MatteusKapittel 23

Gresk bruker preposisjonen τοῖς (dativ) foran både ὄχλοις ('folkemengdene') og μαθηταῖς ('disiplene'). I oversettelsen er det andre 'til' utelatt, da norsk idiom tillater dette uten meningsendring. Flertallsformen ὄχλοις ('folkemengdene') er gjengitt med entall 'folkemengden', noe som er vanlig i norske bibeloversettelser og gir en mer naturlig setning. Kolon er satt inn til slutt for å markere overgang til den direkte talen som følger i vers 2.

Verbet ἐλάλησεν (aorist av λαλέω) betyr 'talte' eller 'begynte å tale'. Aoristformen markerer en punktuell handling – begynnelsen av en tale. Dativkonstruksjonene τοῖς ὄχλοις og τοῖς μαθηταῖς angir tilhørerne.

At Jesus henvendte seg til både folkemengden og disiplene er betydningsfullt. Talen i Matteus 23 inneholder både advarsler rettet mot fariseerne og de skriftlærde og formaninger til disiplene. Ved å nevne begge gruppene signaliserer evangelisten at budskapet har relevans utover den indre kretsen.

Denne talen holdes ifølge Matteus' fortelling i templets område i Jerusalem, i dagene like før påske. Det var vanlig at lærere talte til forsamlinger i tempelgården, og konteksten er Jesu siste offentlige undervisning før lidelseshistorien.

«har satt seg» gjengir den greske aoristen ἐκάθισαν, som uttrykker at de skriftlærde og fariseerne har inntatt denne posisjonen med autoritet. Alternativt kan det oversettes med «sitter» (gnostisk/tidløs presens) slik mange oversettelser gjør, men «har satt seg» fanger bedre aoristens aspekt om at de har tilranet seg denne rollen.

Uttrykket ἐπὶ τῆς Μωϋσέως καθέδρας (på Moses' stol/sete) refererer til den autoritative læreposisjonen i synagogen. Ordet καθέδρα (kathedra) betyr 'sete' eller 'stol' og er opprinnelsen til vårt ord 'katedral' — stedet der biskopen har sitt sete. Moses' stol var trolig en faktisk fysisk stol i synagogen der loven ble lest og utlagt.

Arkeologiske funn har avdekket faktiske steinstoler i flere synagoger fra det 1.–3. århundre, blant annet i Korazin (nær Kapernaum). Disse stolene var plassert fremst i synagogen, vendt mot forsamlingen, og symboliserte den autoritative lærerollen som videreformidler av Moseloven.

At Jesus anerkjenner de skriftlærdes og fariseernes plassering på Moses' stol, har blitt tolket ulikt. Noen ser det som en bekreftelse av at de faktisk har en legitim læreautoritet (jf. vers 3a: 'gjør det de sier'), mens andre tolker det ironisk eller som en konstatering av en de facto situasjon de har tilranet seg. Spørsmålet har konsekvenser for synet på forholdet mellom jødisk og kristen læretradisjon.

Oversettelsen gjengir πάντα οὖν ὅσα ἐὰν εἴπωσιν ὑμῖν ποιήσατε καὶ τηρεῖτε med «Alt det de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde». «Derfor» gjengir οὖν og knytter verset til den foregående konteksten om Moses' stol. ποιήσατε καὶ τηρεῖτε (gjøre og holde) er to imperativer som uttrykker henholdsvis handling og vedvarende lydighet. Den siste setningen «de sier det, men gjør det ikke» er en nøyaktig gjengivelse av λέγουσιν γὰρ καὶ οὐ ποιοῦσιν. Alternativt kunne man oversatt «for de taler, men handler ikke».

ποιήσατε (aorist imperativ) og τηρεῖτε (presens imperativ) har ulike aspekter: aoristen kan peke på den umiddelbare handlingen, mens presens imperativ antyder vedvarende overholdelse. Denne nyansen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk, men «gjøre og holde» fanger opp begge dimensjonene rimelig godt.

Verset reiser et viktig teologisk spørsmål: Mente Jesus at alle fariseernes tolkninger av Moseloven skulle følges? Noen forskere tolker dette ironisk eller som begrenset til det fariseerne lærte i samsvar med Moseloven (jf. Μωϋσέως καθέδρας). Andre mener Jesus oppriktig anerkjente fariseernes læreautoritet men kritiserte deres hykleri – at de ikke levde etter det de selv lærte. Matteus' bredere kontekst, der Jesus gjentatte ganger korrigerer fariseernes tolkninger (f.eks. Matt 15:1–9), tyder på at utsagnet ikke er en absolutt godkjenning av all fariseisk lære, men retter seg mot hykleriet.

«Moses' stol» (καθέδρα Μωϋσέως) refererer til den autoritative posisjonen som lovfortolker i synagogen. Arkeologiske funn har avdekket fysiske steinstoler i flere gamle synagoger, som kan ha vært brukt av den som leste og utla Toraen. Fariseerne og de skriftlærde satt altså i en anerkjent tradisjon som lovens voktere og fortolkere.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. D, Θ og deler av den vestlige tradisjonen) har ἂν i stedet for ἐάν. Dessuten finnes varianten ποιεῖτε καὶ τηρεῖτε (begge i presens) i stedet for ποιήσατε καὶ τηρεῖτε (aorist + presens). Noen håndskrifter utelater også ποιήσατε og har bare τηρεῖτε. Den valgte lesemåten med begge verbene er godt bevitnet i de tidligste og mest pålitelige manuskriptene.

Det greske «δεσμεύουσιν φορτία βαρέα» er oversatt «binder sammen tunge bører». Alternativt kunne man oversette «snører sammen tunge byrder». «Bører» er et godt norsk ord for tunge lass eller pakker, men «byrder» ville også fungert og vært mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Verbet «δεσμεύουσιν» betyr å binde sammen eller surre fast, og formidler bildet av å pakke sammen tunge bører som legges på andres skuldre.

«φορτία βαρέα» (tunge bører/byrder) – «φορτίον» betyr last, byrde eller pakke, og brukes metaforisk om religiøse krav og forskrifter. Adjektivet «βαρέα» (tunge) forsterker bildet. Uttrykket «τῷ δακτύλῳ αὐτῶν οὐ θέλουσιν κινῆσαι αὐτά» er en idiomatisk vending som betyr at de ikke engang vil løfte en finger for å hjelpe – et uttrykk som også finnes i norsk (ikke røre noe med en finger).

Noen manuskripter har tillegget «καὶ δυσβάστακτα» (og vanskelige å bære) etter «βαρέα», noe som finnes i Textus Receptus og enkelte bysantinske manuskripter. Denne utvidede lesemåten reflekteres i parallellen i Luk 11,46. De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater tillegget som en harmonisering.

Jesus kritiserer de skriftlærde og fariseerne for å pålegge folket strenge religiøse regler og forskrifter uten selv å følge dem eller lette byrden. Dette er en del av Jesu «ve-tale» i Matteus 23, som er en skarp dom over religiøst hykleri. Teologisk peker dette på faren ved loviskhet uten barmhjertighet.

I jødisk kontekst refererer «tunge bører» trolig til detaljerte halakhiske forskrifter – muntlige tolkninger av Toraen – som de skriftlærde påla vanlige mennesker. Fariseerne var kjent for sin strenge tolkning av loven, og mange av disse reglene kunne oppleves som urimelig tyngende for folk flest.

«Alt de gjør, gjør de» gjengir πάντα δὲ τὰ ἔργα αὐτῶν ποιοῦσιν på en naturlig og idiomatisk måte. «Bønneremmer» er valgt for φυλακτήρια (fylakterier), som er små skinnbokser med skriftord festet med lærremmer på panne og arm under bønn. «Duskene» gjengir κράσπεδα, som sikter til de rituelle kvastene (tsitsit) på hjørnene av kappen. Alternativt kunne man oversatt med «fylakteriene» og «kappefrynsene», men de valgte ordene er lettere tilgjengelige for moderne lesere.

φυλακτήρια (phylaktēria) kommer av φυλάσσω, «å vokte/beskytte», og betegner små lærkapseIer som inneholder pergamentruller med skriftsteder (5 Mos 6,4–9; 11,13–21; 2 Mos 13,1–16). De ble bundet på venstre arm og pannen med lærremmer. κράσπεδα (kraspeda) betyr «kanter, frynser» og refererer til de rituelle kvastene (hebraisk: tsitsit) påbudt i 4 Mos 15,38–40 og 5 Mos 22,12. πλατύνουσι (gjøre bred) og μεγαλύνουσι (gjøre stor/lang) er parallelle verb som beskriver overdrivelsen i de religiøse ytre tegnene.

Verset er kjernen i Jesu kritikk av religiøst skuespill. Uttrykket πρὸς τὸ θεαθῆναι τοῖς ἀνθρώποις (for å bli sett av mennesker) minner om Matt 6,1–18, der Jesus advarer mot å praktisere fromhet for å bli sett. Kritikken retter seg ikke mot selve bruken av fylakterier og dusker — som var forankret i Toraen — men mot motivasjonen bak overdrivelsen: å imponere mennesker fremfor å ære Gud.

Fylakteriene (tefillin på hebraisk) var små lærkapseIer som inneholdt bibelske tekster og ble båret under morgenbønnen av jødiske menn. At de ble gjort brede, innebar trolig at både selve kapslene og remmene ble gjort ekstra synlige. Duskene (tsitsit) var påbudt ved kleskantene som en påminnelse om Guds bud. Å gjøre dem ekstra lange var et tegn på demonstrativ fromhet. Skikken med fylakterier og tsitsit var utbredt i det første århundret og praktiseres fortsatt i jødisk tradisjon.

Enkelte håndskrifter har δέ i stedet for γάρ etter πλατύνουσι, men γάρ har sterk støtte i de viktigste manuskriptene (bl.a. Sinaiticus, Vaticanus). Med γάρ fungerer den andre setningen som en forklaring/begrunnelse for den første: de gjør alt for å bli sett, for de gjør bønneremmene brede osv. Varianten med κράσπεδα vs. κράσπεδα τῶν ἱματίων (med tillegget «på klærne sine») finnes i noen håndskrifter, men den kortere lesemåten foretrekkes.

«Hedersplassene» oversetter gresk «πρωτοκλισίαν» (den fremste plassen ved bordet). Alternativt kunne man oversatt «de beste plassene» eller «æresplassene». «Gjestebud» oversetter «δείπνοις», som kan bety måltider generelt eller mer formelle middager. Oversettelsen er idiomatisk og formidler meningen godt.

«πρωτοκλισία» er sammensatt av «πρῶτος» (først) og «κλισία» (hvileplass/seng), og refererer til den mest ærefulle plassen ved et måltid der man lå til bords. «πρωτοκαθεδρία» er sammensatt av «πρῶτος» og «καθέδρα» (sete/stol), og betyr det fremste eller mest ærefulle setet. Verbet «φιλοῦσι» (av φιλέω) betyr å elske, ha kjær, sette pris på — her brukt om en sterk forkjærlighet for ære og status.

I antikkens jødiske og gresk-romerske kultur var plassering ved måltider og i forsamlinger en viktig markør for sosial rang. Ved gjestebud lå man til bords, og den fremste plassen var nærmest verten. I synagogene var de fremste setene plassert foran, vendt mot forsamlingen, reservert for de mest respekterte. Jesus kritiserer de skriftlærde og fariseerne for å søke slik ytre ære.

Jesu kritikk av fariseernes æressyke er del av en bredere teologisk tematikk om ydmykhet kontra hovmod. Verset peker frem mot vers 12 om at den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket. Det handler ikke bare om ytre oppførsel, men om en hjerteholdning som setter menneskelig anerkjennelse over Guds vilje.

Noen håndskrifter har «τε» i stedet for «δέ» i begynnelsen av verset, men forskjellen er liten og påvirker ikke meningen vesentlig. De viktigste håndskriftene støtter lesemåten «δέ».

Oversettelsen gjør om den greske konstruksjonen noe. I originalen er dette en fortsettelse av vers 6 med to ledd: 'hilsningene på torgene' (substantiv) og 'å bli kalt Rabbi av menneskene' (infinitivkonstruksjon). Norsk krever en litt annen syntaks for å flyte naturlig. Valget mellom 'å bli hilst' (verbal form) og 'hilsningene' (substantiv) er et stilistisk spørsmål; substantivformen ligger nærmere originalen. 'Rabbi' kan settes i anførselstegn for å markere at det er en tittel man ønsker å bli tiltalt med.

Gresk τοὺς ἀσπασμούς (tous aspasmous) er akkusativ flertall av ἀσπασμός og betyr 'hilsningene' — det dreier seg om respektfulle, offentlige hilsener som markerte sosial status. ἐν ταῖς ἀγοραῖς er flertall, 'på torgene/markedsplassene'. Infinitivkonstruksjonen καλεῖσθαι ὑπὸ τῶν ἀνθρώπων Ῥαββί betyr bokstavelig 'å bli kalt av menneskene: Rabbi'.

'Rabbi' (fra hebraisk רַבִּי, 'min store/mester') var en ærestittel for jødiske lovlærere. Tittelen formaliserte seg gradvis i det første århundre e.Kr. Jesus kritiserer her ikke tittelen i seg selv, men det æresøkende motivet bak ønsket om å bli tiltalt slik. Dette forbereder forbudet i vers 8.

Jesus' kritikk av de skriftlærdes og fariseernes ønske om ære og titler har blitt tolket ulikt. Noen ser det som et forbud mot alle religiøse titler, mens andre forstår det som en advarsel mot å søke menneskelig ære fremfor å tjene. Poenget er at all autoritet tilhører Gud, og ingen lærer skal sette seg i Guds sted.

Noen håndskrifter har varianten Ῥαββί ῥαββί (dobbelt 'Rabbi, Rabbi'), parallelt med bruken i Matt 23:7 i enkelte vitner, men den kortere lesemåten med enkelt Ῥαββί har sterkere håndskriftstøtte og foretrekkes i de fleste kritiske utgaver.

Oversettelsen gjengir μὴ κληθῆτε (aorist konjunktiv passiv med nektelse) med «skal ikke la dere kalle», som fanger opp den passive formen godt – det handler om å ikke akseptere å bli tiltalt med denne tittelen. Alternativt kunne man oversette «skal ikke kalles». «Rabbi» er beholdt uoversatt som tittel, i tråd med v. 7. «Søsken» er valgt for ἀδελφοί i stedet for det mer tradisjonelle «brødre», noe som gjenspeiler moderne inkluderende språkbruk og er forsvarlig da ἀδελφοί ofte brukes generisk i NT.

Ῥαββί (Rabbi) er et hebraisk/arameisk ord (רַבִּי) som betyr «min store» eller «min mester», brukt som ærestittel for jødiske lærere. Ordet διδάσκαλος (didaskalos) betyr «lærer» og er det greske ekvivalentet. Konstruksjonen εἷς γάρ ἐστιν ὑμῶν ὁ διδάσκαλος er emfatisk: «for én er deres lærer» – tallordets plassering understreker eksklusiviteten.

Verset innleder en triade av forbud (Rabbi, far, mester) som understreker at all åndelig autoritet tilhører Kristus alene. Forbudet retter seg ikke primært mot bruk av titler i seg selv, men mot den hierarkiske hovmodigheten som titlene representerte hos fariseerne. Ulike kirketradisjoner tolker dette ulikt – noen bokstavelig (unngå alle titler), andre som en advarsel mot åndelig hovmod.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. א* og noen minuskler) leser ὁ καθηγητής («veilederen/mesteren») i stedet for ὁ διδάσκαλος («læreren»), trolig under innflytelse fra v. 10. Flertallet av håndskrifter, inkludert de som ligger til grunn for standardteksten, har διδάσκαλος. Noen manuskripter legger til ὁ Χριστός («Kristus») etter «lærer», men dette anses som en sekundær harmonisering.

I det første århundrets jødiske samfunn var «Rabbi» en uformell ærestittel for skriftlærde og lovlærere. Den ble først en formell tittel etter templets ødeleggelse i 70 e.Kr. Jesus taler altså inn i en kontekst der ærestitler og sosial rang var svært viktig i religiøse kretser.

Det greske «πατέρα μὴ καλέσητε ὑμῶν ἐπὶ τῆς γῆς» er gjengitt «dere skal ikke kalle noen på jorden deres far». Ordstillingen er tilpasset norsk syntaks. Alternativt kunne man oversatt «Kall heller ikke noen på jorden far», men den valgte formuleringen gjør forbudet tydeligere ved å spesifisere «deres far» som en ærestittel. Uttrykket «han som er i himmelen» gjengir ὁ οὐράνιος (den himmelske), som er et adjektiv, men er her omskrevet til en relativsetning for å gjøre teksten mer naturlig på norsk. Alternativt: «den himmelske» eller «deres himmelske Far».

Verbet καλέσητε er aorist konjunktiv aktiv av καλέω (kalle), brukt med negasjonspartikkelen μή i et prohibitivt uttrykk. Mens vers 8 bruker passivformen κληθῆτε (la dere kalle), bruker vers 9 aktiv form — dere skal ikke kalle noen far. Dette skiftet fra passiv til aktiv markerer en nyanse: i vers 8 handler det om å ikke motta en tittel, her om å ikke gi en tittel til andre.

Forbudet mot å kalle noen «far» på jorden har vært gjenstand for teologisk diskusjon. Mange tolker det ikke som et absolutt forbud mot å bruke ordet «far» (Paulus kaller seg selv «far» i 1 Kor 4,15), men som en advarsel mot å gi mennesker en slik æresposisjon at de erstatter Guds rolle som den ultimate Far og åndelige autoritet. I katolsk tradisjon brukes likevel tittelen «far» (pater) om prester, noe som har ført til debatt mellom konfesjoner.

I jødisk tradisjon ble «far» (אָב, av) brukt som ærestittel for store lærere og rabbinere, særlig patriarkene og fremtredende skriftlærde. Tittelen «Abbot» innen kristen monastisk tradisjon kommer fra det arameiske «abba» (far). Jesus kritiserer her bruken av slike ærestitler som fremmer hierarki blant disipler.

Noen manuskripter har rekkefølgen ὁ πατὴρ ὑμῶν mens andre har ὑμῶν ὁ πατήρ. Adjektivet οὐράνιος finnes i de fleste manuskripter, men noen vitner leser ἐν τοῖς οὐρανοῖς (i himlene) i stedet. Betydningsforskjellen er minimal.

Det greske «καθηγηταί» (kathēgētai) kan oversettes med «veiledere», «lærere» eller «mestre». Norske oversettelser varierer mellom disse ordene. «Veiledere» er valgt her for å skille dette fra «διδάσκαλος» (didaskalos, «lærer/mester») i vers 8, og for å gjenspeile at καθηγητής har en noe annen nyanse – det betegner en som leder eller viser vei. Alternativt kunne man oversatt «lærere» eller «mestre».

Gresk «καθηγητής» (kathēgētēs) kommer fra «κατά» (ned/langs) og «ἡγέομαι» (å lede), og betyr bokstavelig 'en som leder vei', altså en veileder eller fører. I moderne gresk brukes ordet om en professor eller lærer. Passivkonstruksjonen «κληθῆτε» (kall dere ikke / la dere ikke kalle) understreker at disiplene ikke skal akseptere slike titler fra andre.

Jesus advarer mot å bruke titler som skaper hierarkier i menigheten. Forbindelsen mellom vers 8 (didaskalos), vers 9 (patēr) og vers 10 (kathēgētēs) utgjør en trippel advarsel: Kristus alene er den sanne lærer, Gud alene er den sanne Far, og Kristus alene er den sanne veileder. Poenget er ikke et absolutt forbud mot alle titler, men en advarsel mot å tillegge mennesker en autoritet som kun tilhører Gud og Kristus.

Jesu kritikk er rettet mot fariseernes og de skriftlærdes praksis med å søke ærefulle titler som «rabbi» og «far» (abba/av). I jødisk tradisjon ble «rabbi» brukt som æresbevisning for lærde, og det å kalle noen «far» (aboth) var en vanlig betegnelse for store læreautoriteter i Israel.

Det finnes tekstkritiske varianter i ordstillingen av dette verset. Noen manuskripter har «ὅτι καθηγητὴς ὑμῶν ἐστιν εἷς ὁ χριστός» mens andre har litt avvikende rekkefølge, men innholdet forblir det samme. Tillegget «ὁ χριστός» er godt attestert i de viktigste manuskriptene.

Det greske «ὁ μείζων ὑμῶν» (den største blant dere) er oversatt direkte og naturlig til norsk. «διάκονος» er gjengitt med «tjener», som er det vanligste valget i norske oversettelser. Et alternativ kunne vært «hjelper» eller «den som tjener», men «tjener» fanger betydningen godt og er innarbeidet i norsk bibelspråk.

Ordet «διάκονος» (diakonos) betyr opprinnelig «en som betjener ved bordet» eller mer generelt «tjener, hjelper». Det er samme ord som senere ble brukt om en kirkelig tjeneste (diakon). I denne sammenhengen brukes det i sin allmenne betydning om en som tjener andre.

Verset uttrykker et sentralt prinsipp i Jesu lære om lederskap: sann storhet viser seg i tjeneste. Dette snur den verdslige rangordningen på hodet. Temaet gjentas flere steder i evangeliene (Matt 20,26–27; Mark 10,43–44; Luk 22,26) og er grunnleggende for kristen tjenesteforståelse og ekklesiologi.

I den jødiske og gresk-romerske kulturen var status og rang svært viktig. Jesu ord var en radikal utfordring av samfunnets hierarkiske strukturer, der de religiøse lederne – fariseerne og de skriftlærde – nøt stor ære og forventet underdanighet fra folket.

Oversettelsen gjengir de to parallelle leddene i verset på en naturlig og idiomatisk måte på norsk. Det greske ὅστις δὲ ὑψώσει ἑαυτὸν ταπεινωθήσεται er gjengitt «Den som opphøyer seg selv, skal ydmykes», og det motsatte leddet tilsvarende. Passivformen (ταπεινωθήσεται / ὑψωθήσεται) er et såkalt «guddommelig passiv» (passivum divinum), som innebærer at det er Gud som er den underforståtte handlende. Dette kunne vært gjort eksplisitt (f.eks. «skal bli ydmyket av Gud»), men den implisitte formen er mer tro mot originalen og vanlig i norske bibeloversettelser.

Verbet ὑψόω betyr «løfte opp, opphøye» og brukes både bokstavelig og figurativt. Motsetningsparet ὑψόω–ταπεινόω (opphøye–ydmyke) er et sentralt retorisk og teologisk motsetningspar i Bibelen. Begge verbene i futurum passiv (ταπεινωθήσεται, ὑψωθήσεται) uttrykker et guddommelig passiv, der Gud er den implisitte agenten.

Verset uttrykker et grunnleggende prinsipp i Jesu etikk: sann storhet kommer gjennom ydmykhet, ikke selvhevdelse. Temaet gjentas flere steder i evangeliene (Matt 18:4; Luk 14:11; 18:14) og i GT (Ordsp 29:23; Jes 2:11–12). Det guddommelige passivet viser at det er Gud som til sist vurderer og opphøyer eller ydmyker mennesker – en eskatologisk dimensjon der den endelige vurderingen tilhører Gud.

I jødisk visdomstradisjon var ydmykhet en dyd som ble høyt verdsatt, og selvopphøyelse ble advart mot (jf. Ordsp 16:18; Sir 3:18). Jesu ord kan forstås som en videreføring av denne tradisjonen, rettet mot de religiøse lederne som søkte ære og status.

Verset har en svært stabil tekstoverlevering. Noen få håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er ubestridt. Parallellen i Luk 14:11 og 18:14 er praktisk talt identisk, noe som bekrefter ordlydens pålitelighet.

Verset siteres og parafraseres hyppig i kristen liturgi og forkynnelse, særlig i sammenhenger som handler om tjeneste, ledelse og ydmykhet. Det inngår ofte i tekster knyttet til Mikkelsmesse og andre fester der temaet er åndelig storhet gjennom tjeneste.

Gresk «κλείετε τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» betyr bokstavelig «lukker/stenger himmelriket foran menneskene». Oversettelsen «stenger himmelriket for mennesker» formidler meningen på naturlig norsk. Et alternativ ville vært «lukker himmelriket for folk», men «stenger» er kraftigere og mer idiomatisk.

Verbet «κλείετε» (fra κλείω, 'å lukke, stenge') brukes om å låse eller sperre en dør. Bildet er at fariseerne fungerer som portvakter som nekter folk adgang. «ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» ('foran menneskene') forsterker det romlige bildet — døren stenges rett foran dem.

Dette er det første av en rekke ve-rop (οὐαί) rettet mot de skriftlærde og fariseerne. Strukturen minner om profetiske domsord i GT (jf. Jes 5,8–23; Hab 2,6–19). Jesus anklager dem for å misbruke sin religiøse autoritet ved å hindre andre fra å komme inn i Guds rike, samtidig som de selv ikke går inn.

De skriftlærde og fariseerne hadde stor innflytelse over det religiøse livet i jødedommen. Som lovtolkere og lærere hadde de makt til å definere hvem som levde rett og hvem som sto utenfor. Jesu anklage retter seg mot at de brukte denne makten til å legge byrder på folk i stedet for å lede dem til Gud.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. den bysantinske teksttradisjonen) inkluderer et eget vers 14 (om å ete opp enkers hus), mens andre håndskrifter plasserer det som vers 13 og gjør dette verset til vers 14. Rekkefølgen av versene 13 og 14 varierer altså i håndskriftene. Noen utgaver utelater vers 14 helt fra Matteus, da det kan være harmonisert fra Mark 12,40 / Luk 20,47. Den kritiske teksten (NA28/UBS5) har det i klammer.

Oversettelsen er satt i klammer for å markere at verset er tekstkritisk usikkert. «κατεσθίετε» (eter opp) er oversatt idiomatisk for å uttrykke den økonomiske utnyttelsen av enker. «προφάσει» (under påskudd/for syns skyld) er gjengitt med 'for syns skyld', som er naturlig norsk. «περισσότερον κρίμα» (strengere dom) gjengir komparativformen godt.

Verbet κατεσθίετε er en forsterket form av ἐσθίω (å spise), med prefikset κατα- som gir betydningen 'fortære fullstendig' eller 'ete opp'. Det brukes metaforisk om å utnytte noen økonomisk. «προφάσει» er dativ av πρόφασις (påskudd, unnskyldning) og fungerer som en adverbiell bestemmelse: 'under påskudd av' lange bønner.

Verset retter en skarp kritikk mot religiøse ledere som utnytter sårbare grupper (enker) økonomisk mens de opprettholder et fromhetsytre. Kombinasjonen av økonomisk utbytting og religiøst hykleri gjør dommen strengere (περισσότερον κρίμα). Temaet finnes også i GT-profetene (Jes 10:1–2; Esek 22:25).

I det jødiske samfunnet på Jesu tid var enker spesielt sårbare økonomisk. Skriftlærde kunne fungere som juridiske rådgivere og forvaltere av enkers eiendommer, noe som ga mulighet for utnyttelse. 'Å ete opp enkers hus' refererer trolig til å ta urettmessig betaling for juridiske eller religiøse tjenester, eller å tilegne seg enkers eiendom gjennom manipulasjon.

Matt 23:14 mangler i de eldste og mest pålitelige greske håndskriftene, inkludert Codex Sinaiticus (א), Codex Vaticanus (B), og flere andre viktige vitner (D, L, Θ, f1, f13, minuskel 33). Verset finnes ikke i NA28/UBS5-hovedteksten, men i det kritiske apparatet. Det anses av de fleste tekstkritikere som en senere harmoniserende tilføyelse fra Mark 12:40 / Luk 20:47. Noen håndskrifter plasserer det før vers 13, andre etter. Klammene i oversettelsen markerer denne usikkerheten.

I leksjonsordninger som følger kritiske tekstutgaver, utelates gjerne dette verset. Der det likevel leses, bør det markeres som sekundært, og oppleseren kan velge å hoppe over det med en kort forklaring. Bibel 2011 utelater verset og har en fotnote.

«Reiser over hav og land» gjengir det greske περιάγετε τὴν θάλασσαν καὶ τὴν ξηρὰν, som bokstavelig betyr «drar rundt havet og det tørre (landet)». Oversettelsen formidler den hyperbolske rekkevidden av misjonsiveren. «Proselytt» (προσήλυτον) er beholdt som lånord da det er et innarbeidet begrep på norsk. «Gehennas barn» er valgt for υἱὸν γεέννης fremfor «helvetes barn» for å bevare det spesifikke stedsbegrepet og for konsistens med andre vers i kapitlet. «Dobbelt verre enn dere selv» gjengir διπλότερον ὑμῶν, der komparativformen uttrykker en intensivering.

Uttrykket υἱὸν γεέννης er en semittisk konstruksjon (hebraisk: בן גיהנום) der «sønn av» betyr «en som tilhører» eller «en som er bestemt for». Det betyr altså «en som hører hjemme i Gehenna / er bestemt for Gehenna». Tilsvarende konstruksjoner finnes andre steder i Det nye testamente, f.eks. «fredens barn» (Luk 10,6) og «lysets barn» (Joh 12,36).

Jesu anklage retter seg mot en misjonsvirksomhet som ikke fører til frelse, men til fordømmelse. Det er ikke misjonen i seg selv som kritiseres, men at proselyttene formes etter fariseernes hykleri og loviskhet, slik at de ender opp i en verre tilstand enn sine lærere. «Dobbelt verre» kan forstås enten som at den nyomvendte adopterer fariseernes verste trekk med en nyomvendts iver, eller at de som ledes vill av falske lærere får en strengere dom.

Proselytter var ikke-jøder som gjennomgikk full konvertering til jødedommen, inkludert omskjærelse, rituelt bad (tevila) og offer i tempelet. Det fantes også såkalte «gudfryktige» (σεβόμενοι) som fulgte deler av jødisk praksis uten full konvertering. Fariseerne var særlig aktive i proselyttarbeidet i det første århundret, noe som er bekreftet av andre kilder fra perioden.

Vers 14 mangler i flere viktige håndskrifter (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus) og er sannsynligvis en interpolasjon fra Mark 12,40 / Luk 20,47. Det er derfor satt i klammer i den foregående oversettelsen. Vers 15 derimot har solid manuskriptstøtte og er ubestridt i tekstkritisk sammenheng.

Den greske teksten bruker to betingede relativsetninger (Ὃς ἂν ὀμόσῃ ... ὃς δʼ ἂν ὀμόσῃ) som her er gjengitt med en infinitivskonstruksjon ('Å sverge ved...') og en relativsetning ('den som sverger ved...'). Alternativt kunne begge vært gjengitt parallelt: 'Den som sverger ved tempelet, det betyr ingenting, men den som sverger ved gullet i tempelet, er bundet av eden.' Den valgte oversettelsen er noe friere, men gjengir meningen klart og lettlest. Uttrykket «οὐδέν ἐστιν» ('det er ingenting') er gjengitt med 'betyr ingenting', og «ὀφείλει» ('er skyldig/forpliktet') er gjengitt med 'er bundet av eden', som er en god idiomatisk gjengivelse.

Verbet ὀφείλει betyr egentlig 'skylder' eller 'er forpliktet'. I denne konteksten refererer det til at eden er bindende – man er forpliktet til å oppfylle det man har sverget. Ordet brukes ofte i juridisk og etisk sammenheng om moralsk eller juridisk forpliktelse.

Jesus kritiserer fariseernes kasuistiske edsregler der de skilte mellom bindende og ikke-bindende eder basert på hva man sverget ved. Gullet i tempelet (tempelgaver, tempelutsmykning) ble ansett som mer bindende enn selve tempelet. Jesus avviser dette hierarkiet og peker på at tempelet som helliggjør gullet er det overordnede (v. 17). Dette er en del av en bredere kritikk av å omgå edens egentlige mening.

Tempelgullet kan referere til gullutsmykningen i tempelet, gullgjenstander brukt i tempeltjenesten, eller gullgaver donert til tempelet. I jødisk tradisjon ble det utviklet komplekse regler om hvilke eder som var bindende (se Misjna, Nedarim). Fariseerne lærte at å sverge ved selve tempelet ikke var en forpliktende ed, mens å sverge ved tempelskatten eller tempelgullet var bindende, muligens fordi gullgavene representerte en konkret økonomisk forpliktelse.

Uttrykket «ὁδηγοὶ τυφλοί» (blinde veiledere/veivisere) finnes også i Matt 15:14 og er et gjennomgående motiv i Matteus' fremstilling av Jesu konfrontasjon med de religiøse lederne. Denne versegruppen (v. 16–22) skiller seg fra de andre ve-ropene ved å bruke «ὁδηγοὶ τυφλοί» i stedet for «γραμματεῖς καὶ Φαρισαῖοι ὑποκριταί».

Oversettelsen følger grunntekstens rekkefølge μωροὶ καὶ τυφλοί med «Dårer og blinde», og gjengir det retoriske spørsmålet τίς γὰρ μείζων ἐστίν naturlig på norsk som «Hva er størst». Verbet ἁγιάσας (som helliger/som har helliget) gjengis med presensformen «helliger» for å understreke tempelets vedvarende helliggjørende funksjon. Alternativt kunne man oversatt «som har helliget» (aorist), men presens fungerer bedre i en retorisk kontekst.

μωροί (dårer/tåper) er et sterkt ord i gresk som betegner ikke bare uvitenhet, men moralsk og åndelig blindhet. Sammen med τυφλοί (blinde) danner det en dobbelt fordømmelse. Konjunksjonen καί binder de to adjektivene som sideordnede, noe som gir en kumulativ effekt snarere enn at det ene modifiserer det andre.

Jesu argument bygger på et teologisk prinsipp om at det som helliger (tempelet) nødvendigvis er større enn det som blir helliget (gullet). Dette gjenspeiler en grunnleggende bibelsk tanke om at Guds nærvær gir helligdom til det materielle, ikke omvendt. Fariseernes feilslutning var å tillegge det materielle (gullet) større verdi enn det åndelige (Guds tempel).

Tempelgullet refererer sannsynligvis til gullutsmykkingen i tempelet, inkludert gullplatene på fasaden, samt gull som ble donert til tempelkassen. Det var en utbredt praksis å avlegge eder ved ulike elementer i tempelet, og rabbinske diskusjoner om hvilke eder som var bindende, var vanlige.

Noen manuskripter har ἁγιάζων (presens partisipp, «som helliger») i stedet for ἁγιάσας (aorist partisipp, «som helliget/har helliget»). Variantene påvirker ikke meningen vesentlig, men de fleste kritiske tekster leser aorist ἁγιάσας.

Den greske teksten har «Ὃς ἂν ὀμόσῃ ἐν τῷ θυσιαστηρίῳ, οὐδέν ἐστιν» – bokstavelig: «Den som sverger ved alteret, det er ingenting.» Oversettelsen gjør innledningen «καί» (og) om til «Dere sier også» for å tydeliggjøre at Jesus fortsatt siterer fariseernes lære. Dette er en implisitt informasjon i originalteksten som gjøres eksplisitt for leservennlighet. «ὀφείλει» (er forpliktet/skyldig) er oversatt med «er bundet av eden», som formidler samme mening i naturlig norsk. Et alternativ ville vært «er forpliktet».

Verbet «ὀμόσῃ» (aorist konjunktiv av ὀμνύω) betyr «å sverge» eller «å avlegge en ed». Konstruksjonen «ἐν τῷ θυσιαστηρίῳ» bruker preposisjonen ἐν med dativ, som her betyr «ved» i betydningen å påkalle alteret som garantist for eden. «ὀφείλει» betyr grunnleggende «skylder, er forpliktet» og brukes her om juridisk/moralsk binding til en ed.

Jesus kritiserer fariseernes kasuistiske tilnærming til eder, der de gjorde vilkårlige skiller mellom bindende og ikke-bindende eder. Ved å si at en ed ved alteret ikke var bindende, men en ed ved gaven på alteret var det, skapte de smutthull som undergravde edens alvor. Jesus avviser hele dette systemet og peker på at alteret helliger gaven (v. 19), slik at en ed ved alteret nødvendigvis også omfatter gaven.

Alteret det refereres til er brennofferalteret i Jerusalems tempel, der israelitter brakte sine offergaver. Gavene (δῶρον) kunne være dyreofre, kornofre eller andre offergaver foreskrevet i Moseloven. Praksisen med å sverge ved tempelets inventar var utbredt i jødisk fromhetspraksis på Jesu tid.

Noen manuskripter har «ὅς ἐάν» i stedet for «ὃς ἂν», men betydningsforskjellen er minimal. Begge konstruksjonene uttrykker en generell betingelse. Den viktigste varianten er at noen manuskripter (inkludert noen bysantinske tekster) utelater «ἂν», men dette påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Grunnteksten har τυφλοί (blinde) som vokativ, her gjengitt som «Blinde!» uten pronomen, i samsvar med lignende tilrop i konteksten (v. 17, 24). Alternativt kunne man oversatt «Dere blinde!» for å tydeliggjøre tiltaleformen på norsk, men konsistens med nærliggende vers prioriteres.

Spørsmålet τί γὰρ μεῖζον (for hva er større/viktigere) er et retorisk spørsmål som forventer svaret «alteret». Adjektivet μεῖζον (komparativ av μέγας) kan bety «større», «viktigere» eller «mest betydningsfullt». Norsk «størst» fungerer godt i denne sammenhengen, selv om det strengt tatt er superlativ; i norsk dagligtale brukes superlativ naturlig i sammenligninger mellom to ting.

Varianten i begynnelsen av verset varierer i manuskriptene. Noen har τυφλοί (blinde), mens andre har τυφλοὶ καὶ κωφοί (blinde og døve) eller μωροὶ καὶ τυφλοί (dårer og blinde, jf. v. 17). De beste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter den kortere lesemåten τυφλοί alene.

Verbet ἁγιάζον (som helliger) peker på alteret som det som gir offergaven dens hellighet. Jesu argument er at alteret er helligere enn gaven, fordi alteret konsekrerer gaven – ikke omvendt. Dette utfordrer fariseernes kasuistiske edspraksis som skilte mellom å sverge ved alteret og ved gaven.

I tempelpraksis var alteret (θυσιαστήριον) brennofferalteret i forgården, der offergaver (δῶρον) ble lagt. Alteret var vigslet og betraktet som hellig i seg selv, mens gavene ble helliget gjennom å bli plassert på det. Fariseernes distinksjon mellom å sverge ved alteret versus gaven var en spissfindig juridisk konstruksjon som Jesus her avviser.

Det greske «ὁ οὖν ὀμόσας ἐν τῷ θυσιαστηρίῳ» er gjengitt med «Den som sverger ved alteret». Partisippkonstruksjonen med aorist (ὀμόσας) er oversatt med en relativsetning for naturlig norsk flyt. «ἐν πᾶσι τοῖς ἐπάνω αὐτοῦ» (bokstavelig «ved alt som er oppå det») er gjengitt med «alt som ligger på det», som er en idiomatisk og presis gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «alt som er på det».

Verbet ὄμνυμι (å sverge) opptrer her i to former: aorist partisipp (ὀμόσας) og presens indikativ (ὀμνύει). Aorist partisipp uttrykker den betingede handlingen (den som sverger), mens presens indikativ uttrykker den generelle sannheten om hva eden innebærer. Preposisjonen ἐν med dativ brukes gjennomgående om det man sverger ved, noe som reflekterer hebraisk שׁבע ב.

Jesu poeng er at man ikke kan skille alteret fra det som ofres på det. Å sverge ved alteret innebærer å sverge ved hele offerhandlingen, inkludert gavene. Dette retter seg mot fariseernes kasuistiske skille mellom bindende og ikke-bindende eder, og understreker at enhver ed er hellig fordi den til syvende og sist refererer til Gud selv.

I jødisk edspraksis var det en utbredt diskusjon om hvilke eder som var forpliktende. Misjna (Nedarim) drøfter ulike formuleringer av eder og deres gyldighet. Jesus kritiserer her en praksis der man forsøkte å avgi eder som teknisk sett ikke var bindende, noe som undergravde edens integritet.

Partikkelen οὖν (altså, derfor) som innleder verset finnes i de fleste håndskrifter, men noen vitner utelater den. Hovedteksten er godt bevitnet. Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men disse påvirker ikke betydningen.

Oversettelsen følger den greske teksten nøyaktig. «ὁ ὀμόσας ἐν τῷ ναῷ» gjengis med «den som sverger ved tempelet», og «τῷ κατοικοῦντι αὐτόν» med «ham som bor i det». Alternativt kunne man oversatt «κατοικοῦντι» med «som har sin bolig i det» for å understreke den permanente tilstedeværelsen, men «bor i det» er naturlig og dekkende på norsk.

Verbet «κατοικοῦντι» (partisipp av κατοικέω) betyr 'å bo', 'å ha fast tilhold'. Prefikset κατα- forsterker betydningen sammenlignet med det enklere οἰκέω, og antyder en permanent og fast bolig snarere enn et midlertidig opphold. Pronomenet αὐτόν er akkusativ og styres av verbet κατοικέω som tar akkusativobjekt.

Utsagnet om at Gud «bor» i tempelet knytter an til gammeltestamentlig teologi om Guds shekinah-nærvær i tabernaklet og tempelet (jf. 1 Kong 8:13; 2 Krøn 6:2). Jesus bruker denne forestillingen for å vise at en ed ved tempelet i virkeligheten er en ed ved Gud selv. Dette undergraver fariseernes forsøk på å lage hierarkier mellom ulike eder.

Noen håndskrifter har «κατοικήσαντι» (aorist partisipp, 'som tok bolig i') i stedet for «κατοικοῦντι» (presens partisipp, 'som bor i'). Den tekstkritisk foretrukne lesemåten er presens partisipp, som understreker Guds vedvarende nærvær i tempelet.

I jødisk tradisjon på Jesu tid var det en utbredt praksis å differensiere mellom bindende og ikke-bindende eder basert på hva man sverget ved. Fariseerne og de skriftlærde hadde utviklet et komplisert system der noen eder var forpliktende og andre ikke. Jesus avviser hele dette systemet.

Oversettelsen følger den greske teksten nøyaktig. «ἐν τῷ οὐρανῷ» gjengis med «ved himmelen», «ἐν τῷ θρόνῳ τοῦ θεοῦ» med «ved Guds trone», og «ἐν τῷ καθημένῳ ἐπάνω αὐτοῦ» med «ved ham som sitter på den». Preposisjonen «ἐν» med dativ brukes gjennomgående i eden-konteksten og oversettes naturlig med «ved» på norsk. Strukturen er parallell med vers 21 og beholder den samme syntaktiske formen i oversettelsen.

Partisippet «ὁ ὀμόσας» (aorist aktiv partisipp av ὄμνυμι) angir en som har sverget eller sverger, mens «τῷ καθημένῳ» (presens medium/passiv partisipp av κάθημαι) beskriver den som sitter – en pågående tilstand. «ἐπάνω αὐτοῦ» betyr bokstavelig «over den» eller «oppå den», og refererer til tronen.

Verset utgjør klimakset i Jesu argumentasjon om eder (vers 16–22). Poenget er at alle eder til syvende og sist involverer Gud selv. Å sverge ved himmelen er å sverge ved Guds trone og dermed ved Gud, som sitter på tronen. Dette underbygger at man ikke kan unndra seg en eds forpliktelse gjennom spissfindig kasuistikk. Bildet av Gud som troner i himmelen er dypt forankret i gammeltestamentlig teologi (Jes 66,1; Sal 11,4).

I jødisk tradisjon på Jesu tid fantes det rabbinske diskusjoner om hvilke eder som var bindende og hvilke som ikke var det. Noen mente at å sverge ved tempelet eller himmelen ikke var like bindende som å sverge direkte ved Guds navn. Jesus avviser dette skillet fullstendig ved å vise at alt peker tilbake til Gud.

Oversettelsen gjengir ἀποδεκατοῦτε med 'gir tiende av', som er en naturlig norsk gjengivelse av den greske verbalformen for å betale tiende. τὸ ἡδύοσμον, τὸ ἄνηθον og τὸ κύμινον er gjengitt med 'mynte, dill og karve', som er de vanlige norske navnene på disse krydderurtene. τὰ βαρύτερα τοῦ νόμου er gjengitt med 'det som veier tyngst i loven', en god idiomatisk gjengivelse av komparativformen βαρύτερα ('tyngre/viktigere'). κρίσιν er oversatt med 'rettferdighet', selv om 'dom' eller 'rett' er mer bokstavelig; valget gjør teksten lettere å lese. ἔλεος er gjengitt med 'barmhjertighet' og πίστιν med 'troskap' (fremfor 'tro'), som begge er gode valg i denne konteksten. Siste del med κἀκεῖνα μὴ ἀφιέναι er gjengitt fritt men presist som 'uten å forsømme det andre'.

Verbet ἀποδεκατοῦτε er en sammensatt form av δεκατόω ('ta tiende') med prefikset ἀπο-, som understreker den fullstendige, nøyaktige innkrevingen. Det greske κρίσις har et bredt semantisk felt som inkluderer 'dom', 'rettferd', 'rettsavgjørelse' og 'rettferdig behandling'. Her brukes det i etisk-juridisk forstand, parallelt med Mika 6,8 (LXX: κρίμα). πίστις kan bety både 'tro' og 'troskap/trofasthet'; i denne konteksten, der det handler om moralske forpliktelser i loven, er 'troskap' mest nærliggende.

Verset er sentralt i diskusjonen om forholdet mellom ytre religiøs praksis og indre etisk forpliktelse. Jesus avviser ikke tiendegivning av urter – han sier eksplisitt 'dette burde dere gjøre' – men kritiserer prioriteringen. Triaden κρίσις, ἔλεος og πίστις speiler gammeltestamentlige profetiske krav (jf. Mika 6,8; Sakarja 7,9; Hosea 6,6). Teologisk understreker dette at Guds lov har et indre hierarki der barmhjertighet og rettferdighet veier tyngre enn rituelle detaljer.

Mynte, dill og karve var små hageurter som ikke eksplisitt var nevnt i Moseloven som tiendepliktige (5. Mos 14,22–23 nevner korn, vin og olje). Fariseernes praksis med å gi tiende også av slike småurter vitner om en ekstremt nøyaktig lovtolkning. Denne nitide oppmerksomheten på detaljer ble av Jesus kontrastert med forsømmelsen av lovens sentrale etiske krav.

Noen håndskrifter har τὸν ἔλεον (maskulin akkusativ) i stedet for τὸ ἔλεος (intetkjønn). Det er også en variant der rekkefølgen i den avsluttende formaningen varierer: noen manuskripter leser δὲ ἔδει i stedet for ταῦτα ἔδει. Disse variantene påvirker ikke den teologiske meningen vesentlig.

Den norske oversettelsen «siler bort myggen, men svelger kamelen» gjengir det greske uttrykket godt. Verbet «διϋλίζοντες» betyr å sile eller filtrere gjennom et klede. Noen oversettelser har «siler bort en mygg» (ubestemt form) for å understreke kontrasten mellom det lille og det store, men bestemt form «myggen» fungerer også godt på norsk som en generisk referanse. Alternativt kunne man skrive «Dere siler av myggen, men svelger kamelen» (jf. NO2011).

Det greske «κώνωπα» (mygg) og «κάμηλον» (kamel) danner et ordspill på arameisk: «qalmā» (mygg) og «gamlā» (kamel). Kontrasten mellom det minste insektet og det største dyret i regionen gjør dette til en kraftfull hyperbol. Verbet «διϋλίζω» refererer til å filtrere væske gjennom et tøystykke for å fjerne urene insekter.

Jødisk renhetspraksis krevde at man filtrerte drikke for å unngå å innta urene insekter (jf. 3 Mos 11:20–23). Myggen var det minste av de urene krypende dyr, mens kamelen var det største urene dyret (3 Mos 11:4). Jesus bruker denne hyperbolske kontrasten for å avsløre fariseernes prioritering av pedantiske detaljer i loven på bekostning av de store, vesentlige budene.

Verset illustrerer et gjennomgående tema i Jesu kritikk av fariseerne: ytre lovlydighet som dekker over mangel på indre rettferdighet. «Blinde veiledere» knytter an til Matt 15:14 og 23:16, der Jesus beskriver fariseerne som åndelig blinde ledere som fører andre vill. Bildet understreker at religiøs nidkjærhet uten åndelig skjønn er farlig.

Noen håndskrifter har «οἱ» (bestemt artikkel) foran «διϋλίζοντες», noe som gjør uttrykket til en apposisjon: «dere som siler bort myggen». Andre manuskripter utelater artikkelen. Forskjellen har liten betydning for meningen.

«Rov» oversetter gresk ἁρπαγῆς, som betyr det som er tatt med makt eller urettmessig tilegnelse. Alternativet «ran» kunne også brukes. «Umåtehold» gjengir ἀκρασίας, som bokstavelig betyr mangel på selvkontroll (ἀ-κρασία). Noen oversettelser bruker «selviskhet» eller «begjær», men «umåtehold» fanger kjernen i ordet godt.

ἁρπαγή (harpagē) er avledet av verbet ἁρπάζω ('gripe, rane, rive til seg') og betyr 'rov, ran, utplyndring'. Det beskriver handlingen å ta noe med makt. ἀκρασία (akrasia) er sammensatt av det privative α- og κράσις/κράτος ('styrke, kontroll'), og betyr bokstavelig 'mangel på beherskelse/selvkontroll'. I filosofisk tradisjon (Aristoteles) brukes det om å handle mot bedre vitende på grunn av begjær.

Noen manuskripter har ἀδικίας ('urettferdighet') i stedet for ἀκρασίας ('umåtehold'). De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) leser ἀκρασίας, men varianten ἀδικίας finnes blant annet i Codex Bezae (D) og noen andre vitner.

Metaforen om beger og fat som er rene utvendig men urene innvendig retter seg mot rituell renhetspraksis. Fariseerne la stor vekt på rituell renhet av kar og redskaper (jf. Mark 7:1–4), men Jesus snur bildet til å gjelde moralsk renhet. Det ytre skinn av fromhet dekker over indre fordervelse.

παροψίς (paropsis) var et flatt fat eller en skål som ble brukt til tilbehør eller siderett ved måltider. Begeret (ποτήριον) og fatet sammen representerer det daglige bordutstyret, noe tilhørerne lett kunne relatere til. Renhetslover for kar var et sentralt tema i fariseisk halacha.

Oversettelsen gjengir den greske vokativ «Φαρισαῖε τυφλέ» med «Du blinde fariseer», som er en naturlig og presis norsk gjengivelse av den direkte tiltaleformen. «Rens først innsiden» gjengir imperativ «καθάρισον πρῶτον τὸ ἐντὸς». Formålskonjunksjonen «ἵνα γένηται» (for at … skal bli) er forenklet til «så blir også», som fungerer godt på moderne norsk. Både «begeret» og «fatet» er inkludert i tråd med hovedteksten, selv om entallspronomenet «αὐτοῦ» i slutten strengt tatt bare peker tilbake på begeret.

Det greske «τυφλέ» (blind) brukes av Jesus gjentatte ganger i denne talen (Matt 23:16, 17, 19, 24, 26) som en metafor for åndelig blindhet. «Καθάρισον» (aorist imperativ av καθαρίζω) er en bestemt befaling om å rense. Konstruksjonen «ἵνα γένηται … καθαρόν» er en formålssetning med konjunktiv, som uttrykker at renselsen av innsiden har den ytre renheten som mål eller naturlig konsekvens.

Verset er kjernen i Jesu kritikk av fariseisk fromhet: ytre renhet uten indre forandring er utilstrekkelig. Bildet med begeret og fatet fungerer som en metafor for menneskets indre og ytre liv. Teologisk handler det om at sann rettferdighet starter innenfra — med hjertets renselse — og så viser seg utad. Dette reflekterer et gjennomgående tema i Bergprekenen og Jesu lære om at Gud ser til hjertet (jf. 1 Sam 16:7).

Rituell renhet av kar og beholdere var et sentralt tema i fariseisk halakha (jødisk religiøs lovtolkning). Mishna-traktaten Kelim omhandler detaljert renhet og urenhet knyttet til ulike typer kar. Diskusjonen om innsiden versus utsiden av et kar var faktisk et konkret stridstema mellom de fariseiske skolene til Shammai og Hillel (Mishna Berakhot 8:2).

Uttrykket «καὶ τῆς παροψίδος» (og fatet) finnes i flertallet av manuskripter, men mangler i noen viktige vitner. Likeledes har noen manuskripter «αὐτῶν» (flertall, 'av dem') i stedet for «αὐτοῦ» (entall, 'av det') i slutten av verset, noe som ville harmonisere med omtalen av to gjenstander. Tekstvarianten med entall «αὐτοῦ» regnes som den mest opprinnelige lesemåten.

Oversettelsen følger grunnstrukturen i den greske teksten nøye. «Οὐαὶ ὑμῖν» gjengis med det tradisjonelle «Ve dere». Verbet «παρομοιάζετε» (dere ligner) er oversatt med «dere ligner», noe som er en presis og naturlig gjengivelse. «τάφοις κεκονιαμένοις» er oversatt «hvitkalkede graver», som er den etablerte norske oversettelsen. «ὀστέων νεκρῶν» er oversatt «dødningeben», som er et godt innarbeidet norsk ord for dette uttrykket. Et alternativ ville vært «de dødes knokler», men «dødningeben» er mer idiomatisk og tradisjonelt i norsk bibelsk språk. «πάσης ἀκαθαρσίας» er gjengitt «all slags urenhet», der «slags» er et naturlig tillegg for å gjøre det idiomatisk på norsk.

Verbet «παρομοιάζετε» forekommer kun her i Det nye testamentet (hapax legomenon). Det er avledet av «παρόμοιος» (lignende) og betyr «å ligne på, å ha likhet med». Partisippet «κεκονιαμένοις» (perfektum passiv av κονιάω, «å kalke/hvitkalke») beskriver graver som har blitt kalket og forblir i den tilstanden. «ὡραῖοι» betyr egentlig «vakker, tiltalende» og kan også ha konnotasjonen «i rett tid/sesong», men her brukes det klart i betydningen «vakker å se på».

Bildet av hvitkalkede graver som ser fine ut utvendig men er fulle av forråtnelse innenfor, er kjernen i Jesu kritikk av religiøst hykleri. Det understreker kontrasten mellom ytre fromhet og indre moralsk fordervelse. Dette verset er del av en serie på syv verop som utgjør Jesu skarpeste kritikk av fariseernes og de skriftlærdes religiøse praksis. Temaet om indre versus ytre renhet er sentralt i Jesu lære og peker mot at Gud ser til hjertet, ikke til det ytre.

I jødisk praksis ble graver hvert år kalket hvite, spesielt før pesach, for å gjøre dem synlige slik at forbipasserende ikke utilsiktet skulle berøre dem og bli rituelt urene (4 Mos 19:16). Hvitkalken var altså ikke primært dekorativ, men en advarsel. Ironien i Jesu bilde er at det som skulle være en advarsel mot urenhet, her blir et bilde på tilsløring av indre urenhet bak et vakkert ytre.

Hovedvarianten i dette verset gjelder «παρομοιάζετε» vs. «ὁμοιάζετε». De fleste og beste håndskrifter har «παρομοιάζετε» med prefikset παρ-. Noen manuskripter har det enklere «ὁμοιάζετε». Kritiske utgaver følger den vanskeligere lesemåten «παρομοιάζετε» som den opprinnelige.

Veropene i Matteus 23 leses i den ortodokse tradisjonen på store tirsdagen i stille uke, som del av Jesu siste konfrontasjon med de religiøse lederne før lidelseshistorien. I mange kirkesamfunn brukes disse tekstene som advarsel mot hykleri og formalistisk religion.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og idiomatisk. «φαίνεσθε τοῖς ἀνθρώποις δίκαιοι» er gjengitt som «ser utvendig rettferdige ut for mennesker», som fanger opp betydningen godt. «μεστοὶ» (fulle av) er oversatt med «fulle av», parallelt med «γέμουσιν» i vers 27, noe som bevarer den retoriske sammenhengen. «ἀνομίας» kan oversettes med «lovløshet» eller «lovbrudd»; «lovløshet» er valgt her, som er vanlig i norske bibeloversettelser og understreker det prinsipielle bruddet med Guds lov snarere enn enkeltbrudd.

Ordet «μεστοί» betyr «fulle av» og er nesten synonymt med «γέμουσιν» i vers 27, men har en litt sterkere konnotasjon av å være mettet eller gjennomtrukket. «ἀνομία» (anomia) er sammensatt av alfa privativum (nekting) og «νόμος» (lov) og betyr bokstavelig «lovløshet» — fravær av eller forakt for loven. Dette er ironisk ettersom fariseerne var kjent for sin nitide lovoppfyllelse, men Jesus avslører at de i sitt indre bryter med lovens egentlige hensikt.

Verset utgjør poenget i lignelsen om de hvitkalkede gravene (v. 27). Kontrasten mellom ytre rettferdighet og indre fordervelse er et gjennomgangstema i Jesu kritikk av fariseerne. Begrepet «ἀνομία» brukes av Matteus flere ganger (7:23; 13:41; 24:12) og peker mot en dypere urettferdighet som ikke bare er brudd på enkeltbud, men et fundamentalt opprør mot Guds vilje. Teologisk understreker dette at Guds dom ser til hjertet, ikke bare til ytre handlinger.

Noen håndskrifter har rekkefølgen «μεστοὶ ἐστε» i stedet for «ἐστε μεστοὶ». Forskjellen er rent stilistisk og påvirker ikke betydningen. De fleste kritiske utgaver følger lesemåten «ἐστε μεστοὶ» basert på de beste håndskriftene.

Hvitkalkingen av graver var en praksis som ble utført årlig før påsken for å markere gravsteder slik at forbipasserende ikke utilsiktet ble rituelt urene ved kontakt. Jesus bruker dette velkjente bildet for å illustrere det hykleriske gapet mellom ytre fromhet og indre moralsk tilstand.

«Bygger» gjengir gresk οἰκοδομεῖτε, som kan bety både å bygge nytt og å restaurere/vedlikeholde. I konteksten handler det trolig om å gjenoppbygge og utsmykke eksisterende gravsteder. «Smykker» gjengir κοσμεῖτε (dekorerer, pynter). Oversettelsen «gravminner» for μνημεῖα er valgt fremfor «graver» (som allerede brukes for τάφους) for å skille mellom de to greske ordene og unngå repetisjon. Kommaet til slutt markerer at setningen fortsetter inn i vers 30.

Gresk τάφος refererer primært til selve graven (gravstedet), mens μνημεῖον betegner et minnesmerke eller monument reist over en grav. Forskjellen er subtil, men Matteus bruker bevisst to ulike ord for variasjon og nyanseforskjell.

Dette er det sjette av de syv veropene i Matteus 23. Anklagen retter seg mot at de skriftlærde og fariseerne ærer de døde profetene med praktfulle gravmonumenter, samtidig som de selv følger i fotsporene til dem som drepte profetene. Ironien er teologisk skarp: ytre ære til profetene fungerer som et skalkeskjul for indre motstand mot profetisk tale, noe som kulminerer i avvisningen av Jesus selv.

Det var vanlig i sen-jødisk tid å bygge prangende monumenter over profetenes og patriarkenes antatte gravsteder. Flere slike monumenter er kjent fra perioden, blant annet gravmonumentet over Sakarja i Kedrondalen ved Jerusalem. Denne praksisen ble intensivert i det første århundre e.Kr.

Den greske teksten bruker en kontrafaktisk betingelsessetning (εἰ ἤμεθα ... οὐκ ἂν ἤμεθα), som naturlig gjengis med «hadde vi levd ... ville vi ikke vært» på norsk. Ordet κοινωνοί betyr bokstavelig 'deltakere/meddelaktige', og er her oversatt med 'medskyldige', som er et idiomatisk og presist valg på norsk. Alternativt kunne man oversatt med 'delaktige i' eller 'hatt del i'.

Ordet κοινωνός (koinōnos) betyr grunnleggende 'en som deler i noe', 'deltaker', 'partner'. I forbindelse med ἐν τῷ αἵματι ('i blodet') får det en tydelig negativ betydning: delaktighet i blodsutgytelse. Uttrykket «i profetenes blod» er en semittisk talemåte for ansvar for drapet på profetene.

Fariseerne hevder at de ville ha handlet annerledes enn sine forfedre, men Jesus avslører at de med denne uttalelsen faktisk bekrefter sitt slektskap med profetmorderne (v. 31). Denne ironien er sentral i Jesu ve-rop: de som distanserer seg fra forfedrenes synder, er i ferd med å gjenta dem ved å avvise Jesus og hans utsendinger.

Utsmykning av profetgraver var vanlig i sen-jødisk tid, blant annet kjent fra monumenter ved Kidron-dalen (som Sakarjas grav). Denne praksisen ble sett som en æring av profetene, men Jesus tolker den som et hyklersk forsøk på å distansere seg fra forfedrenes handlinger.

Noen håndskrifter har ἦμεν i stedet for ἤμεθα, og varianten κοινωνοὶ αὐτῶν (omvendt ordstilling) finnes i enkelte vitner. Forskjellene er minimale og påvirker ikke meningen.

Den greske konstruksjonen «μαρτυρεῖτε ἑαυτοῖς ὅτι» er oversatt «vitner dere mot dere selv at». Dativet ἑαυτοῖς kan tolkes både som 'mot dere selv' og 'for dere selv / om dere selv'. Norske bibler har tradisjonelt valgt 'mot dere selv', som passer godt med den anklagende konteksten i Jesu tale. Alternativt kunne man skrevet 'dere selv bevitner at', men den valgte formuleringen er tydelig og naturlig.

Verbet μαρτυρεῖτε ('vitner') brukes her i betydningen å avgi vitnesbyrd som inkriminerer en selv. Ved å si at de ikke ville vært medskyldige med fedrene, innrømmer de samtidig at de er etterkommere av dem som drepte profetene. Uttrykket υἱοί ἐστε τῶν φονευσάντων ('dere er sønner av dem som myrdet') bruker «sønner» (υἱοί) ikke bare i biologisk forstand, men i semittisk idiom som uttrykk for tilhørighet og likhet i karakter.

Jesu poeng er at fariseerne og de skriftlærde, ved å distansere seg fra fedrenes handlinger, paradoksalt nok bekrefter sin slektstilhørighet. Teologisk understreker dette at ytre avstandtaking fra synd ikke er det samme som genuin omvendelse. I Matteus' kontekst bygger dette opp mot den endelige dommen i vers 33–36, der Jesus erklærer at denne generasjonen vil bli holdt ansvarlig for alt rettferdig blod som er utøst.

Praksisen med å bygge og utsmykke gravmæler over profetene var utbredt i det andre tempelets periode. Flere slike graver er funnet i og rundt Jerusalem, blant annet det såkalte Sakarjas grav i Kedron-dalen. Disse monumentene var ment å ære profetene, men Jesus snur dette til en anklage.

Den greske imperativen «πληρώσατε» kan forstås som en ironisk befaling ("fyll da opp!") eller som en tillatelse/profetisk konstatering. Oversettelsen «Så fyll da opp» fanger godt denne ironiske tonen. Et alternativ kunne vært «Fyll dere også opp fedrenes mål» for å tydeliggjøre «καὶ ὑμεῖς» (også dere), men den nåværende gjengivelsen er naturlig og idiomatisk på norsk. «τῶν πατέρων ὑμῶν» (deres fedre) er forenklet til «fedrenes», noe som fungerer godt i konteksten siden det allerede er klart fra vers 31 hvem fedrene er.

Verbet «πληρώσατε» (aorist imperativ av πληρόω) betyr «å fylle opp, gjøre fullstendig». Uttrykket «τὸ μέτρον» (målet) er en metafor for en beholder som fylles opp – synden akkumuleres inntil den er full og dommen faller. Kombinasjonen «πληρώσατε τὸ μέτρον» er et idiom for å bringe noe til dets fulle omfang.

Verset uttrykker en dyp ironi: Jesus befaler tilsynelatende fariseerne å fullføre det onde verket deres forfedre begynte. Teologisk peker dette mot tanken om at synden har et mål som må fylles opp før Guds dom inntreffer (jf. 1 Tess 2,16; 1 Mos 15,16). Noen tolker det som en profetisk forutsigelse – at de uunngåelig vil fullføre det – snarere enn en faktisk oppfordring.

Forestillingen om at syndens mål fylles opp har paralleller i jødisk apokalyptisk tenkning og i GT (1 Mos 15,16 om amorittenes skyld). Tanken er at Guds tålmodighet varer inntil synden har nådd sin fulle utstrekning, og da kommer dommen.

«Dommen til Gehenna» gjengir τῆς κρίσεως τῆς γεέννης. Alternativet «Gehennas dom» er mer direkte, men «dommen til Gehenna» er valgt for lesbarhet. «Kan» gjengir den deliberative konjunktiven φύγητε, som uttrykker et retorisk spørsmål om mulighet: 'hvordan er det mulig for dere å unnslippe'. Ordet «Gehenna» beholdes fremfor «helvete» for å ligge nærmere originalteksten.

γεννήματα ἐχιδνῶν betyr bokstavelig «avkom av giftsslanger/huggormer». Det er et sterkt skjellsord som angriper tilhørernes karakter og herkomst. Uttrykket brukes også av Johannes døperen i Matt 3:7. ὄφεις (slanger) forsterker bildet ytterligere. Den deliberative konjunktiven φύγητε (aorist konjunktiv av φεύγω) brukes i retoriske spørsmål og uttrykker tvil om muligheten for handling.

Gehenna (γέεννα) refererer til Hinnom-dalen (hebraisk: Ge-Hinnom) sør for Jerusalem, der avgudsdyrkelse med barneoffer fant sted (2 Kong 23:10; Jer 7:31). I intertestamentær tid ble navnet et bilde på Guds endelige straffedom. Jesus bruker begrepet som betegnelse for evig fortapelse og Guds endelige dom over de ugudelige. Det er viktig å skille Gehenna fra Hades/Sheol, som har en annen betydning i bibelsk sammenheng.

Hinnom-dalen var et historisk sted utenfor Jerusalems murer, forbundet med barneofringer til Molok under kong Akas og Manasse. Etter kong Josias' reformer ble stedet vanhelliget. Jødisk tradisjon utviklet Gehenna til et eskatologisk begrep for guddommelig straff.

Teksten er godt bevitnet i manuskripttradisjonen. Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt. Enkelte manuskripter utelater ὄφεις, men det er inkludert i de fleste kritiske utgaver.

«Se, derfor» gjengir διὰ τοῦτο ἰδοὺ. «Ἰδού» (se!) er et oppmerksomhetsord som her understreker alvoret i det Jesus sier. «Derfor» knytter verset til den foregående anklagen. Futurumsformene (ἀποκτενεῖτε, σταυρώσετε, μαστιγώσετε, διώξετε) er gjengitt med «kommer dere til å» for å markere profetisk forutsigelse, ikke befaling. Grunnteksten gjentar ἐξ αὐτῶν to ganger, og dette er beholdt med «noen av dem» to ganger i oversettelsen.

Verbet ἀποστέλλω (jeg sender) står i presens, men har her futurisk betydning – Jesus taler om en fremtidig utsendelse. Begrepet γραμματεῖς (skriftlærde) brukes her positivt om kristne lærere Jesus vil sende, i motsetning til den vanlige negative bruken i Matteus om de jødiske skriftlærde.

At Jesus sier «jeg sender» (ἐγὼ ἀποστέλλω) med emfatisk pronomen plasserer ham i rollen som den som sender profeter – en rolle som i Det gamle testamente tilhører Gud selv (jf. 2 Krøn 36,15–16; Jer 7,25). Dette er et implisitt kristologisk utsagn om Jesu guddommelige autoritet. Lukas' parallell (Luk 11,49) tilskriver utsagnet «Guds visdom», noe som ytterligere styrker dette poenget.

Piskingen i synagogene (μαστιγώσετε ἐν ταῖς συναγωγαῖς) refererer til den jødiske straffepraksis med opptil 39 slag (jf. 2 Kor 11,24). Forfølgelse «fra by til by» gjenspeiler det mønsteret vi ser i Apostlenes gjerninger, der de kristne misjonærene ble jaget fra sted til sted.

Noen håndskrifter har ἐξ αὐτῶν med en innledende konjunksjon (καί), mens andre utelater den. Variantene påvirker ikke meningen vesentlig. NA28/UBS5 angir en tekstkritisk markør (⸀) ved ἐξ, som viser til varianter der noen vitner leser «og noen av dem» mens andre bare har «noen av dem».

Den greske konstruksjonen «ὅπως ἔλθῃ ἐφʼ ὑμᾶς» uttrykker en hensikt eller et resultat: «for at ... skal komme over dere». Oversettelsen bruker «slik skal ... komme over dere» for å beholde forbindelsen til foregående vers og gjøre resultatet tydelig på norsk. Et alternativ kunne være «for at alt rettferdig blod ... skal komme over dere», som ligger nærmere den greske formålskonstruksjonen.

Uttrykket «πᾶν αἷμα δίκαιον ἐκχυννόμενον ἐπὶ τῆς γῆς» bruker et presens partisipp (ἐκχυννόμενον) som her har en tidløs eller generell betydning: «alt rettferdig blod som er (blitt) utøst på jorden». Konstruksjonen «ἔλθῃ ἐφʼ ὑμᾶς» (konjunktiv aorist) med ὅπως danner en formålssetning.

Identiteten til «Sakarja, Barakjas sønn» er omdiskutert. Mange forskere knytter ham til presten Sakarja i 2 Krøn 24,20–22, som ble drept i tempelgården – men denne Sakarja kalles sønn av Jojada, ikke Barakjas. En mulig forklaring er at Jojada var bestefar eller at Barakja var et alternativt navn. Profeten Sakarja (Sak 1,1) var sønn av Berekja, men hans død er ikke beskrevet i GT. Noen mener Jesus nevner Abel (Første Mosebok) og Sakarja (Andre Krønikebok) for å dekke hele den hebraiske bibelens kanoniske spenn fra første til siste bok.

Abel nevnes som det første uskyldige blodofferet i Bibelen (1 Mos 4,8). Sakarja, som ble drept mellom tempelet og alteret, tilhører sannsynligvis beretningen i 2 Krøn 24,20–22, der kong Joas lot presten Sakarja steine i forgården. Plasseringen «mellom tempelet og alteret» tilsvarer området mellom selve helligdommen (ναός) og brennofferalteret i forgården.

Noen håndskrifter (bl.a. minuskel 13-familien) utelater «υἱοῦ Βαραχίου» (Barakjas sønn), muligens for å harmonisere med 2 Krøn 24,20 der Sakarja kalles sønn av Jojada. De fleste og beste manuskriptene inkluderer imidlertid dette uttrykket.

Den norske oversettelsen følger den greske ordstillingen nært. «ἀμὴν λέγω ὑμῖν» gjengis med det etablerte «Sannelig, jeg sier dere», som er en godt innarbeidet norsk oversettelse av Jesu høytidelige innledningsformel. «ταῦτα πάντα» (alt dette) og «ἐπὶ τὴν γενεὰν ταύτην» (over denne slekten) er oversatt direkte og naturlig. Alternativt kunne man skrive «dette generasjonen» i stedet for «slekten», men «slekt» er mer tradisjonelt i norske bibeloversettelser og dekker det greske «γενεά» godt.

Ordet «γενεά» (genea) kan bety «generasjon», «slekt» eller «tidsalder». Det refererer primært til en gruppe mennesker som lever på samme tid, men kan også ha en bredere betydning om et folkeslag eller en type mennesker. Formen «ἥξει» er futurum av «ἥκω» (å komme), som understreker at dommen er sikker og fremtidig.

Verset er sentralt i diskusjonen om eskatologisk tidshorisont. Noen tolker «denne slekten» som Jesu samtidige, og ser oppfyllelsen i Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. Andre tolker «genea» bredere som det jødiske folk eller den onde og utro generasjonen som vedvarer gjennom historien. Atter andre ser en dobbelt oppfyllelse – delvis i år 70, delvis i endetiden. Jesu høytidelige «amen»-formel understreker at dette er et ugjenkallelig profetisk ord.

Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. ved den romerske hæren under Titus ble av mange tidlige kristne sett som en direkte oppfyllelse av denne profetien. Det var innenfor levetiden til mange av Jesu tilhørere, altså «denne slekten».

Noen håndskrifter har ordstillingen «πάντα ταῦτα» i stedet for «ταῦτα πάντα», men forskjellen er rent stilistisk og påvirker ikke betydningen. Den kritiske teksten (NA28) leser «ταῦτα πάντα», som også er gjengitt i oversettelsen.

Oversettelsen gjengir ποσάκις ἠθέλησα ἐπισυναγαγεῖν som «hvor ofte ville jeg ikke samle». Det norske uttrykket «ville jeg ikke» med «hvor ofte» fungerer som en retorisk forsterkende konstruksjon (tilsvarende «hvor mange ganger ønsket jeg ikke å samle»). ὃν τρόπον er gjengitt med «slik», noe som formidler sammenligningsaspektet bedre enn bare «som». Siste del av verset, καὶ οὐκ ἠθελήσατε, er gjengitt som «Men dere ville ikke», som er en naturlig og god gjengivelse av den greske kontrasten.

ἐπισυναγαγεῖν (epsynagagein) betyr 'å samle sammen', med prefikset ἐπι- som forsterker samlingsaspektet. Samme verb brukes i v. 37b om hønen (ἐπισυνάγει). ποσάκις er et spørreadverb som betyr 'hvor mange ganger/hvor ofte' og uttrykker her en dyp klage. τὰ νοσσία betyr 'ungene' eller 'kyllingene' — det er en diminutivform. ὄρνις kan bety fugl generelt, men i denne konteksten er det en høne.

Jesu klage over Jerusalem er et av de mest talende uttrykkene for Guds omsorg og menneskers frie vilje i evangeliene. Bildet av hønen som samler kyllingene sine under vingene har dype røtter i GT-metaforikk om Guds beskyttende vinger (Sal 17,8; 36,8; 91,4; Rut 2,12). Spenningen mellom «jeg ville» (ἠθέλησα) og «dere ville ikke» (οὐκ ἠθελήσατε) har vært sentral i diskusjoner om guddommelig nåde og menneskelig vilje gjennom kirkehistorien.

Jerusalem var sentrum for jødisk tro og identitet, og den doble tiltaleformen «Jerusalem, Jerusalem» uttrykker dyp sorg, lik andre GT-klager (jf. 2 Sam 19,1: «Absalom, Absalom»). Byen hadde en lang historie med å avvise og drepe profeter, noe som er godt dokumentert i GT og jødisk tradisjon. Steiningen var en tradisjonell jødisk henrettelsesmetode for blasfemi og falsk profeti.

Noen manuskripter har ἐπισυνάγει (presens), mens andre har ἐπισυνάξει (futurum) for hønens handling. De fleste kritiske utgaver leser presens. Varianten ὄρνις ἐπισυνάγει er godt bevitnet, mens noen manuskripter har andre ordstillinger.

Denne teksten leses tradisjonelt i forbindelse med den stille uke og er viktig i kristen refleksjon over Jesu lidelse og Jerusalems skjebne. Verset brukes også i sammenhenger som handler om Guds tålmodige kall og menneskets ansvar for å ta imot.

Den norske oversettelsen "Se, huset deres skal bli liggende øde" gjengir gresk ἰδοὺ ἀφίεται ὑμῖν ὁ οἶκος ὑμῶν ἔρημος. Verbet ἀφίεται (presens passiv av ἀφίημι) kan bety «etterlates», «forlates» eller «overlates». Alternativt kunne man oversatt «huset deres blir overlatt til dere øde» eller «huset deres forlates». Oversettelsen «skal bli liggende øde» formidler meningen godt på moderne norsk, selv om den legger til et fremtidsperspektiv som ikke er eksplisitt i den greske presensformen.

Verbet ἀφίεται er presens passiv indikativ av ἀφίημι, som har et bredt betydningsfelt: «slippe, forlate, etterlate, overlate». Formen er presens, men kan ha futurisk betydning (profetisk presens). Adjektivet ἔρημος betyr «øde, forlatt, tom».

«Huset deres» (ὁ οἶκος ὑμῶν) refererer mest sannsynlig til tempelet i Jerusalem, men kan også forstås bredere som hele Jerusalem eller Israels folk. Utsagnet er en domsord som varsler Guds tilbaketrekning fra tempelet, lignende Esekiel 10–11 der Guds herlighet forlater tempelet. Jesu ord peker frem mot tempelets ødeleggelse i år 70 e.Kr. og knytter seg til den profetiske tradisjonen i Jeremia 12:7: «Jeg har forlatt mitt hus, forkastet min arv.»

Noen viktige manuskripter (bl.a. Codex Vaticanus, B) utelater ἔρημος («øde»), mens andre (bl.a. Codex Sinaiticus, א, og flertallet av manuskripter) inkluderer det. Den tekstkritiske diskusjonen er relevant fordi parallellstedet i Lukas 13:35 også har variasjon. De fleste moderne utgaver inkluderer ἔρημος, men setter det i klammer eller merker det som usikkert.

Tempelet i Jerusalem var sentrum for jødisk tilbedelse og Guds nærvær blant sitt folk. Jesu profetiske utsagn her må forstås i konteksten av hans gjentatte konfrontasjoner med de religiøse lederne i Jerusalem (Matt 21–23). Tempelets faktiske ødeleggelse fant sted under den romerske beleiringen i år 70 e.Kr.

Oversettelsen gjengir οὐ μή με ἴδητε ἀπʼ ἄρτι ἕως ἂν εἴπητε som «Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier». Den doble nektelsen οὐ μή i gresk er en sterk, emfatisk nektelse som her gjengis med det enkle «ikke». Uttrykket ἀπʼ ἄρτι ('fra nå av') er plassert fremst for tydelighets skyld. Alternativt kunne man oversatt «dere skal slett ikke se meg» for å få frem den emfatiske nektelsen, men den valgte formuleringen er naturlig og lettlest norsk.

Uttrykket οὐ μή med konjunktiv (ἴδητε) utgjør den sterkeste nektelsesformen i nytestamentlig gresk og understreker absolutt sikkerhet: 'dere skal absolutt ikke se meg'. ἀπʼ ἄρτι betyr bokstavelig 'fra nå', og ἕως ἂν εἴπητε angir en fremtidig betingelse: 'inntil dere eventuelt sier'.

Sitatet «Velsignet er han som kommer i Herrens navn» er hentet fra Salme 118:26 og ble brukt som messiansk hilsen under Jesu inntog i Jerusalem (Matt 21:9). Her peker Jesus fremover mot en fremtidig anerkjennelse. Det er teologisk omdiskutert om dette viser til Israels fremtidige omvendelse og aksept av Jesus som Messias (en tolkning som særlig finnes i dispensasjonalistisk teologi) eller om det er en henvisning til den endelige dommen og Kristi gjenkomst, der alle må erkjenne hans herredømme.

Salme 118 ble sunget under de store pilegrimsfestene i Jerusalem, særlig løvhyttefesten og påsken. Ropet «Hosanna» og «Velsignet er han som kommer i Herrens navn» var en fast del av den liturgiske praksisen i tempelet. Jesu ord ble uttalt i konteksten av hans klage over Jerusalem, kort før hans siste påske.

Noen håndskrifter utelater ἔρημος i vers 38, men i vers 39 er teksten relativt stabil. Ordet ἀπʼ ἄρτι finnes i Matteus' versjon men mangler i Lukas' parallell (Luk 13:35), noe som kan reflektere Matteus' redaksjonelle presisering av tidsperspektivet.

Salme 118:26 og det messianske ropet «Velsignet er han som kommer i Herrens navn» inngår i den jødiske Hallel-liturgien (Salme 113–118), som fremdeles synges under påsken. I kristen liturgi brukes ordene i Sanctus-bønnen ('Benedictus qui venit in nomine Domini') under nattverden.