ἐγένετο ὅτε ἐτέλεσεν ὁ Ἰησοῦς τοὺς λόγους τούτους) opptrer fem ganger i Matteus (7,28; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1), og markerer avslutningen av de fem store taleavsnittene. Mange forskere ser dette som en bevisst strukturering av evangeliet i parallell med Mosebøkene.

Verbet ἐκπλήσσω er en sammensatt form (ἐκ + πλήσσω, 'slå ut av') som uttrykker en sterk emosjonell reaksjon. Imperfektumformen ἐξεπλήσσοντο indikerer at reaksjonen vedvarte – folkemengden fortsatte å være overveldet.

'Avsluttet denne talen' gjengir ἐτέλεσεν τοὺς λόγους τούτους (bokstavelig 'fullførte disse ordene'). Valget av 'talen' fremfor 'ordene' er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør at det dreier seg om Bergprekenen som helhet. 'Var slått av undring' for ἐξεπλήσσοντο er sterkere enn f.eks. 'var forundret' og gjenspeiler verbets emosjonelle kraft. Imperfektumformen i gresk gjengis med preteritum på norsk, da norsk mangler tilsvarende aspektdistinksjon.

Bergprekenen (Matt 5–7) er den første av fem store taler i Matteusevangeliet. Avslutningsformelen med ἐτέλεσεν markerer hver av disse (7,28; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1). Denne femdelingen har blitt tolket som en bevisst parallell til de fem Mosebøkene, der Jesus fremstilles som den nye Moses som gir Guds lov fra et fjell.

Verbet ἐτέλεσεν (fra τελέω, 'fullføre, bringe til ende') har en dypere konnotasjon enn bare å 'avslutte'. Det antyder at talen er brakt til sin fullendelse – at Jesus har sagt alt han ville si. Ordet brukes også i Joh 19,30 ('Det er fullbrakt'), noe som gir det en teologisk resonans i den bredere nytestamentlige sammenhengen.

Formelen Καὶ ἐγένετο ὅτε ('og det skjedde da') er en semittisk narrativ innledning som Matteus bruker gjennomgående. Oversettelsen gjengir den idiomatisk med 'Da Jesus hadde avsluttet', noe som er naturlig norsk og unngår den tunge bokstavelige formen 'Og det skjedde at da Jesus hadde fullført'. Verbet ἐτέλεσεν ('fullførte') er gjengitt med 'avsluttet', som er noe svakere – 'fullført' ville fanget konnotasjonen av fullendelse bedre, men 'avsluttet' er mer naturlig norsk i denne konteksten.

'Myndighet' gjengir ἐξουσίαν, som betegner rettmessig autoritet og fullmakt, ikke bare makt (δύναμις). Oversettelsen beholder 'som en som har myndighet' for ὡς ἐξουσίαν ἔχων, som understreker at dette var en iboende egenskap, ikke en delegert autoritet. 'Deres skriftlærde' gjengir οἱ γραμματεῖς αὐτῶν, der possessivet 'deres' er viktig – det skaper en distanse mellom Jesus og de skriftlærde som tilhørte folkets egne religiøse autoriteter.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. Codex Vaticanus) har αὐτῶν ('deres'), mens andre mangler det. Lesemåten 'deres skriftlærde' antyder at folkemengden opplevde en kontrast mellom sine egne religiøse lærere og Jesus. Lesemåten uten αὐτῶν finnes i blant annet Codex Sinaiticus' opprinnelige tekst.

De skriftlærde (γραμματεῖς) var profesjonelle lovtolkere som baserte sin lære på tradisjoner fra tidligere rabbinere. Deres undervisningsmetode bestod i å sitere og vekte ulike autoriteter. Jesu undervisning skilte seg radikalt ut ved at han talte med direkte guddommelig autoritet ('Men jeg sier dere', Matt 5,22 osv.) uten å påberope seg menneskelige forgjengere.

'Myndighet' for ἐξουσίαν er valgt fremfor 'autoritet' for å unngå lånordet og bruke et genuint norsk ord med klang av rettmessig fullmakt. 'Som en som har myndighet' beholder den greske partisippkonstruksjonen ὡς ἐξουσίαν ἔχων. 'Deres skriftlærde' gjengir οἱ γραμματεῖς αὐτῶν – possessivet 'deres' er bevart fordi det skaper en viktig avstand mellom Jesu autoritet og den tradisjonelle religiøse ledelsen.

Kontrasten mellom Jesus og de skriftlærde er teologisk sentral i Matteusevangeliet. De skriftlærde underviste ved å vise til tradisjonen og sitere tidligere autoriteter ('Rabbi N. sa i Rabbi M.s navn'). Jesu ἐξουσία er derimot fremstilt som direkte og uavledet – han taler på egne vegne ('Men jeg sier dere', 5,22.28.32.34.39.44). Dette peker mot Matteus' kristologi: Jesus er mer enn en profet eller rabbi, han er den som har myndighet i seg selv.

Konstruksjonen ὡς ἐξουσίαν ἔχων er en partisippfrase som bokstavelig betyr 'som en havende myndighet'. Oversettelsen gjengir dette med 'som en som har myndighet', som er idiomatisk norsk og bevarer den greske strukturen godt. Presensformen 'har' (ἔχων) gjenspeiler at myndigheten er en vedvarende egenskap, ikke noe situasjonsbestemt. Negasjonen οὐχ ὡς ('og ikke som') markerer en skarp kontrast som oversettelsen bevarer tydelig.

Verbet διδάσκων (imperfekt perifrastisk med ἦν) er et durativt imperfektum som indikerer vedvarende, gjentatt handling – Jesus underviste dem ikke bare ved én anledning, men dette var hans karakteristiske undervisningsstil. Oversettelsen 'lærte' fanger tidsaspektet godt på norsk, men mister noe av det durative preget som det greske imperfektum har. Alternativt kunne man oversatt 'pleide å undervise', men det ville blitt for omstendelig.

Denne versen avslutter Bergprekenen (Matt 5–7) og fungerer som en inklusjonsramme sammen med 5,1–2. Matteus bruker en lignende avslutningsformel etter alle fem store talesamlingene i evangeliet (7,28–29; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1). Folkemengdens reaksjon bekrefter Jesu unike autoritet og forbereder leseren på de mirakelfortellingene som følger i kap. 8–9.

Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ» som «Da de kom til et sted som heter Golgata». Tankestrekene brukes for å innføre den forklarende setningen om stedsnavnets betydning, noe som er en naturlig løsning på norsk for den parentetiske forklaringen i originalen (ὅ ἐστιν Κρανίου Τόπος λεγόμενος). Verset er syntaktisk ufullstendig og fortsetter i vers 34, noe som gjenspeiler den greske originalen.

«Γολγοθᾶ» er en gresk translitterasjon av det arameiske ordet «gulgaltā» (גֻּלְגַּלְתָּא), som betyr 'hodeskalle'. Matteus forklarer dette for sine lesere med den greske ekvivalenten «Κρανίου Τόπος» (Kranion Topos), altså 'Hodeskallens sted'. Det greske «κρανίον» er etymologisk beslektet med det latinske «cranium».

Golgata var tradisjonelt et henrettelsessted utenfor Jerusalems bymurer, i tråd med jødisk og romersk praksis om at henrettelser skulle foregå utenfor byen. Navnet kan skyldes at stedet lignet en hodeskalle i form, eller at det var et sted der hodeskaller ble funnet. Det latinske navnet «Calvaria» (som ga opphav til «Calvary» på engelsk) er en oversettelse av det greske «Κρανίον».

Noen håndskrifter har «Κρανίου Τόπος λεγόμενος» (som i den valgte tekstvarianten), mens andre har den enklere formen «λεγόμενος Κρανίου Τόπος» eller bare «Κρανίου Τόπος». Variasjonene påvirker ikke den teologiske betydningen, men reflekterer ulike tradisjoner for ordstillingen i den forklarende parentesen.

Golgata nevnes i alle fire evangelier (Matt 27:33; Mark 15:22; Luk 23:33; Joh 19:17) som stedet for Jesu korsfestelse. Teologisk sett er stedet ladet med symbolikk: det er her frelsesverket fullbyrdes. Enkelte kirkefedre, som Origenes, forbandt stedet med Adams grav, slik at korset ble reist der den første Adam falt – en typologisk lesning som peker mot Kristus som den nye Adam.

Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.

Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»

Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.

Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.

Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Den norske oversettelsen gjengir καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ nært og naturlig. «Så satte de seg ned» formidler partisippformen καθήμενοι som en handling forut for hovedverbet, og «holdt vakt over ham» er en god gjengivelse av ἐτήρουν αὐτόν. Alternativt kunne man skrive «og de satt der og holdt vakt over ham», som ville ligge enda nærmere den greske konstruksjonen der καί brukes som enkel konjunksjon «og» snarere enn «så». Valget av «så» gir likevel god flyt i sammenhengen.

Verbet τηρέω betyr grunnleggende «å vokte, passe på, holde øye med». I denne konteksten brukes det i betydningen å holde militær vakt. Partisippformen καθήμενοι (av κάθημαι, «å sitte») beskriver den vedvarende tilstanden de befant seg i mens de voktet, og imperfektum ἐτήρουν understreker at dette var en pågående handling.

Romerske soldater hadde som oppgave å holde vakt ved korsfestelsen for å sikre at henrettelsen ble fullført og at ingen grep inn for å ta den dømte ned. Denne detaljen understreker den romerske myndighetens kontroll over prosessen og forbereder narrativt for vaktholdet som også nevnes ved graven (Matt 27:62–66).

Noen håndskrifter (bl.a. visse minuskler) har små variasjoner i ordstilling, men verset er tekstkritisk svært stabilt og finnes i hovedsak identisk i alle større håndskriftfamilier.

Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.

Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.

Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.

Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).

De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.

Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.

Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.

At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).

Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.

Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).

Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.

'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.

Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.

Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.

Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.

Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.

Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.

Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.

Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.

Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.

Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.

Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.

Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.

Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.

«Da sabbaten var over» gjengir det greske «Ὀψὲ σαββάτων», som bokstavelig betyr «sent etter sabbaten» eller «etter sabbatens slutt». Uttrykket er omdiskutert — noen tolker det som sent på sabbatskvelden, andre som etter sabbaten. Oversettelsen velger en tydelig og naturlig formulering som formidler at sabbaten er forbi. «Uken» gjengir det andre forekomsten av σαββάτων, som her brukes i betydningen 'uke'. «Maria fra Magdala» er valgt fremfor den latiniserte formen «Maria Magdalena» for å tydeliggjøre stedsnavnet.

Det greske Ὀψέ kan bety «sent (på dagen)» eller «etter». Brukt med genitiv σαββάτων betyr det mest sannsynlig «etter sabbaten». Ordet σαββάτων (flertallsform) brukes to ganger i verset med ulik betydning: først om sabbatsdagen, deretter om uken. Verbet ἐπιφωσκούσῃ (partisipp av ἐπιφώσκω, 'å lysne, grye') markerer dagbruddet. θεωρῆσαι er en aorist infinitiv av θεωρέω som betyr 'å se på, betrakte, inspisere'.

Dette verset er sentralt i påskeberetningen og markerer det tidspunktet da oppstandelsen oppdages. At det er kvinner som først kommer til graven, har stor teologisk vekt — de blir de første vitnene til den tomme graven og oppstandelsesbudskapet. I jødisk rettspraksis hadde kvinners vitnesbyrd lav status, noe som paradoksalt styrker beretningens historiske troverdighet.

Magdala (Μαγδαλά) var en by ved Genesaretsjøens vestkyst, kjent for fiskeindustri og saltbehandling. Sabbaten varte fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. At kvinnene ventet til etter sabbaten med å besøke graven, skyldes sabbatsforbudet mot arbeid og reise. «Den første dagen i uken» — søndagen — ble tidlig i kristendommen den sentrale gudstjenestedagen nettopp på grunn av oppstandelsen.

Noen håndskrifter har Μαρία i stedet for Μαριάμ. Variasjonen mellom hebraisk/arameisk form (Μαριάμ) og gresk form (Μαρία) er vanlig i manuskripttradisjonen og har ingen betydningsforskjell. Hovedmanuskriptene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) støtter den nåværende teksten.

Matt 28,1 leses tradisjonelt under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten. Verset innleder den sentrale påsketeksten i Matteusevangeliet og markerer overgangen fra langfredagens stillhet til påskemorgenens budskap om oppstandelse.

«Og se» gjengir det greske «καὶ ἰδοὺ», et vanlig virkemiddel i bibelske fortellinger for å markere noe dramatisk og uventet. Alternativt kunne man oversette «Plutselig ble det» for å gjøre teksten enda mer lettlest, men «Og se» er en godt innarbeidet bibelsk uttrykksmåte som bevarer fortellingens dramatikk. «Kraftig» gjengir μέγας (stor/mektig) på en naturlig måte for jordskjelv på norsk. «Steg ned» er en god gjengivelse av καταβάς (partisipp av καταβαίνω). «Rullet steinen bort» gjengir ἀπεκύλισε τὸν λίθον presist. «Satte seg på den» gjengir ἐκάθητο ἐπάνω αὐτοῦ, der ἐκάθητο egentlig er imperfektum (satt på den), men «satte seg» fungerer godt i norsk fortellende stil.

Verset inneholder flere aorist partisipper (καταβάς, προσελθών, ἀπεκύλισε) som beskriver en rekke handlinger i sekvens, etterfulgt av imperfektum ἐκάθητο som indikerer en vedvarende tilstand – engelen «satt» på steinen (pågående handling) etter å ha utført de foregående handlingene. Konstruksjonen med γάρ (for) etter σεισμός (jordskjelv) gir en forklarende årsakssammenheng: jordskjelvet inntraff fordi engelen steg ned.

Engelens nedstiging fra himmelen og det medfølgende jordskjelvet understreker den guddommelige inngripen i oppstandelsesbegivenheten. At engelen setter seg på steinen signaliserer triumf og herredømme over graven – døden er overvunnet. Jordskjelvet er et teofani-motiv som finnes gjennom hele Bibelen (jf. 2 Mos 19:18; Jes 6:4) og markerer Guds nærvær og makt.

Graven var sannsynligvis en klippegrav med en stor rullesten foran åpningen, typisk for velstående jødiske gravleggelser i det første århundret. Slike steiner kunne veie flere hundre kilo og ble rullet langs en spor foran gravåpningen.

Noen manuskripter leser «καὶ προσελθὼν» (og gikk frem), mens andre utelater καί, slik at partisippene leses som en mer sammenhengende sekvens uten ekstra konjunksjon. Forskjellen er minimal for meningsinnholdet. Nestle-Aland (NA28) inkluderer καί med en tekstkritisk markering.

Det greske ordet «εἰδέα» (eidea) er oversatt med «utseende», som er en naturlig og dekkende gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «hans skikkelse» eller «hans fremtoning». «ὡς ἀστραπή» er gjengitt «som lynet», og «ὡς χιών» som «snø». «ἔνδυμα» (entall, «klesdrakt/kledning») er gjengitt med flertallsformen «klærne», noe som er naturlig på norsk. Alternativt kunne man skrevet «kledningen hans» for å ligge nærmere entallsformen i grunnteksten.

«εἰδέα» (eidea) er en sjelden form som bare forekommer her i Det nye testamente. Det er beslektet med «εἶδος» (eidos, «form, skikkelse»). Ordet beskriver det ytre utseendet eller fremtoningen. «ἀστραπή» betyr «lyn» eller «lynglans» og betegner en strålende, blendende lysstyrke.

Beskrivelsen av engelen med lyslignende utseende og snøhvite klær knytter an til en rik bibelsk tradisjon for teofani- og angelofanibeskrivelser (jf. Dan 7,9; 10,6; Matt 17,2; Åp 1,14–16). Lys og hvithet symboliserer himmelsk herlighet, renhet og Guds nærvær. Engelens strålende fremtoning understreker det guddommelige opphavet til budskapet om oppstandelsen.

Noen håndskrifter har «ἡ ἰδέα» i stedet for «ἡ εἰδέα», men betydningen er den samme. Varianten med «ὡς» (som) foran «ἀστραπή» er godt bevitnet, mens noen få manuskripter har «ὡσεί» (som/liksom).

Denne versen leses som del av evangelieteksten i påskenattsliturgien og påskedagsgudstjenesten i mange kirkesamfunn. Engelens lysende skikkelse er et sentralt motiv i påskefeiringen og ikonografien.

Den greske teksten har «ἀπὸ τοῦ φόβου αὐτοῦ» (av frykten for ham), og «οἱ τηροῦντες» (de som voktet/vaktene). Oversettelsen «Vaktene skalv av frykt for ham» gjengir dette klart og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært «De som holdt vakt» i stedet for «Vaktene», men den valgte formen er mer kortfattet og lettlest.

Verbet «ἐσείσθησαν» (aorist passiv av σείω, 'å riste/skjelve') er beslektet med substantivet «σεισμός» (jordskjelv) som brukes i vers 2. Matteus skaper dermed en språklig kobling: jorden skalv (σεισμός), og vaktene skalv (ἐσείσθησαν). Uttrykket «ἐγενήθησαν ὡς νεκροί» (ble som døde) er en sterk hyperbol som betegner total handlingslammelse.

Vaktenes reaksjon står i kontrast til budskapet til kvinnene i vers 5: «Dere skal ikke frykte!» Soldatene, som representerer verdens makt, lammes av frykt, mens de troende kvinnene får frimodighet. Dette understreker oppstandelsens omveltende kraft – verdens maktstrukturer rokkes mens de troende får håp.

Vaktene (οἱ τηροῦντες) er de romerske soldatene som ifølge Matt 27:62–66 ble satt til å vokte graven etter forespørsel fra overprestene og fariseerne. Romerske vakter som sviktet sin post risikerte streng straff, noe som gjør deres reaksjon desto mer dramatisk.

Noen håndskrifter har «ὡσεί» (som om) i stedet for «ὡς» (som) foran «νεκροί». Forskjellen er minimal i betydning; begge uttrykker en sammenligning. De fleste kritiske utgaver leser «ὡς».

Det greske ἀποκριθείς ('apokritheis') betyr bokstavelig 'svarte/tok til orde', men brukes ofte i bibelsk gresk som en innledningsformel for tale uten at det nødvendigvis er et svar på en direkte spørsmål. Oversettelsen «tok til orde» fanger dette godt. «Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς» er gjengitt «Dere skal ikke frykte» — alternativt «Frykt ikke» eller «Vær ikke redde». Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') markerer en kontrast med vaktene i forrige vers: vaktene har grunn til å frykte, men kvinnene skal ikke frykte. Anførselstegnet er med vilje ikke lukket fordi engelens tale fortsetter i de følgende versene.

Verbet ἀποκριθείς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) brukes i en semittisk-preget konstruksjon som innledning til direkte tale, ofte uten forutgående spørsmål. Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') står i kontrast til vaktene (οἱ τηροῦντες) i v.4. Uttrykket τὸν ἐσταυρωμένον er perfektum partisipp passiv av σταυρόω, noe som betyr 'den som ble korsfestet og som fortsatt bærer korsfestelsens karakter' — altså en varig tilstand.

Engelens oppfordring «Frykt ikke» er et gjennomgangstema i bibelske teofanier og engleåpenbaringer (jf. Luk 1,13.30; 2,10). At Jesus omtales som «den korsfestede» (perfektum partisipp) selv etter oppstandelsen, understreker at den oppstandne Kristus forblir den korsfestede — korset er ikke bare en forbigående hendelse, men en evig del av hans identitet. Dette har stor kristologisk betydning.

Kvinnene som kom til graven var i samsvar med jødisk begravelsesskikk, der kvinner tradisjonelt hadde ansvar for å stelle de døde og salve dem med krydder (jf. Mark 16,1). At engelen tiltaler kvinnene direkte og gir dem et oppdrag (v.7), var bemerkelsesverdig i en kultur der kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt full juridisk verdi.

Noen manuskripter har ὡσεί ('likesom') i stedet for ὡς i v.4. I v.5 er teksten relativt stabil med få vesentlige varianter i de store manuskripttradisjonene.

Denne teksten leses som evangelietekst ved påskegudstjenester og er sentral i den kristne påskeliturgien. Engelens ord «Frykt ikke» og forkynnelsen av oppstandelsen utgjør kjernen i det kristne påskebudskapet.

Oversettelsen gjengir ἠγέρθη (aorist passiv av ἐγείρω) med «er oppstått», som er en etablert norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «han er blitt reist opp», som bevarer den passive formen og dermed peker på Gud som den handlende. «Oppstått» er imidlertid naturlig norsk og godt innarbeidet i bibeltradisjon. δεῦτε ἴδετε gjengis med «Kom og se», en direkte og idiomatisk oversettelse av oppfordringen.

ἠγέρθη er aorist passiv indikativ av ἐγείρω («å vekke, reise opp»). Det såkalte passivum divinum antyder at det er Gud som har reist Jesus opp fra de døde. καθὼς εἶπεν («slik han sa») viser tilbake til Jesu egne forutsigelser om oppstandelsen (Matt 16:21; 17:23; 20:19). δεῦτε er en oppfordringspartikkel som kombinert med imperativ ἴδετε (aorist av ὁράω) skaper en energisk invitasjon.

Dette verset er kjernen i det kristne påskebudskapet. Engelens utsagn bekrefter to sentrale sannheter: den tomme graven (han er ikke her) og oppstandelsens faktum (han er oppstått). Henvisningen «slik han sa» understreker at oppstandelsen ikke var en uventet hendelse, men oppfyllelsen av Jesu egne ord. Invitasjonen til å se den tomme graven gir kvinnene en empirisk bekreftelse i tillegg til engelens vitnesbyrd.

Enkelte håndskrifter har ὁ κύριος etter ἔκειτο, altså «hvor Herren lå». Den kortere lesemåten uten ὁ κύριος har sterkere støtte i de eldste og beste manuskriptene og foretrekkes i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Varianten ἔκειτο versus det alternative ἔκειτο ὁ κύριος har minimal tekstkritisk usikkerhet.

Den tomme graven var en klippegrav, typisk for velstående jøder i Jerusalem på denne tiden. Josef fra Arimatea hadde stilt sin nye grav til rådighet (Matt 27:60). τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο refererer til hylle- eller benklignende flater inne i graven der kroppen ble lagt.

Matt 28:6 er et av de mest sentrale versene i påskeliturgien. «Han er ikke her, han er oppstått» (latin: Non est hic, surrexit) er det proklamatoriske påskebudskapet som leses i alle kristne tradisjoner under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten.

«Skynd dere av sted» gjengir det greske «ταχὺ πορευθεῖσαι», som bokstavelig betyr «gå raskt». Oversettelsen fanger godt opp den haste-pregede tonen i engelens befaling. Et alternativ kunne vært «Gå raskt» eller «Dra straks», men «Skynd dere av sted» er idiomatisk godt norsk og formidler den samme urgensen.

«Han er oppstått fra de døde» gjengir «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν». Verbet ἠγέρθη er aorist passiv av ἐγείρω og kan forstås som enten passiv («ble reist opp», dvs. av Gud) eller som intransitiv/medium («stod opp»). Oversettelsen «er oppstått» er et vanlig norsk valg som bevarer tvetydigheten og er konsistent med vers 6.

Uttrykket «ἰδοὺ εἶπον ὑμῖν» (bokstavelig «se, jeg har sagt dere») fungerer som en avsluttende forsikring eller bekreftelse fra engelen. Det understreker at budskapet er pålitelig og autorativt formidlet. Oversettelsen «Se, jeg har sagt dere det» er presis og naturlig på norsk.

Verbet προάγει (presens aktiv av προάγω) betyr «gå foran/i forveien». Presensformen kan indikere at Jesus allerede er på vei, eller den kan ha futurisk betydning ('han vil gå i forveien'). Dette knytter an til Jesu løfte i Matt 26:32.

Oppstandelsesformelen «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν» er en sentral bekjennelsesformel i Det nye testamente (jf. Rom 6:9; 1 Kor 15:12, 20). Passivformen kan teologisk leses som et uttrykk for at Gud Fader reiste Jesus opp, noe som understreker den trinitariske dimensjonen i oppstandelsen.

Galilea var stedet der Jesu offentlige virksomhet begynte, og møtet der etter oppstandelsen (Matt 28:16–20) danner rammen for misjonsbefalingen. At Jesus går foran disiplene til Galilea, symboliserer en ny begynnelse og gjenopprettelse etter Peters fornektelse og disiplenes flukt.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen i dette verset, men det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer. Hovedteksten er godt bevitnet i de viktigste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, etc.).

Oppstandelsesbudskapet i Matt 28:5–7 leses som evangelietekst ved påskegudstjenesten i mange kristne tradisjoner, og engelens ord «Han er oppstått» har blitt til det liturgiske tilropet «Kristus er oppstanden!» med svaret «Han er sannelig oppstanden!»

Verset inneholder to handlinger: først forlot de graven raskt (ἀπελθοῦσαι ταχύ, partisipp), deretter løp de (ἔδραμον, hovedverb) for å fortelle disiplene. Oversettelsen slår disse sammen med 'skyndte seg bort ... og løp', noe som fungerer godt på norsk og bevarer den raske, ivrige bevegelsen i teksten. Et alternativ kunne vært 'De forlot raskt graven ... og løp'.

Uttrykket μετὰ φόβου καὶ χαρᾶς μεγάλης ('med frykt og stor glede') er bemerkelsesverdig fordi det kombinerer to tilsynelatende motstridende følelser. Adjektivet μεγάλης ('stor') modifiserer grammatisk χαρᾶς ('glede'), men noen tolker det som å gjelde begge substantivene. De fleste oversettelser knytter 'stor' kun til 'glede', slik denne oversettelsen gjør.

Kombinasjonen av frykt og glede reflekterer en typisk respons på teofani og guddommelig åpenbaring i Bibelen. Frykten er ærefrykt overfor det guddommelige, mens gleden springer ut av budskapet om oppstandelsen. Denne doble reaksjonen understreker at oppstandelsen er en hendelse som overskrider vanlig menneskelig erfaring.

Noen håndskrifter har ἐξελθοῦσαι i stedet for ἀπελθοῦσαι. Forskjellen er liten: ἐξελθοῦσαι betoner at de gikk 'ut av' graven, mens ἀπελθοῦσαι betoner at de gikk 'bort fra' den. Tekstkritisk støtter de fleste viktige manuskripter ἀπελθοῦσαι.

Gravene i Jerusalem på Jesu tid var som regel klippegraver med en lav inngang, ofte forseglet med en rullesten. At kvinnene 'skyndte seg bort' innebærer at de forlot dette gravkammeret i hast etter engelens budskap.

«Vær hilset» gjengir gresk «Χαίρετε», som er en vanlig gresk hilsen som bokstavelig betyr «gled dere» eller «vær glade». «Vær hilset» er en tradisjonell og veletablert oversettelse på norsk som fungerer godt i denne konteksten. Alternativet «Gled dere!» ville vært mer bokstavelig, men mindre naturlig som en hilsen på norsk. «Fred være med dere» ville vært en overtolkning, da det greske ordet er χαίρετε, ikke εἰρήνη ὑμῖν.

Χαίρετε (chairete) er imperativ flertall av χαίρω (chairō), som betyr 'å glede seg'. Det ble brukt som en standardhilsen i gresk, omtrent tilsvarende vårt 'god dag'. I oppstandelseskonteksten kan det ligge en dypere mening i ordets grunnbetydning – en oppfordring til glede over at Jesus er oppstått.

Verbet ὑπήντησεν (hypēntēsen) betyr 'kom i møte' og understreker at det er Jesus som aktivt oppsøker kvinnene. At kvinnene griper om føttene hans (ἐκράτησαν αὐτοῦ τοὺς πόδας) viser at den oppstandne Jesus har en fysisk kropp som kan berøres – et viktig poeng i debatten om oppstandelsens karakter. Verbet προσεκύνησαν (prosekynēsan, 'tilba') viser at kvinnene anerkjenner Jesus som guddommelig, ikke bare som en rabbiner.

Å gripe om føttene og tilbe (proskynese) var en kjent ærbødighetspraksis i antikken, utført overfor konger og guddommelige skikkelser. I jødisk kontekst var proskynese reservert for Gud, noe som gjør handlingen teologisk ladet.

Noen viktige håndskrifter (blant annet D og flere latinske vitner) utelater «καὶ ἰδού» (Og se) i begynnelsen av verset, og noen manuskripter har varianten «ὡς δὲ ἐπορεύοντο» (mens de gikk) som en innledning. Hovedtradisjonen med «καὶ ἰδού» er godt bevitnet i de fleste majuskelmanuskripter og anses som den opprinnelige teksten.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Μὴ φοβεῖσθε» er gjengitt med «Frykt ikke!», en standard og naturlig norsk gjengivelse. «ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer som er oversatt med «Gå og fortell», der «og» er lagt til for naturlig norsk flyt. «τοῖς ἀδελφοῖς μου» er gjengitt «mine brødre», som er idiomatisk godt norsk. Alternativt kunne man skrevet «brødrene mine» for en enda mer hverdagslig tone, men «mine brødre» er også naturlig og har en viss høytidelighet som passer konteksten. «ἵνα ἀπέλθωσιν εἰς τὴν Γαλιλαίαν» er gjengitt «at de skal dra til Galilea», og «κἀκεῖ με ὄψονται» er gjengitt «Der skal de se meg» – begge presise og lettleste gjengivelser.

«ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer uten bindord (asyndetisk konstruksjon), noe som gir et preg av hastverk og autoritet i den greske teksten. Det første verbet (ὑπάγετε, presens imperativ) uttrykker en pågående handling ('gå av sted'), mens det andre (ἀπαγγείλατε, aorist imperativ) uttrykker en punktuell handling ('meld/fortell'). «κἀκεῖ» er en krasis av «καὶ ἐκεῖ» ('og der').

At Jesus kaller disiplene «mine brødre» (τοῖς ἀδελφοῖς μου) er teologisk betydningsfullt. Etter Peters fornektelse og disiplenes flukt under korsfestelsen, viser denne betegnelsen forsoning og gjenopprettelse. Jesus avviser dem ikke, men bekrefter et familieforhold. I Matteus' kontekst peker dette også mot Jesus som den førstefødte blant mange brødre (jf. Rom 8,29; Heb 2,11–12).

Galilea var disiplenes hjemtrakter og stedet der Jesu virksomhet i stor grad hadde foregått. Møtet i Galilea ble forutsagt av Jesus selv (Matt 26,32) og bekreftet av engelen (Matt 28,7). I Matteus' evangelium er det nettopp på et fjell i Galilea den store misjonsbefalingen blir gitt (Matt 28,16–20).

De viktigste håndskriftene er samstemte om denne versens ordlyd. Noen tekstkritiske utgaver noterer at enkelte manuskripter har «Ἰησοῦς» plassert litt ulikt i setningen, men innholdet er uendret. Det er ingen betydningsfulle varianter som påvirker oversettelsen.