FLOGVIT
.bible

JobKapittel 30

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Men nå ler de av meg, de som er yngre enn meg, de hvis fedre jeg ikke ville satt sammen med hundene som vokter min flokk.
Men no ler dei av meg, dei som er yngre enn meg, dei som har fedrar eg ikkje ville sett saman med hundane mine som vaktar sauene.
Hva skulle jeg med kraften i deres hender? Deres fulle styrke var borte.
Kva skulle vel krafta i hendene deira gagna meg? All styrke var borte frå dei.
Avmagret av nød og sult gnager de på den tørre ødemarken, i nattens mørke blant ruiner og ødeleggelse.
Utmagra av naud og svolt gneg dei på den tørre øydemarka, i natta mellom øyde og aude stader.
De plukker salturter blant buskene, og gyvelbuskens røtter er deres mat.
Dei plukka salturt mellom buskane, og gyvelrøter var maten deira.
Fra samfunnet blir de jaget bort, folk roper etter dem som etter en tyv.
Dei vart drivne bort frå menneske, folk ropa etter dei som etter tjuvar.
I kløfter ved bekkeleiene må de bo, i huler i jord og klipper.
Dei måtte bu i fælslege kløfter, i holer i jorda og i bergkløfter.
Mellom buskene skriker de, under nesler samler de seg.
Mellom buskane skreik dei, under tornebuskar flokka dei seg saman.
Sønner av dårer, ja, sønner uten navn, de ble pisket ut av landet.
Born av dårar, ja, born utan namn, dei vart piska ut or landet.
Og nå er jeg blitt til en spottesang for dem, jeg er blitt et ordtak blant dem.
Og no har eg vorte til spottevise for dei, eg er vorte til eit ordtak mellom dei.
De avskyr meg og holder seg borte fra meg, de holder ikke tilbake spytt fra mitt ansikt.
Dei avskyr meg og held seg borte frå meg, dei held ikkje tilbake spyttet sitt for andletet mitt.
For han har løst min buestreng og ydmyket meg, og de har kastet av seg tøylen overfor meg.
For Gud har løyst bogen min og audmjuka meg, og dei har kasta av seg taumane framfor meg.
På min høyre side reiser banden seg, de sparker bena mine vekk og legger sine ødeleggelsesveier mot meg.
På høgre sida reiser mobben seg, dei støyter føtene mine bort og legg øydeleggingsvegar opp mot meg.
De bryter ned min sti, de fremmer min ulykke, uten at noen hindrer dem.
Dei riv opp stigen min, dei fremjar mi ulykke, ingen hindrar dei.
Som gjennom en bred bresje kommer de, midt i ødeleggelsen velter de fram.
Som gjennom ein brei opning kjem dei, midt i øydelegginga veltar dei fram.
Redsler har vendt seg mot meg, min verdighet jages bort som av vinden, og min frelse forsvinner som en sky.
Redsler har vendt seg mot meg, æra mi er driven bort som av vinden, og frelsa mi har fare forbi som ei sky.
Og nå utøses min sjel i meg, lidelsens dager har grepet meg.
Og no renn sjela mi ut i meg, dagar med liding grip tak i meg.
Om natten gjennombores mine ben, og smertene som gnager meg hviler aldri.
Om natta gjennomborar smertene beina mine, og dei som gneg på meg får ikkje kvile.
Med stor kraft forvrenger sykdommen min kledning, den klemmer rundt meg som kragelinningen på min kjortel.
Med stor kraft vert kleda mine vanstelte, han snører seg rundt meg som kragen på kjortelen.
Han har kastet meg ned i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
Han har kasta meg ned i søla, og eg har vorte lik støv og oske.
Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke. Jeg står frem, men du bare stirrer på meg.
Eg ropar til deg, men du svarar meg ikkje. Eg står fram, men du berre stirar på meg.
Du har blitt grusom mot meg, med din sterke hånd forfølger du meg.
Du har vorte grusom mot meg, med di sterke hand motarbeider du meg.
Du løfter meg opp i vinden og lar meg ri på den, og du oppløser meg fullstendig.
Du lyft meg opp i vinden og let meg ri på han, og du let meg smelta bort i stormbrakinga.
For jeg vet at du fører meg til døden, til det huset som er bestemt for alle levende.
For eg veit at du fører meg til døden, til huset der alle som lever skal samlast.
Men strekker ikke den som faller ut sin hånd? Roper man ikke om hjelp når ulykken rammer?
Men mot ein som ligg i ruinar, retter ikkje ein ut handa? Ropar ein ikkje om hjelp i si ulykke?
Gråt jeg ikke for den som hadde det hardt? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Gret eg ikkje over den som hadde det vondt? Sørgde ikkje sjela mi over den fattige?
For jeg ventet på det gode, men det onde kom. Jeg håpet på lys, men det kom mørke.
For eg venta det gode, men det vonde kom. Eg vona på lys, men mørkret kom.
Mitt indre koker og finner ingen ro, lidelsens dager har møtt meg.
Innvollane mine kokar og får ikkje ro, dagar med liding har møtt meg.
Jeg går omkring i sorg uten sol, jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
Eg går ikring svartkledd, utan sol. Eg reiser meg i forsamlinga og ropar om hjelp.
Jeg er blitt en bror for sjakaler og en venn av strutser.
Eg har vorte bror til sjakalane og ven med strutsar.
Min hud har svartnet og faller av meg, mine ben brenner av feber.
Huda mi har svartna og losnar frå meg, beina mine brenn av feber.
Min harpe er blitt til sorg, og min fløyte til lyden av gråt.
Lyra mi er vorte til sorg, og fløyta mi til gråtande røyster.
←→