FLOGVIT
.bible

RomerneKapittel 7

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Eller vet dere ikke, søsken – for jeg taler til dere som kjenner loven – at loven har makt over et menneske så lenge det lever?
Eller veit de ikkje, søsken – for eg talar til dei som kjenner lova – at lova rår over eit menneske så lenge det lever?
For en gift kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.
For ei gift kvinne er bunden av lova til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen døyr, er ho løyst frå lova som batt henne til han.
Derfor vil hun bli kalt en ekteskapsbryter hvis hun blir en annen manns kvinne mens mannen lever. Men hvis mannen dør, er hun fri fra loven, slik at hun ikke er en ekteskapsbryter om hun blir en annen manns kvinne.
Difor blir ho kalla horkvinne om ho giftar seg med ein annan mann medan mannen hennar lever. Men dersom mannen døyr, er ho fri frå lova, slik at ho ikkje er ei horkvinne om ho giftar seg med ein annan mann.
Slik ble også dere, mine søsken, dødet fra loven ved Kristi kropp, for å tilhøre en annen – han som ble oppreist fra de døde – slik at vi kan bære frukt for Gud.
Såleis, søskena mine, har de òg døydd frå lova gjennom Kristi kropp, så de kan tilhøyra ein annan, han som vart reist opp frå dei døde, for at vi skal bera frukt for Gud.
For da vi levde i kjødet, virket de syndige lidenskapene – vekket av loven – i våre lemmer, så vi bar frukt for døden.
For då vi var i kjøtet, verka dei syndige lidenskapane som vart vekte gjennom lova, i lemene våre, så vi bar frukt for døden.
Men nå er vi løst fra loven, siden vi døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye liv og ikke i bokstavens gamle ordning.
Men no er vi løyste frå lova, sidan vi har døydd frå det som heldt oss fanga. Difor tener vi no i Andens nye vesen, og ikkje i bokstavens gamle vesen.
Hva skal vi da si? Er loven synd? Absolutt ikke! Men jeg ville ikke ha kjent synden uten gjennom loven. For jeg ville ikke ha visst om begjæret dersom ikke loven sa: «Du skal ikke begjære.»
Kva skal vi då seia? Er lova synd? På ingen måte! Men eg kjende ikkje synda utan gjennom lova. For eg hadde ikkje visst kva lyst var, om ikkje lova hadde sagt: «Du skal ikkje lysta.»
Men synden grep muligheten gjennom budet og virket alt slags begjær i meg. For uten loven er synden død.
Men synda greip høvet gjennom bodet og verka all slags lyst i meg. For utan lova er synda død.
Jeg levde en gang uten loven. Men da budet kom, ble synden levende igjen,
Eg levde ein gong utan lova. Men då bodet kom, vakna synda til liv,
og jeg døde. Det viste seg at budet som skulle gi liv, førte til død for meg.
og eg døydde. Det viste seg at bodet som skulle føra til liv, førte til død for meg.
For synden grep muligheten gjennom budet, bedro meg og drepte meg ved det.
For synda greip høvet gjennom bodet, forførte meg og drap meg ved det.
Så er altså loven hellig, og budet er hellig, rettferdig og godt.
Så er då lova heilag, og bodet er heilagt, rettferdig og godt.
Ble da det gode til død for meg? Absolutt ikke! Men synden gjorde det, for at den skulle bli åpenbart som synd ved å virke død i meg gjennom det gode – slik at synden gjennom budet skulle bli overmåte syndig.
Vart då det som er godt, til død for meg? På ingen måte! Men synda gjorde det, for at ho skulle bli avslørt som synd ved å verka død i meg gjennom det gode. Slik skulle synda gjennom bodet visa seg å vera syndig over all måte.
Vi vet jo at loven er åndelig, men jeg er av kjød, solgt som slave under synden.
Vi veit at lova er åndeleg, men eg er av kjøt, seld som slave under synda.
For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.
For eg forstår ikkje det eg gjer. Det eg vil, det gjer eg ikkje. Men det eg hatar, det gjer eg.
Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, erkjenner jeg at loven er god.
Men når eg gjer det eg ikkje vil, seier eg meg samd med lova i at ho er god.
Men da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Men då er det ikkje lenger eg som gjer det, men synda som bur i meg.
For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.
For eg veit at i meg, det vil seia i kjøtet mitt, bur det ikkje noko godt. For viljen ligg føre hos meg, men ikkje det å gjera det gode.
For det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
For det gode som eg vil, gjer eg ikkje. Men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.
Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Men om eg gjer det eg ikkje vil, då er det ikkje lenger eg som gjer det, men synda som bur i meg.
Jeg finner altså denne loven: Når jeg vil gjøre det gode, ligger det onde meg nær.
Eg finn altså at dette er lova for meg: Når eg vil gjera det gode, ligg det vonde like ved.
For etter mitt indre menneske gleder jeg meg over Guds lov.
For eg gleder meg i Guds lov etter det indre mennesket.
Men jeg ser en annen lov i mine lemmer som kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.
Men eg ser ei anna lov i lemene mine som strider mot lova i sinnet mitt og held meg fanga under syndelova som er i lemene mine.
Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?
Eg arme menneske! Kven skal fria meg frå denne dødens kropp?
Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener da jeg selv Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet.
Takk til Gud ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tener eg då sjølv med sinnet Guds lov, men med kjøtet syndelova.
←→