MatteusKapittel 22

Den greske formen ἀποκριθεὶς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) betyr bokstavelig «svarte» eller «tok til orde». Det norske uttrykket «tok igjen til orde» gjenspeiler både ἀποκριθεὶς og πάλιν (igjen). Verbet εἶπεν (sa) og partisippet λέγων (og sa/idet han sa) er samlet i den norske gjengivelsen «og talte til dem i lignelser», noe som gir god flyt uten å gjenta «sa»-formuleringer. Et alternativ kunne vært «Jesus svarte dem igjen med lignelser og sa», men den valgte løsningen er mer idiomatisk norsk.

Uttrykket ἀποκριθεὶς ... εἶπεν er en semittisk-preget konstruksjon som er svært vanlig i evangeliene. Det betyr ikke nødvendigvis at Jesus svarer på et direkte spørsmål; det kan også markere en ny taletur i en samtale. πάλιν (igjen) indikerer at dette er en fortsettelse av Jesu undervisning fra foregående kapittel. Frasen ἐν παραβολαῖς (i lignelser) er i flertall, noe som peker mot at det følger mer enn én lignelse i dette avsnittet (jf. 22:1–14 og eventuelt videre).

Noen håndskrifter har rekkefølgen αὐτοῖς ἐν παραβολαῖς i stedet for ἐν παραβολαῖς αὐτοῖς. Variantene påvirker ikke meningsinnholdet, men den foretrukne lesemåten i NA28/UBS5 er ἐν παραβολαῖς αὐτοῖς.

Lignelsene i denne delen av Matteus (kap. 21–22) er rettet mot de religiøse lederne i Jerusalem i den siste uken før Jesu lidelse. De danner en serie med domslignelser som skjerper konflikten mellom Jesus og overprestene/fariseerne. Konteksten er tempelområdet under påskeforberedelsene.

At Jesus taler «i lignelser» (ἐν παραβολαῖς) har teologisk vekt i Matteus' fremstilling: lignelsene avslører og skjuler på samme tid (jf. Matt 13:10–17). Her i kapitlene 21–22 brukes lignelsene som domsforkynnelse mot Israel og dets ledere, med et eskatologisk perspektiv på Guds rike.

Det greske Ὡμοιώθη (aorist passiv av ὁμοιόω) betyr bokstavelig «er blitt gjort lik» eller «kan sammenlignes med». Oversettelsen «kan sammenlignes med» er en naturlig norsk gjengivelse av denne lignelsesformelen som Jesus bruker gjentatte ganger i Matteus. Alternativt kunne man skrive «Himmelriket er likt» eller «Det er med himmelriket som med», men «kan sammenlignes med» er mer idiomatisk og tydelig på moderne norsk.

Uttrykket ἀνθρώπῳ βασιλεῖ er bokstavelig «et menneske, en konge» — en hebraisk-inspirert konstruksjon der ἀνθρώπῳ fungerer som en generaliserende bestemmelse. Det oversettes vanligvis bare «en konge» uten at «menneske/mann» gjengis eksplisitt, da det hebraiske mønsteret ikke har noen ekstra betydning på norsk.

γάμους står i flertall, noe som i gresk refererer til hele bryllupsfeiringen, som i jødisk kultur kunne strekke seg over flere dager. Oversettelsen «bryllupsfest» gjenspeiler dette flertallsaspektet godt.

Lignelsen om bryllupsfesten er en allegori om Guds rike: kongen representerer Gud, sønnen representerer Messias/Jesus, og bryllupsfesten symboliserer den messianske frelsestiden. Motivet med det himmelske bryllupsmåltidet har røtter i gammeltestamentlig profeti (jf. Jes 25:6–8) og videreføres i Åpenbaringen (Åp 19:7–9).

Kongelige bryllupsfester i antikken var storslåtte begivenheter som kunne vare i opptil syv dager. Å avslå en kongelig invitasjon ble betraktet som en alvorlig fornærmelse og kunne få konsekvenser. Denne kulturelle bakgrunnen er avgjørende for å forstå dramaet i lignelsen.

Den greske teksten bruker «τοὺς δούλους αὐτοῦ» (hans slaver/tjenere) og «τοὺς κεκλημένους» (de som allerede var kalt/innbudt). Oversettelsen gjengir δούλους med «tjenere» som er naturlig på moderne norsk, og κεκλημένους med «de innbudte», som korrekt gjenspeiler perfektum partisipp — de var allerede invitert på forhånd. Alternativt kunne man oversatt «kalle inn de som var invitert», men «kalle de innbudte» er mer konsist og formidler det samme.

Verbet «καλέσαι» (kalle) og partisippet «κεκλημένους» (de som er kalt) kommer begge fra samme rot «καλέω». Det er et ordspill på gresk: de kalte (innbød) dem som allerede var kalt (innbudt). Perfektum partisipp indikerer at innbydelsen allerede var gitt tidligere, og nå sendes tjenerne for å minne dem om å komme.

I lignelsen representerer tjenerne profetene og budbærerne som Gud sendte til Israel. At de innbudte allerede var kalt reflekterer Israels posisjon som Guds utvalgte folk som allerede hadde mottatt paktsløftene. Deres avvisning peker på Israels gjentatte avvisning av Guds kall gjennom historien.

I den antikke verden var det vanlig praksis ved store fester å sende ut en første invitasjon, og deretter en andre innkalling når festen var klar. Gjestene hadde altså allerede akseptert invitasjonen i prinsippet, noe som gjør avvisningen desto mer fornærmende og uhørt i denne kulturelle konteksten.

«Festmåltidet mitt» oversetter gresk «τὸ ἄριστόν μου», som egentlig betyr et hovedmåltid eller en festmiddag. Noen oversettelser bruker «mitt måltid» eller «min fest», men «festmåltid» fanger godt det storslåtte ved anledningen. «Gjort i stand» er en naturlig norsk gjengivelse av «ἡτοίμακα» (har forberedt/gjort klart).

«Gjøkalvene» oversetter «τὰ σιτιστά», som betyr fôrede/oppfetede dyr – dyr som er spesielt fôret for slakting til festlige anledninger. Ordet kommer fra «σιτίζω» (å fôre med korn). Sammen med «οἱ ταῦροί» (okser/stuter) viser dette at kongen har spart ingen utgifter. Andre oversettelser bruker «gjøkalver» eller «gjøfe».

«Ἰδού» (se!) er en oppmerksamhetsmarkør som understreker det viktige i det som følger. Det brukes her for å understreke at alt allerede er klargjort – invitasjonen er derfor enda mer presserende.

Lignelsen om bryllupsfesten er rettet mot det jødiske lederskapet og peker på Guds gjentatte kall til Israel gjennom profetene. Den andre utsendelsen av tjenere (πάλιν ἀπέστειλεν ἄλλους δούλους) kan forstås som Guds tålmodighet og nåde i å kalle gjentatte ganger. Teologisk understreker verset både Guds rike overflod (alt er klart) og den frie viljen til å takke ja eller nei.

Det kongelige bryllupsmåltidet med slaktede okser og gjøkalver gjenspeiler praksis i den antikke Midtøsten, der viktige begivenheter ble feiret med storslåtte festmåltider. At dyrene allerede er slaktet innebærer at gjestene måtte komme umiddelbart – kjøttet kunne ikke oppbevares lenge i det varme klimaet.

Noen håndskrifter har «ἡτοίμασα» i stedet for «ἡτοίμακα», begge former av perfektum av «ἑτοιμάζω». Forskjellen er rent morfologisk (attisk vs. koiné-form) og påvirker ikke betydningen.

Oversettelsen gjengir ἀμελήσαντες med «brydde seg ikke om det», som fanger den greske betydningen av å være likegyldig eller uinteressert. ὃς μὲν ... ὃς δὲ er gjengitt med «én ... en annen», en naturlig norsk konstruksjon. ἀγρόν er oversatt med «gården sin» (heller enn det mer spesifikke «åkeren sin»), noe som dekker det bredere begrepet jordbrukseiendom. ἐμπορίαν er oversatt med «forretningene sine» i flertall for å uttrykke generell forretningsvirksomhet, selv om det greske ordet er i entall.

ἀμελήσαντες (aorist partisipp av ἀμελέω) betyr å forsømme, overse eller vise likegyldighet. ἀγρός kan bety både 'åker', 'jord' og 'gård/landsted'. ἐμπορία refererer til handel eller forretningsvirksomhet, beslektet med ἔμπορος (handelsmann), som har gitt opphav til det norske ordet 'emporium'.

Verset illustrerer et viktig teologisk poeng i lignelsen om bryllupsfesten: avvisningen av Guds invitasjon skjer ikke bare gjennom aktiv motstand (v. 6), men også gjennom likegyldighet og opptatthet med verdslige ting. De inviterte foretrekker dagligdagse sysler – jordbruk og handel – fremfor Guds rike. Dette er en advarsel mot at det gode kan bli det bestes fiende.

Jordbruk (ἀγρός) og handel (ἐμπορία) representerer de to viktigste økonomiske virksomhetene i det antikke Palestina. At noen dro til gården og andre til forretningene, gjenspeiler det sosiale spennet blant dem som var invitert – fra bønder til kjøpmenn.

Noen håndskrifter har ὅ μὲν i stedet for ὃς μὲν, og tilsvarende ὅ δὲ for ὃς δὲ, men forskjellen er ubetydelig for meningen. Varianten ἐπί (til) før τὴν ἐμπορίαν finnes i noen vitner, mens andre har εἰς.

Oversettelsen gjengir «ὕβρισαν καὶ ἀπέκτειναν» med «mishandlet dem og slo dem i hjel». Det greske ὑβρίζω betyr å behandle skamfullt, mishandle eller krenke, og «mishandlet» er en god gjengivelse. «ἀπέκτειναν» (drepte) er gjengitt «slo dem i hjel», som er idiomatisk norsk og gir en sterk, konkret fremstilling. Et alternativ ville vært «drepte dem», men «slo dem i hjel» formidler volden mer direkte og passer godt i konteksten.

Verbet κρατέω (kratéō) betyr å gripe, holde fast, ta kontroll over. Det impliserer bruk av fysisk makt. Verbet ὑβρίζω (hybrízō) innebærer ikke bare fysisk mishandling, men også skamfull og nedverdigende behandling – det rommer både vold og krenkelse av ære. Ordet er etymologisk knyttet til ὕβρις (hybris), som i gresk kultur betegnet en alvorlig overskridelse av grenser og mangel på respekt.

Mishandlingen og drapene på kongens tjenere reflekterer et kjent mønster i Matteus-evangeliet der profetene og Guds sendebud blir avvist og drept (jf. Matt 21:35–36; 23:37). I lignelsens teologiske ramme representerer tjenerne profetene og budbærerne som Gud sendte til Israel, og den voldelige behandlingen de utsettes for speiler Israels historiske avvisning av profetene.

Lignelsen gjenspeiler datidens politiske virkelighet der konger sendte tjenere med invitasjoner som fungerte som offisielle bud. Å avvise en kongelig invitasjon var en alvorlig fornærmelse, og å mishandle og drepe kongens utsendinger var ensbetydende med opprør mot kongen selv. Slik vold mot sendebud var kjent i den antikke verden og ble ansett som en krigshandling.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «Vred» er valgt for gresk ὠργίσθη (aorist passiv av ὀργίζομαι), som også kunne oversettes «rasende» eller «harm». «Hærene sine» gjengir τὰ στρατεύματα αὐτοῦ. «Morderne» gjengir τοὺς φονεῖς ἐκείνους. Setningsstrukturen er delt opp i to hovedsetninger for bedre flyt på norsk, mens den greske teksten bruker partisipp (πέμψας) for å uttrykke den første handlingen.

Verbet ὠργίσθη er aorist passiv av ὀργίζομαι og uttrykker en sterk, plutselig vrede. Partisippet πέμψας (aorist av πέμπω) fungerer som et omstendighetspartisipp som angir handlingsrekkefølge: først sendte han, deretter ødela han. Verbet ἐνέπρησεν (aorist av ἐμπίπρημι) betyr spesifikt «satte fyr på» eller «brente ned».

Dette verset har vært gjenstand for mye diskusjon fordi det ser ut til å referere til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Mange forskere ser dette som et vaticinium ex eventu (profeti etter hendelsen), noe som kan indikere at Matteus skrev etter templets fall. Andre mener Jesus profetisk forutså ødeleggelsen. I lignelsens kontekst illustrerer kongens reaksjon Guds dom over dem som avviser hans kall.

Å sende tropper for å ødelegge en by som straff for å ha drept kongelige sendebud var en kjent praksis i antikken. Brenning av byer var standard krigføring i den romerske verden. Mange kommentatorer ser en parallell til Titus' ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e.Kr.

Tekstkritiske apparater markerer en variant ved begynnelsen: ⸂ὁ δὲ βασιλεὺς⸃. Noen håndskrifter har ἀκούσας δὲ ὁ βασιλεύς ('da kongen hørte dette'), men den kortere lesemåten har sterk støtte og er foretrukket i de fleste kritiske utgaver.

«Bryllupsfesten er klar» gjengir det greske «Ὁ μὲν γάμος ἕτοιμός ἐστιν». Ordet γάμος kan bety både «bryllup» og «bryllupsfest/bryllupsmåltid». Oversettelsen «bryllupsfesten» formidler at det dreier seg om festmåltidet som er gjort i stand. Alternativet «bryllupet» ville også vært mulig, men «bryllupsfesten» understreker festmåltidet som konteksten handler om. «Var ikke verdige» gjengir «οὐκ ἦσαν ἄξιοι» direkte og naturlig.

Det greske ἕτοιμος betyr «klar, forberedt, tilberedt» og indikerer at alt praktisk er på plass. Konstruksjonen μέν...δέ skaper en kontrast: «festen er riktignok klar, men de innbudte var ikke verdige». Denne kontraststrukturen er godt ivaretatt i oversettelsen med «...er klar, men...». Partisippformen κεκλημένοι (perfektum passiv av καλέω) betyr «de som er blitt innbudt» og peker på en tidligere utstedt invitasjon.

Verset er en nøkkel i lignelsen om bryllupsfesten (Matt 22:1–14). De opprinnelig innbudte representerer i tradisjonell kristen tolkning Israels folk, som avviste Guds invitasjon gjennom profetene. At de «ikke var verdige» (ἄξιοι) handler ikke om iboende verdighet, men om at de gjorde seg uverdige ved å avvise innbydelsen. Dette åpner for at invitasjonen utvides til alle (vers 9–10), noe som tolkes som evangeliets utbredelse til hedningefolkene.

Kongelige bryllupsfester i antikken var store begivenheter som krevde lang forberedelse. Gjestene ble typisk innbudt to ganger: først en forhåndsinnbydelse, deretter en påminnelse når alt var klart. Å avslå den andre innbydelsen etter å ha akseptert den første var en alvorlig fornærmelse mot verten.

«Veikryssene» gjengir gresk «τὰς διεξόδους τῶν ὁδῶν», som bokstavelig betyr «utgangene/endepunktene av veiene» eller «der veiene løper ut». Oversettelsen «veikryssene» er en naturlig norsk gjengivelse som fanger betydningen av steder der folk samles og ferdes forbi. Et alternativ kunne vært «der veiene ender» eller «der veiene går ut», men «veikryssene» er mer idiomatisk og lettforståelig.

Gresk «διέξοδος» (diexodos) er sammensatt av «διά» (gjennom) og «ἔξοδος» (utgang). Ordet betegner stedet der en vei munner ut, et veikryss eller en hovedferdselsåre — altså åpne, offentlige steder der man kan treffe mange mennesker. Uttrykket «τὰς διεξόδους τῶν ὁδῶν» forekommer også i LXX (f.eks. Ordsp 8:2) og refererer til trafikkerte knutepunkter.

At tjenerne sendes ut til veikryssene for å innby alle de finner, symboliserer evangeliets universelle rekkevidde. Etter at de opprinnelig innbudte (Israel) avviste invitasjonen, går kallet ut til alle folk uten forskjell — en profetisk fremstilling av hedningenes innlemmelse i Guds rike.

I antikkens byer og tettsteder var veikryss og byporter sentrale møteplasser der folk samlet seg for handel, samtale og offentlige kunngjøringer. Å sende tjenere dit var den mest effektive måten å nå flest mulig mennesker.

Noen manuskripter leser «ἄν» i stedet for «ἐάν» (begge betyr «hvem enn»), men betydningen er den samme. Variasjonen er rent stilistisk og har ingen innvirkning på oversettelsen.

Den greske teksten bruker «οἱ δοῦλοι ἐκεῖνοι» (de tjenerne), som her oversettes med «tjenerne». Demonstrativpronomenet «ἐκεῖνοι» (de/disse) er utelatt for å gi en glattere norsk tekst, noe som er vanlig i moderne norske oversettelser. «ἀνακειμένων» betyr egentlig «de som lå til bords» (gjester ved bordet), og «ὁ γάμος» (bryllupet) er oversatt «bryllupssalen» for å gi mening i konteksten. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «bryllupet ble fylt med bordgjester».

«συνήγαγον» (fra συνάγω) betyr å samle sammen, føre sammen. Ordet brukes ofte om å samle folk til et bestemt sted eller formål. «ἀνακειμένων» er presens partisipp av ἀνάκειμαι, som beskriver den antikke skikken å ligge til bords ved måltider – gjestene lå på divaner rundt bordet, ikke satt som i moderne tid.

At tjenerne samlet «både onde og gode» (πονηρούς τε καὶ ἀγαθούς) er teologisk svært viktig. Det peker på at Guds rike er åpent for alle – innbydelsen er universell og ikke basert på moralsk fortjeneste. Samtidig antyder den påfølgende episoden med mannen uten bryllupsklær (v. 11–14) at nåden stiller krav til respons. Kirkefedrene tolket dette som at kirken i denne tidsalder rommer både verdige og uverdige, men at en endelig dom vil komme.

Bryllupsfesten i antikkens Midtøsten var en stor begivenhet som kunne vare i flere dager. Et kongelig bryllup ville være spesielt overdådig. Veikryssene (διεξόδους τῶν ὁδῶν i v. 9) og veiene (ὁδούς) representerer offentlige steder der man kunne finne alle slags mennesker – dette var en uhørt handling som brøt med sosiale konvensjoner om hvem som ble invitert til kongelige fester.

Noen håndskrifter leser «οὓς» (som i NA28), mens andre har «ὅσους». Forskjellen er minimal i betydning – begge betyr «alle som» – men NA28-teksten bruker «οὓς». Likeledes har noen manuskripter «γάμος» (bryllupet) mens andre har «νυμφών» (bryllupssalen), men den best bevitna lesemåten er «γάμος».

Denne lignelsen leses i flere kirketradisjoner i forbindelse med prekentekster om Guds kall og nåde, og spesielt i sammenheng med nattverdsforberedelse – innbydelsen til Guds bord er åpen, men krever at man tar imot med rett innstilling.

«se på» gjengir det greske θεάσασθαι, som innebærer å betrakte eller inspisere, ikke bare et tilfeldig blikk. Alternativet «se til» eller «inspisere» ville også vært mulig. «Ikke hadde på seg bryllupsklær» gjengir οὐκ ἐνδεδυμένον ἔνδυμα γάμου mer idiomatisk på norsk enn det mer direkte «ikke var kledd i bryllupsklær».

θεάσασθαι er en aorist infinitiv av θεάομαι, som betyr å se grundig på, betrakte eller inspisere – sterkere enn det vanlige βλέπω. ἐνδεδυμένον er perfektum partisipp av ἐνδύω (å kle seg i), som viser en vedvarende tilstand: mannen befant seg i en tilstand av å ikke ha tatt på seg bryllupsklærne.

Bryllupsklærne i lignelsen tolkes ofte som et bilde på rettferdiggjørelsen eller helliggjørelsen – det nye livet Gud gir den troende. Mannen uten bryllupsklær representerer den som har mottatt invitasjonen (evangeliet) men ikke har tatt imot den forvandlingen som følger med. Noen kirkefedre, som Augustin, tolket bryllupsklærne som kjærligheten (caritas), mens andre ser det som Kristi rettferdighet som den troende ikler seg (jf. Gal 3,27; Åp 19,8).

I oldtidens Midtøsten var det vanlig at verter sørget for festklær til gjestene, spesielt ved kongelige banketter. At mannen manglet bryllupsklær, innebærer derfor ikke fattigdom som unnskyldning, men en bevisst avvisning av vertens tilbud. Dette gjør kongens reaksjon i neste vers forståelig.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «Venn» for Ἑταῖρε er et vanlig valg; ordet kan også oversettes «kamerat» eller «gode mann», men «venn» er innarbeidet i norske bibeloversettelser. «Tidde» for ἐφιμώθη er en god gjengivelse som fanger den passive formen og antyder at mannen ble stum/målløs.

Ἑταῖρε (hetaire) er vokativformen av ἑταῖρος og brukes i Matteus tre ganger (her, 20:13 og 26:50). Ordet er ikke det vanlige φίλος (filos, «venn»), men har en mer distansert, formell eller til og med ironisk klang — det kan bety «kamerat» eller «bekjent». I Matteusevangeliet brukes det konsekvent i sammenhenger der tiltalen innleder en irettesettelse eller konfrontasjon. Verbet ἐφιμώθη er aorist passiv av φιμόω, som betyr «å kneble, gjøre stum». Den passive formen antyder at mannen ble gjort målløs — ikke at han valgte å tie, men at han manglet ethvert forsvar.

Bryllupsklærne i lignelsen tolkes ofte som et bilde på rettferdiggjørelsen eller det nye livet i Kristus. Mannen uten bryllupsklær representerer en som forsøker å delta i Guds rike uten omvendelse eller tro. At han blir stum, minner om Romerne 3:19 der «hver munn skal lukkes» — ingen har noe forsvar overfor Guds dom. Lignelsen understreker at Guds nåde er gratis, men den krever et svar i form av omvendelse og et forandret liv.

I den antikke verden var det vanlig at en vert ved store fester sørget for festklær til gjestene, eller i det minste at gjestene ble forventet å kle seg passende. Noen forskere mener at kongen i lignelsen hadde sørget for klær til alle, noe som gjør det enda mer alvorlig at denne mannen ikke hadde dem på — han hadde avvist vertens tilbud. Dette forsterker den teologiske tolkningen om avvisning av Guds nåde.

Grunnteksten har πόδας καὶ χεῖρας (føtter og hender), men oversettelsen bruker den norske idiomatiske rekkefølgen «hendene og føttene». Dette er et bevisst valg for naturlig norsk uttrykksmåte. Noen oversettelser beholder grunntekstens rekkefølge. Ordet διακόνοις (tjenere) refererer til de som betjener kongen, og er gjengitt med «tjenerne». Uttrykket τὸ σκότος τὸ ἐξώτερον er gjengitt «mørket utenfor» – en etablert norsk oversettelsestradisjon.

Uttrykket ὁ κλαυθμὸς καὶ ὁ βρυγμὸς τῶν ὀδόντων (gråten og tennerskjæringen) er en fast formel som forekommer sju ganger hos Matteus (8:12; 13:42, 50; 22:13; 24:51; 25:30) og én gang hos Lukas (13:28). βρυγμός betyr knirking eller skjæring, og uttrykket «skjære tenner» har blitt stående som norsk standardgjengivelse. Verbet ἐφιμώθη i forrige vers (å bli brakt til taushet) og de sterke imperativer δήσαντες og ἐκβάλετε (bind og kast ut) skaper en dramatisk kontrast.

«Mørket utenfor» (τὸ σκότος τὸ ἐξώτερον) er et bilde på fortapelsen og eksklusjon fra Guds rike, fremstilt som en opplyst festsal. Bildet av binding av hender og føtter understreker dommens ugjenkallelige karakter – den dømte kan verken handle eller flykte. Hele lignelsen drøfter spørsmålet om hvem som virkelig tilhører Guds rike: Det er ikke nok å bli invitert inn, man må også ha de rette 'bryllupsklærne', som tradisjonelt er tolket som omvendelsens frukt eller Kristi rettferdighet.

Ved kongelige bryllup i antikken var det vanlig at verten stilte festklær til disposisjon for gjestene. Å møte opp uten slike klær var en fornærmelse mot verten. Dette gir bakgrunn for kongens strenge reaksjon. Bruken av tjenere (διάκονοι) til å utføre straffen reflekterer det kongelige hoffets hierarki.

Noen viktige manuskripter (bl.a. visse majuskler og minuskler) har tillegget ἄρατε αὐτὸν καί (ta ham og) foran ἐκβάλετε, samt varianter i rekkefølgen πόδας καὶ χεῖρας vs. χεῖρας καὶ πόδας. Ordstillingen varierer mellom manuskripttradisjoner. Enkelte manuskripter utelater også hele uttrykket om binding. Den kritiske teksten (NA28/UBS5) har εἶπεν ὁ βασιλεύς som variant, mens andre har ὁ βασιλεὺς εἶπεν.

Verset brukes i liturgisk sammenheng i forbindelse med domssøndagen og søndager med eskatologiske tekster. Uttrykket «mørket utenfor» og «gråte og skjære tenner» har blitt faste uttrykk i kristen forkynnelse om dom og fortapelse.

Den norske oversettelsen «For mange er kalt, men få er utvalgt» gjengir den greske teksten direkte og naturlig. «γάρ» oversettes med «for», som markerer en begrunnelse for det foregående. «κλητοί» (kalt) og «ἐκλεκτοί» (utvalgt) er gjengitt med de vanligste norske ekvivalentene. Alternativt kunne man skrive «innbudt» i stedet for «kalt» for å knytte tydeligere an til bryllupsmetaforen i lignelsen, men «kalt» er det mest etablerte og teologisk ladede ordet i norsk bibeltradisjon.

De greske ordene κλητοί (kletoi) og ἐκλεκτοί (eklektoi) deler begge roten καλέω (å kalle), men har ulik betydning. κλητοί betyr «kalte/innbudte» — de som har mottatt en invitasjon. ἐκλεκτοί betyr «utvalgte» — de som er plukket ut, fra ἐκλέγομαι (å velge ut). Ordspillet mellom de to beslektede ordene skaper en retorisk kontrast som er vanskelig å bevare fullt ut i oversettelse.

Dette verset har vært sentralt i diskusjonen om forholdet mellom Guds generelle kall og hans spesielle utvelgelse. I kalvinistisk tradisjon skiller man mellom det ytre, generelle kallet (som går til mange) og den effektive utvelgelsen (som bare gjelder noen). I arminiansk tradisjon forstås verset slik at alle er kalt, men bare de som svarer med tro og lydighet (symbolisert ved bryllupsklærne) viser seg å tilhøre de utvalgte. Verset fungerer som en oppsummering av hele lignelsen og understreker alvoret i å bli kalt uten å svare rett.

I jødisk tradisjon på Jesu tid var bryllupsklær noe man enten fikk utdelt av verten eller iførte seg spesielt for anledningen. At en gjest manglet bryllupsklær, kunne bety at vedkommende foraktet vertens gjestfrihet. Ordtaket «mange er kalt, men få er utvalgt» kan ha vært en kjent visdomssetning.

Noen håndskrifter (bl.a. enkelte minuskler) utelater dette verset, men det er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene og regnes som opprinnelig. Tekstformen er stabil, uten vesentlige varianter.

Verset brukes ofte i kristen forkynnelse og liturgi som en advarsel om å ta imot Guds kall med alvor. I den katolske tradisjonen leses dette evangeliet i forbindelse med 28. søndag i det alminnelige kirkeår (år A).

Uttrykket «la planer» gjengir det greske «συμβούλιον ἔλαβον» (bokstavelig: «tok råd/rådslaging»). Noen oversettelser bruker «holdt råd» eller «rådførte seg». «La planer» er en moderne og idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «holdt råd om» eller «rådla seg imellom». Formuleringen «fange ham i ord» gjengir «παγιδεύσωσιν ἐν λόγῳ», som bokstavelig betyr «snare/felle ham ved et ord/utsagn».

Verbet παγιδεύω kommer fra παγίς (snare, felle) og betyr å fange i en snare/felle. Det forekommer bare her i Det nye testamente. Parallellen i Mark 12:13 bruker det beslektede ἀγρεύω (å fange som et bytte). Konstruksjonen ὅπως + konjunktiv (παγιδεύσωσιν) uttrykker hensikt. «ἐν λόγῳ» er instrumentalt dativ – «ved hjelp av et ord/utsagn», altså å få ham til å si noe som kan brukes mot ham.

Dette verset markerer begynnelsen på en serie konfrontasjoner mellom Jesus og ulike grupper i Jerusalem (fariseere, saddukeere, skriftlærde) i dagene før påske. Fariseernes strategi om å fange Jesus i ord viser hvordan de religiøse lederne søkte en juridisk eller politisk anklage mot ham, snarere enn å konfrontere ham direkte.

Fariseerne var en religiøs reformbevegelse som la vekt på nøye overholdelse av Moseloven og de muntlige tradisjonene. At de samarbeidet med herodianerne (v. 16), som var politiske tilhengere av Herodes-dynastiet, er bemerkelsesverdig ettersom disse gruppene normalt stod langt fra hverandre. Deres felles motstand mot Jesus brakte dem sammen i en uvanlig allianse. Skattespørsmålet (v. 17) var designet som en felle: svarte Jesus ja, ville han miste folkets støtte; svarte han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma.

Oversettelsen gjengir λέγοντες som 'og de sa' for å gjøre setningsstrukturen naturlig på norsk. Uttrykket οὐ μέλει σοι περὶ οὐδενός er oversatt med tanke på å vise at det handler om upartiskhet snarere enn likegyldighet. Alternativt kunne man oversette «du tar ikke parti for noen». Det idiomatiske βλέπεις εἰς πρόσωπον ἀνθρώπων (bokstavelig 'ser på menneskers ansikt') er et semittisk uttrykk for partiskhet, og kan gjengis «ser ikke på person», «gjør ikke forskjell på folk» eller lignende.

Uttrykket βλέπεις εἰς πρόσωπον ἀνθρώπων er et semittisk idiom (jf. hebraisk נשא פנים, nasaʾ panim, 'å løfte ansiktet') som betyr å vise partiskhet eller favorisere noen på grunn av deres sosiale status. πρόσωπον betyr 'ansikt/person' og brukes her i overført betydning. Verbet ἀποστέλλουσιν står i presens historicum, noe som gir fortellingen en livlig karakter.

Smigeren fra fariseernes disipler og herodianerne er ironisk: de beskriver Jesus som upartisk og sannferdig nettopp for å lokke ham inn i en felle. Utsagnet om at Jesus «lærer Guds vei i sannhet» er teologisk ladet — det er objektivt sant i evangeliets perspektiv, men ment som manipulasjon fra spørsmålsstillerne.

Herodianerne (Ἡρῳδιανοί) var tilhengere av det herodianske dynastiet og dermed pro-romerske. At de opptrer sammen med fariseerne er bemerkelsesverdig, da disse gruppene normalt var politiske motstandere. Alliansen viser hvor sterk motstanden mot Jesus var. Fariseerne var motstandere av romersk skatt, mens herodianerne støttet den — slik kunne de fange Jesus uansett hva han svarte.

Noen håndskrifter har λέγοντας (akkusativ) i stedet for λέγοντες (nominativ), men λέγοντες har bred støtte i de beste manuskriptene (inkludert א og B) og er den foretrukne lesemåten i de kritiske utgavene.

Den greske teksten bruker «εἰπὸν οὖν ἡμῖν τί σοι δοκεῖ» som bokstavelig betyr «si oss altså hva du synes/mener». Oversettelsen «Si oss da hva du mener» gjengir dette naturlig og presist på norsk. «Da» fanger opp den konkluderende partikkelen «οὖν» som knytter tilbake til den foregående smigeren i vers 16. «Ἔξεστιν» (er det tillatt/lovlig) er gjengitt med «er det tillatt», som er en god gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «er det lov» for enda mer hverdagslig norsk.

Ordet «κῆνσον» (kēnson) er et latinsk lånord i gresk, fra latin «census». Det refererer spesifikt til koppskatten (tributum capitis) som ble pålagt provinsene i Romerriket. Dette var ikke en generell skatt, men en direkte personskatt som symboliserte romersk overherredømme. Oversettelsen bruker det mer generelle «skatt», noe som er vanlig i moderne bibeloversettelser.

Spørsmålet om å betale skatt til keiseren var en felle: Svarte Jesus ja, ville han miste folkelig støtte blant jøder som anså skatten som et tegn på underkastelse under en hedensk makt. Svarte han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma. Koppskatten var særlig forhatt fordi den ble innført etter at Judea ble en romersk provins i år 6 e.Kr., og den utløste Judas fra Galilea sitt opprør.

Spørsmålet berører forholdet mellom troende og verdslig myndighet. Jesu svar (i vers 21) har blitt grunnleggende for kristen tenkning om forholdet mellom kirke og stat, ofte kalt «toregimentslæren». Fariseernes spørsmål avslører en dypere teologisk spenning: Hvem har egentlig suverenitet – Gud eller keiseren?

Oversettelsen gjengir γνοὺς med «kjente», som er en naturlig norsk gjengivelse av det greske aorist partisippet som betyr «da han kjente/erkjente». Alternativt kunne man oversatt «Men Jesus gjennomskuet deres ondskap» for å tydeliggjøre at han avslørte deres skjulte motiver. πονηρίαν er oversatt med «ondskap», som er korrekt; alternativet «listige hensikt» ville vektlagt det taktiske aspektet mer. ὑποκριταί gjengis med «hyklere», som er den etablerte norske oversettelsen.

Ordet πονηρία (ponēria) betyr ondskap, sluhet eller ondsinnethet. Det er beslektet med πονηρός (ponēros, «ond»). I denne konteksten peker det spesifikt på den ondsinnede hensikten bak spørsmålet, ikke bare generell ondskap. Verbet πειράζετε (peirazete) betyr «å sette på prøve» eller «å friste», og brukes her i betydningen å forsøke å fange noen i en felle med et lurespørsmål.

Jesu evne til å gjennomskue deres motiver understreker hans guddommelige innsikt — et gjennomgående tema i Matteusevangeliet (jf. Matt 9:4; 12:25). Betegnelsen «hyklere» (ὑποκριταί) er sentral i Matteus' fremstilling av Jesu konfrontasjon med de religiøse lederne, og kulminerer i Matt 23.

Fariseerne og herodianerne la en politisk felle: Hvis Jesus sa ja til skatt, ville han miste folkelig støtte blant jøder som foraktet den romerske beskatningen. Sa han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma. Jesu svar avslører at han gjennomskuet dette dilemmaet.

Det greske «τὸ νόμισμα τοῦ κήνσου» er oversatt med «mynten som skatten betales med». En mer direkte oversettelse ville vært «skattemynten» eller «mynten for skatten». Den valgte formuleringen gjør det tydeligere for moderne lesere hva det dreier seg om. Alternativt kunne man skrevet «Vis meg skattemynten» for å ligge nærmere originalen.

«νόμισμα» (nomisma) betyr 'mynt' eller 'gangbar mynt', avledet av «νόμος» (lov/skikk), altså den lovlige, gjeldende mynten. «κῆνσος» (kēnsos) er et latinsk lånord fra «census» og refererer til den direkte hodeskatt (tributum capitis) som romerne krevde inn.

En «δηνάριον» (denar) var en romersk sølvmynt som tilsvarte omtrent en daglønn for en arbeider. Denaren som ble brukt til å betale den romerske skatten, bar keiserens bilde og innskrift – noe som var svært provoserende for jøder som betraktet slike bilder som brudd på bildeforbudet. At de hadde en slik mynt tilgjengelig i tempelområdet, understreker ironien i situasjonen.

Spørsmålet om skatt til keiseren var politisk ladet. Zelotene mente det var en synd å betale skatt til Roma, mens herodianer støttet det. Jesu motstandere forsøkte å fange ham i et dilemma der ethvert svar ville fremmedgjøre en gruppe. Jesu svar (v. 21) overskred dette dilemmaet og la grunnlaget for kristen tenkning om forholdet mellom stat og Gud.

Den greske teksten bruker «λέγει» (presens historicum), som er oversatt med preteritum «spurte» for naturlig norsk flyt. En mer ordrett oversettelse ville vært «Og han sier til dem: Hvems er dette bildet og innskriften?» Oversettelsen gjengir det retoriske spørsmålet fritt men treffende med «Hvem har sitt bilde og sin innskrift her?» i stedet for det mer direkte «Hvem tilhører dette bildet og denne innskriften?» Begge varianter er gangbare.

Gresk «εἰκών» (eikōn) betyr 'bilde, avbilde, portrett' og er opphav til det norske ordet 'ikon'. «ἐπιγραφή» (epigraphē) betyr 'innskrift, påskrift', sammensatt av ἐπί (på) og γράφω (skrive). Spørsmålet «Τίνος ἡ εἰκὼν αὕτη καὶ ἡ ἐπιγραφή;» er en genitiv-konstruksjon som spør om eierskap/tilhørighet: 'Hvem tilhører dette bildet og innskriften?'

Denaren på Jesu tid bar vanligvis keiser Tiberius' portrett med innskriften «TI CAESAR DIVI AVG F AVGVSTVS» (Tiberius Caesar, sønn av den guddommelige Augustus). Selve mynten var et politisk ladet objekt i jødisk sammenheng, da bildeforbudet (2 Mos 20,4) gjorde keiserens portrett kontroversielt.

Jesu spørsmål om bilde og innskrift fungerer som et retorisk grep som forbereder det teologisk ladede svaret i vers 21. Parallellen mellom keiserens bilde på mynten og Guds bilde i mennesket (1 Mos 1,26–27) har vært sentralt i kristen tolkningstradisjon: slik mynten bærer keiserens bilde og tilhører ham, bærer mennesket Guds bilde og tilhører Gud.

Den norske oversettelsen gjengir det greske «Ἀπόδοτε» med «Gi», som er en god idiomatisk forenkling. Verbet betyr egentlig «gi tilbake», noe som impliserer at man returnerer noe som allerede tilhører mottakeren. Et alternativ ville vært «Gi tilbake», men «Gi da» fungerer godt i moderne norsk og bevarer meningen gjennom konteksten. Partikkelen «οὖν» gjengis med «da», som gir en naturlig konklusjon basert på at de selv har identifisert bildet som keiserens.

Det greske verbet «ἀποδίδωμι» (her i imperativ: ἀπόδοτε) betyr «å gi tilbake, betale, yte det man skylder». Det er et sterkere verb enn det enkle «δίδωμι» (å gi) og inneholder prefikset «ἀπο-» som indikerer retur eller gjengivelse. Bruken av dette verbet antyder at det som tilhører keiseren allerede er hans, og bør returneres — ikke at man gir en gave.

Jesu svar er en av de mest siterte og diskuterte uttalelsene om forholdet mellom verdslig og åndelig myndighet. Det har blitt tolket ulikt gjennom historien: Noen ser det som en legitimering av statens rett til skatt, mens andre ser det som en relativering av keiserens makt — keiseren kan få sine mynter tilbake, men Gud har krav på hele mennesket, som er skapt i hans bilde. Parallellen mellom «εἰκών» (bilde) på mynten og mennesket som «Guds bilde» (1 Mos 1,26-27) er muligens bevisst.

Mynten det er snakk om, er sannsynligvis en sølvdenar med keiser Tiberius' portrett og innskriften «TI CAESAR DIVI AVG F AVGVSTVS» (Tiberius Caesar, sønn av den guddommelige Augustus). Jødiske motstandere av romerne anså slike mynter med keiserens bilde og guddommelighetskrav som avgudsdyrkelse, noe som ga spørsmålet om skatt ekstra teologisk sprengkraft.

Noen manuskripter har «αὐτῷ» (til ham) mens andre utelater dette eller har varianter. Forskjellene er ubetydelige for meningen. Nestle-Aland markerer en liten variant ved «αὐτῷ» med et diakritisk tegn (⸀), men hovedtradisjonen er godt bevitnet.

Dette verset leses som en del av evangelieteksten i flere kirkeårs-perikopers, særlig i forbindelse med temaer som samfunnsansvar, skatt og forholdet mellom kirke og stat. Det brukes ofte i kristen etisk undervisning om borgerplikt.

Den norske oversettelsen følger den greske teksten tett. «ἀκούσαντες» (etter å ha hørt) er gjengitt med «da de hørte dette», som gir en naturlig temporal kobling. «ἐθαύμασαν» (de undret seg/ble forundret) er oversatt med «undret de seg», som er idiomatisk norsk. «ἀφέντες αὐτὸν ἀπῆλθαν» (de forlot ham og gikk bort) er gjengitt med to ledd: «de forlot ham og gikk bort». Alternativt kunne man skrevet «de lot ham være og gikk sin vei» for en friere gjengivelse, men den valgte oversettelsen er presis og lettlest.

Verbet «ἐθαύμασαν» (aorist av θαυμάζω) betyr å undre seg, å bli forbauset. Det innebærer at Jesu svar overrasket og imponerte dem – de hadde ikke forventet et slikt svar som unngikk fellen de hadde lagt. «ἀφέντες» (aorist partisipp av ἀφίημι) betyr bokstavelig «etter å ha forlatt/sluppet», og brukes her i betydningen at de ga opp forsøket på å fange ham i ord.

Fariseernes og herodianernes reaksjon viser at Jesu svar var uventet og avvæpnende. De kom for å fange ham i hans egne ord (v. 15), men hans visdom tvang dem til retrett. Scenen illustrerer et sentralt tema i Matteus om Jesu overlegne autoritet og visdom overfor de religiøse lederne.

Fariseerne og herodianerne, som normalt var politiske motstandere, hadde alliert seg i forsøket på å sette Jesus i en umulig situasjon. At de gikk bort uten å ha oppnådd noe, understreker hvor effektivt Jesus avverget deres felle.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen λέγοντες μὴ εἶναι ἀνάστασιν som en parentetisk innskutt setning med tankestreker. Dette bevarer fortellingsflyten samtidig som saddukeernes karakteristiske lære formidles som bakgrunnsinformasjon. Bruken av «hevder» i presens er et bevisst valg for å markere at dette er en generell beskrivelse av saddukeernes doktrine (gnomic presens), noe som er vanlig i norsk fortellerstil og parallelt med hvordan partisippet fungerer i grunnteksten. Alternativt kunne man bruke «som hevdet» (fortid) for å harmonisere bedre med fortellingens tempus, men presensformen understreker at dette var en vedvarende læresetning.

Det greske λέγοντες er et presens partisipp av λέγω og fungerer her som et attributivt/beskrivende partisipp som karakteriserer saddukeerne som gruppe, ikke som en handling som skjer i øyeblikket. Konstruksjonen μὴ εἶναι ἀνάστασιν bruker infinitiv med negasjon i indirekte tale: de sier/hevder «at det ikke finnes oppstandelse».

Saddukeerne avviste troen på de dødes oppstandelse, noe som var et sentralt teologisk stridspunkt mellom dem og fariseerne (jf. Apg 23,8). De anerkjente primært Mosebøkene som autoritative og fant ikke tilstrekkelig grunnlag der for oppstandelseslæren. Jesu svar i v. 31–32 er bemerkelsesverdig nettopp fordi han argumenterer for oppstandelsen ut fra Mosebøkene (2 Mos 3,6), altså fra saddukeernes egne premisser.

Saddukeerne var en jødisk religiøs-politisk gruppe som hovedsakelig bestod av overklassen og det prestelige aristokratiet. De hadde sterk innflytelse i Sanhedrin og var nært knyttet til tempelet. I motsetning til fariseerne avviste de muntlig tradisjon, troen på engler og ånder, samt de dødes oppstandelse. Etter templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. forsvant de som gruppe.

Noen håndskrifter har οἱ λέγοντες (med artikkel, «de som sier») i stedet for bare λέγοντες. Varianten med artikkel gjør partisippet mer tydelig attributivt og identifiserende. De viktigste tekstvitnene (som Codex Vaticanus) har den kortere formen uten artikkel, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5).

Oversettelsen gjengir ἐπιγαμβρεύσει med «gifte seg med enken» og ἀναστήσει σπέρμα med «skaffe etterkommere». Begge er idiomatiske gjengivelser på moderne norsk. «Enken» er en tydeliggjøring av τὴν γυναῖκα αὐτοῦ ('hans kone'), som i konteksten er enke etter den avdøde. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig med «hans kone», men «enken» er klarere for leseren.

Verbet ἐπιγαμβρεύω er et teknisk begrep for svogersekteskap (leviratsekteskap), hentet fra 5. Mos 25:5–6. Det betyr spesifikt at broren til en avdød mann gifter seg med enken for å sikre avdødes arvelinje. Uttrykket ἀναστήσει σπέρμα ('reise opp avkom') er en semittisk idiom som betyr å skaffe barn i den avdødes navn.

Saddukeernes henvisning til Moses' lov (5. Mos 25:5–6, jf. 1. Mos 38:8) brukes som utgangspunkt for deres argument mot oppstandelsen. Ved å vise til en praktisk lov om ekteskap etter dødsfall, forsøker de å redusere oppstandelsestroen til det absurde. Jesu svar (v. 29–32) viser at de misforstår både Skriften og Guds makt.

Leviratsekteskapet (latin: levir = 'svoger') var en gammel nærøstlig praksis som skulle sikre den avdødes arvelinje og eiendomsrett. I Israel var det lovfestet i 5. Mos 25:5–10. Praksisen er også kjent fra fortellingen om Tamar og Juda (1. Mos 38). På Jesu tid var den trolig sjelden praktisert, men den var godt kjent som en del av Moseloven.

Noen håndskrifter har Μωσῆς i stedet for Μωϋσῆς, men forskjellen er kun ortografisk og påvirker ikke betydningen.

«Nå var det sju brødre blant oss» gjengir ἦσαν δὲ παρʼ ἡμῖν ἑπτὰ ἀδελφοί. Uttrykket παρʼ ἡμῖν er oversatt «blant oss» for å markere at saddukeerne forteller om et tilfelle fra sitt eget miljø. «Etterlot sin kone til broren» er en naturlig gjengivelse av ἀφῆκεν τὴν γυναῖκα αὐτοῦ τῷ ἀδελφῷ αὐτοῦ. Verbet ἀφῆκεν betyr egentlig «forlot/slapp» men brukes her i betydningen «etterlot», noe som fungerer godt på norsk.

Verbet γήμας (aorist partisipp av γαμέω, «å gifte seg») står i forbindelse med ἐτελεύτησεν (aorist av τελευτάω, «å dø/avslutte livet»). Partisippet angir en fortidig handling i relasjon til hovedverbet: han giftet seg først, deretter døde han. Uttrykket μὴ ἔχων σπέρμα bruker μή med partisipp for å angi en årsak eller omstendighet — «siden han ikke hadde avkom».

Scenarioet som saddukeerne presenterer, er basert på svirgerekteskapet (leviratsekteskapet) fra 5. Mosebok 25:5–6. Denne praksisen var ment å sikre at en avdød brors navn og arv ble videreført. I det andre tempelets tid var praksisen fortsatt kjent, men trolig ikke så vanlig. Saddukeerne bruker dette som et reductio ad absurdum-argument mot troen på oppstandelsen.

Noen håndskrifter har γαμήσας i stedet for γήμας, begge aorist partisipp av γαμέω med samme betydning. Forskjellen er rent morfologisk og påvirker ikke oversettelsen.

Saddukeernes spørsmål retter seg mot oppstandelsestroen. De anerkjente kun Mosebøkene som autoritative og fant ikke noe klart grunnlag for oppstandelse der. Jesu svar i vers 31–32 korrigerer dette ved å vise til nettopp Mosebøkene. Denne debatten belyser de teologiske skillelinjene mellom saddukeere og fariseere i samtiden.

Den greske teksten sier ordrett «likedan også den andre og den tredje, inntil de sju». Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk med «Det samme skjedde med den andre og den tredje, og slik med alle sju.» Verbet er underforstått i originalen og må suppleres i norsk. «Slik med alle sju» er en god gjengivelse av «ἕως τῶν ἑπτά» (helt til de sju), som betyr at det samme gjentok seg helt til og med den syvende broren.

Adverbet ὁμοίως betyr 'på samme vis, likeledes'. Hele verset mangler et eksplisitt verb; det er en elliptisk konstruksjon der handlingen fra forrige vers (giftet seg, døde uten barn, etterlot konen til broren) er underforstått. Preposisjonen ἕως med genitiv τῶν ἑπτά angir en grense: 'helt til de sju', altså inkludert alle sju brødrene.

Historien som saddukerne forteller, er basert på svogerplikten (leviratekteskap) fra 5. Mosebok 25:5–6. Formålet med denne loven var å sikre avkom og arverett for den avdøde broren. Saddukerne bruker dette som et reductio ad absurdum-argument mot troen på oppstandelsen.

Saddukerne benektet oppstandelsen (Apg 23:8) og brukte dette hypotetiske eksempelet for å vise at oppstandelsestroen angivelig ledet til absurde konsekvenser. Jesu svar i vers 29–32 avviser premisset deres ved å peke på en radikalt annerledes tilværelse i oppstandelsen.

Det greske ὕστερον δὲ πάντων betyr bokstavelig 'sist av alle' eller 'etter dem alle'. Oversettelsen gjengir dette fritt som 'Til sist' (alternativt 'Til slutt'). Ordet 'også' er lagt til for å tydeliggjøre at kvinnen døde i tillegg til de sju brødrene, noe som er implisitt i originalen. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: 'Sist av alle døde kvinnen.'

ὕστερον er komparativ adverb av ὕστερος ('sen, siste') og fungerer her som superlativ ('sist'). δὲ er en mild adversativ/konjunktiv partikkel som markerer overgang. πάντων er genitiv flertall og angir referansegruppen: 'etter alle (brødrene)'.

Noen håndskrifter har καὶ ἡ γυνή ('også kvinnen') mens andre har bare ἡ γυνή ('kvinnen'). Varianten med καὶ er bevitnet i flere viktige manuskripter, men den kritiske teksten (NA28/UBS5) leser ἡ γυνή uten καὶ. Oversettelsens bruk av 'også' kan reflektere varianten med καὶ, eller det kan være en pragmatisk tilføyelse for å lette lesbarheten.

Scenariet som saddukeerene presenterer er basert på leviratekteskapet (5 Mos 25:5–6), der en bror var forpliktet til å gifte seg med sin avdøde brors barnløse enke for å sikre arv og etterslekt. Kvinnens død etter alle sju brødrene fullender det absurde tankeeksperimentet som skulle underminere troen på oppstandelsen.

Oversettelsen gjengir τίνος τῶν ἑπτὰ ἔσται γυνή med 'hvem av de sju skal da ha henne som kone', der den greske konstruksjonen bokstavelig betyr 'hvems kone av de sju skal hun være'. Subjektet er dermed skiftet fra kvinnen til mennene for en mer naturlig norsk setningsstruktur. Alternativt kunne man oversatt 'hvem av de sju skal hun tilhøre som kone'. Uttrykket πάντες γὰρ ἔσχον αὐτήν ('for alle hadde henne') er gjengitt med 'de har jo alle vært gift med henne', som tydeliggjør at det dreier seg om ekteskap.

Ordet ἀνάστασις (oppstandelse) kommer fra ἀνά (opp) og στάσις (stå), altså 'det å stå opp'. Konstruksjonen τίνος ... ἔσται γυνή bruker genitiv (τίνος) for å uttrykke tilhørighet – 'hvem sin kone'. Verbet ἔσχον (aorist av ἔχω) brukes her i betydningen 'hadde som kone', en vanlig idiomatisk bruk i gresk.

Spørsmålet stilles av saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen (jf. v. 23). De konstruerer et hypotetisk dilemma basert på leviratsekteskapet (5 Mos 25:5–6) for å vise at oppstandelsestroen fører til absurde konsekvenser. Jesu svar (v. 29–32) avviser premisset: i oppstandelsen gifter man seg ikke. Dette har betydning for eskatologisk teologi om tilværelsens natur etter oppstandelsen.

Leviratsekteskapet (yibbum) var en jødisk praksis forankret i 5 Mos 25:5–10, der en brors enke skulle giftes med den avdødes bror for å sikre etterkommere i den avdødes navn. Praksisen var fortsatt kjent i det første århundre, selv om den ble diskutert blant rabbinere. Saddukeernes scenario med syv brødre er en bevisst overdrivelse for å skape et logisk dilemma.

Noen håndskrifter har ἀναστάσει οὖν (med konjunksjonen οὖν, 'altså/da'), mens andre varianter plasserer οὖν annerledes eller utelater det. Forskjellene er stilistiske og påvirker ikke meningsinnholdet.

«Dere farer vill» gjengir det greske Πλανᾶσθε, som betyr å gå feil, fare vill eller bli ført på avveier. Alternativt kunne man oversette «Dere tar feil». Den valgte formuleringen bevarer bildet om å vandre bort fra sannheten. «Skriftene» (med liten s) gjengir τὰς γραφάς, som her refererer til de hellige skriftene (GT). Noen norske oversettelser bruker «Skriftene» med stor S for å markere dette som en teknisk betegnelse.

Πλανᾶσθε (planasthe) er passiv/medium av πλανάω og kan tolkes enten som «dere farer vill» (medium) eller «dere blir ført vill» (passiv). Partisippen μὴ εἰδότες (mē eidotes) er kausal: de farer vill fordi de ikke kjenner. Verbet εἰδότες (fra οἶδα) betyr «å vite, kjenne» i betydningen dyp innsikt, ikke bare overfladisk kjennskap.

Jesus' svar retter seg mot saddukeernes to grunnleggende feil: de kjenner verken Skriftene (som vitner om oppstandelsen) eller Guds kraft (som gjør oppstandelsen mulig). Denne doble uvitenhet er kjernen i deres feilslutning. Koblingen mellom Skriftens vitnesbyrd og Guds makt er et sentralt teologisk poeng – oppstandelsestroen hviler både på Guds åpenbarte ord og hans suverene makt over døden.

Saddukeerne aksepterte kun Mosebøkene som autoritative og avviste muntlig tradisjon og profetiske skrifter. De nektet for oppstandelsen, engler og ånder (jf. Apg 23,8). Jesu anklage om at de ikke kjenner Skriftene er derfor særlig skarp, ettersom han i v. 31–32 nettopp argumenterer ut fra Mosebøkene – deres egen autoritative kilde.

Oversettelsen gjengir «οὔτε γαμοῦσιν οὔτε γαμίζονται» med «gifter de seg verken eller blir giftet bort». Det greske bruker to forskjellige verbformer: aktiv (γαμοῦσιν, å gifte seg) og passiv (γαμίζονται, å bli giftet bort). Dette gjenspeiler den kulturelle praksisen der menn giftet seg aktivt, mens kvinner ble giftet bort av sine fedre. Norsk «gifter seg... blir giftet bort» fanger opp denne distinksjonen godt. Plasseringen av «verken...eller» etter subjektet er naturlig norsk.

Verbet γαμίζω (gamízō) i passiv form betyr «å bli gitt i ekteskap» og refererer primært til den kulturelle skikken der en far ga sin datter bort i ekteskap. Den aktive formen γαμέω (gaméō) betyr «å gifte seg» og ble vanligvis brukt om mannen. Sammen dekker de to verbene hele ekteskapsinstitusjonens praksis.

Dette verset er sentralt i diskusjoner om ekteskapets status i det eskatologiske livet. Jesus sier ikke at de oppstandne mister sin identitet, men at ekteskapet som jordisk institusjon ikke videreføres. Sammenligningen med englene (ὡς ἄγγελοι θεοῦ) gjelder spesifikt det å ikke gifte seg, ikke nødvendigvis en fullstendig likhet med engler i alle henseender. Noen kirkefedre, som Augustin, tolket dette som at de oppstandne har en åndelig tilværelse uten kroppslige behov, mens andre understreker at kroppen oppstår, men i en forvandlet tilstand.

Saddukeerene, som stilte spørsmålet om oppstandelsen (v. 23–28), anerkjente ikke oppstandelseslæren og aksepterte kun de fem Mosebøkene som autoritative. Leviratsekteskapet (5 Mos 25:5–6), som de baserte sitt argument på, var en institusjon ment for å sikre slektslinjer og arv i det jordiske livet. Jesu svar utfordrer hele premisset ved å vise at oppstandelsens virkelighet er radikalt annerledes enn den jordiske tilværelsen.

Noen manuskripter leser bare «ἄγγελοι» (engler) uten «θεοῦ» (Guds), mens andre har «ἄγγελοι θεοῦ» (Guds engler). Tillegget «ἐν τῷ οὐρανῷ» (i himmelen) finnes i de fleste manuskripter, men noen har «ἐν οὐρανῷ» uten artikkelen. Parallellstedene i Mark 12:25 har «ὡς ἄγγελοι ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (som engler i himlene). Disse variantene påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Den greske teksten begynner med «περὶ δὲ» (men angående/og om), som markerer en overgang til et nytt aspekt av diskusjonen om oppstandelsen. Oversettelsen gjengir dette med «Og om», som er naturlig norsk og bevarer den greske partikkelens funksjon. Tankestreken etter «oppstandelse» er et stilistisk grep for å markere overgangen til det retoriske spørsmålet, noe som fungerer godt på moderne norsk. Et alternativ ville vært å bruke komma i stedet for tankestrek, eller å formulere det som «Når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest...»

Uttrykket «τὸ ῥηθὲν ὑμῖν ὑπὸ τοῦ θεοῦ λέγοντος» (det som ble sagt til dere av Gud, som sa) er en kompleks konstruksjon med aorist passiv partisipp (ῥηθέν) og presens aktiv partisipp (λέγοντος). Partisippet λέγοντος introduserer det direkte sitatet i neste vers. Den norske oversettelsen «det Gud har sagt til dere» forenkler konstruksjonen på en god måte, selv om den mister nyanseforskjellen mellom de to partisippene.

Jesus argumenterer her for oppstandelsen ved å henvise til Skriften (2 Mos 3:6), og bruker den retoriske formuleringen «har dere ikke lest?» – et uttrykk han benytter flere ganger overfor saddukeerne og fariseerne (jf. Matt 12:3, 5; 19:4; 21:16, 42). Dette er en sterk irettesettelse som impliserer at de burde ha forstått oppstandelsens realitet ut fra sine egne hellige skrifter.

Saddukeerne, som Jesus her taler til, anerkjente kun de fem Mosebøkene som autoritativ Skrift. Jesu valg av sitat fra 2 Mosebok (og ikke fra profetene eller salmene) er derfor strategisk – han bruker en tekst de selv aksepterte som bindende for å argumentere for oppstandelsen, en lære de avviste.

Oversettelsen gjengir et direkte sitat fra 2 Mos 3:6 (LXX). Valget «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud» følger den tradisjonelle norske gjengivelsen. Alternativet «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» ville vært mer kompakt, men den greske teksten gjentar ὁ θεός tre ganger for retorisk vekt. I siste del kan man oversette enten «de dødes Gud ... de levendes» (genitiv, tettere på gresk) eller «Gud for døde ... for levende» (mer forklarende). Begge er forsvarlige.

Det greske uttrykket οὐκ ἔστιν ὁ θεὸς νεκρῶν ἀλλὰ ζώντων bruker genitiver (νεκρῶν/ζώντων) som uttrykker tilhørighet eller relasjon: Gud tilhører de levende. Partisippet ζώντων (presens partisipp av ζάω) understreker en pågående tilstand – «de som lever» – noe som er sentralt for argumentets logikk: patriarkene lever fortsatt.

Jesu argument er at Gud ved den brennende busken omtaler seg selv som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud i presens (εἰμι), lang tid etter patriarkenes fysiske død. Implikasjonen er at patriarkene fortsatt lever i relasjon til Gud, og at oppstandelsen dermed er forutsatt i Skriften. Saddukeerne, som kun anerkjente Mosebøkene som autoritative, blir møtt med et argument nettopp fra Moseloven.

Saddukeerne avviste oppstandelseslæren og anerkjente primært Toraen (de fem Mosebøkene) som bindende. Jesus velger derfor bevisst et sitat fra 2. Mosebok for å imøtegå dem på deres egne premisser. Denne debatten reflekterer en kjent teologisk strid i det jødiske samfunnet på Jesu tid.

Noen håndskrifter har θεός uten artikkel i siste del (νεκρῶν ... ζώντων), men de viktigste vitnene (bl.a. א, B) har ὁ θεός med artikkel. Variantene påvirker ikke meningen vesentlig.

«Folkemengden» oversetter gresk «οἱ ὄχλοι» som egentlig er flertall («folkemengdene»), men på norsk er det naturlig å bruke entall. «Var slått av undring» gjengir det greske «ἐξεπλήσσοντο» (imperfektum passiv), som uttrykker en sterk, vedvarende reaksjon av forbløffelse. Alternativt kunne man oversatt «ble helt overveldet» eller «var fulle av undring».

Verbet ἐκπλήσσω (ekplēssō) betyr bokstavelig «å slå ut av» og brukes i overført betydning om å bli slått av forbløffelse eller overveldende undring. Imperfektumformen ἐξεπλήσσοντο antyder en pågående tilstand av forbløffelse, ikke bare et øyeblikks inntrykk. Preposisjonen ἐπί med dativ (ἐπὶ τῇ διδαχῇ) angir årsaken til reaksjonen: «over hans undervisning/lære».

Folkemengdens reaksjon på Jesu lære er et gjennomgående motiv hos Matteus (jf. Matt 7,28–29). Det understreker at Jesu autoritative undervisning skilte seg radikalt fra de skriftlærdes, og at selv hans motstanderes forsøk på å fange ham i ord bare tjente til å avsløre hans visdom.

Konteksten er en offentlig debatt i tempelområdet i Jerusalem. Saddukeerne, som fornektet oppstandelsen, hadde forsøkt å stille Jesus et fangstspørsmål. Slike offentlige disputaser var vanlige i jødisk lærdomstradisjon, og tilhørernes reaksjon viser at Jesus vant debatten overbevisende.

Oversettelsen gjengir ἐφίμωσεν (egentlig 'å sette munnkurv på') med det idiomatiske 'brakt til taushet', som er naturlig og dekkende på norsk. Alternativt kunne man skrive 'hadde gjort saddukeerne stumme' eller 'hadde stoppet munnen på saddukeerne'. Uttrykket ἐπὶ τὸ αὐτό ('på samme sted / sammen') er gjengitt implisitt med 'samlet de seg', men kunne vært mer eksplisitt med 'samlet de seg sammen'.

Verbet ἐφίμωσεν (aorist av φιμόω) betyr bokstavelig 'å sette munnkurv på', brukt om dyr. Det er et sterkt, nesten fysisk bilde for å beskrive at motstanderne ble fullstendig brakt til taushet. Uttrykket ἐπὶ τὸ αὐτό er en idiomatisk preposisjonsfrase som betyr 'sammen' eller 'på samme sted', og brukes flere steder i NT (jf. Apg 2,1.44).

Fariseerne og saddukeerne var rivaliserende grupper innen jødedommen. At fariseerne samlet seg etter at Jesus hadde beseiret saddukeerne i debatt, viser at de ulike gruppene forente seg i sin motstand mot Jesus. Mattheusevangeliets fremstilling understreker hvordan Jesus overvant alle grupper av religiøse ledere i teologisk debatt.

Saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen (jf. v. 23), tilhørte den priesterlige overklassen og var knyttet til tempelet. Fariseerne var en lekmannsbevegelse med sterk vekt på Torahen og muntlig tradisjon. Til tross for stor innbyrdes uenighet fant de her felles grunn i å utfordre Jesus.

Den greske teksten har «νομικός» (nomikos), som kan oversettes «lovkyndig» eller «lovlærd». Norske oversettelser varierer mellom disse. «Lovkyndig» er valgt her for å understreke at dette var en person med ekspertise i Moseloven, noe som er naturlig og lettlest på moderne norsk.

Ordet «νομικός» (nomikos) betyr en som er kyndig i loven (νόμος, nomos). I Matteus brukes dette ordet bare her, mens Lukas bruker det oftere. Det skiller seg fra «γραμματεύς» (grammateus, skriftlærd) ved å legge mer vekt på juridisk ekspertise i Toraen.

Verbet «πειράζων» (peirazōn) betyr «å prøve» eller «å friste». Det kan forstås negativt (som et forsøk på å fange Jesus i ord) eller mer nøytralt (som en genuin test av hans lærdom). Konteksten i Matteus, der fariseerne har samlet seg etter å ha sett Jesus bringe saddukeerne til taushet, antyder en fiendtlig motivasjon. Oversettelsen «sette ham på prøve» fanger begge nyanser godt.

Lovkyndige (nomikoi) var eksperter i tolkning og anvendelse av Moseloven. De hadde en spesialisert rolle i det jødiske samfunnet og var ofte knyttet til fariseerbevegelsen. At det var en lovkyndig som stilte spørsmålet om det største budet, gjør spørsmålet faglig relevant og viser at fariseerne sendte sin mest kvalifiserte representant.

Noen håndskrifter har «νομικός» som adjektiv (en lovkyndig [fariseer]), mens andre leser det som et substantiv. Varianten «αὐτόν» er godt attestert, men noen vitner har litt ulike lesemåter for pronomenet. Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.

Det greske «ποία ἐντολὴ μεγάλη» betyr bokstavelig «hvilket bud er stort», men norsk idiom krever superlativen «det største». Alternativt kunne man oversette «hvilket er det store budet i loven?» for å gjenspeile at det greske adjektivet står i positiv form, men «det største» er den mest naturlige norske gjengivelsen og følger etablert oversettelsestradisjon (jf. NO2011, Bibel 2011).

Gresk «Διδάσκαλε» (vokativ av διδάσκαλος) betyr «lærer». I norsk bibeltradisjon gjengis dette ofte med «Mester», som har en mer ærbødig klang. Alternativet «Lærer» ville vært mer bokstavelig.

Spørsmålet om det største budet var et kjent diskusjonstema i rabbinsk tradisjon. Rabbinerne telte 613 bud i Toraen (248 påbud og 365 forbud), og det var vanlig å diskutere hvilke som var «tunge» (viktige) og hvilke som var «lette» (mindre viktige). Spørsmålet var altså ikke uvanlig, men konteksten (v.35: «for å sette ham på prøve») antyder at det var stilt med polemisk hensikt.

Spørsmålet om det største budet berører forholdet mellom ulike deler av Moseloven og spørsmålet om det finnes et overordnet prinsipp som sammenfatter hele loven. Jesu svar (v.37–40) peker mot kjærligheten til Gud og nesten som lovens kjerne, noe som får stor betydning for kristen etikk og lovforståelse.

Noen håndskrifter har varianten «ποία ἐστὶν ἐντολὴ μεγάλη» (med verbet «er» eksplisitt), men forskjellen er ubetydelig for meningen, da verbet uansett er underforstått i den kortere lesemåten.

Den greske preposisjonen ἐν ("i") er her gjengitt med "av", som er standard i norske bibeloversettelser (jf. NO2011, Bibel 2011). Alternativt kunne man oversatt "med hele ditt hjerte" som også er idiomatisk norsk. Valget "av" følger den etablerte norske tradisjonen og formidler meningen godt. Verbet ἀγαπήσεις (futurum indikativ brukt som imperativ) gjengis med "du skal elske", som korrekt fanger den imperative betydningen.

Gresk bruker ἐν ὅλῃ τῇ καρδίᾳ/ψυχῇ/διανοίᾳ med preposisjonen ἐν + dativ, som bokstavelig betyr "i". Formen ἀγαπήσεις er futurum indikativ av ἀγαπάω, men fungerer som en imperativ — en hebraisme som gjenspeiler den hebraiske originalen i 5. Mos 6,5, der imperfektum brukes med imperativ funksjon. Ordet διάνοια ("forstand/sinn") erstatter det hebraiske מְאֹד ("styrke/kraft") fra Shema-teksten, noe som reflekterer Septuagintas tolkningstradisjon.

Jesus siterer Shema (5. Mos 6,4-5), den sentrale jødiske trosbekjennelsen. Ved å løfte dette frem som det største budet, bekrefter Jesus monoteismens forrang og at kjærligheten til Gud er fundamentet for all etikk. Tredelingen hjerte, sjel og forstand dekker hele menneskets indre liv: vilje/følelser, livskraft og intellekt — altså en totalitet av hengivelse.

Shema Israel (5. Mos 6,4-5) ble resitert daglig av fromme jøder morgen og kveld. Spørsmålet om det største budet var et kjent diskusjonstema blant rabbinerne. Noen rabbinere forsøkte å oppsummere Toraens 613 bud i ett prinsipp, og Jesus' svar plasserer seg innenfor denne tradisjonen.

Noen håndskrifter leser ὁ δὲ Ἰησοῦς ἔφη ("Jesus svarte") i stedet for ὁ δὲ ἔφη ("han svarte"). Tillegget av navnet Jesus finnes i enkelte senere manuskripter, men de beste vitnene (inkludert א og B) har den kortere lesemåten.

Dette verset, sammen med det doble kjærlighetsbudet (v. 37-40), har en sentral plass i kristen liturgi og katekese. Det brukes i mange kirkesamfunns gudstjenesteordninger som sammenfatning av loven, og det inngår i konfirmasjonsundervisningen som et av de sentrale bibelordene.

Den greske frasen «ἡ μεγάλη καὶ πρώτη ἐντολή» kan oversettes enten «det store og første budet» eller «det største og første budet». Norsk oversettelse bruker her superlativ «største» for å tydeliggjøre at dette budet rangeres over alle andre, noe konteksten klart støtter. Alternativt kunne man oversatt «det store og fremste budet».

Adjektivet «μεγάλη» står i positiv form (stor), ikke superlativ (μεγίστη), men i konteksten fungerer det som en elativ eller superlativ — det markerer dette budet som det fremste av alle. «πρώτη» betyr «første» i ordenstall, men har også betydningen «fremst» eller «viktigst».

Noen manuskripter har rekkefølgen «πρώτη καὶ μεγάλη» (første og store), mens den dominerende lesemåten i de beste håndskriftene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) er «μεγάλη καὶ πρώτη» (store og første). Forskjellen i rekkefølge har liten teologisk betydning.

At Jesus utpeker ett bud som «det største og første» knytter an til en rabbinsk diskusjon om hvordan man kunne oppsummere Toraens 613 bud. Jesu svar med kjærlighetsbudet (Shema fra 5 Mos 6,5) var ikke unikt i jødisk tradisjon, men hans kobling av dette budet med nestekjærlighetsbudet (3 Mos 19,18) i vers 39–40 gir en karakteristisk kristen syntese.

Spørsmålet om det «største budet» var et kjent diskusjonstema blant fariseerne og de skriftlærde i det første århundrets jødedom. Hillel og Shammai hadde ulike tilnærminger til å oppsummere loven, og Hillels formulering om nestekjærlighet som lovens kjerne ligger nær Jesu svar.

Δευτέρα δέ kan oversettes 'Og det andre' eller 'Det andre budet'. Partikkelen δέ fungerer her primært som en overgangspartikkel snarere enn en sterk motsetning. Å gjengi den med 'Men' er mulig, men kan gi inntrykk av en kontrast som ikke er intendert. 'Likt det' gjengir ὁμοία αὐτῇ, som betyr 'likt dette (budet)'. Sitatet er fra 3. Mosebok 19:18.

ὁμοία (homoía) betyr 'lik, lignende' og er beslektet med det norske prefikset 'homo-'. Adjektivet står i feminin form og samsvarer med det underforståtte ἐντολή (bud). πλησίον (plesíon) betyr opprinnelig 'den som er nær', altså 'neste' eller 'nabo'. Verbet ἀγαπήσεις er futurum indikativ brukt med imperativisk kraft, en vanlig konstruksjon i lovtekster (hebraisk innflytelse).

At Jesus stiller dette budet som 'likt' det første, understreker at kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten er uatskillelige. I jødisk tradisjon var det diskusjon om hvilket bud som var det viktigste. Jesus sammenfatter hele loven i disse to budene og viser dermed at kjærligheten er lovens kjerne. Paulus utdyper dette i Romerne 13:9–10.

Sitatet er hentet fra 3. Mosebok 19:18 (LXX). I sin opprinnelige kontekst refererte 'nesten' primært til medisraelitter, men i Jesu bruk (jf. lignelsen om den barmhjertige samaritan, Lukas 10:25–37) utvides betydningen til å omfatte alle mennesker.

Noen håndskrifter har ὁμοία αὐτῇ (lik denne), mens andre har ὁμοία αὕτη (lik er denne). Den foretrukne lesemåten αὐτῇ (dativ) støttes av de viktigste manuskriptene. Partikkelen δέ er ubestridt til stede i alle vitner.

Dobbeltbudet om kjærlighet er sentralt i kristen liturgi og kateketisk undervisning. Det brukes ofte som sammenfatning av den kristne etikk og er del av flere liturgiske bekjennelsesformularer.

Den norske oversettelsen følger den greske ordstillingen relativt fritt, men gjengir meningen presist. «κρέμαται» (henger) er oversatt med «henger på», som bevarer det greske bildet. Alternativt kunne man skrive «På disse to budene henger hele loven og profetene», som følger den greske ordstillingen tettere, men den valgte formuleringen er like idiomatisk på norsk.

Verbet κρέμαται (presens medium/passiv av κρεμάννυμι) betyr bokstavelig «henger» eller «er hengt opp på». Metaforen er at hele loven og profetene henger på disse to budene som på en knagg eller en spiker — de er avhengige av og sammenfattet i disse to budene. «ὅλος ὁ νόμος» (hele loven) og «οἱ προφῆται» (profetene) refererer til hele Det gamle testamente.

Jesu utsagn innebærer at kjærlighetsbudene ikke bare er de viktigste, men at hele den gammeltestamentlige åpenbaring — loven og profetene — har sitt oppheng i og sin sammenfatning i disse to budene. Dette er en radikal hermeneutisk nøkkel: Hele Skriften skal forstås i lys av kjærligheten til Gud og nesten. Paulus gjør en lignende oppsummering i Rom 13,8–10 og Gal 5,14.

Uttrykket «loven og profetene» (ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται) var en vanlig jødisk betegnelse for de hellige skriftene, tilsvarende det vi kaller Det gamle testamente. Det dekker Torah (Mosebøkene) og Neviim (profetene), og noen ganger ble det forstått som hele den hebraiske bibelen.

Noen håndskrifter har en litt annen ordstilling i frasen «κρέμαται καὶ οἱ προφῆται», men variantene er ubetydelige og påvirker ikke meningen. Hovedtradisjonen er godt bevitnet.

Den greske genitivus absolutus-konstruksjonen «Συνηγμένων δὲ τῶν Φαρισαίων» er oversatt med «Mens fariseerne var samlet», som gjengir den temporale bibetydningen naturlig på norsk. Alternativt kunne man oversatt «Da fariseerne var samlet sammen» eller «Mens fariseerne ennå var samlet», men den valgte formuleringen er enkel og klar.

Verbet «συνηγμένων» er perfektum partisipp passiv av «συνάγω» (samle), som indikerer at fariseerne allerede var samlet og fortsatt befant seg sammen. Genitivus absolutus markerer en underordnet omstendighet som danner bakgrunn for hovedhandlingen (at Jesus stilte dem et spørsmål).

Dette verset innleder Jesu motspørsmål til fariseerne etter at de har prøvd å sette ham fast med tre spørsmål (skattespørsmålet, oppstandelsesspørsmålet og spørsmålet om det største budet). Nå tar Jesus initiativet og stiller et spørsmål som avslører at Messias er mer enn bare en Davids-etterkommer — et kristologisk nøkkelargument.

At fariseerne var «samlet» reflekterer en vanlig praksis der skriftlærde og religiøse ledere samlet seg for diskusjon og debatt, ofte i tempelområdet. Konteksten tyder på at dette skjedde i tempelet i Jerusalem under den siste uken før Jesu korsfestelse.

Oversettelsen gjengir λέγων (legōn, 'idet han sa') som en direkte innledning til spørsmålet, noe som er naturlig på norsk. Det greske τί ὑμῖν δοκεῖ ('hva synes dere') er gjengitt med 'hva mener dere', som fungerer godt i moderne norsk. Svaret Τοῦ Δαυίδ er en genitiv som bokstavelig betyr 'Davids' (underforstått 'sønn'). Man kan velge å oversette med bare 'David' eller utfylle med 'Davids sønn' for klarhet.

Uttrykket τί ὑμῖν δοκεῖ er en vanlig gresk formulering som etterspør en mening eller vurdering. Περὶ τοῦ χριστοῦ bruker bestemt artikkel — 'om den salvede', altså den ventede Messias. Τοῦ Δαυίδ er genitiv av Δαυίδ og svarer direkte på τίνος υἱός ἐστιν ('hvis sønn er han').

Spørsmålet om Messias' herkomst er sentralt i jødisk messiansk forventning. Fariseerne svarer korrekt ut fra tradisjonell forståelse at Messias er Davids sønn (jf. 2 Sam 7:12–16, Jes 11:1). Jesus vil i de følgende versene utfordre denne forståelsen ved å vise at David selv kaller Messias 'Herre' (Sal 110:1), noe som antyder at Messias er mer enn bare en davidisk etterkommer — han har en guddommelig identitet.

Forventningen om en 'Davids sønn' som Messias var utbredt i andre tempelperioden. Blant annet Salomos salmer (Sal. Sal. 17:21) uttrykker håpet om en davidisk konge som skal gjenopprette Israels storhet. Fariseernes svar gjenspeiler denne alminnelige forventningen.

Enkelte håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet i dette verset er tekstkritisk svært stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene.

«Ved Ånden» oversetter gresk ἐν πνεύματι, som her forstås instrumentalt: David talte inspirert av Ånden. Alternativet «i Ånden» (som også er en mulig gjengivelse av den greske preposisjonen ἐν) kunne gi inntrykk av at David befant seg i en åndelig tilstand, mens poenget er at han talte ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Verbet λέγει (presens) er gjengitt med «sa» (preteritum) i tråd med norsk fortellende stil, da historisk presens på gresk er et vanlig fortellergrep.

ἐν πνεύματι bruker preposisjonen ἐν med dativ, som kan være lokativ ('i') eller instrumentalt ('ved/gjennom'). I denne konteksten er det instrumentalt og viser til profetisk inspirasjon. Verbet καλεῖ (presens indikativ aktiv av καλέω, 'kalle') brukes her i en retorisk kontekst der Jesus utfordrer fariseernes forståelse av Messias' identitet.

Jesu argument forutsetter at Salme 110:1 er skrevet av David under Den Hellige Ånds inspirasjon. Ved å påpeke at David kaller Messias «Herre» (κύριος), viser Jesus at Messias ikke bare er Davids etterkommer, men også hans overmann — noe som peker mot Messias' guddommelige natur. Dette er et sentralt kristologisk argument i evangeliene.

Noen manuskripter har en annen ordstilling: κύριον αὐτὸν καλεῖ i stedet for καλεῖ αὐτὸν κύριον. Betydningen forblir den samme, men tekstkritiske utgaver som NA28 foretrekker rekkefølgen καλεῖ αὐτὸν κύριον basert på de best bevitne manuskriptene.

Henvisningen til at David taler «ved Ånden» reflekterer den jødiske forståelsen av Salmenes profetiske karakter. I rabbinsk tradisjon ble David ansett som en profet, og Salmene ble regnet blant de inspirerte skriftene. Jesu argumentasjon bygger på denne felles forståelsen.

Verset er et direkte sitat fra Salme 110:1 (LXX Salme 109:1). Oversettelsen følger den hebraiske og greske tradisjonen tett. «Får lagt» / «har lagt» gjengir den greske aorist konjunktiv (θῶ), som uttrykker en fremtidig fullført handling. «Ved min høyre hånd» gjengir ἐκ δεξιῶν μου, som bokstavelig betyr «fra/ved høyre side av meg». Alternativet «på min høyre side» er også mulig.

Det greske κύριος brukes her to ganger med ulik referanse: først om YHWH (Εἶπεν κύριος) og deretter om Messias (τῷ κυρίῳ μου). Denne dobbeltheten er sentral for Jesu argument. I den hebraiske originalen (Sal 110:1) brukes YHWH (יהוה) for den første og 'adoni' (אדני) for den andre, noe som markerer forskjellen mellom Gud og den messianske kongen.

Jesus bruker dette sitatet for å vise at Messias ikke bare er Davids biologiske etterkommer («sønn»), men også Davids Herre – en som har en høyere rang enn David selv. Dette har blitt forstått som et sentralt bevis for Messias' guddommelige natur i kristen teologi, og verset er et av de mest siterte GT-versene i NT.

Salme 110 var en kongelig salme, trolig brukt ved kongekroninger i det gamle Israel. I Jesu samtid ble den allment forstått som messiansk. «Sett deg ved min høyre hånd» indikerer den høyeste æresposisjon, som medregent ved Guds side.

Noen håndskrifter leser ὑποπόδιον τῶν ποδῶν σου («en fotskammel for dine føtter») i stedet for ὑποκάτω τῶν ποδῶν σου («under dine føtter»). Begge varianter finnes i manuskripttradisjonen, og ὑποκάτω er trolig den opprinnelige lesemåten i Matteus, mens ὑποπόδιον er harmonisering mot andre NT-sitater av Salme 110:1.

Salme 110:1 er en av de mest brukte tekstene i kristen liturgi og bekjennelse. Formuleringen «sitter ved Guds høyre hånd» ble tatt opp i de oldkirkelige trosbekjennelsene (Den apostoliske og Den nikenske) som uttrykk for Kristi opphøyelse etter oppstandelsen.

Det greske «εἰ οὖν» (bokstavelig «hvis altså/dermed») er oversatt med «Når … altså», som gjengir den logiske slutningen Jesus trekker: Siden David kaller ham Herre (som nettopp sitert fra Salme 110:1), hvordan kan Messias da bare være Davids sønn? Alternativt kunne man oversatt «Hvis David altså kaller ham Herre …», men «når» formidler bedre at premisset er etablert og ubestridelig.

Verbet «καλεῖ» (kaller) står i presens, noe som gjenspeiler at David i Skriften fortsatt 'kaller' Messias for Herre – en tidløs presens som viser Skriftens vedvarende gyldighet. «κύριον» (Herre) brukes her om Messias, i kontrast til «κύριος» (Herren/JHVH) i forrige vers, noe som skaper en teologisk ladet dobbeltbruk av samme ord.

Jesu argument bygger på at David selv kalte Messias «min Herre» (Salme 110:1). Poenget er at Messias ikke bare er en biologisk etterkommer av David, men noe langt mer – en som står over David i rang og verdighet. Dette er et sentralt kristologisk argument i Det nye testamentet som peker mot Messias' guddommelige natur og preeksistens. Fariseerne, som ventet en rent menneskelig-politisk Messias av Davids ætt, blir utfordret til å tenke nytt om Messias' identitet.

Salme 110 var allment anerkjent som en messiansk salme i tidlig jødedom, og Jesu argument forutsetter at tilhørerne delte denne forståelsen. Diskusjonen speiler en bredere debatt i det første århundrets jødedom om forholdet mellom Messias' davidiske herkomst og hans himmelsk-guddommelige rolle.

Den greske teksten har «οὐδεὶς ἐδύνατο ἀποκριθῆναι αὐτῷ λόγον» (ingen kunne svare ham et ord) og «οὐδὲ ἐτόλμησέν τις ἀπʼ ἐκείνης τῆς ἡμέρας ἐπερωτῆσαι αὐτὸν οὐκέτι» (og ingen våget fra den dagen å spørre ham mer). Oversettelsen gjengir dette nøyaktig og naturlig på norsk. «Stille ham flere spørsmål» er en idiomatisk gjengivelse av «ἐπερωτῆσαι αὐτὸν οὐκέτι». Alternativt kunne man skrevet «spørre ham om noe mer», men den valgte formuleringen er like dekkende og naturlig.

Det greske «λόγον» (akkusativ av λόγος) fungerer her som indre objekt til «ἀποκριθῆναι» – å svare et ord, dvs. gi noe som helst svar. Konstruksjonen «οὐδὲ … οὐκέτι» inneholder en dobbel negasjon som i gresk forsterker nektelsen (ikke lenger … ikke), mens det i norsk uttrykkes med én nektelse (heller ingen … flere).

Verset avslutter en serie kontroverser mellom Jesus og de religiøse lederne (saddukeere, fariseere, skriftlærde) i Matteus 22. Jesu spørsmål om Messias som Davids sønn og Davids Herre viser at ingen av motstanderne kunne imøtegå hans lære. Teologisk understreker dette Jesu suverene autoritet og visdom, og peker mot hans identitet som mer enn bare en jordisk Davids-etterkommer – han er den guddommelige Herre (κύριος) som David selv bekjenner.

Noen håndskrifter har ordstillingen «αὐτῷ ἀποκριθῆναι» i stedet for «ἀποκριθῆναι αὐτῷ». Forskjellen er rent stilistisk og påvirker ikke meningsinnholdet. Hovedteksten følger den rekkefølgen som er best attestert i de tidligste manuskriptene.

Verset markerer et vendepunkt i Matteusevangeliet. Etter dette følger Jesu verop over fariseerne (kap. 23) og den eskatologiske talen (kap. 24–25). At ingen lenger våget å spørre Jesus, speiler den tiltagende konflikten mellom Jesus og de religiøse myndighetene i Jerusalem, som til slutt fører til arrestasjonen og korsfestelsen.