JobKapittel 37

Også av dette skjelver mitt hjerte og hopper ut av sitt sted.
Hør nøye på drønnet av hans røst, på bulderet som går ut fra hans munn.
Under hele himmelen slipper han det løs, og hans lyn når til jordens ender.
Etter det brøler en røst, han tordner med sin majestetiske stemme. Han holder dem ikke tilbake når hans røst høres.
Gud tordner underfullt med sin røst. Han gjør store ting som vi ikke kan forstå.
For til snøen sier han: 'Fall på jorden!' Og til regnbygen og de veldige styrtregnskyllene sier han det samme.
Han setter sitt segl på hvert menneskes hånd, så alle mennesker kan kjenne hans verk.
Da går villdyrene inn i sine skjulesteder og holder seg i sine huler.
Fra det innerste kammer kommer stormen, og fra spredevindene kommer kulden.
Ved Guds pust dannes is, og de vide vannene fryser til.
Ja, med fuktighet fyller han skyen, han sprer sin lyssky vidt omkring.
De svinger omkring etter hans ledelse, for å utføre alt det han befaler dem over hele den vide jord.
Enten som tuktens ris, eller for sitt land, eller som nåde lar han det treffe.
Lytt til dette, Job! Stå stille og betrakt Guds undergjerninger.
Vet du hvordan Gud styrer dem og lar sitt lys stråle fra skyen?
Forstår du hvordan skyene svever der oppe, underverkene til ham som er fullkommen i kunnskap?
Du som svetter i dine klær når jorden ligger stille under sønnenvinden –
kan du som han spenne ut himmelhvelvet, fast som et støpt speil?
Fortell oss hva vi skal si til ham! Vi kan ikke legge frem vår sak, for vi er i mørke.
Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Hvis et menneske talte, ville han sannelig bli oppslukt!
Nå kan man ikke se det klare lyset som skinner bak skyene, men vinden farer forbi og renser dem.
Fra nord kommer gyllen glans; over Gud hviler fryktinngytende herlighet.
Den Allmektige kan vi ikke fatte, han er opphøyet i makt. Rett og rik rettferdighet bøyer han ikke.
Derfor frykter mennesker ham; han enser ikke noen som tror de er vise i eget hjerte.