MatteusKapittel 10
Vis apostleneJesu 12 utvalgte disipler
Jesus valgte ut tolv menn som sine nærmeste disipler. De skulle være med ham, og han ville sende dem ut for å forkynne.
Peters bror, opprinnelig disippel av Johannes døperen
Fra Betsaida, førte Natanael til Jesus
Trolig samme som Natanael
Kalles "den lille" eller "den yngre"
Også kalt Judas, sønn av Jakob
Tidligere medlem av selotene (motstandsbevegelsen)
Forræderen som utleverte Jesus
Parallelle tekster1 parallell i dette kapitlet
De tolv utvalgtMML
Listen over de tolv apostlene.
1Han kalte til seg sine tolv disipler og ga dem myndighet over urene ånder, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede all sykdom og all skrøpelighet.
2Navnene på de tolv apostlene er disse: Først Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes,
3Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus,
4Simon Seloten og Judas Iskariot, han som også forrådte ham.
13Han gikk opp på fjellet og kalte til seg dem han selv ville, og de kom til ham.
14Han innsatte tolv som skulle være hos ham, og som han kunne sende ut for å forkynne
15og ha myndighet til å drive ut demoner.
16Han innsatte de tolv: Simon, som han ga navnet Peter,
17Videre Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, Jakobs bror – dem ga han tilnavnet Boanerges, det betyr «Tordensønner» –
18og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus og Simon Kananeer
19og Judas Iskariot, han som forrådte ham.
12I de dagene gikk han opp i fjellet for å be, og han tilbrakte hele natten i bønn til Gud.
13Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine og valgte ut tolv av dem, som han også kalte apostler:
14Simon, som han også ga navnet Peter, og hans bror Andreas, Jakob og Johannes, Filip og Bartolomeus,
15Matteus og Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon som ble kalt seloten,
16Judas, sønn av Jakob, og Judas Iskariot, han som ble forræder.
*
Verbet προσκαλεσάμενος er oversatt med «kalte til seg» – et medium partisipp som understreker at Jesus selv tok initiativet. Ordet ἐξουσία (myndighet/fullmakt) er oversatt med «myndighet» for å understreke den autoritative karakteren av det Jesus ga dem. «Skrøpelighet» gjengir μαλακία, som betyr svakhet eller plage – et ord som skiller seg fra νόσος (sykdom) og dekker lettere lidelser.
μαλακία brukes bare i Matteus i NT (4:23, 9:35, 10:1) og betegner svakhet eller skrøpelighet i motsetning til νόσος som betegner alvorligere sykdommer. Sammensetningen πᾶσαν νόσον καὶ πᾶσαν μαλακίαν dekker hele spekteret av menneskelige plager.
Strukturen i verset viser en dobbel fullmakt: først myndighet over urene ånder (πνευμάτων ἀκαθάρτων) og deretter helbredelse av all sykdom. Denne sammenhengen mellom åndelig frigjøring og fysisk helbredelse er sentral i Jesu forståelse av frelse som helhetlig gjenopprettelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Verbet προσκαλεσάμενος er oversatt med «kalte til seg» – et medium partisipp som understreker at Jesus selv tok initiativet. Ordet ἐξουσία (myndighet/fullmakt) er oversatt med «myndighet» for å understreke den autoritative karakteren av det Jesus ga dem. «Skrøpelighet» gjengir μαλακία, som betyr svakhet eller plage – et ord som skiller seg fra νόσος (sykdom) og dekker lettere lidelser.
μαλακία brukes bare i Matteus i NT (4:23, 9:35, 10:1) og betegner svakhet eller skrøpelighet i motsetning til νόσος som betegner alvorligere sykdommer. Sammensetningen πᾶσαν νόσον καὶ πᾶσαν μαλακίαν dekker hele spekteret av menneskelige plager.
Strukturen i verset viser en dobbel fullmakt: først myndighet over urene ånder (πνευμάτων ἀκαθάρτων) og deretter helbredelse av all sykdom. Denne sammenhengen mellom åndelig frigjøring og fysisk helbredelse er sentral i Jesu forståelse av frelse som helhetlig gjenopprettelse.
*
Ordet πρῶτος (først) foran Simon kan bety «den fremste» og ikke bare «den første i listen». Dette er oversatt med «Først» som bevarer begge mulige tolkninger. «Apostel» (ἀπόστολος) betyr «utsending» – dette er første gang Matteus bruker dette ordet om de tolv, etter å ha kalt dem «disipler» (μαθηταί) i vers 1.
Skiftet fra μαθητάς (disipler) i vers 1 til ἀποστόλων (apostler) i vers 2 er teologisk signifikant. Som disipler er de lærende elever; som apostler er de utsendte representanter med fullmakt. Matteus bruker ellers sjelden ordet «apostel» – dette er eneste gang i hele evangeliet.
Alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger har apostellister, men rekkefølgen varierer noe. Peter står alltid først, og Judas Iskariot alltid sist. Listene ordnes gjerne i tre grupper på fire, der de samme navnene opptrer i hver gruppe men i varierende rekkefølge.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Ordet πρῶτος (først) foran Simon kan bety «den fremste» og ikke bare «den første i listen». Dette er oversatt med «Først» som bevarer begge mulige tolkninger. «Apostel» (ἀπόστολος) betyr «utsending» – dette er første gang Matteus bruker dette ordet om de tolv, etter å ha kalt dem «disipler» (μαθηταί) i vers 1.
Skiftet fra μαθητάς (disipler) i vers 1 til ἀποστόλων (apostler) i vers 2 er teologisk signifikant. Som disipler er de lærende elever; som apostler er de utsendte representanter med fullmakt. Matteus bruker ellers sjelden ordet «apostel» – dette er eneste gang i hele evangeliet.
Alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger har apostellister, men rekkefølgen varierer noe. Peter står alltid først, og Judas Iskariot alltid sist. Listene ordnes gjerne i tre grupper på fire, der de samme navnene opptrer i hver gruppe men i varierende rekkefølge.
*
«Tolleren Matteus» gjengir Μαθθαῖος ὁ τελώνης. Bare Matteus-evangeliet identifiserer denne apostelen som toller – Markus og Lukas nevner ikke dette i sine apostellister. Bartolomeus er et patronym (Bar-Tolomai, «sønn av Tolomai») og identifiseres i Johannes-evangeliet ofte med Natanael.
At Matteus identifiserer seg selv som «tolleren» mens de andre evangeliene ikke gjør det, har blitt tolket som et tegn på ydmykhet – forfatteren fremhever sin egen lave sosiale status.
Θωμᾶς kommer fra det arameiske tōmā som betyr «tvilling». Det greske ekvivalentet Δίδυμος brukes i Johannesevangeliet (Joh 11:16, 20:24, 21:2).
Noen manuskripter har Λεββαῖος (Lebbeus) i stedet for Θαδδαῖος (Taddeus), og enkelte manuskripter kombinerer de to: «Lebbeus med tilnavnet Taddeus». Moderne kritiske utgaver foretrekker Θαδδαῖος.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Tolleren Matteus» gjengir Μαθθαῖος ὁ τελώνης. Bare Matteus-evangeliet identifiserer denne apostelen som toller – Markus og Lukas nevner ikke dette i sine apostellister. Bartolomeus er et patronym (Bar-Tolomai, «sønn av Tolomai») og identifiseres i Johannes-evangeliet ofte med Natanael.
At Matteus identifiserer seg selv som «tolleren» mens de andre evangeliene ikke gjør det, har blitt tolket som et tegn på ydmykhet – forfatteren fremhever sin egen lave sosiale status.
Θωμᾶς kommer fra det arameiske tōmā som betyr «tvilling». Det greske ekvivalentet Δίδυμος brukes i Johannesevangeliet (Joh 11:16, 20:24, 21:2).
Noen manuskripter har Λεββαῖος (Lebbeus) i stedet for Θαδδαῖος (Taddeus), og enkelte manuskripter kombinerer de to: «Lebbeus med tilnavnet Taddeus». Moderne kritiske utgaver foretrekker Θαδδαῖος.
*
«Seloten» gjengir Καναναῖος, som er en gresk translitterasjon av det arameiske qan'anā (den nidkjære/ivrige). Dette er ikke en geografisk betegnelse knyttet til Kana eller Kanaan. Lukas bruker det greske ekvivalentet ζηλωτής (Luk 6:15). «Forrådte» gjengir παραδούς, som bokstavelig betyr «overga» – samme ord brukes om å overgi til myndigheter.
Selotene var en jødisk motstandsbevegelse som ivret for nasjonalt selvstyre og motstand mot romersk okkupasjon. At Jesus hadde både en selot (Simon) og en toller (Matteus) – en som samarbeidet med romerne – blant sine tolv nærmeste, er bemerkelsesverdig.
Ἰσκαριώτης er omdiskutert etymologisk. Den vanligste forklaringen er «mannen fra Keriot» (hebr. ish-Qeriyyot), en by i Judea, noe som ville gjøre Judas til den eneste ikke-galileiske apostelen. Andre forslag inkluderer en kobling til det latinske sicarius (dolkmann/leiemorder).
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Seloten» gjengir Καναναῖος, som er en gresk translitterasjon av det arameiske qan'anā (den nidkjære/ivrige). Dette er ikke en geografisk betegnelse knyttet til Kana eller Kanaan. Lukas bruker det greske ekvivalentet ζηλωτής (Luk 6:15). «Forrådte» gjengir παραδούς, som bokstavelig betyr «overga» – samme ord brukes om å overgi til myndigheter.
Selotene var en jødisk motstandsbevegelse som ivret for nasjonalt selvstyre og motstand mot romersk okkupasjon. At Jesus hadde både en selot (Simon) og en toller (Matteus) – en som samarbeidet med romerne – blant sine tolv nærmeste, er bemerkelsesverdig.
Ἰσκαριώτης er omdiskutert etymologisk. Den vanligste forklaringen er «mannen fra Keriot» (hebr. ish-Qeriyyot), en by i Judea, noe som ville gjøre Judas til den eneste ikke-galileiske apostelen. Andre forslag inkluderer en kobling til det latinske sicarius (dolkmann/leiemorder).
*
«Påbud» gjengir παραγγείλας (etter å ha gitt påbud/instrukser). Uttrykket εἰς ὁδὸν ἐθνῶν betyr bokstavelig «på hedningenes vei» – dette kan bety veier som fører til hedningenes områder, eller en livsstil/vei som tilhører hedningene. Oversettelsen «veien til hedningene» bevarer denne tvetydigheten.
Denne begrensningen til jødisk territorium er unik for Matteus og gjelder spesifikt denne utsendelsen. Etter oppstandelsen gir Jesus den universelle misjonsbefalingen (Matt 28:19) som opphever denne begrensningen. Samaritanene ble ansett som en blandingsbefolkning etter den assyriske deportasjonen i 722 f.Kr.
Begrensningen til jødisk territorium er unik for Matteus og gjelder spesifikt denne utsendelsen. Etter oppstandelsen gir Jesus den universelle misjonsbefalingen (Matt 28:19) som opphever denne begrensningen. Samaritanene ble ansett som en blandingsbefolkning etter den assyriske deportasjonen i 722 f.Kr.
Verbet ἀπέστειλεν (sendte ut) er samme rot som ἀπόστολος (apostel). Utsendelsen i vers 5 er dermed den handlingen som gjør disiplene til apostler i praksis.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Påbud» gjengir παραγγείλας (etter å ha gitt påbud/instrukser). Uttrykket εἰς ὁδὸν ἐθνῶν betyr bokstavelig «på hedningenes vei» – dette kan bety veier som fører til hedningenes områder, eller en livsstil/vei som tilhører hedningene. Oversettelsen «veien til hedningene» bevarer denne tvetydigheten.
Denne begrensningen til jødisk territorium er unik for Matteus og gjelder spesifikt denne utsendelsen. Etter oppstandelsen gir Jesus den universelle misjonsbefalingen (Matt 28:19) som opphever denne begrensningen. Samaritanene ble ansett som en blandingsbefolkning etter den assyriske deportasjonen i 722 f.Kr.
Begrensningen til jødisk territorium er unik for Matteus og gjelder spesifikt denne utsendelsen. Etter oppstandelsen gir Jesus den universelle misjonsbefalingen (Matt 28:19) som opphever denne begrensningen. Samaritanene ble ansett som en blandingsbefolkning etter den assyriske deportasjonen i 722 f.Kr.
Verbet ἀπέστειλεν (sendte ut) er samme rot som ἀπόστολος (apostel). Utsendelsen i vers 5 er dermed den handlingen som gjør disiplene til apostler i praksis.
*
Bildet med de fortapte sauene alluderer til Esek 34:4-6 der Gud anklager Israels hyrder for å ikke ha søkt opp de bortkomne, og lover selv å lete dem opp. Jesus presenterer seg implisitt som den sanne hyrden.
μᾶλλον (heller) i dette verset viser at begrensningen i vers 5 ikke er absolutt, men en prioritering. Jesus sier «heller» – noe som antyder at hedningemisjonen ikke er avskåret, bare utsatt. Dette peker fram mot den universelle misjonsbefalingen i Matt 28:19.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Bildet med de fortapte sauene alluderer til Esek 34:4-6 der Gud anklager Israels hyrder for å ikke ha søkt opp de bortkomne, og lover selv å lete dem opp. Jesus presenterer seg implisitt som den sanne hyrden.
μᾶλλον (heller) i dette verset viser at begrensningen i vers 5 ikke er absolutt, men en prioritering. Jesus sier «heller» – noe som antyder at hedningemisjonen ikke er avskåret, bare utsatt. Dette peker fram mot den universelle misjonsbefalingen i Matt 28:19.
*
Uttrykket βασιλεία τῶν οὐρανῶν bruker flertallsformen οὐρανῶν («himlene»), som reflekterer den jødiske forestillingen om flere himler (jf. 2 Kor 12:2, «den tredje himmel»). På norsk gjengis dette med entall «Himmelriket».
«Og mens dere går» gjengir πορευόμενοι δέ, der partisippet πορευόμενοι beskriver en pågående handling (presens partisipp) – altså underveis, på ferden. «Forkynn dette budskapet» gjengir κηρύσσετε λέγοντες ὅτι, der κηρύσσετε er imperativ «forkynn» og λέγοντες ὅτι innleder det direkte sitatet. Tillegget «dette budskapet» finnes ikke i grunnteksten, men er lagt til for å gjøre overgangen til sitatet naturlig på norsk. Et alternativ ville vært «forkynn og si», som er mer bokstavelig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Uttrykket βασιλεία τῶν οὐρανῶν bruker flertallsformen οὐρανῶν («himlene»), som reflekterer den jødiske forestillingen om flere himler (jf. 2 Kor 12:2, «den tredje himmel»). På norsk gjengis dette med entall «Himmelriket».
«Og mens dere går» gjengir πορευόμενοι δέ, der partisippet πορευόμενοι beskriver en pågående handling (presens partisipp) – altså underveis, på ferden. «Forkynn dette budskapet» gjengir κηρύσσετε λέγοντες ὅτι, der κηρύσσετε er imperativ «forkynn» og λέγοντες ὅτι innleder det direkte sitatet. Tillegget «dette budskapet» finnes ikke i grunnteksten, men er lagt til for å gjøre overgangen til sitatet naturlig på norsk. Et alternativ ville vært «forkynn og si», som er mer bokstavelig.
*
Rekkefølgen av underne varierer i håndskriftene. Noen viktige manuskripter (som Codex Vaticanus) utelater «vekk opp døde», mens andre plasserer det på ulike steder i listen. NA28 inkluderer det etter «helbred syke».
De fire imperativene i dette verset – helbrede, oppvekke, rense, utdrive – avspeiler Jesu egne gjerninger beskrevet i kapitlene 8–9. Disiplene gis ikke bare budskap, men myndighet til å gjøre de samme gjerningene som Jesus.
De fire imperativene – θεραπεύετε, ἐγείρετε, καθαρίζετε, ἐκβάλλετε – er alle i presens imperativ, noe som antyder vedvarende, gjentatt handling. Oversettelsen gjengir dem med norske imperativer. «Onde ånder» for δαιμόνια er en fortolkende gjengivelse; «demoner» ville vært mer bokstavelig, men «onde ånder» er innarbeidet i norsk bibelspråk. «Spedalske» for λεπρούς dekker et bredere spekter av hudsykdommer enn moderne lepra.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Rekkefølgen av underne varierer i håndskriftene. Noen viktige manuskripter (som Codex Vaticanus) utelater «vekk opp døde», mens andre plasserer det på ulike steder i listen. NA28 inkluderer det etter «helbred syke».
De fire imperativene i dette verset – helbrede, oppvekke, rense, utdrive – avspeiler Jesu egne gjerninger beskrevet i kapitlene 8–9. Disiplene gis ikke bare budskap, men myndighet til å gjøre de samme gjerningene som Jesus.
De fire imperativene – θεραπεύετε, ἐγείρετε, καθαρίζετε, ἐκβάλλετε – er alle i presens imperativ, noe som antyder vedvarende, gjentatt handling. Oversettelsen gjengir dem med norske imperativer. «Onde ånder» for δαιμόνια er en fortolkende gjengivelse; «demoner» ville vært mer bokstavelig, men «onde ånder» er innarbeidet i norsk bibelspråk. «Spedalske» for λεπρούς dekker et bredere spekter av hudsykdommer enn moderne lepra.
*
«Beltene» gjengir ζώνας – beltene ble brukt som pengepung i antikken. Oversettelsen «Ta ikke med dere» gjengir μὴ κτήσησθε, som bokstavelig betyr «skaff dere ikke / erverv ikke». I reisekonteksten formidler «ta ikke med» den praktiske meningen bedre. De tre metallene – gull, sølv, kobber – representerer en synkende skala av verdi og dekker alle former for penger.
Antikkens belter var brede stoffstykker som ble foldet og brukt til å oppbevare mynter. Gull-, sølv- og kobbermynter representerte ulike denominasjoner – denarer (sølv), assaria (kobber) osv. Påbudet innebærer total avhengighet av Guds forsørgelse.
De tre metallene gull (χρυσόν), sølv (ἄργυρον) og kobber (χαλκόν) dekker hele spekteret av antikkens myntsystem, fra den mest verdifulle til den minst verdifulle. Forbudet er altså totalt: ikke engang den minste mynt skal medbringes.
«Ta ikke med dere» er en kontekstuell gjengivelse av μὴ κτήσησθε, som bokstavelig betyr «skaff dere ikke» eller «erverv ikke». I reisekonteksten formidler «ta ikke med» den praktiske meningen bedre enn «skaff dere ikke». Konjunktiv aorist (κτήσησθε) understreker at handlingen ikke engang skal påbegynnes.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Beltene» gjengir ζώνας – beltene ble brukt som pengepung i antikken. Oversettelsen «Ta ikke med dere» gjengir μὴ κτήσησθε, som bokstavelig betyr «skaff dere ikke / erverv ikke». I reisekonteksten formidler «ta ikke med» den praktiske meningen bedre. De tre metallene – gull, sølv, kobber – representerer en synkende skala av verdi og dekker alle former for penger.
Antikkens belter var brede stoffstykker som ble foldet og brukt til å oppbevare mynter. Gull-, sølv- og kobbermynter representerte ulike denominasjoner – denarer (sølv), assaria (kobber) osv. Påbudet innebærer total avhengighet av Guds forsørgelse.
De tre metallene gull (χρυσόν), sølv (ἄργυρον) og kobber (χαλκόν) dekker hele spekteret av antikkens myntsystem, fra den mest verdifulle til den minst verdifulle. Forbudet er altså totalt: ikke engang den minste mynt skal medbringes.
«Ta ikke med dere» er en kontekstuell gjengivelse av μὴ κτήσησθε, som bokstavelig betyr «skaff dere ikke» eller «erverv ikke». I reisekonteksten formidler «ta ikke med» den praktiske meningen bedre enn «skaff dere ikke». Konjunktiv aorist (κτήσησθε) understreker at handlingen ikke engang skal påbegynnes.
*
«Veske» gjengir πήρα, en reiseveske eller ransel. «Kjortler» gjengir χιτῶνας – underplagg som ble båret nærmest kroppen. Ordspråket «arbeideren er verdig sin mat» (ἄξιος ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ) antyder at disiplene skal stole på gjestfrihet. Matteus har «mat» (τροφῆς) der Lukas 10:7 har «sin lønn» (τοῦ μισθοῦ).
Matteus sier «ikke stav» mens Markus 6:8 tillater stav. Denne tilsynelatende motsetningen har blitt forklart med at Matteus forbyr å anskaffe en ny stav, mens Markus tillater å ta med den man allerede har. Andre ser det som ulike tradisjoner av den samme instruksen.
Uttrykket «arbeideren er verdig sin mat» (ἄξιος ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ) har karakter av et ordspråk. Paulus siterer en lignende formulering i 1 Tim 5:18 og kaller det «Skriften», noe som kan tyde på at Jesu ord tidlig fikk skriftstatus. Lukas' parallell (10:7) har «lønn» (μισθός) i stedet for «mat» (τροφή) – Matteus' versjon understreker det basale livsoppholdet.
«Veske» gjengir πήρα, en reiseveske eller ransel brukt av vandrende filosofer og tiggere. «Kjortler» gjengir χιτῶνας, underklær/tuniker som ble båret nærmest kroppen. «Arbeideren er verdig sin mat» gjengir ἄξιος γὰρ ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ – et ordspråkslignende utsagn som begrunner (γάρ) de foregående forbudene.
Markus 6:8–9 gir en tilsynelatende annerledes instruks: sandaler er tillatt og stav likeså. Denne forskjellen har vært diskutert siden oldkirken. Noen løser det ved å si at Matteus forbyr å anskaffe nytt utstyr, mens Markus tillater det man allerede eier.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Veske» gjengir πήρα, en reiseveske eller ransel. «Kjortler» gjengir χιτῶνας – underplagg som ble båret nærmest kroppen. Ordspråket «arbeideren er verdig sin mat» (ἄξιος ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ) antyder at disiplene skal stole på gjestfrihet. Matteus har «mat» (τροφῆς) der Lukas 10:7 har «sin lønn» (τοῦ μισθοῦ).
Matteus sier «ikke stav» mens Markus 6:8 tillater stav. Denne tilsynelatende motsetningen har blitt forklart med at Matteus forbyr å anskaffe en ny stav, mens Markus tillater å ta med den man allerede har. Andre ser det som ulike tradisjoner av den samme instruksen.
Uttrykket «arbeideren er verdig sin mat» (ἄξιος ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ) har karakter av et ordspråk. Paulus siterer en lignende formulering i 1 Tim 5:18 og kaller det «Skriften», noe som kan tyde på at Jesu ord tidlig fikk skriftstatus. Lukas' parallell (10:7) har «lønn» (μισθός) i stedet for «mat» (τροφή) – Matteus' versjon understreker det basale livsoppholdet.
«Veske» gjengir πήρα, en reiseveske eller ransel brukt av vandrende filosofer og tiggere. «Kjortler» gjengir χιτῶνας, underklær/tuniker som ble båret nærmest kroppen. «Arbeideren er verdig sin mat» gjengir ἄξιος γὰρ ὁ ἐργάτης τῆς τροφῆς αὐτοῦ – et ordspråkslignende utsagn som begrunner (γάρ) de foregående forbudene.
Markus 6:8–9 gir en tilsynelatende annerledes instruks: sandaler er tillatt og stav likeså. Denne forskjellen har vært diskutert siden oldkirken. Noen løser det ved å si at Matteus forbyr å anskaffe nytt utstyr, mens Markus tillater det man allerede eier.
*
«Undersøk» gjengir ἐξετάσατε – et sterkt verb som betyr å granske, forske nøye. «Verdig» (ἄξιος) refererer til en person som er verdig å ta imot Guds sendebud – sannsynligvis en gudfryktig person med gjestfrihet. «Bli hos ham til dere drar videre» gjengir κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε, som bokstavelig betyr «og bli der inntil dere går ut (av byen)».
Instruksen om å bli i ett hus og ikke flytte rundt siktet trolig mot å unngå å søke bedre bevertning – det ville vært uverdig for Guds sendebud å «shoppe» mellom vertskap.
κώμη (landsby) var en mindre bosetning uten bymurer og gjerne uten egen markedsplass, i motsetning til πόλις (by). Instruksen dekker altså alle typer steder disiplene kunne komme til.
«Undersøk» gjengir ἐξετάσατε, et sterkt verb som betyr å granske nøye eller forske grundig. «Verdig» (ἄξιος) betyr her en person som er verdig til å ta imot Guds sendebud. «Bli hos ham til dere drar videre» er en fri, men meningsfull gjengivelse av κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε (bokstavelig: «og bli der inntil dere går ut derfra»). Pronomenets referanse er litt fritt gjengitt – originalen har «der» (κἀκεῖ), ikke «hos ham».
Oversettelsen «undersøk hvem der som er verdig» gjengir ἐξετάσατε τίς ἐν αὐτῇ ἄξιός ἐστιν. Verbet ἐξετάσατε er en aorist imperativ som betyr «gransk nøye, undersøk grundig». «Verdig» (ἄξιος) refererer til en person som fortjener å ta imot Guds sendebud. «Bli hos ham til dere drar videre» er en fri, men god gjengivelse av κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε – bokstavelig «og bli der inntil dere går ut». Pronomen-referansen er noe fri: originalen sier «der» (κἀκεῖ), mens oversettelsen spesifiserer «hos ham».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Undersøk» gjengir ἐξετάσατε – et sterkt verb som betyr å granske, forske nøye. «Verdig» (ἄξιος) refererer til en person som er verdig å ta imot Guds sendebud – sannsynligvis en gudfryktig person med gjestfrihet. «Bli hos ham til dere drar videre» gjengir κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε, som bokstavelig betyr «og bli der inntil dere går ut (av byen)».
Instruksen om å bli i ett hus og ikke flytte rundt siktet trolig mot å unngå å søke bedre bevertning – det ville vært uverdig for Guds sendebud å «shoppe» mellom vertskap.
κώμη (landsby) var en mindre bosetning uten bymurer og gjerne uten egen markedsplass, i motsetning til πόλις (by). Instruksen dekker altså alle typer steder disiplene kunne komme til.
«Undersøk» gjengir ἐξετάσατε, et sterkt verb som betyr å granske nøye eller forske grundig. «Verdig» (ἄξιος) betyr her en person som er verdig til å ta imot Guds sendebud. «Bli hos ham til dere drar videre» er en fri, men meningsfull gjengivelse av κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε (bokstavelig: «og bli der inntil dere går ut derfra»). Pronomenets referanse er litt fritt gjengitt – originalen har «der» (κἀκεῖ), ikke «hos ham».
Oversettelsen «undersøk hvem der som er verdig» gjengir ἐξετάσατε τίς ἐν αὐτῇ ἄξιός ἐστιν. Verbet ἐξετάσατε er en aorist imperativ som betyr «gransk nøye, undersøk grundig». «Verdig» (ἄξιος) refererer til en person som fortjener å ta imot Guds sendebud. «Bli hos ham til dere drar videre» er en fri, men god gjengivelse av κἀκεῖ μείνατε ἕως ἂν ἐξέλθητε – bokstavelig «og bli der inntil dere går ut». Pronomen-referansen er noe fri: originalen sier «der» (κἀκεῖ), mens oversettelsen spesifiserer «hos ham».
*
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν – hilsenen var den tradisjonelle jødiske fredshilsenen «Shalom» (fred). At det er huset som hilses (αὐτήν, hunkjønn, refererer til οἰκία), ikke personene, forbinder denne hilsenen med fredserklæringen i neste vers.
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν, der αὐτήν (hunkjønn) refererer til οἰκίαν (huset). Hilsenen var den tradisjonelle jødiske fredshilsenen «Shalom aleichem» (fred være med dere). Oversettelsen er bevisst kort og direkte for å speile originalens knapphet – neste vers utdyper hva hilsenen innebærer.
Den jødiske skikken med å hilse et hus innebar å tilsi det fred (שָׁלוֹם). Dette var ikke bare en høflighetsfrase, men ble forstått som en virkekraftig velsignelse – freden kom over huset som en reell gave, slik vers 13 utdyper.
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν, der αὐτήν refererer tilbake til οἰκίαν (huset). Hilsenen er den tradisjonelle jødiske fredshilsenen (shalom). Oversettelsen er kortfattet og speiler originalens knapphet, mens neste vers utdyper hva hilsenen innebærer.
Ingen manuskripter for dette verset
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν – hilsenen var den tradisjonelle jødiske fredshilsenen «Shalom» (fred). At det er huset som hilses (αὐτήν, hunkjønn, refererer til οἰκία), ikke personene, forbinder denne hilsenen med fredserklæringen i neste vers.
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν, der αὐτήν (hunkjønn) refererer til οἰκίαν (huset). Hilsenen var den tradisjonelle jødiske fredshilsenen «Shalom aleichem» (fred være med dere). Oversettelsen er bevisst kort og direkte for å speile originalens knapphet – neste vers utdyper hva hilsenen innebærer.
Den jødiske skikken med å hilse et hus innebar å tilsi det fred (שָׁלוֹם). Dette var ikke bare en høflighetsfrase, men ble forstått som en virkekraftig velsignelse – freden kom over huset som en reell gave, slik vers 13 utdyper.
«Hils det» gjengir ἀσπάσασθε αὐτήν, der αὐτήν refererer tilbake til οἰκίαν (huset). Hilsenen er den tradisjonelle jødiske fredshilsenen (shalom). Oversettelsen er kortfattet og speiler originalens knapphet, mens neste vers utdyper hva hilsenen innebærer.
*
«Freden» (εἰρήνη) gjengir det hebraiske begrepet «shalom» som inkluderer velferd, helhet og Guds velsignelse. Oversettelsen «skal freden deres komme over det» og «skal freden vende tilbake til dere» gjengir tanken om fred som noe nesten fysisk som kan hvile på et sted eller trekkes tilbake. Verbet ἐπιστραφήτω (vende tilbake) er en imperativ passiv.
Forestillingen om at et ord eller en velsignelse kan ha selvstendig kraft – gå ut, hvile over noen, eller vende tilbake – er dypt forankret i semittisk tenkning. Profetenes ord ble forstått som virkekraftige handlinger, ikke bare uttalelser.
Oversettelsen «skal freden deres komme over det» gjengir ἐλθάτω ἡ εἰρήνη ὑμῶν ἐπʼ αὐτήν, der ἐλθάτω er imperativ aorist av ἔρχομαι (komme). «Skal freden vende tilbake til dere» gjengir ἐπιστραφήτω som imperativ passiv – freden er noe som aktivt sendes og kan kalles tilbake. Betingelsesleddet «om huset er verdig» gjengir ἐὰν μὲν ᾖ ἡ οἰκία ἀξία, der ἀξία (verdig) er det sentrale vurderingskriteriet.
«Freden deres» (ἡ εἰρήνη ὑμῶν) gjengir det hebraiske shalom-begrepet som rommer helhet, velferd og Guds velsignelse. Formen ἐλθάτω (3. person imperativ aorist) og ἐπιστραφήτω (3. person imperativ passiv) uttrykker at freden er noe konkret som kan sendes og kalles tilbake. Betingelsessetningene med ἐὰν + konjunktiv markerer reelle muligheter.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Freden» (εἰρήνη) gjengir det hebraiske begrepet «shalom» som inkluderer velferd, helhet og Guds velsignelse. Oversettelsen «skal freden deres komme over det» og «skal freden vende tilbake til dere» gjengir tanken om fred som noe nesten fysisk som kan hvile på et sted eller trekkes tilbake. Verbet ἐπιστραφήτω (vende tilbake) er en imperativ passiv.
Forestillingen om at et ord eller en velsignelse kan ha selvstendig kraft – gå ut, hvile over noen, eller vende tilbake – er dypt forankret i semittisk tenkning. Profetenes ord ble forstått som virkekraftige handlinger, ikke bare uttalelser.
Oversettelsen «skal freden deres komme over det» gjengir ἐλθάτω ἡ εἰρήνη ὑμῶν ἐπʼ αὐτήν, der ἐλθάτω er imperativ aorist av ἔρχομαι (komme). «Skal freden vende tilbake til dere» gjengir ἐπιστραφήτω som imperativ passiv – freden er noe som aktivt sendes og kan kalles tilbake. Betingelsesleddet «om huset er verdig» gjengir ἐὰν μὲν ᾖ ἡ οἰκία ἀξία, der ἀξία (verdig) er det sentrale vurderingskriteriet.
«Freden deres» (ἡ εἰρήνη ὑμῶν) gjengir det hebraiske shalom-begrepet som rommer helhet, velferd og Guds velsignelse. Formen ἐλθάτω (3. person imperativ aorist) og ἐπιστραφήτω (3. person imperativ passiv) uttrykker at freden er noe konkret som kan sendes og kalles tilbake. Betingelsessetningene med ἐὰν + konjunktiv markerer reelle muligheter.
*
«Rist støvet av føttene» gjengir ἐκτινάξατε τὸν κονιορτὸν τῶν ποδῶν ὑμῶν. Oversettelsen «det dere sier» gjengir τοὺς λόγους ὑμῶν (ordene deres) på en naturlig måte. «Gå ut av det huset eller den byen» gjengir originalens to alternativer – avvisningen kan skje i individuell eller kollektiv skala.
Å riste støvet av føttene var en symbolsk handling som jøder utførte når de forlot hedensk territorium, for å ikke bringe urent støv inn i det hellige landet. Når disiplene gjør dette mot jødiske byer, betyr det at disse byene behandles som hedenske – en svært kraftig symbolsk fordømmelse.
Noen håndskrifter utelater ἔξω (ut) foran «det huset», mens andre inkluderer det. Tekstkritisk er lesningen uten ἔξω noe bedre bevitnet i de eldste manuskriptene.
Oversettelsen «om noen ikke tar imot dere» gjengir ὃς ἂν μὴ δέξηται ὑμᾶς, der relativpronomenet ὅς med ἄν og konjunktiv uttrykker en generell betingelse. «Rist støvet av føttene» gjengir imperativformen ἐκτινάξατε (rist av) τὸν κονιορτόν (støvet). «Det dere sier» er en naturlig gjengivelse av τοὺς λόγους ὑμῶν (ordene deres), der det formelle «ordene» er erstattet med en mer muntlig form.
«Om noen ikke tar imot dere» gjengir ὃς ἂν μὴ δέξηται ὑμᾶς, der relativpronomenet med ἄν og konjunktiv uttrykker en generell betingelse. «Rist støvet av føttene» gjengir ἐκτινάξατε τὸν κονιορτόν. «Det dere sier» er en naturlig gjengivelse av τοὺς λόγους ὑμῶν (bokstavelig: ordene deres).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Rist støvet av føttene» gjengir ἐκτινάξατε τὸν κονιορτὸν τῶν ποδῶν ὑμῶν. Oversettelsen «det dere sier» gjengir τοὺς λόγους ὑμῶν (ordene deres) på en naturlig måte. «Gå ut av det huset eller den byen» gjengir originalens to alternativer – avvisningen kan skje i individuell eller kollektiv skala.
Å riste støvet av føttene var en symbolsk handling som jøder utførte når de forlot hedensk territorium, for å ikke bringe urent støv inn i det hellige landet. Når disiplene gjør dette mot jødiske byer, betyr det at disse byene behandles som hedenske – en svært kraftig symbolsk fordømmelse.
Noen håndskrifter utelater ἔξω (ut) foran «det huset», mens andre inkluderer det. Tekstkritisk er lesningen uten ἔξω noe bedre bevitnet i de eldste manuskriptene.
Oversettelsen «om noen ikke tar imot dere» gjengir ὃς ἂν μὴ δέξηται ὑμᾶς, der relativpronomenet ὅς med ἄν og konjunktiv uttrykker en generell betingelse. «Rist støvet av føttene» gjengir imperativformen ἐκτινάξατε (rist av) τὸν κονιορτόν (støvet). «Det dere sier» er en naturlig gjengivelse av τοὺς λόγους ὑμῶν (ordene deres), der det formelle «ordene» er erstattet med en mer muntlig form.
«Om noen ikke tar imot dere» gjengir ὃς ἂν μὴ δέξηται ὑμᾶς, der relativpronomenet med ἄν og konjunktiv uttrykker en generell betingelse. «Rist støvet av føttene» gjengir ἐκτινάξατε τὸν κονιορτόν. «Det dere sier» er en naturlig gjengivelse av τοὺς λόγους ὑμῶν (bokstavelig: ordene deres).
*
«Sannelig» gjengir ἀμήν – et hebraisk ord Jesus bruker for å innlede høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir ἀνεκτότερον (mer utholdelig/tålelig). Formuleringen «Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» er en komparativ konstruksjon som innebærer at begge byer vil dømmes, men den avvisende byen hardere.
Sodoma og Gomorra (1 Mos 19) var selve symbolet på Guds dom i jødisk tradisjon. At det skal gå dem bedre enn byer som avviser evangeliet, understreker alvoret i å avvise Guds sendebud. Dommens dag (ἡμέρᾳ κρίσεως) refererer til den endelige dommen.
Formen Σοδόμων og Γομόρρων er genitiv flertall, en uvanlig gresk bøyning av disse hebraiske stedsnavnene. I GT heter det Sodom (סְדֹם) og Gomorra (עֲמֹרָה). De greske flertallsformene kan gjenspeile at byene ble tenkt på som distrikter eller regioner.
«Sannelig» gjengir ἀμήν, som Jesus bruker for å innlede høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir komparativformen ἀνεκτότερον (mer utholdelig). Konstruksjonen «Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» er en norsk gjengivelse av det greske ἀνεκτότερον ἔσται γῇ Σοδόμων καὶ Γομόρρων, der dativformen γῇ (for landet) uttrykkes gjennom den norske frasen «det skal gå ... tåleligere».
«Sannelig» gjengir ἀμήν, Jesu karakteristiske innledning til høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir komparativformen ἀνεκτότερον. Dativformen γῇ Σοδόμων καὶ Γομόρρων (for Sodoma og Gomorras land) gjengis med «det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» – en idiomatisk norsk konstruksjon.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Sannelig» gjengir ἀμήν – et hebraisk ord Jesus bruker for å innlede høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir ἀνεκτότερον (mer utholdelig/tålelig). Formuleringen «Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» er en komparativ konstruksjon som innebærer at begge byer vil dømmes, men den avvisende byen hardere.
Sodoma og Gomorra (1 Mos 19) var selve symbolet på Guds dom i jødisk tradisjon. At det skal gå dem bedre enn byer som avviser evangeliet, understreker alvoret i å avvise Guds sendebud. Dommens dag (ἡμέρᾳ κρίσεως) refererer til den endelige dommen.
Formen Σοδόμων og Γομόρρων er genitiv flertall, en uvanlig gresk bøyning av disse hebraiske stedsnavnene. I GT heter det Sodom (סְדֹם) og Gomorra (עֲמֹרָה). De greske flertallsformene kan gjenspeile at byene ble tenkt på som distrikter eller regioner.
«Sannelig» gjengir ἀμήν, som Jesus bruker for å innlede høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir komparativformen ἀνεκτότερον (mer utholdelig). Konstruksjonen «Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» er en norsk gjengivelse av det greske ἀνεκτότερον ἔσται γῇ Σοδόμων καὶ Γομόρρων, der dativformen γῇ (for landet) uttrykkes gjennom den norske frasen «det skal gå ... tåleligere».
«Sannelig» gjengir ἀμήν, Jesu karakteristiske innledning til høytidelige utsagn. «Tåleligere» gjengir komparativformen ἀνεκτότερον. Dativformen γῇ Σοδόμων καὶ Γομόρρων (for Sodoma og Gomorras land) gjengis med «det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere» – en idiomatisk norsk konstruksjon.
*
«Uten svik» gjengir ἀκέραιοι, som bokstavelig betyr «ublandet» – som ren vin eller rent metall uten tilsetning. Oversettelsen fanger betydningen av oppriktighet og ærlighet. «Kloke» gjengir φρόνιμοι som innebærer praktisk visdom og klokskap, ikke bare intellektuell kunnskap. Slangens klokskap og duens uskyld skal kombineres.
I jødisk tradisjon var slangen et symbol på klokskap (jf. 1 Mos 3:1 «listigst»), og duen et symbol på renhet og uskyld. Kombinasjonen av disse egenskapene beskriver den ideelle holdningen for kristne i en fiendtlig verden: skarpsindige men ærlige.
Ἰδού (Se!) er en opmerksomhetsmarkør som signaliserer et viktig utsagn. Bildet av sauer blant ulver var kjent i jødisk tradisjon (jf. Siraks bok 13:17). Sammensetningen av fire dyrebilder – sau, ulv, slange, due – gir en rik metaforisk instruksjon i én setning.
Matt 10:16 leses ofte i forbindelse med misjonsoppdraget og har vært brukt i ordinasjons- og utsendelsesliturgier gjennom kirkehistorien som påminnelse om kallet til å kombinere visdom og oppriktighet i tjenesten.
Oversettelsen «uten svik» for ἀκέραιοι ble valgt fremfor «uskyldsrene» etter revisjon, fordi ἀκέραιοι bokstavelig betyr «ublandet» (som ren vin uten tilsetning) og peker mot oppriktighet og fravær av baktanker, ikke moralsk uskyld generelt. «Kloke» gjengir φρόνιμοι som betegner praktisk klokskap. «Se» gjengir Ἰδού, en oppmerksomhetsmarkør som signaliserer noe viktig.
Verbet ἀποστέλλω (jeg sender) er presens indikativ og uttrykker noe som skjer nå – Jesus sender dem ut i dette øyeblikket, ikke i fremtiden. Bildet «sauer blant ulver» er en kraftig kontrast: sauene er forsvarsløse, ulvene er rovdyr. Imperativet γίνεσθε (bli/vær) oppfordrer disiplene til aktivt å innta en bestemt holdning – de skal ikke bare «være» kloke, men bevisst «bli» det.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Uten svik» gjengir ἀκέραιοι, som bokstavelig betyr «ublandet» – som ren vin eller rent metall uten tilsetning. Oversettelsen fanger betydningen av oppriktighet og ærlighet. «Kloke» gjengir φρόνιμοι som innebærer praktisk visdom og klokskap, ikke bare intellektuell kunnskap. Slangens klokskap og duens uskyld skal kombineres.
I jødisk tradisjon var slangen et symbol på klokskap (jf. 1 Mos 3:1 «listigst»), og duen et symbol på renhet og uskyld. Kombinasjonen av disse egenskapene beskriver den ideelle holdningen for kristne i en fiendtlig verden: skarpsindige men ærlige.
Ἰδού (Se!) er en opmerksomhetsmarkør som signaliserer et viktig utsagn. Bildet av sauer blant ulver var kjent i jødisk tradisjon (jf. Siraks bok 13:17). Sammensetningen av fire dyrebilder – sau, ulv, slange, due – gir en rik metaforisk instruksjon i én setning.
Matt 10:16 leses ofte i forbindelse med misjonsoppdraget og har vært brukt i ordinasjons- og utsendelsesliturgier gjennom kirkehistorien som påminnelse om kallet til å kombinere visdom og oppriktighet i tjenesten.
Oversettelsen «uten svik» for ἀκέραιοι ble valgt fremfor «uskyldsrene» etter revisjon, fordi ἀκέραιοι bokstavelig betyr «ublandet» (som ren vin uten tilsetning) og peker mot oppriktighet og fravær av baktanker, ikke moralsk uskyld generelt. «Kloke» gjengir φρόνιμοι som betegner praktisk klokskap. «Se» gjengir Ἰδού, en oppmerksomhetsmarkør som signaliserer noe viktig.
Verbet ἀποστέλλω (jeg sender) er presens indikativ og uttrykker noe som skjer nå – Jesus sender dem ut i dette øyeblikket, ikke i fremtiden. Bildet «sauer blant ulver» er en kraftig kontrast: sauene er forsvarsløse, ulvene er rovdyr. Imperativet γίνεσθε (bli/vær) oppfordrer disiplene til aktivt å innta en bestemt holdning – de skal ikke bare «være» kloke, men bevisst «bli» det.
*
«Rådsforsamlinger» gjengir συνέδρια – lokale jødiske domstoler som fantes i byer med tilstrekkelig jødisk befolkning. «Piske» gjengir μαστιγώσουσιν, som refererer til den jødiske straffen med inntil 39 piskeslag (jf. 2 Kor 11:24). «Vokt dere for menneskene» gjengir προσέχετε ἀπὸ τῶν ἀνθρώπων med generell referanse til mennesker som potensielle forfølgere.
Synagogepisking var en formell straff utført av synagogens tjenere etter dom i det lokale rådet. Synedria var lokale domstoler med 23 medlemmer i større byer. Den høyeste domstolen, Sanhedrin i Jerusalem, hadde 71 medlemmer.
«Vokt dere for menneskene» gjengir προσέχετε δὲ ἀπὸ τῶν ἀνθρώπων. Preposisjonen ἀπό med προσέχω uttrykker advarsel mot noe/noen. «Rådsforsamlinger» ble valgt fremfor «domstoler» for å bevare den jødiske konteksten til συνέδρια. «Piske» gjengir μαστιγώσουσιν som er en spesifikk straffemetode.
Verbet προσέχετε (vokt dere) er presens imperativ og indikerer en vedvarende årvåkenhet – ikke en engangshendelse. Partikkelen δέ markerer overgang fra den generelle advarselen (v. 16) til de konkrete truslene. Det er et retorisk skifte: fra billedspråk (sauer, ulver, slanger, duer) til direkte profetisk tale om forfølgelse.
Jesu ord retter seg først mot den jødiske konteksten der disiplene befant seg. Synagogene fungerte ikke bare som gudstjenestesteder, men også som lokale rettslokaler der religiøse overtredelser kunne straffes. At Jesus nevner «sine synagoger» (αὐτῶν) med eiendomspronomenet kan gjenspeile en begynnende distanse mellom Jesu bevegelse og den etablerte synagogen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Rådsforsamlinger» gjengir συνέδρια – lokale jødiske domstoler som fantes i byer med tilstrekkelig jødisk befolkning. «Piske» gjengir μαστιγώσουσιν, som refererer til den jødiske straffen med inntil 39 piskeslag (jf. 2 Kor 11:24). «Vokt dere for menneskene» gjengir προσέχετε ἀπὸ τῶν ἀνθρώπων med generell referanse til mennesker som potensielle forfølgere.
Synagogepisking var en formell straff utført av synagogens tjenere etter dom i det lokale rådet. Synedria var lokale domstoler med 23 medlemmer i større byer. Den høyeste domstolen, Sanhedrin i Jerusalem, hadde 71 medlemmer.
«Vokt dere for menneskene» gjengir προσέχετε δὲ ἀπὸ τῶν ἀνθρώπων. Preposisjonen ἀπό med προσέχω uttrykker advarsel mot noe/noen. «Rådsforsamlinger» ble valgt fremfor «domstoler» for å bevare den jødiske konteksten til συνέδρια. «Piske» gjengir μαστιγώσουσιν som er en spesifikk straffemetode.
Verbet προσέχετε (vokt dere) er presens imperativ og indikerer en vedvarende årvåkenhet – ikke en engangshendelse. Partikkelen δέ markerer overgang fra den generelle advarselen (v. 16) til de konkrete truslene. Det er et retorisk skifte: fra billedspråk (sauer, ulver, slanger, duer) til direkte profetisk tale om forfølgelse.
Jesu ord retter seg først mot den jødiske konteksten der disiplene befant seg. Synagogene fungerte ikke bare som gudstjenestesteder, men også som lokale rettslokaler der religiøse overtredelser kunne straffes. At Jesus nevner «sine synagoger» (αὐτῶν) med eiendomspronomenet kan gjenspeile en begynnende distanse mellom Jesu bevegelse og den etablerte synagogen.
*
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας (guvernører/stattholderere), og «konger» gjengir βασιλεῖς. «Til et vitnesbyrd» (εἰς μαρτύριον) kan bety både «som vitnesbyrd for dem» (misjon) og «som vitnesbyrd mot dem» (dom). Oversettelsen «for dem og for folkeslagene» lar begge tolkninger stå åpne. Tillegget «også» gjengir den greske konstruksjonen καὶ ... δὲ.
Denne profetien gikk i oppfyllelse i urkirken: Paulus sto for Felix, Festus og Agrippa (Apg 24-26), og tradisjonen forteller om apostler som sto for keisere og konger. εἰς μαρτύριον er etymologisk opphav til ordet «martyr» – vitnesbyrdet kunne koste livet.
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας – en tittel brukt om romerske guvernører som Pontius Pilatus. «Konger» gjengir βασιλεῖς. «Også» ble lagt til for å gjengi den greske konstruksjonen καὶ ... δὲ som markerer noe i tillegg. «Til et vitnesbyrd» gjengir εἰς μαρτύριον der preposisjonen εἰς angir formål.
Den greske preposisjonen αὐτοῖς etter μαρτύριον kan tolkes som dativ av interesse ('for dem') eller som dativus incommodi ('mot dem'). Denne tvetydigheten er teologisk viktig: forfølgelsessituasjonen er både en mulighet for evangelisering og en domshandling over de som avviser budskapet.
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας, en tittel brukt om romerske provinsguvernører. «For min skyld» gjengir ἕνεκεν ἐμοῦ. «Til et vitnesbyrd for dem og for folkeslagene» gjengir εἰς μαρτύριον αὐτοῖς καὶ τοῖς ἔθνεσιν. Dativen αὐτοῖς er bevisst gjengitt med «for» snarere enn «mot» for å holde tvetydigheten i originalteksten åpen.
Uttrykket ἕνεκεν ἐμοῦ (for min skyld) er sentralt i Matteusevangeliets forfølgelsestekster (jf. 5:11). Det understreker at forfølgelsen ikke er tilfeldig, men direkte knyttet til forholdet til Jesus. Τοῖς ἔθνεσιν (folkeslagene/hedningene) utvider perspektivet fra den jødiske konteksten i vers 17 til en universell horisont – forfølgelsen vil nå utover Israels grenser.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας (guvernører/stattholderere), og «konger» gjengir βασιλεῖς. «Til et vitnesbyrd» (εἰς μαρτύριον) kan bety både «som vitnesbyrd for dem» (misjon) og «som vitnesbyrd mot dem» (dom). Oversettelsen «for dem og for folkeslagene» lar begge tolkninger stå åpne. Tillegget «også» gjengir den greske konstruksjonen καὶ ... δὲ.
Denne profetien gikk i oppfyllelse i urkirken: Paulus sto for Felix, Festus og Agrippa (Apg 24-26), og tradisjonen forteller om apostler som sto for keisere og konger. εἰς μαρτύριον er etymologisk opphav til ordet «martyr» – vitnesbyrdet kunne koste livet.
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας – en tittel brukt om romerske guvernører som Pontius Pilatus. «Konger» gjengir βασιλεῖς. «Også» ble lagt til for å gjengi den greske konstruksjonen καὶ ... δὲ som markerer noe i tillegg. «Til et vitnesbyrd» gjengir εἰς μαρτύριον der preposisjonen εἰς angir formål.
Den greske preposisjonen αὐτοῖς etter μαρτύριον kan tolkes som dativ av interesse ('for dem') eller som dativus incommodi ('mot dem'). Denne tvetydigheten er teologisk viktig: forfølgelsessituasjonen er både en mulighet for evangelisering og en domshandling over de som avviser budskapet.
«Landshøvdinger» gjengir ἡγεμόνας, en tittel brukt om romerske provinsguvernører. «For min skyld» gjengir ἕνεκεν ἐμοῦ. «Til et vitnesbyrd for dem og for folkeslagene» gjengir εἰς μαρτύριον αὐτοῖς καὶ τοῖς ἔθνεσιν. Dativen αὐτοῖς er bevisst gjengitt med «for» snarere enn «mot» for å holde tvetydigheten i originalteksten åpen.
Uttrykket ἕνεκεν ἐμοῦ (for min skyld) er sentralt i Matteusevangeliets forfølgelsestekster (jf. 5:11). Det understreker at forfølgelsen ikke er tilfeldig, men direkte knyttet til forholdet til Jesus. Τοῖς ἔθνεσιν (folkeslagene/hedningene) utvider perspektivet fra den jødiske konteksten i vers 17 til en universell horisont – forfølgelsen vil nå utover Israels grenser.
*
«Vær ikke bekymret» gjengir μὴ μεριμνήσητε – samme verb som brukes i Matt 6:25 om bekymring for mat og klær. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε – både formen og innholdet skal overlates til Gud. «Det skal bli gitt dere» er en guddommelig passiv (passivum divinum) der Gud er den underforståtte handlende.
Det greske verbet λαλέω (tale) brukes to ganger i verset – først om disiplenes tale, deretter om det Gud skal gi dem å si. Den nære gjentagelsen understreker at den menneskelige talehandlingen og det guddommelig gitte innholdet er uløselig knyttet sammen.
«Vær ikke bekymret» gjengir prohibitiv konjunktiv μὴ μεριμνήσητε. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der πῶς (hvordan) og τί (hva) dekker både form og innhold. «Det skal bli gitt dere» bruker guddommelig passiv for δοθήσεται. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at Guds hjelp kommer i det rette øyeblikk.
Aorist konjunktiv μεριμνήσητε med μή kan tolkes som enten prohibitiv konjunktiv (forbud: «ikke vær bekymret!») eller deliberativ konjunktiv. Konteksten favoriserer prohibitiv tolkning. Det er verdt å merke seg at λαλήσητε i siste ledd kan leses som deliberativ konjunktiv («hva dere skal si») eller som futurum-aktig konjunktiv – en subtilitet som norsk ikke fanger.
«Vær ikke bekymret» gjengir den prohibitive konjunktiven μὴ μεριμνήσητε. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der to ulike spørreord dekker både talens form og innhold. «Det skal bli gitt dere» er en guddommelig passiv (passivum divinum) som tilslører Gud som den egentlige aktøren. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at hjelpen kommer i selve øyeblikket.
Noen håndskrifter har παραδώσουσιν (indikativ futurum) i stedet for παραδῶσιν (konjunktiv aorist). Forskjellen er minimal for meningen, men konjunktivformen med ὅταν er den grammatisk forventede og best bevitnet.
Det greske μεριμνάω (bekymre seg) er et nøkkelord i Matteusevangeliet – det samme verbet brukes i Bergprekenen (6:25–34) om bekymring for livets nødvendigheter. Her brukes det om bekymring for ord i en rettssituasjon. Koblingen antyder at tilliten til Guds omsorg gjelder alle livets situasjoner, fra daglig brød til rettssalen.
Uttrykket ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ (i den timen) bruker demonstrativpronomenet ἐκείνῃ (den/hin) med emfatisk kraft – det peker fremover mot et bestemt, avgjørende øyeblikk. ὥρα (time) brukes ofte i Matteus om skjebnesvangre tidspunkter (jf. 24:36, 26:45). Løftet er altså ikke om generell veltalenhet, men om guddommelig assistanse i det konkrete forfølgelsesøyeblikket.
«Overgir» gjengir παραδῶσιν (aorist konjunktiv av παραδίδωμι), som betyr å overlevere noen til en myndighet. Oversettelsen «overgir» er valgt fremfor «utleverer» eller «arresterer» fordi det dekker det brede semantiske feltet til verbet uten å innsnevre det til én bestemt rettslig handling. «Vær ikke bekymret» gjengir μὴ μεριμνήσητε med prohibitiv konjunktiv. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der både form (πῶς) og innhold (τί) dekkes. «Det skal bli gitt dere» bruker guddommelig passiv (passivum divinum) for δοθήσεται. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at Guds hjelp kommer i det konkrete øyeblikket.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Vær ikke bekymret» gjengir μὴ μεριμνήσητε – samme verb som brukes i Matt 6:25 om bekymring for mat og klær. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε – både formen og innholdet skal overlates til Gud. «Det skal bli gitt dere» er en guddommelig passiv (passivum divinum) der Gud er den underforståtte handlende.
Det greske verbet λαλέω (tale) brukes to ganger i verset – først om disiplenes tale, deretter om det Gud skal gi dem å si. Den nære gjentagelsen understreker at den menneskelige talehandlingen og det guddommelig gitte innholdet er uløselig knyttet sammen.
«Vær ikke bekymret» gjengir prohibitiv konjunktiv μὴ μεριμνήσητε. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der πῶς (hvordan) og τί (hva) dekker både form og innhold. «Det skal bli gitt dere» bruker guddommelig passiv for δοθήσεται. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at Guds hjelp kommer i det rette øyeblikk.
Aorist konjunktiv μεριμνήσητε med μή kan tolkes som enten prohibitiv konjunktiv (forbud: «ikke vær bekymret!») eller deliberativ konjunktiv. Konteksten favoriserer prohibitiv tolkning. Det er verdt å merke seg at λαλήσητε i siste ledd kan leses som deliberativ konjunktiv («hva dere skal si») eller som futurum-aktig konjunktiv – en subtilitet som norsk ikke fanger.
«Vær ikke bekymret» gjengir den prohibitive konjunktiven μὴ μεριμνήσητε. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der to ulike spørreord dekker både talens form og innhold. «Det skal bli gitt dere» er en guddommelig passiv (passivum divinum) som tilslører Gud som den egentlige aktøren. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at hjelpen kommer i selve øyeblikket.
Noen håndskrifter har παραδώσουσιν (indikativ futurum) i stedet for παραδῶσιν (konjunktiv aorist). Forskjellen er minimal for meningen, men konjunktivformen med ὅταν er den grammatisk forventede og best bevitnet.
Det greske μεριμνάω (bekymre seg) er et nøkkelord i Matteusevangeliet – det samme verbet brukes i Bergprekenen (6:25–34) om bekymring for livets nødvendigheter. Her brukes det om bekymring for ord i en rettssituasjon. Koblingen antyder at tilliten til Guds omsorg gjelder alle livets situasjoner, fra daglig brød til rettssalen.
Uttrykket ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ (i den timen) bruker demonstrativpronomenet ἐκείνῃ (den/hin) med emfatisk kraft – det peker fremover mot et bestemt, avgjørende øyeblikk. ὥρα (time) brukes ofte i Matteus om skjebnesvangre tidspunkter (jf. 24:36, 26:45). Løftet er altså ikke om generell veltalenhet, men om guddommelig assistanse i det konkrete forfølgelsesøyeblikket.
«Overgir» gjengir παραδῶσιν (aorist konjunktiv av παραδίδωμι), som betyr å overlevere noen til en myndighet. Oversettelsen «overgir» er valgt fremfor «utleverer» eller «arresterer» fordi det dekker det brede semantiske feltet til verbet uten å innsnevre det til én bestemt rettslig handling. «Vær ikke bekymret» gjengir μὴ μεριμνήσητε med prohibitiv konjunktiv. «Hvordan dere skal tale eller hva dere skal si» gjengir πῶς ἢ τί λαλήσητε, der både form (πῶς) og innhold (τί) dekkes. «Det skal bli gitt dere» bruker guddommelig passiv (passivum divinum) for δοθήσεται. «I den timen» gjengir ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ og understreker at Guds hjelp kommer i det konkrete øyeblikket.
*
«Deres Fars Ånd» gjengir τὸ πνεῦμα τοῦ πατρὸς ὑμῶν. Matteus bruker dette uttrykket der Markus 13:11 har «Den hellige ånd» og Lukas 12:12 har «Den hellige ånd». «Gjennom dere» gjengir ἐν ὑμῖν som bokstavelig betyr «i dere» – Ånden taler innenfra, gjennom de troende.
Uttrykket «deres Fars Ånd» er unikt for Matteus og understreker det personlige forholdet mellom Gud og disiplene. Lukas og Markus bruker «Den hellige ånd» i parallellstedene. Teologisk etablerer dette vers Åndens rolle som den som gir ordene i forfølgelsessituasjoner.
Den greske teksten setter opp en sterk kontrast: οὐ ... ὑμεῖς ... ἀλλὰ τὸ πνεῦμα – «ikke dere ... men Ånden». Det demonstrative pronomenet ὑμεῖς er emfatisk (det trengs ikke grammatisk) og understreker at det virkelig ikke er disiplene selv som er kilden til ordene. Artikkelen τό foran πνεῦμα identifiserer Ånden som en bestemt, kjent størrelse.
Lukas 12:12 bruker uttrykket «Den hellige ånd» (τὸ ἅγιον πνεῦμα), og Markus 13:11 har likeledes «Den hellige ånd». At Matteus i stedet skriver «deres Fars Ånd» kan reflektere hans gjennomgående vekt på disiplenes nære relasjon til Gud som Far – et sentralt tema i Bergprekenen (Matt 6:9; 7:11). Forskjellen mellom evangelistene er ikke en motsetning, men viser ulike teologiske aksentueringer av samme virkelighet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Deres Fars Ånd» gjengir τὸ πνεῦμα τοῦ πατρὸς ὑμῶν. Matteus bruker dette uttrykket der Markus 13:11 har «Den hellige ånd» og Lukas 12:12 har «Den hellige ånd». «Gjennom dere» gjengir ἐν ὑμῖν som bokstavelig betyr «i dere» – Ånden taler innenfra, gjennom de troende.
Uttrykket «deres Fars Ånd» er unikt for Matteus og understreker det personlige forholdet mellom Gud og disiplene. Lukas og Markus bruker «Den hellige ånd» i parallellstedene. Teologisk etablerer dette vers Åndens rolle som den som gir ordene i forfølgelsessituasjoner.
Den greske teksten setter opp en sterk kontrast: οὐ ... ὑμεῖς ... ἀλλὰ τὸ πνεῦμα – «ikke dere ... men Ånden». Det demonstrative pronomenet ὑμεῖς er emfatisk (det trengs ikke grammatisk) og understreker at det virkelig ikke er disiplene selv som er kilden til ordene. Artikkelen τό foran πνεῦμα identifiserer Ånden som en bestemt, kjent størrelse.
Lukas 12:12 bruker uttrykket «Den hellige ånd» (τὸ ἅγιον πνεῦμα), og Markus 13:11 har likeledes «Den hellige ånd». At Matteus i stedet skriver «deres Fars Ånd» kan reflektere hans gjennomgående vekt på disiplenes nære relasjon til Gud som Far – et sentralt tema i Bergprekenen (Matt 6:9; 7:11). Forskjellen mellom evangelistene er ikke en motsetning, men viser ulike teologiske aksentueringer av samme virkelighet.
*
«Overgi» gjengir παραδώσει – samme verb som brukes om Judas' forræderi (v. 4). «Far sitt barn» gjengir πατὴρ τέκνον uten ubestemt artikkel, noe som gir en mer universell, generisk karakter. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν (skal drepe/henrette). Forfølgelsen bryter de mest grunnleggende familiebånd.
Profetien om familiesplittelse alluderer til Mika 7:6, som beskriver en tid med moralsk oppløsning. I jødisk tradisjon ble dette assosiert med den eskatologiske trengselstiden før Messias' komme.
Verbet παραδώσει (skal overgi) brukes i aoriststamme og peker fremover profetisk. Samme verb (παραδίδωμι) brukes gjentatte ganger i Matteus om Judas' svik (Matt 10:4; 26:15–16) og om overgivelsen av Jesus til myndighetene. At familiebånd brytes på denne måten, gjenspeiler Mika 7:6 og markerer forfølgelsen som eskatologisk alvorlig.
«Bror skal overgi bror» gjengir den asyndetetiske konstruksjonen ἀδελφὸς ἀδελφόν uten artikler, noe som gir uttrykket universell karakter. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν, som bokstavelig betyr «skal drepe» eller «skal la drepe». Oversettelsen «få dem drept» ble valgt fordi konteksten antyder at barna angir foreldrene til myndighetene som så utfører henrettelsen, snarere enn at barna selv utfører drapet.
Jesus alluderer her til Mika 7:6: «For sønn forakter far, datter reiser seg mot mor, svigerdatter mot svigermor. En manns fiender er hans egne husfolk.» Denne profetien ble i jødisk tradisjon knyttet til de «messianske veene» – den eskatologiske trengselstiden som skulle innlede Guds endelige inngripen.
Konstruksjonen ἐπαναστήσονται τέκνα ἐπὶ γονεῖς bruker et sammensatt verb (ἐπανίσταμαι) som bokstavelig betyr «reise seg opp mot». Preposisjonen ἐπί forsterker fiendtligheten i handlingen. I kombinasjon med θανατώσουσιν (de skal drepe/henrette dem) tegner verset et bilde der barn aktivt oppsøker foreldrenes død – et radikalt brudd med det femte budet om å ære far og mor.
«Bror skal overgi bror» gjengir ἀδελφὸς ἀδελφόν uten artikler, noe som gir uttrykket en universell og tidløs karakter. «Far sitt barn» gjengir πατὴρ τέκνον uten ubestemt artikkel, parallelt med den artikkelløse konstruksjonen i første ledd. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν (bokstavelig «skal drepe»); oversettelsen «få dem drept» ble valgt fordi konteksten antyder angiveri til myndighetene snarere enn at barna selv utfører drapet. «Reise seg mot» gjengir ἐπαναστήσονται ἐπί, et sammensatt verb som betyr aktivt opprør.
Den greske teksten har παραδώσει δὲ ἀδελφὸς ἀδελφὸν εἰς θάνατον καὶ πατὴρ τέκνον – en profetisk futurumskonstruksjon. Oversettelsen «Bror skal overgi bror til døden, og far sitt barn» gjengir dette med norsk futurum (skal + infinitiv) som bevarer den profetiske tonen. Utelating av 'en' foran 'far' (i tråd med at gresk mangler artikkel ved πατήρ) gir bedre parallellisme med første ledd og understreker det universelle i profetien. «Reise seg mot» gjengir ἐπαναστήσονται ἐπί, et sammensatt verb som uttrykker aktivt opprør. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν; denne gjengivelsen ble foretrukket fremfor det mer bokstavelige «drepe dem» fordi konteksten antyder angiveri til myndighetene snarere enn at barna selv utfører drapet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Overgi» gjengir παραδώσει – samme verb som brukes om Judas' forræderi (v. 4). «Far sitt barn» gjengir πατὴρ τέκνον uten ubestemt artikkel, noe som gir en mer universell, generisk karakter. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν (skal drepe/henrette). Forfølgelsen bryter de mest grunnleggende familiebånd.
Profetien om familiesplittelse alluderer til Mika 7:6, som beskriver en tid med moralsk oppløsning. I jødisk tradisjon ble dette assosiert med den eskatologiske trengselstiden før Messias' komme.
Verbet παραδώσει (skal overgi) brukes i aoriststamme og peker fremover profetisk. Samme verb (παραδίδωμι) brukes gjentatte ganger i Matteus om Judas' svik (Matt 10:4; 26:15–16) og om overgivelsen av Jesus til myndighetene. At familiebånd brytes på denne måten, gjenspeiler Mika 7:6 og markerer forfølgelsen som eskatologisk alvorlig.
«Bror skal overgi bror» gjengir den asyndetetiske konstruksjonen ἀδελφὸς ἀδελφόν uten artikler, noe som gir uttrykket universell karakter. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν, som bokstavelig betyr «skal drepe» eller «skal la drepe». Oversettelsen «få dem drept» ble valgt fordi konteksten antyder at barna angir foreldrene til myndighetene som så utfører henrettelsen, snarere enn at barna selv utfører drapet.
Jesus alluderer her til Mika 7:6: «For sønn forakter far, datter reiser seg mot mor, svigerdatter mot svigermor. En manns fiender er hans egne husfolk.» Denne profetien ble i jødisk tradisjon knyttet til de «messianske veene» – den eskatologiske trengselstiden som skulle innlede Guds endelige inngripen.
Konstruksjonen ἐπαναστήσονται τέκνα ἐπὶ γονεῖς bruker et sammensatt verb (ἐπανίσταμαι) som bokstavelig betyr «reise seg opp mot». Preposisjonen ἐπί forsterker fiendtligheten i handlingen. I kombinasjon med θανατώσουσιν (de skal drepe/henrette dem) tegner verset et bilde der barn aktivt oppsøker foreldrenes død – et radikalt brudd med det femte budet om å ære far og mor.
«Bror skal overgi bror» gjengir ἀδελφὸς ἀδελφόν uten artikler, noe som gir uttrykket en universell og tidløs karakter. «Far sitt barn» gjengir πατὴρ τέκνον uten ubestemt artikkel, parallelt med den artikkelløse konstruksjonen i første ledd. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν (bokstavelig «skal drepe»); oversettelsen «få dem drept» ble valgt fordi konteksten antyder angiveri til myndighetene snarere enn at barna selv utfører drapet. «Reise seg mot» gjengir ἐπαναστήσονται ἐπί, et sammensatt verb som betyr aktivt opprør.
Den greske teksten har παραδώσει δὲ ἀδελφὸς ἀδελφὸν εἰς θάνατον καὶ πατὴρ τέκνον – en profetisk futurumskonstruksjon. Oversettelsen «Bror skal overgi bror til døden, og far sitt barn» gjengir dette med norsk futurum (skal + infinitiv) som bevarer den profetiske tonen. Utelating av 'en' foran 'far' (i tråd med at gresk mangler artikkel ved πατήρ) gir bedre parallellisme med første ledd og understreker det universelle i profetien. «Reise seg mot» gjengir ἐπαναστήσονται ἐπί, et sammensatt verb som uttrykker aktivt opprør. «Få dem drept» gjengir θανατώσουσιν; denne gjengivelsen ble foretrukket fremfor det mer bokstavelige «drepe dem» fordi konteksten antyder angiveri til myndighetene snarere enn at barna selv utfører drapet.
*
«For mitt navns skyld» gjengir διὰ τὸ ὄνομά μου – det er Jesu navn som er årsaken til forfølgelsen. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος – partisippet ὑπομείνας innebærer aktiv utholdenhet under lidelse, ikke bare passiv venting. «Frelst» gjengir σωθήσεται som kan bety både fysisk redning og evig frelse.
Løftet «den som holder ut til enden, skal bli frelst» gjentas i Matt 24:13 i den store eskatologiske talen. Det har blitt diskutert teologisk om dette innebærer at frelsen er betinget av utholdenhet (synergisme), eller om utholdenheten er et tegn på ekte tro (monergisme). Reformert teologi ser utholdenheten som en frukt av Guds bevarende nåde, mens arminiansk teologi ser det som et genuint vilkår den troende må oppfylle.
Uttrykket μισούμενοι (peripfrastisk futurum med ἔσεσθε) beskriver en vedvarende tilstand – «dere skal være hatet» – ikke bare enkelthendelser. Partisippet ὑπομείνας (aorist) ser utholdenheten som en helhetlig handling snarere enn en prosess.
I tidlig kristen liturgi ble dette verset lest som trøst og formaning under forfølgelsestider. Det inngår i lesningene for martyrfester i den østlige kirken, der utholdenheten under lidelse ses som etterfølgelse av Kristus.
«Hatet av alle» gjengir μισούμενοι ὑπὸ πάντων – «alle» (πάντων) er hyperbolsk og betegner en bred og allmenn fiendtlighet. «For mitt navns skyld» gjengir διὰ τὸ ὄνομά μου der «navn» representerer hele Jesu person og autoritet. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος, der aoristpartisippet ser utholdenheten som en samlet handling. «Frelst» gjengir σωθήσεται, som kan romme både jordisk redning og evig frelse; oversettelsen «frelst» ble valgt fremfor «reddet» fordi konteksten peker mot en eskatologisk horisont.
Uttrykket εἰς τέλος (til enden) kan grammatisk bety enten «til slutten» (temporal) eller «fullstendig/helt ut» (modal). De fleste oversettelser velger den temporale tolkningen, men den modale nyansen – å holde ut fullt og helt – bør ikke utelukkes. Parallellstedet i Matt 24:13 bruker det samme uttrykket i en tydelig eskatologisk kontekst, noe som støtter den temporale lesningen.
I den historiske konteksten ble kristne i Romerriket tidlig utsatt for sosial utstøtelse og forfølgelse nettopp på grunn av Jesu navn. Plinius den yngre (ca. 112 e.Kr.) beskriver i sitt brev til keiser Trajan hvordan det å bære «kristennavnet» alene var straffbart. Jesu ord foregriper denne virkeligheten og forbereder disiplene på at troskapen til hans navn vil koste.
Verbet ἔσεσθε μισούμενοι (perifrastisk futurum passiv) uttrykker en vedvarende tilstand av å være hatet, ikke bare enkeltstående hendelser. πάντων (alle) er hyperbolsk og beskriver en bred, allmenn fiendtlighet. Oversettelsen «hatet av alle» gjengir dette naturlig. «Holder ut» for ὑπομείνας fanger den aktive utholdenheten som ligger i verbet, og «frelst» for σωθήσεται ble foretrukket fremfor «reddet» på grunn av den eskatologiske konteksten.
Oversettelsen «Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld» gjengir ἔσεσθε μισούμενοι ὑπὸ πάντων διὰ τὸ ὄνομά μου tett og naturlig. Den perifrastiske futurumskonstruksjonen (ἔσεσθε + partisipp) uttrykker en vedvarende tilstand. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος, der aoristpartisippet ser utholdenheten som en samlet handling. «Frelst» ble valgt fremfor «reddet» fordi den eskatologiske konteksten peker mot evig frelse, selv om σωθήσεται kan romme begge betydninger.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«For mitt navns skyld» gjengir διὰ τὸ ὄνομά μου – det er Jesu navn som er årsaken til forfølgelsen. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος – partisippet ὑπομείνας innebærer aktiv utholdenhet under lidelse, ikke bare passiv venting. «Frelst» gjengir σωθήσεται som kan bety både fysisk redning og evig frelse.
Løftet «den som holder ut til enden, skal bli frelst» gjentas i Matt 24:13 i den store eskatologiske talen. Det har blitt diskutert teologisk om dette innebærer at frelsen er betinget av utholdenhet (synergisme), eller om utholdenheten er et tegn på ekte tro (monergisme). Reformert teologi ser utholdenheten som en frukt av Guds bevarende nåde, mens arminiansk teologi ser det som et genuint vilkår den troende må oppfylle.
Uttrykket μισούμενοι (peripfrastisk futurum med ἔσεσθε) beskriver en vedvarende tilstand – «dere skal være hatet» – ikke bare enkelthendelser. Partisippet ὑπομείνας (aorist) ser utholdenheten som en helhetlig handling snarere enn en prosess.
I tidlig kristen liturgi ble dette verset lest som trøst og formaning under forfølgelsestider. Det inngår i lesningene for martyrfester i den østlige kirken, der utholdenheten under lidelse ses som etterfølgelse av Kristus.
«Hatet av alle» gjengir μισούμενοι ὑπὸ πάντων – «alle» (πάντων) er hyperbolsk og betegner en bred og allmenn fiendtlighet. «For mitt navns skyld» gjengir διὰ τὸ ὄνομά μου der «navn» representerer hele Jesu person og autoritet. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος, der aoristpartisippet ser utholdenheten som en samlet handling. «Frelst» gjengir σωθήσεται, som kan romme både jordisk redning og evig frelse; oversettelsen «frelst» ble valgt fremfor «reddet» fordi konteksten peker mot en eskatologisk horisont.
Uttrykket εἰς τέλος (til enden) kan grammatisk bety enten «til slutten» (temporal) eller «fullstendig/helt ut» (modal). De fleste oversettelser velger den temporale tolkningen, men den modale nyansen – å holde ut fullt og helt – bør ikke utelukkes. Parallellstedet i Matt 24:13 bruker det samme uttrykket i en tydelig eskatologisk kontekst, noe som støtter den temporale lesningen.
I den historiske konteksten ble kristne i Romerriket tidlig utsatt for sosial utstøtelse og forfølgelse nettopp på grunn av Jesu navn. Plinius den yngre (ca. 112 e.Kr.) beskriver i sitt brev til keiser Trajan hvordan det å bære «kristennavnet» alene var straffbart. Jesu ord foregriper denne virkeligheten og forbereder disiplene på at troskapen til hans navn vil koste.
Verbet ἔσεσθε μισούμενοι (perifrastisk futurum passiv) uttrykker en vedvarende tilstand av å være hatet, ikke bare enkeltstående hendelser. πάντων (alle) er hyperbolsk og beskriver en bred, allmenn fiendtlighet. Oversettelsen «hatet av alle» gjengir dette naturlig. «Holder ut» for ὑπομείνας fanger den aktive utholdenheten som ligger i verbet, og «frelst» for σωθήσεται ble foretrukket fremfor «reddet» på grunn av den eskatologiske konteksten.
Oversettelsen «Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld» gjengir ἔσεσθε μισούμενοι ὑπὸ πάντων διὰ τὸ ὄνομά μου tett og naturlig. Den perifrastiske futurumskonstruksjonen (ἔσεσθε + partisipp) uttrykker en vedvarende tilstand. «Holder ut til enden» gjengir ὁ ὑπομείνας εἰς τέλος, der aoristpartisippet ser utholdenheten som en samlet handling. «Frelst» ble valgt fremfor «reddet» fordi den eskatologiske konteksten peker mot evig frelse, selv om σωθήσεται kan romme begge betydninger.
*
«Komme gjennom» gjengir τελέσητε (fullføre) – altså «dere skal ikke rekke å fullføre (misjonsarbeidet i) alle Israels byer». «Menneskesønnen» gjengir ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου, Jesu mest brukte selvbetegnelse. Formuleringen «én by ... en annen» gjengir kontrasten i originalen og understreker at det alltid finnes et neste sted å gå.
Dette er et av de vanskeligste versene i Matteus. «Før Menneskesønnen kommer» har blitt tolket som: (1) Jesu oppstandelse, (2) Jerusalems ødeleggelse i år 70, (3) Jesu gjenkomst. Mange ser det som en profeti med flere oppfyllelseslag. Den umiddelbare konteksten kan peke på at misjonsoppdraget til Israel fortsetter helt til Jesu gjenkomst.
Noen håndskrifter har ἄλλην (en annen av flere) i stedet for ἑτέραν (en annen av to / en forskjellig). De fleste kritiske utgaver leser ἑτέραν. Enkelte håndskrifter legger også til «κἂν ἐκ ταύτης διώκωσιν ὑμᾶς, φεύγετε εἰς τὴν ἄλλην» (og om de forfølger dere fra den, flykt til den neste), men dette regnes som en sekundær utvidelse.
Formaningen «flykt til en annen by» har vært viktig i kristen etikk: er det lov å flykte fra forfølgelse? Athanasius og andre kirkefedre brukte dette verset som bibelsk grunnlag for at flukt fra forfølgelse ikke er feighet, men lydighet mot Kristi befaling.
τελέσητε betyr bokstavelig «fullføre» – oversettelsen «komme gjennom» er en idiomatisk gjengivelse som fanger meningen om at disiplene ikke vil rekke å besøke alle Israels byer med sitt budskap. ἑτέραν (en annen, av en annen type) ble gjengitt med «en annen» fordi norsk ikke skiller mellom ἕτερος og ἄλλος. «For sannelig» gjengir ἀμὴν γάρ – ἀμήν beholdes som «sannelig» i tråd med norsk bibeltradisjon for å signalisere et høytidelig utsagn.
Det greske ἑτέραν kan bety «en annen av to» eller «en forskjellig/annerledes», til forskjell fra ἄλλην som betyr «en annen av flere». Noen har sett en nyanse i at Jesus bruker ἑτέραν: det handler om å flykte til en kvalitativt annerledes by, altså en som ennå ikke har avvist budskapet. Denne nyansen er vanskelig å fange i oversettelse.
«Når de forfølger dere i én by» gjengir ὅταν δὲ διώκωσιν ὑμᾶς ἐν τῇ πόλει ταύτῃ, der ταύτῃ (denne) er gjengitt idiomatisk som «én» for å skape den naturlige kontrasten med «en annen». «Flykt» gjengir imperativet φεύγετε – en direkte befaling. «Komme gjennom» gjengir τελέσητε (fullføre) idiomatisk: det handler om å fullføre misjonsarbeidet i alle byene. «Sannelig» gjengir ἀμήν i tråd med norsk bibeltradisjon. «Menneskesønnen» gjengir ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου, Jesu mest karakteristiske selvbetegnelse.
Uttrykket ἕως ἂν ἔλθῃ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου (før Menneskesønnen kommer) er teologisk omstridt. Mulige tolkninger inkluderer: (1) Jesu oppstandelse og den påfølgende maktåpenbaringen, (2) Jerusalems fall i år 70 som en «komme» i dom, (3) Jesu endelige gjenkomst (parousia). Albert Schweitzer brukte dette verset som nøkkelargument for at Jesus forventet en snarlig gjenkomst. Andre ser det som en profeti med flere oppfyllelseslag – en «nær-fjern»-profeti der den umiddelbare misjonsbefalingen har en eskatologisk horisont.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Komme gjennom» gjengir τελέσητε (fullføre) – altså «dere skal ikke rekke å fullføre (misjonsarbeidet i) alle Israels byer». «Menneskesønnen» gjengir ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου, Jesu mest brukte selvbetegnelse. Formuleringen «én by ... en annen» gjengir kontrasten i originalen og understreker at det alltid finnes et neste sted å gå.
Dette er et av de vanskeligste versene i Matteus. «Før Menneskesønnen kommer» har blitt tolket som: (1) Jesu oppstandelse, (2) Jerusalems ødeleggelse i år 70, (3) Jesu gjenkomst. Mange ser det som en profeti med flere oppfyllelseslag. Den umiddelbare konteksten kan peke på at misjonsoppdraget til Israel fortsetter helt til Jesu gjenkomst.
Noen håndskrifter har ἄλλην (en annen av flere) i stedet for ἑτέραν (en annen av to / en forskjellig). De fleste kritiske utgaver leser ἑτέραν. Enkelte håndskrifter legger også til «κἂν ἐκ ταύτης διώκωσιν ὑμᾶς, φεύγετε εἰς τὴν ἄλλην» (og om de forfølger dere fra den, flykt til den neste), men dette regnes som en sekundær utvidelse.
Formaningen «flykt til en annen by» har vært viktig i kristen etikk: er det lov å flykte fra forfølgelse? Athanasius og andre kirkefedre brukte dette verset som bibelsk grunnlag for at flukt fra forfølgelse ikke er feighet, men lydighet mot Kristi befaling.
τελέσητε betyr bokstavelig «fullføre» – oversettelsen «komme gjennom» er en idiomatisk gjengivelse som fanger meningen om at disiplene ikke vil rekke å besøke alle Israels byer med sitt budskap. ἑτέραν (en annen, av en annen type) ble gjengitt med «en annen» fordi norsk ikke skiller mellom ἕτερος og ἄλλος. «For sannelig» gjengir ἀμὴν γάρ – ἀμήν beholdes som «sannelig» i tråd med norsk bibeltradisjon for å signalisere et høytidelig utsagn.
Det greske ἑτέραν kan bety «en annen av to» eller «en forskjellig/annerledes», til forskjell fra ἄλλην som betyr «en annen av flere». Noen har sett en nyanse i at Jesus bruker ἑτέραν: det handler om å flykte til en kvalitativt annerledes by, altså en som ennå ikke har avvist budskapet. Denne nyansen er vanskelig å fange i oversettelse.
«Når de forfølger dere i én by» gjengir ὅταν δὲ διώκωσιν ὑμᾶς ἐν τῇ πόλει ταύτῃ, der ταύτῃ (denne) er gjengitt idiomatisk som «én» for å skape den naturlige kontrasten med «en annen». «Flykt» gjengir imperativet φεύγετε – en direkte befaling. «Komme gjennom» gjengir τελέσητε (fullføre) idiomatisk: det handler om å fullføre misjonsarbeidet i alle byene. «Sannelig» gjengir ἀμήν i tråd med norsk bibeltradisjon. «Menneskesønnen» gjengir ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου, Jesu mest karakteristiske selvbetegnelse.
Uttrykket ἕως ἂν ἔλθῃ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου (før Menneskesønnen kommer) er teologisk omstridt. Mulige tolkninger inkluderer: (1) Jesu oppstandelse og den påfølgende maktåpenbaringen, (2) Jerusalems fall i år 70 som en «komme» i dom, (3) Jesu endelige gjenkomst (parousia). Albert Schweitzer brukte dette verset som nøkkelargument for at Jesus forventet en snarlig gjenkomst. Andre ser det som en profeti med flere oppfyllelseslag – en «nær-fjern»-profeti der den umiddelbare misjonsbefalingen har en eskatologisk horisont.
*
«Disippel» gjengir μαθητής (elev/lærling) og «mester» gjengir διδάσκαλος (lærer). «Tjener» gjengir δοῦλος (slave/trell) og «herre» gjengir κύριος. Oversettelsen bruker «står ikke over» for ὑπέρ (over) som naturlig norsk uttrykk for å ikke overgå eller ha høyere rang enn. Ordspråket etablerer at disiplene ikke kan forvente bedre behandling enn Jesus selv fikk.
Parallellen disippel-mester og slave-herre var velkjent i jødisk pedagogisk tradisjon. En talmid (elev) skulle ikke forvente å bli behandlet bedre enn sin rabbi. I gresk-romersk kultur hadde en δοῦλος ingen rettigheter utover det herren ga ham.
Ordspråket om at en elev ikke overgår sin lærer finnes også i Luk 6:40 og Joh 13:16, men med ulike nyanser. I Lukas er poenget at eleven når målet når han blir som sin lærer, mens her i Matteus brukes det til å forberede disiplene på forfølgelse: de kan ikke forvente mildere behandling enn Jesus selv fikk.
Ordspråket i dette verset finnes i lignende form i rabbinsk tradisjon og har paralleller i Joh 13:16 og Joh 15:20. I Johannes-konteksten brukes det både om tjeneste (fotvasking) og om forfølgelse, mens Matteus utelukkende bruker det i forfølgelsessammenheng.
Ordspråket Οὐκ ἔστιν μαθητὴς ὑπὲρ τὸν διδάσκαλον er formulert som en generell gnomisk sannhet (med ἐστιν i presens). «Står ikke over» gjengir ὑπέρ i betydningen «over i rang/status». Parallellismens to ledd (disippel–mester, tjener–herre) gjenspeiler den greske strukturen. δοῦλος betyr egentlig «slave», men «tjener» ble valgt fordi det er mer naturlig på norsk og bærer den nødvendige underordningen uten å introdusere de kulturelle konnotasjonene til moderne slaveri.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Disippel» gjengir μαθητής (elev/lærling) og «mester» gjengir διδάσκαλος (lærer). «Tjener» gjengir δοῦλος (slave/trell) og «herre» gjengir κύριος. Oversettelsen bruker «står ikke over» for ὑπέρ (over) som naturlig norsk uttrykk for å ikke overgå eller ha høyere rang enn. Ordspråket etablerer at disiplene ikke kan forvente bedre behandling enn Jesus selv fikk.
Parallellen disippel-mester og slave-herre var velkjent i jødisk pedagogisk tradisjon. En talmid (elev) skulle ikke forvente å bli behandlet bedre enn sin rabbi. I gresk-romersk kultur hadde en δοῦλος ingen rettigheter utover det herren ga ham.
Ordspråket om at en elev ikke overgår sin lærer finnes også i Luk 6:40 og Joh 13:16, men med ulike nyanser. I Lukas er poenget at eleven når målet når han blir som sin lærer, mens her i Matteus brukes det til å forberede disiplene på forfølgelse: de kan ikke forvente mildere behandling enn Jesus selv fikk.
Ordspråket i dette verset finnes i lignende form i rabbinsk tradisjon og har paralleller i Joh 13:16 og Joh 15:20. I Johannes-konteksten brukes det både om tjeneste (fotvasking) og om forfølgelse, mens Matteus utelukkende bruker det i forfølgelsessammenheng.
Ordspråket Οὐκ ἔστιν μαθητὴς ὑπὲρ τὸν διδάσκαλον er formulert som en generell gnomisk sannhet (med ἐστιν i presens). «Står ikke over» gjengir ὑπέρ i betydningen «over i rang/status». Parallellismens to ledd (disippel–mester, tjener–herre) gjenspeiler den greske strukturen. δοῦλος betyr egentlig «slave», men «tjener» ble valgt fordi det er mer naturlig på norsk og bærer den nødvendige underordningen uten å introdusere de kulturelle konnotasjonene til moderne slaveri.
*
Gresk «ἀρκετόν» betyr «tilstrekkelig/nok». Oversettelsen «det er nok» gjengir dette godt. «Mester» brukes for «διδάσκαλος» (lærer) fordi det på norsk fanger relasjonen mellom lærer og elev. «Husfolk» (οἰκιακούς) gjengir de som hører til huset – altså disiplene som hører til Jesus' 'hus'. Valget «for Beelsebul» (med preposisjon) følger norsk idiom for å kalle noen noe.
«Beelsebul» (Βεελζεβούλ) er trolig avledet av hebraisk «ba'al zəvuv» (fluenes herre) fra 2 Kong 1:2, eller muligens «ba'al zəvul» (fyrstens herre). I jødisk tradisjon ble dette et navn på demonenes fyrste. Formen varierer i håndskriftene mellom Beelsebul og Beelsebub.
Noen håndskrifter har «ἐκάλεσαν» (kalte), andre «ἐπεκάλεσαν» (kalte/tiltalte). Betydningsforskjellen er minimal, men de fleste kritiske utgaver følger «ἐπεκάλεσαν».
Substantivet οἰκοδεσπότης (husets herre) er sammensatt av οἶκος (hus) og δεσπότης (herre/eier). Jesus anvender bildet på seg selv: han er husherren, og disiplene er hans οἰκιακοί (husfolk). Ironien er at motstanderne kaller husherren for demonenes fyrste – da kan husfolkene forvente enda verre behandling.
Anklagen om at Jesus drev ut demoner ved Beelsebul finnes eksplisitt i Matt 12:24, der fariseerne sier: «Det er bare ved Beelsebul, demonenes fyrste, at denne mannen driver ut demoner.» Her i 10:25 refererer Jesus profetisk til en anklage disiplene allerede kan ha hørt, og som blir fullt utfoldet senere.
Oversettelsen «det er nok» gjengir ἀρκετόν (tilstrekkelig/nok). Konstruksjonen ἵνα γένηται ὡς (at han blir som) ble gjengitt med «å bli som». «Husets herre» gjengir οἰκοδεσπότης (husholdsoverhode), og «husfolk» gjengir οἰκιακούς (husmedlemmer). Preposisjonen «for» i «kalt ... for Beelsebul» følger norsk idiom og ble lagt til i revisjon. «Hvor mye mer da» gjengir πόσῳ μᾶλλον, et retorisk spørsmål i a fortiori-form som på norsk fungerer godt som utrop.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Gresk «ἀρκετόν» betyr «tilstrekkelig/nok». Oversettelsen «det er nok» gjengir dette godt. «Mester» brukes for «διδάσκαλος» (lærer) fordi det på norsk fanger relasjonen mellom lærer og elev. «Husfolk» (οἰκιακούς) gjengir de som hører til huset – altså disiplene som hører til Jesus' 'hus'. Valget «for Beelsebul» (med preposisjon) følger norsk idiom for å kalle noen noe.
«Beelsebul» (Βεελζεβούλ) er trolig avledet av hebraisk «ba'al zəvuv» (fluenes herre) fra 2 Kong 1:2, eller muligens «ba'al zəvul» (fyrstens herre). I jødisk tradisjon ble dette et navn på demonenes fyrste. Formen varierer i håndskriftene mellom Beelsebul og Beelsebub.
Noen håndskrifter har «ἐκάλεσαν» (kalte), andre «ἐπεκάλεσαν» (kalte/tiltalte). Betydningsforskjellen er minimal, men de fleste kritiske utgaver følger «ἐπεκάλεσαν».
Substantivet οἰκοδεσπότης (husets herre) er sammensatt av οἶκος (hus) og δεσπότης (herre/eier). Jesus anvender bildet på seg selv: han er husherren, og disiplene er hans οἰκιακοί (husfolk). Ironien er at motstanderne kaller husherren for demonenes fyrste – da kan husfolkene forvente enda verre behandling.
Anklagen om at Jesus drev ut demoner ved Beelsebul finnes eksplisitt i Matt 12:24, der fariseerne sier: «Det er bare ved Beelsebul, demonenes fyrste, at denne mannen driver ut demoner.» Her i 10:25 refererer Jesus profetisk til en anklage disiplene allerede kan ha hørt, og som blir fullt utfoldet senere.
Oversettelsen «det er nok» gjengir ἀρκετόν (tilstrekkelig/nok). Konstruksjonen ἵνα γένηται ὡς (at han blir som) ble gjengitt med «å bli som». «Husets herre» gjengir οἰκοδεσπότης (husholdsoverhode), og «husfolk» gjengir οἰκιακούς (husmedlemmer). Preposisjonen «for» i «kalt ... for Beelsebul» følger norsk idiom og ble lagt til i revisjon. «Hvor mye mer da» gjengir πόσῳ μᾶλλον, et retorisk spørsmål i a fortiori-form som på norsk fungerer godt som utrop.
*
«Frykt derfor ikke for dem» gjengir «Μὴ οὖν φοβηθῆτε αὐτούς». Aorist konjunktiv (φοβηθῆτε) brukes med μή som et forbud: «begynn ikke å frykte!» Preposisjonen «for» etter «frykt» er naturlig norsk og gjør objektet tydelig. «Tildekket» og «avdekket» gjengir ordparet κεκαλυμμένον/ἀποκαλυφθήσεται og bevarer den etymologiske sammenhengen i det greske ordspillet.
De greske ordene κεκαλυμμένον (tildekket) og ἀποκαλυφθήσεται (skal avsløres/avdekkes) deler samme rot (καλύπτω), noe som skaper et ordspill. Verbet ἀποκαλύπτω er dessuten roten til ordet «apokalypse» – avsløring/åpenbaring.
Ordene κεκαλυμμένον (tildekket, perfektum partisipp passiv) og κρυπτόν (skjult, adjektiv) står i kontrast til futurumformene ἀποκαλυφθήσεται (skal avdekkes) og γνωσθήσεται (skal bli kjent). Det nåværende skjulte er midlertidig; åpenbaringen er sikker og fremtidig. Ordet ἀποκαλύπτω er roten til «apokalypse» – avsløring, åpenbaring.
Konteksten for «ingenting er skjult som ikke skal bli kjent» kan tolkes på to måter: (1) som trøst – sannheten om disiplenes uskyld vil til slutt komme for dagen, eller (2) som oppfordring – det Jesus har lært dem i det skjulte, skal de forkynne åpent (jf. v. 27). I Lukas 12:2–3 er konteksten mer advarende (mot hykleri), mens her i Matteus er det primært oppmuntrende.
Vers 26 brukes i kristen tradisjon som en påminnelse om at sannheten ikke kan undertrykkes permanent. I reformasjonstradisjonen ble det brukt som støtte for tanken om at Guds ord alltid bryter gjennom, uansett motstand.
«Frykt derfor ikke for dem» gjengir Μὴ οὖν φοβηθῆτε αὐτούς. «Tildekket» og «avdekket» er valgt for å bevare ordspillet i det greske κεκαλυμμένον/ἀποκαλυφθήσεται, som deler roten καλύπτω. «Ingenting» gjentas i begge ledd for tydelighet. «Skjult» gjengir κρυπτόν og «kjent» gjengir γνωσθήσεται.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Frykt derfor ikke for dem» gjengir «Μὴ οὖν φοβηθῆτε αὐτούς». Aorist konjunktiv (φοβηθῆτε) brukes med μή som et forbud: «begynn ikke å frykte!» Preposisjonen «for» etter «frykt» er naturlig norsk og gjør objektet tydelig. «Tildekket» og «avdekket» gjengir ordparet κεκαλυμμένον/ἀποκαλυφθήσεται og bevarer den etymologiske sammenhengen i det greske ordspillet.
De greske ordene κεκαλυμμένον (tildekket) og ἀποκαλυφθήσεται (skal avsløres/avdekkes) deler samme rot (καλύπτω), noe som skaper et ordspill. Verbet ἀποκαλύπτω er dessuten roten til ordet «apokalypse» – avsløring/åpenbaring.
Ordene κεκαλυμμένον (tildekket, perfektum partisipp passiv) og κρυπτόν (skjult, adjektiv) står i kontrast til futurumformene ἀποκαλυφθήσεται (skal avdekkes) og γνωσθήσεται (skal bli kjent). Det nåværende skjulte er midlertidig; åpenbaringen er sikker og fremtidig. Ordet ἀποκαλύπτω er roten til «apokalypse» – avsløring, åpenbaring.
Konteksten for «ingenting er skjult som ikke skal bli kjent» kan tolkes på to måter: (1) som trøst – sannheten om disiplenes uskyld vil til slutt komme for dagen, eller (2) som oppfordring – det Jesus har lært dem i det skjulte, skal de forkynne åpent (jf. v. 27). I Lukas 12:2–3 er konteksten mer advarende (mot hykleri), mens her i Matteus er det primært oppmuntrende.
Vers 26 brukes i kristen tradisjon som en påminnelse om at sannheten ikke kan undertrykkes permanent. I reformasjonstradisjonen ble det brukt som støtte for tanken om at Guds ord alltid bryter gjennom, uansett motstand.
«Frykt derfor ikke for dem» gjengir Μὴ οὖν φοβηθῆτε αὐτούς. «Tildekket» og «avdekket» er valgt for å bevare ordspillet i det greske κεκαλυμμένον/ἀποκαλυφθήσεται, som deler roten καλύπτω. «Ingenting» gjentas i begge ledd for tydelighet. «Skjult» gjengir κρυπτόν og «kjent» gjengir γνωσθήσεται.
*
«Det jeg sier dere i mørket, skal dere si i lyset» gjengir imperativformen εἴπατε med «skal dere si», som fungerer som en befaling på norsk. «Hører i øret» (εἰς τὸ οὖς ἀκούετε) er beholdt uten tolkning – versjonshistorikken viser at «hvisket» bevisst ble fjernet som tolkende tillegg. «Rope ut fra hustakene» (κηρύξατε ἐπὶ τῶν δωμάτων) gjengir det greske bildet direkte.
Hustakene i antikkens Israel var flate og brukt som oppholdssted. De fungerte som et naturlig sted for offentlige kunngjøringer, der stemmen bar over nabolaget. Uttrykket «rope fra hustakene» var et kjent bilde for å gjøre noe fullstendig offentlig.
Kontrasten mellom «mørket» og «lyset» er et gjennomgående motiv i Matteus og i bibelsk litteratur generelt. Her representerer mørket den private, fortrolige undervisningen Jesus gir disiplene, mens lyset representerer den offentlige forkynnelsen de skal drive. Denne instruksen forbereder disiplene på overgangen fra å være tilhørere til å bli forkynnere.
Den greske frasen εἰς τὸ οὖς ἀκούετε (bokstavelig «hører inn i øret») er et idiom for fortrolig, privat kommunikasjon. Mange oversettelser legger til «hvisket» for å forklare bildet, men den norske oversettelsen har bevisst beholdt den mer nøytrale formuleringen «hører i øret» for å ligge tettere på originalteksten.
Imperativene εἴπατε og κηρύξατε gjengis med «skal dere si» og «skal dere rope ut», som fungerer som befalinger på norsk. «Hører i øret» beholder den bokstavelige greske formuleringen εἰς τὸ οὖς ἀκούετε uten tolkende tillegg som «hvisket». «Hustakene» gjengir δωμάτων (flate tak) direkte.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Det jeg sier dere i mørket, skal dere si i lyset» gjengir imperativformen εἴπατε med «skal dere si», som fungerer som en befaling på norsk. «Hører i øret» (εἰς τὸ οὖς ἀκούετε) er beholdt uten tolkning – versjonshistorikken viser at «hvisket» bevisst ble fjernet som tolkende tillegg. «Rope ut fra hustakene» (κηρύξατε ἐπὶ τῶν δωμάτων) gjengir det greske bildet direkte.
Hustakene i antikkens Israel var flate og brukt som oppholdssted. De fungerte som et naturlig sted for offentlige kunngjøringer, der stemmen bar over nabolaget. Uttrykket «rope fra hustakene» var et kjent bilde for å gjøre noe fullstendig offentlig.
Kontrasten mellom «mørket» og «lyset» er et gjennomgående motiv i Matteus og i bibelsk litteratur generelt. Her representerer mørket den private, fortrolige undervisningen Jesus gir disiplene, mens lyset representerer den offentlige forkynnelsen de skal drive. Denne instruksen forbereder disiplene på overgangen fra å være tilhørere til å bli forkynnere.
Den greske frasen εἰς τὸ οὖς ἀκούετε (bokstavelig «hører inn i øret») er et idiom for fortrolig, privat kommunikasjon. Mange oversettelser legger til «hvisket» for å forklare bildet, men den norske oversettelsen har bevisst beholdt den mer nøytrale formuleringen «hører i øret» for å ligge tettere på originalteksten.
Imperativene εἴπατε og κηρύξατε gjengis med «skal dere si» og «skal dere rope ut», som fungerer som befalinger på norsk. «Hører i øret» beholder den bokstavelige greske formuleringen εἰς τὸ οὖς ἀκούετε uten tolkende tillegg som «hvisket». «Hustakene» gjengir δωμάτων (flate tak) direkte.
*
«Frykt ikke» og «Frykt heller» gjengir to ulike greske konstruksjoner: μὴ φοβεῖσθε (presens imperativ, slutt å frykte) og φοβεῖσθε δὲ μᾶλλον (frykt i stedet). «Ødelegge» (ἀπολέσαι) skiller seg fra «drepe» (ἀποκτεῖναι) i originalen, og oversettelsen beholder denne distinksjonen. «Helvete» gjengir γέεννα (Gehenna), som teknisk sett er et annet begrep enn Hades.
Γέεννα (Gehenna) er avledet av hebraisk «Ge-Hinnom» (Hinnoms dal), en dal sør for Jerusalem. I Det gamle testamente var dette stedet for barneofringer (2 Krøn 28:3; 33:6; Jer 7:31). I mellomtestamentlig tid utviklet det seg til et bilde på evig straff og dom.
Verset reiser viktige spørsmål om kropp-sjel-dualisme og eskatologi. «Ham som kan ødelegge både sjel og kropp i Gehenna» forstås tradisjonelt som Gud, men noen tolkninger peker på Satan. De fleste kristne tradisjoner ser dette som en referanse til Guds suverene domsmakt.
Verbet ἀποκτεῖναι (drepe) brukes om kroppens død, mens ἀπολέσαι (ødelegge/fortape) brukes om Gehennas straff. Disse to ulike verbene antyder en kvalitativ forskjell – den fysiske døden er begrenset, mens Gehennas ødeleggelse er total og rammer hele mennesket.
Det greske φοβεῖσθε opptrer to ganger i verset med ulikt fortegn – først som μὴ φοβεῖσθε (frykt ikke) og deretter som φοβεῖσθε δὲ μᾶλλον (frykt heller). Begge er presens imperativ, noe som antyder en vedvarende holdning snarere enn en enkeltstående handling. Denne dobbelbruken skaper en retorisk kontrast som er sentral i passasjen.
Varianten «καὶ ψυχὴν καὶ σῶμα» (både sjel og kropp) har noe variasjon i håndskriftene. Noen vitner leser «ψυχὴν καὶ σῶμα» uten det første καί, men betydningen er den samme. Den kritiske teksten følger lesningen med begge καί.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Frykt ikke» og «Frykt heller» gjengir to ulike greske konstruksjoner: μὴ φοβεῖσθε (presens imperativ, slutt å frykte) og φοβεῖσθε δὲ μᾶλλον (frykt i stedet). «Ødelegge» (ἀπολέσαι) skiller seg fra «drepe» (ἀποκτεῖναι) i originalen, og oversettelsen beholder denne distinksjonen. «Helvete» gjengir γέεννα (Gehenna), som teknisk sett er et annet begrep enn Hades.
Γέεννα (Gehenna) er avledet av hebraisk «Ge-Hinnom» (Hinnoms dal), en dal sør for Jerusalem. I Det gamle testamente var dette stedet for barneofringer (2 Krøn 28:3; 33:6; Jer 7:31). I mellomtestamentlig tid utviklet det seg til et bilde på evig straff og dom.
Verset reiser viktige spørsmål om kropp-sjel-dualisme og eskatologi. «Ham som kan ødelegge både sjel og kropp i Gehenna» forstås tradisjonelt som Gud, men noen tolkninger peker på Satan. De fleste kristne tradisjoner ser dette som en referanse til Guds suverene domsmakt.
Verbet ἀποκτεῖναι (drepe) brukes om kroppens død, mens ἀπολέσαι (ødelegge/fortape) brukes om Gehennas straff. Disse to ulike verbene antyder en kvalitativ forskjell – den fysiske døden er begrenset, mens Gehennas ødeleggelse er total og rammer hele mennesket.
Det greske φοβεῖσθε opptrer to ganger i verset med ulikt fortegn – først som μὴ φοβεῖσθε (frykt ikke) og deretter som φοβεῖσθε δὲ μᾶλλον (frykt heller). Begge er presens imperativ, noe som antyder en vedvarende holdning snarere enn en enkeltstående handling. Denne dobbelbruken skaper en retorisk kontrast som er sentral i passasjen.
Varianten «καὶ ψυχὴν καὶ σῶμα» (både sjel og kropp) har noe variasjon i håndskriftene. Noen vitner leser «ψυχὴν καὶ σῶμα» uten det første καί, men betydningen er den samme. Den kritiske teksten følger lesningen med begge καί.
*
«Skilling» gjengir ἀσσάριον (assarion), en romersk kobbermynt av svært lav verdi. «Spurver» for στρουθία er dekkende – det betegner små fugler, tradisjonelt identifisert som spurver. «Uten at deres Far vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»). Versjonshistorikken viser at både «er der» og «vilje» ble vurdert; «vet det» ble valgt som en bredere tolkning som inkluderer Guds viten og omsorg.
Et assarion var 1/16 av en denar, og en denar var en daglønn for en arbeider. To spurver for et assarion viser altså ekstremt lav verdi. I Lukas 12:6 selges fem spurver for to assarier – enda billigere per stykk.
Den greske teksten sier bokstavelig «uten deres Far» (ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν) uten å spesifisere hva som utelates – vilje, viten, nærvær eller samtykke. Denne åpenheten i den greske teksten har ført til mange ulike oversettelsesvalg gjennom historien.
Spurver ble solgt som billig mat til fattige på markedet i Jerusalem. Poenget i Jesu argumentasjon er et klassisk «fra det mindre til det større» (qal wa-chomer): Hvis Gud bryr seg om de mest verdiløse fuglene, hvor mye mer bryr han seg da om sine disipler.
Verbet πωλεῖται står i entall passiv («selges»), selv om subjektet δύο στρουθία er flertall. Dette er et vanlig gresk mønster der kollektive størrelser behandles som en enhet. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «selges ikke to spurver», som fungerer idiomatisk på norsk.
Setningen «Likevel faller ikke én av dem til jorden uten at deres Far vet det» bruker «Likevel» for å gjengi gresk καί i en adversativ/kontrastiv funksjon: Til tross for spurvenes lave verdi, faller ingen uten Farens viten. «Vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»), valgt etter flere revisjoner som en bred tolkning som rommer både Guds viten, vilje og omsorg.
«Selges ikke to spurver for en skilling?» gjengir οὐχὶ δύο στρουθία ἀσσαρίου πωλεῖται; Retorisk spørsmål med οὐχί forventer bekreftende svar. «Skilling» er valgt for ἀσσάριον for å formidle den lave verdien på en forståelig måte. «Likevel» gjengir καί i adversativ funksjon, og «uten at deres Far vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»), valgt etter flere revisjoner som en bred tolkning.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Skilling» gjengir ἀσσάριον (assarion), en romersk kobbermynt av svært lav verdi. «Spurver» for στρουθία er dekkende – det betegner små fugler, tradisjonelt identifisert som spurver. «Uten at deres Far vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»). Versjonshistorikken viser at både «er der» og «vilje» ble vurdert; «vet det» ble valgt som en bredere tolkning som inkluderer Guds viten og omsorg.
Et assarion var 1/16 av en denar, og en denar var en daglønn for en arbeider. To spurver for et assarion viser altså ekstremt lav verdi. I Lukas 12:6 selges fem spurver for to assarier – enda billigere per stykk.
Den greske teksten sier bokstavelig «uten deres Far» (ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν) uten å spesifisere hva som utelates – vilje, viten, nærvær eller samtykke. Denne åpenheten i den greske teksten har ført til mange ulike oversettelsesvalg gjennom historien.
Spurver ble solgt som billig mat til fattige på markedet i Jerusalem. Poenget i Jesu argumentasjon er et klassisk «fra det mindre til det større» (qal wa-chomer): Hvis Gud bryr seg om de mest verdiløse fuglene, hvor mye mer bryr han seg da om sine disipler.
Verbet πωλεῖται står i entall passiv («selges»), selv om subjektet δύο στρουθία er flertall. Dette er et vanlig gresk mønster der kollektive størrelser behandles som en enhet. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «selges ikke to spurver», som fungerer idiomatisk på norsk.
Setningen «Likevel faller ikke én av dem til jorden uten at deres Far vet det» bruker «Likevel» for å gjengi gresk καί i en adversativ/kontrastiv funksjon: Til tross for spurvenes lave verdi, faller ingen uten Farens viten. «Vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»), valgt etter flere revisjoner som en bred tolkning som rommer både Guds viten, vilje og omsorg.
«Selges ikke to spurver for en skilling?» gjengir οὐχὶ δύο στρουθία ἀσσαρίου πωλεῖται; Retorisk spørsmål med οὐχί forventer bekreftende svar. «Skilling» er valgt for ἀσσάριον for å formidle den lave verdien på en forståelig måte. «Likevel» gjengir καί i adversativ funksjon, og «uten at deres Far vet det» er en tolkende gjengivelse av ἄνευ τοῦ πατρὸς ὑμῶν (bokstavelig «uten deres Far»), valgt etter flere revisjoner som en bred tolkning.
*
«Ja» innleder verset og markerer en forsterkning av det foregående argumentet (gresk δέ fungerer her progredierende). «Til og med» gjengir καί i dets forsterkende betydning. «Talt» (ἠριθμημέναι εἰσίν, perfektum passiv) betyr at hårene er talt og forblir talt – en vedvarende tilstand av Guds detaljerte omsorg. Oversettelsen beholder dette presensaspektet godt.
Det greske ἠριθμημέναι εἰσίν er perfektum perifrastisk passiv, en sjelden konstruksjon som understreker den vedvarende tilstanden: hårene er allerede talt og forblir talt. Ifølge rabbinsk tradisjon ble det å telle hår sett som et eksempel på noe umulig for mennesker, men mulig for Gud.
Tanken om at Gud kjenner de minste detaljer ved mennesket, finnes også i Sal 139:1–4 og Jes 49:16. Jesus bruker dette bildet for å understreke Guds intime og personlige kjennskap til hvert menneske.
Den greske partikkelen δέ i begynnelsen av verset (ὑμῶν δέ) markerer en overgang og kontrast fra spurvene til disiplene: «Men dere – til og med alle hårene på hodet er talt.» Oversettelsen gjengir dette med «Ja», som fanger opp den forsterkende progresjonen i argumentet, selv om den kontrastive nyanseringen (fra spurver til dere) tones noe ned.
«Ja, på dere er til og med alle hårene på hodet talt.» Setningsstrukturen med «på dere» fremst gjenspeiler den greske emfatiske fronteringen av ὑμῶν (dere). «Til og med» gjengir καί i dets forsterkende (adverbiale) betydning. «Talt» gjengir ἠριθμημέναι εἰσίν (perfektum perifrastisk passiv), som uttrykker en vedvarende tilstand – hårene er allerede talt og forblir talt av Gud.
Ordstillingen «på dere er til og med» gjenspeiler den greske emfatiske fronteringen av ὑμῶν δέ. «Til og med» gjengir καί i adverbial forsterkende betydning. «Talt» gjengir perfektum perifrastisk passiv ἠριθμημέναι εἰσίν, som uttrykker en vedvarende tilstand – hårene er allerede talt og forblir talt av Gud.
Ingen manuskripter for dette verset
«Ja» innleder verset og markerer en forsterkning av det foregående argumentet (gresk δέ fungerer her progredierende). «Til og med» gjengir καί i dets forsterkende betydning. «Talt» (ἠριθμημέναι εἰσίν, perfektum passiv) betyr at hårene er talt og forblir talt – en vedvarende tilstand av Guds detaljerte omsorg. Oversettelsen beholder dette presensaspektet godt.
Det greske ἠριθμημέναι εἰσίν er perfektum perifrastisk passiv, en sjelden konstruksjon som understreker den vedvarende tilstanden: hårene er allerede talt og forblir talt. Ifølge rabbinsk tradisjon ble det å telle hår sett som et eksempel på noe umulig for mennesker, men mulig for Gud.
Tanken om at Gud kjenner de minste detaljer ved mennesket, finnes også i Sal 139:1–4 og Jes 49:16. Jesus bruker dette bildet for å understreke Guds intime og personlige kjennskap til hvert menneske.
Den greske partikkelen δέ i begynnelsen av verset (ὑμῶν δέ) markerer en overgang og kontrast fra spurvene til disiplene: «Men dere – til og med alle hårene på hodet er talt.» Oversettelsen gjengir dette med «Ja», som fanger opp den forsterkende progresjonen i argumentet, selv om den kontrastive nyanseringen (fra spurver til dere) tones noe ned.
«Ja, på dere er til og med alle hårene på hodet talt.» Setningsstrukturen med «på dere» fremst gjenspeiler den greske emfatiske fronteringen av ὑμῶν (dere). «Til og med» gjengir καί i dets forsterkende (adverbiale) betydning. «Talt» gjengir ἠριθμημέναι εἰσίν (perfektum perifrastisk passiv), som uttrykker en vedvarende tilstand – hårene er allerede talt og forblir talt av Gud.
Ordstillingen «på dere er til og med» gjenspeiler den greske emfatiske fronteringen av ὑμῶν δέ. «Til og med» gjengir καί i adverbial forsterkende betydning. «Talt» gjengir perfektum perifrastisk passiv ἠριθμημέναι εἰσίν, som uttrykker en vedvarende tilstand – hårene er allerede talt og forblir talt av Gud.
*
«Frykt derfor ikke» gjengir μὴ οὖν φοβεῖσθε, der οὖν (derfor) knytter formaningen tilbake til argumentet i vers 29–30. «Dere er mer verdt enn» gjengir διαφέρετε (dere overgår/er mer verdt enn), som er en god idiomatisk norsk gjengivelse. ὑμεῖς (dere) står emfatisk sist i den greske setningen, noe som understreker kontrasten mellom disiplene og spurvene.
Μὴ φοβεῖσθε (frykt ikke) opptrer tre ganger i denne passasjen (v. 26, 28, 31), og danner en retorisk ramme. Den tredje gangen (her) fungerer som en oppsummerende konklusjon: Fordi Gud kjenner dere i detalj og har omsorg for dere, trenger dere ikke frykte.
Verset fungerer liturgisk som en sentral trøstetekst i kristen tradisjon og brukes ofte ved begravelser og i sjelesorg. Formaningen «frykt ikke» opptrer gjentatte ganger i Bibelen (bl.a. Jes 41:10; Luk 12:7) og har blitt et kjernemotiv i kristen forkynnelse om Guds omsorg.
«Frykt derfor ikke» gjengir μὴ οὖν φοβεῖσθε. Partikkelen οὖν (derfor) er beholdt i oversettelsen fordi den trekker en logisk konklusjon av argumentasjonen i vers 29–30. «Dere er mer verdt enn» gjengir διαφέρετε, som bokstavelig betyr «dere overgår» eller «dere skiller dere ut fra». Emfatisk ὑμεῖς (dere) er plassert sist i den greske setningen for å understreke kontrasten med spurvene; oversettelsen lar «Dere» stå som subjekt i begynnelsen, noe som er naturlig norsk ordstilling.
Ingen manuskripter for dette verset
«Frykt derfor ikke» gjengir μὴ οὖν φοβεῖσθε, der οὖν (derfor) knytter formaningen tilbake til argumentet i vers 29–30. «Dere er mer verdt enn» gjengir διαφέρετε (dere overgår/er mer verdt enn), som er en god idiomatisk norsk gjengivelse. ὑμεῖς (dere) står emfatisk sist i den greske setningen, noe som understreker kontrasten mellom disiplene og spurvene.
Μὴ φοβεῖσθε (frykt ikke) opptrer tre ganger i denne passasjen (v. 26, 28, 31), og danner en retorisk ramme. Den tredje gangen (her) fungerer som en oppsummerende konklusjon: Fordi Gud kjenner dere i detalj og har omsorg for dere, trenger dere ikke frykte.
Verset fungerer liturgisk som en sentral trøstetekst i kristen tradisjon og brukes ofte ved begravelser og i sjelesorg. Formaningen «frykt ikke» opptrer gjentatte ganger i Bibelen (bl.a. Jes 41:10; Luk 12:7) og har blitt et kjernemotiv i kristen forkynnelse om Guds omsorg.
«Frykt derfor ikke» gjengir μὴ οὖν φοβεῖσθε. Partikkelen οὖν (derfor) er beholdt i oversettelsen fordi den trekker en logisk konklusjon av argumentasjonen i vers 29–30. «Dere er mer verdt enn» gjengir διαφέρετε, som bokstavelig betyr «dere overgår» eller «dere skiller dere ut fra». Emfatisk ὑμεῖς (dere) er plassert sist i den greske setningen for å understreke kontrasten med spurvene; oversettelsen lar «Dere» stå som subjekt i begynnelsen, noe som er naturlig norsk ordstilling.
*
«Bekjenner meg for menneskene» gjengir ὁμολογήσει ἐν ἐμοί ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων. Gresk ἐν ἐμοί (i meg) er en semittisk-preget uttrykksmåte som betyr «bekjenne sin tilhørighet til meg». Oversettelsen forenkler til «bekjenner meg», som er naturlig norsk. «Ham» er lagt til for å gjenspeile gjensidigheten i ἐν αὐτῷ. «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς (flertall), men norsk bruker entall.
Det greske uttrykket ὁμολογέω ἐν (bekjenne i) er uvanlig gresk og gjenspeiler trolig et arameisk/hebraisk idiom. Det betyr mer enn bare verbal bekjennelse – det innebærer å identifisere seg med og stå inne for noen.
Dette verset har vært sentralt i diskusjoner om frelse og bekjennelse. Bekjennelsen «for menneskene» knyttes til offentlig vitnesbyrd, mens Jesu bekjennelse «for min Far» peker mot den endelige dommen. Forholdet mellom tro og bekjennelse (jf. Rom 10:9–10) diskuteres ulikt i ulike tradisjoner.
Prepositionen ἐν i ὁμολογήσει ἐν ἐμοί har vært mye diskutert. Den kan reflektere arameisk בְּ (be-), som kan bety «angående» eller «i forbindelse med». Noen forskere mener det betyr å bekjenne sin solidaritet med Jesus, ikke bare å uttale en verbal bekjennelse om ham.
Flere manuskripter har τοῖς ἐν (τοῖς ἐν οὐρανοῖς) mens andre har enklere ἐν οὐρανοῖς. Variantene påvirker ikke meningen vesentlig, men den kortere lesemåten foretrekkes av de fleste kritiske utgaver.
Oversettelsen gjengir Πᾶς οὖν ὅστις ὁμολογήσει ἐν ἐμοί som «Den som bekjenner meg». «Den som» er en forenkling av Πᾶς ὅστις (enhver som), valgt etter revisjon for å gi en lettere norsk setning. Konjunksjonen οὖν (altså/derfor) er utelatt i oversettelsen – den knytter verset logisk til den foregående konteksten (vers 28–31 om ikke å frykte). «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς i flertall, men norsk bruker naturlig entall.
«Den som bekjenner meg for menneskene» gjengir Πᾶς οὖν ὅστις ὁμολογήσει ἐν ἐμοί ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων. Konjunksjonen οὖν (altså/derfor) er utelatt for å lette setningen – den knytter logisk til konteksten om ikke å frykte (v. 28–31). «Bekjenner meg» forenkler det semittisk-pregede ἐν ἐμοί (bokstavelig «i meg»), som betyr å identifisere seg med Jesus. «Ham» er lagt til for å gjenspeile gjensidigheten i ἐν αὐτῷ. «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς (flertall) med norsk entall, som er naturlig.
Strukturen i dette verset er en betinget gjensidighetserklæring som har paralleller i juridisk og pakts-språk i den antikke verden. Den som offentlig vedkjenner seg Jesus foran mennesker, vil Jesus vedkjenne seg foran Gud. Denne typen gjensidig forpliktelse var velkjent i patron-klient-relasjoner i det romerske samfunnet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Bekjenner meg for menneskene» gjengir ὁμολογήσει ἐν ἐμοί ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων. Gresk ἐν ἐμοί (i meg) er en semittisk-preget uttrykksmåte som betyr «bekjenne sin tilhørighet til meg». Oversettelsen forenkler til «bekjenner meg», som er naturlig norsk. «Ham» er lagt til for å gjenspeile gjensidigheten i ἐν αὐτῷ. «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς (flertall), men norsk bruker entall.
Det greske uttrykket ὁμολογέω ἐν (bekjenne i) er uvanlig gresk og gjenspeiler trolig et arameisk/hebraisk idiom. Det betyr mer enn bare verbal bekjennelse – det innebærer å identifisere seg med og stå inne for noen.
Dette verset har vært sentralt i diskusjoner om frelse og bekjennelse. Bekjennelsen «for menneskene» knyttes til offentlig vitnesbyrd, mens Jesu bekjennelse «for min Far» peker mot den endelige dommen. Forholdet mellom tro og bekjennelse (jf. Rom 10:9–10) diskuteres ulikt i ulike tradisjoner.
Prepositionen ἐν i ὁμολογήσει ἐν ἐμοί har vært mye diskutert. Den kan reflektere arameisk בְּ (be-), som kan bety «angående» eller «i forbindelse med». Noen forskere mener det betyr å bekjenne sin solidaritet med Jesus, ikke bare å uttale en verbal bekjennelse om ham.
Flere manuskripter har τοῖς ἐν (τοῖς ἐν οὐρανοῖς) mens andre har enklere ἐν οὐρανοῖς. Variantene påvirker ikke meningen vesentlig, men den kortere lesemåten foretrekkes av de fleste kritiske utgaver.
Oversettelsen gjengir Πᾶς οὖν ὅστις ὁμολογήσει ἐν ἐμοί som «Den som bekjenner meg». «Den som» er en forenkling av Πᾶς ὅστις (enhver som), valgt etter revisjon for å gi en lettere norsk setning. Konjunksjonen οὖν (altså/derfor) er utelatt i oversettelsen – den knytter verset logisk til den foregående konteksten (vers 28–31 om ikke å frykte). «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς i flertall, men norsk bruker naturlig entall.
«Den som bekjenner meg for menneskene» gjengir Πᾶς οὖν ὅστις ὁμολογήσει ἐν ἐμοί ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων. Konjunksjonen οὖν (altså/derfor) er utelatt for å lette setningen – den knytter logisk til konteksten om ikke å frykte (v. 28–31). «Bekjenner meg» forenkler det semittisk-pregede ἐν ἐμοί (bokstavelig «i meg»), som betyr å identifisere seg med Jesus. «Ham» er lagt til for å gjenspeile gjensidigheten i ἐν αὐτῷ. «Himmelen» gjengir οὐρανοῖς (flertall) med norsk entall, som er naturlig.
Strukturen i dette verset er en betinget gjensidighetserklæring som har paralleller i juridisk og pakts-språk i den antikke verden. Den som offentlig vedkjenner seg Jesus foran mennesker, vil Jesus vedkjenne seg foran Gud. Denne typen gjensidig forpliktelse var velkjent i patron-klient-relasjoner i det romerske samfunnet.
*
«Fornekter» og «fornekte» gjengir ἀρνήσηται/ἀρνήσομαι, som er motsatsen til ὁμολογέω i vers 32. Parallellstrukturen mellom vers 32 og 33 er bevisst beholdt i oversettelsen. «Ham» ble lagt til for konsistens med vers 32, i tråd med den greske parallellen.
Noen manuskripter leser δ᾽ ἄν (den som enn), mens andre har bare δέ (men den som). Partikkelen ἄν gir en mer generell og betinget tone. Nestle-Aland følger lesemåten med δ᾽ ἄν, men flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus) utelater ἄν.
«Fornekte» (ἀρνέομαι) er et sterkt verb som innebærer å avvise enhver forbindelse med noen. Det samme verbet brukes om Peters fornektelse av Jesus i Matt 26:70–72. Den parallelle strukturen mellom vers 32 og 33 understreker den absolutte gjensidigheten: Vår bekjennelse eller fornektelse av Jesus har evige konsekvenser.
Oversettelsen beholder den nøyaktige parallellstrukturen fra vers 32, med «ham» lagt til for å gjenspeile αὐτόν og skape symmetri. «For menneskene» gjengir ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, der ἔμπροσθεν betyr «foran/i nærvær av». Preposisjonen «for» er valgt fordi det gir naturlig norsk i denne sammenhengen.
Oversettelsen følger nøyaktig parallellstrukturen fra vers 32. «Fornekter» og «fornekte» gjengir ἀρνήσηται/ἀρνήσομαι. «Ham» gjenspeiler αὐτόν i κἀγὼ αὐτόν, og skaper symmetri med vers 32. «For menneskene» gjengir ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, der ἔμπροσθεν betyr «foran/i nærvær av».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Fornekter» og «fornekte» gjengir ἀρνήσηται/ἀρνήσομαι, som er motsatsen til ὁμολογέω i vers 32. Parallellstrukturen mellom vers 32 og 33 er bevisst beholdt i oversettelsen. «Ham» ble lagt til for konsistens med vers 32, i tråd med den greske parallellen.
Noen manuskripter leser δ᾽ ἄν (den som enn), mens andre har bare δέ (men den som). Partikkelen ἄν gir en mer generell og betinget tone. Nestle-Aland følger lesemåten med δ᾽ ἄν, men flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus) utelater ἄν.
«Fornekte» (ἀρνέομαι) er et sterkt verb som innebærer å avvise enhver forbindelse med noen. Det samme verbet brukes om Peters fornektelse av Jesus i Matt 26:70–72. Den parallelle strukturen mellom vers 32 og 33 understreker den absolutte gjensidigheten: Vår bekjennelse eller fornektelse av Jesus har evige konsekvenser.
Oversettelsen beholder den nøyaktige parallellstrukturen fra vers 32, med «ham» lagt til for å gjenspeile αὐτόν og skape symmetri. «For menneskene» gjengir ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, der ἔμπροσθεν betyr «foran/i nærvær av». Preposisjonen «for» er valgt fordi det gir naturlig norsk i denne sammenhengen.
Oversettelsen følger nøyaktig parallellstrukturen fra vers 32. «Fornekter» og «fornekte» gjengir ἀρνήσηται/ἀρνήσομαι. «Ham» gjenspeiler αὐτόν i κἀγὼ αὐτόν, og skaper symmetri med vers 32. «For menneskene» gjengir ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, der ἔμπροσθεν betyr «foran/i nærvær av».
*
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην, der βάλλω bokstavelig betyr «kaste». Uttrykket «kaste fred» er uvanlig gresk og kan gjenspeile et arameisk idiom. Norsk «bringe» er en naturlig idiomatisk gjengivelse. «Sverd» (μάχαιρα) kan bety kort sverd, dolk eller kniv, men brukes her metaforisk om konflikt og splittelse.
Parallellstedet i Lukas 12:51 bruker «splittelse» (διαμερισμόν) i stedet for «sverd» (μάχαιραν). Dette kan gjenspeile ulike overleveringstradisjoner eller ulike sider av samme utsagn. Matteus' «sverd» er kraftigere billedspråk.
Dette verset skaper en tilsynelatende spenning med Jesu rolle som fredsfyrste (Jes 9:6) og hans ord om fred til disiplene (Joh 14:27). Teologisk forstås det vanligvis slik at evangeliet uunngåelig skaper konflikt i en fallen verden, ikke at Jesus aktivt søker strid.
Verbet βαλεῖν betyr bokstavelig «å kaste», noe som gir uttrykket βαλεῖν εἰρήνην en voldsom og overraskende klang – «kaste fred». Denne uvanlige ordbruken kan gjenspeile arameisk שְׁלַח (sende/kaste). Oversettelsen bruker «bringe» som er idiomatisk norsk, men mister den dramatiske effekten av det opprinnelige «kaste».
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην. Norsk «bringe» er mer idiomatisk enn det bokstavelige «kaste». Repetisjonen «Jeg er ikke kommet for å bringe fred» følger den greske teksten nøye, der hele uttrykket οὐκ ἦλθον βαλεῖν εἰρήνην gjentas før kontrasten ἀλλὰ μάχαιραν. «Sverd» er valgt for μάχαιρα, som bokstavelig er et kort sverd eller dolk, men her brukt billedlig om konflikt.
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην. Verbet βάλλω betyr bokstavelig «kaste», men norsk «bringe» er mer idiomatisk. Repetisjonen «Jeg er ikke kommet for å bringe fred» følger originalen, der hele uttrykket gjentas før kontrasten ἀλλὰ μάχαιραν. «Sverd» gjengir μάχαιρα, som bokstavelig er et kort sverd eller dolk, men her brukt billedlig om konflikt og splittelse.
Uttrykket Μὴ νομίσητε (tro ikke/tenk ikke) er aorist konjunktiv og innebærer at Jesus korrigerer en feilaktig antagelse som allerede eksisterer blant tilhørerne. Han visste at mange forventet en Messias som skulle bringe ytre fred og politisk frigjøring.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην, der βάλλω bokstavelig betyr «kaste». Uttrykket «kaste fred» er uvanlig gresk og kan gjenspeile et arameisk idiom. Norsk «bringe» er en naturlig idiomatisk gjengivelse. «Sverd» (μάχαιρα) kan bety kort sverd, dolk eller kniv, men brukes her metaforisk om konflikt og splittelse.
Parallellstedet i Lukas 12:51 bruker «splittelse» (διαμερισμόν) i stedet for «sverd» (μάχαιραν). Dette kan gjenspeile ulike overleveringstradisjoner eller ulike sider av samme utsagn. Matteus' «sverd» er kraftigere billedspråk.
Dette verset skaper en tilsynelatende spenning med Jesu rolle som fredsfyrste (Jes 9:6) og hans ord om fred til disiplene (Joh 14:27). Teologisk forstås det vanligvis slik at evangeliet uunngåelig skaper konflikt i en fallen verden, ikke at Jesus aktivt søker strid.
Verbet βαλεῖν betyr bokstavelig «å kaste», noe som gir uttrykket βαλεῖν εἰρήνην en voldsom og overraskende klang – «kaste fred». Denne uvanlige ordbruken kan gjenspeile arameisk שְׁלַח (sende/kaste). Oversettelsen bruker «bringe» som er idiomatisk norsk, men mister den dramatiske effekten av det opprinnelige «kaste».
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην. Norsk «bringe» er mer idiomatisk enn det bokstavelige «kaste». Repetisjonen «Jeg er ikke kommet for å bringe fred» følger den greske teksten nøye, der hele uttrykket οὐκ ἦλθον βαλεῖν εἰρήνην gjentas før kontrasten ἀλλὰ μάχαιραν. «Sverd» er valgt for μάχαιρα, som bokstavelig er et kort sverd eller dolk, men her brukt billedlig om konflikt.
«Bringe fred» gjengir βαλεῖν εἰρήνην. Verbet βάλλω betyr bokstavelig «kaste», men norsk «bringe» er mer idiomatisk. Repetisjonen «Jeg er ikke kommet for å bringe fred» følger originalen, der hele uttrykket gjentas før kontrasten ἀλλὰ μάχαιραν. «Sverd» gjengir μάχαιρα, som bokstavelig er et kort sverd eller dolk, men her brukt billedlig om konflikt og splittelse.
Uttrykket Μὴ νομίσητε (tro ikke/tenk ikke) er aorist konjunktiv og innebærer at Jesus korrigerer en feilaktig antagelse som allerede eksisterer blant tilhørerne. Han visste at mange forventet en Messias som skulle bringe ytre fred og politisk frigjøring.
*
«Sette en mann opp mot hans far» gjengir διχάσαι ἄνθρωπον κατὰ τοῦ πατρὸς αὐτοῦ. Verbet διχάζω betyr å splitte/dele, og κατά med genitiv indikerer motstand. Versjonshistorikken viser at «sette skille mellom» ble endret til «sette opp mot» for å fange den konfronterende tonen i originalen bedre.
Verset er en nesten direkte sitering av Mika 7:6, som beskriver sammenbrudd i samfunnet i de siste tider. Jesus anvender profetien på sitt eget komme, noe som understreker den eskatologiske dimensjonen ved hans tjeneste.
«Sette … opp mot» gjengir διχάσαι … κατά, der verbet διχάζω betyr «å splitte i to» og κατά med genitiv uttrykker motstand. Oversettelsen gjengir eierforhold konsekvent med «hans far», «hennes mor», «hennes svigermor» i tråd med den greske teksten (αὐτοῦ/αὐτῆς). Etter revisjon ble «sette opp mot» foretrukket fremfor det mer nøytrale «sette skille mellom» for å fange den konfronterende tonen i κατά.
Verbet διχάζω forekommer kun her i hele Det nye testamente (hapax legomenon). Det er avledet av δίχα (i to deler) og understreker den radikale splittelsen Jesus forutsier. Den etymologiske forbindelsen til «to» forsterker bildet av familier som bokstavelig deles i to.
«Sette … opp mot» gjengir διχάσαι … κατά. Verbet διχάζω betyr «å splitte i to» og κατά med genitiv uttrykker motstand. Eierforhold gjengis konsekvent med «hans far», «hennes mor», «hennes svigermor» i tråd med αὐτοῦ/αὐτῆς. «Sette opp mot» ble foretrukket fremfor det mer nøytrale «sette skille mellom» for å fange den konfronterende tonen i κατά.
Vers 35 siterer nesten ordrett Mika 7:6 etter Septuaginta. I Mikas kontekst beskriver profeten et samfunn i moralsk forfall der selv familielojaliteten bryter sammen. Jesus anvender dette eskatologisk på sitt eget komme – å følge ham kan skape splittelse selv i de mest grunnleggende relasjonene. Rekkefølgen mann–far, datter–mor, svigerdatter–svigermor gjenspeiler tre generasjoner i en typisk storfamilie i det antikke Israel.
νύμφη (svigerdatter) betyr bokstavelig «brud» og kan også bety «ung hustru». I konteksten av storfamiliestrukturen i antikken refererer det til en svigerdatter som bor i svigerfamiliens hushold. Spenningen mellom svigerdatter og svigermor var et velkjent kulturelt tema i antikken.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Sette en mann opp mot hans far» gjengir διχάσαι ἄνθρωπον κατὰ τοῦ πατρὸς αὐτοῦ. Verbet διχάζω betyr å splitte/dele, og κατά med genitiv indikerer motstand. Versjonshistorikken viser at «sette skille mellom» ble endret til «sette opp mot» for å fange den konfronterende tonen i originalen bedre.
Verset er en nesten direkte sitering av Mika 7:6, som beskriver sammenbrudd i samfunnet i de siste tider. Jesus anvender profetien på sitt eget komme, noe som understreker den eskatologiske dimensjonen ved hans tjeneste.
«Sette … opp mot» gjengir διχάσαι … κατά, der verbet διχάζω betyr «å splitte i to» og κατά med genitiv uttrykker motstand. Oversettelsen gjengir eierforhold konsekvent med «hans far», «hennes mor», «hennes svigermor» i tråd med den greske teksten (αὐτοῦ/αὐτῆς). Etter revisjon ble «sette opp mot» foretrukket fremfor det mer nøytrale «sette skille mellom» for å fange den konfronterende tonen i κατά.
Verbet διχάζω forekommer kun her i hele Det nye testamente (hapax legomenon). Det er avledet av δίχα (i to deler) og understreker den radikale splittelsen Jesus forutsier. Den etymologiske forbindelsen til «to» forsterker bildet av familier som bokstavelig deles i to.
«Sette … opp mot» gjengir διχάσαι … κατά. Verbet διχάζω betyr «å splitte i to» og κατά med genitiv uttrykker motstand. Eierforhold gjengis konsekvent med «hans far», «hennes mor», «hennes svigermor» i tråd med αὐτοῦ/αὐτῆς. «Sette opp mot» ble foretrukket fremfor det mer nøytrale «sette skille mellom» for å fange den konfronterende tonen i κατά.
Vers 35 siterer nesten ordrett Mika 7:6 etter Septuaginta. I Mikas kontekst beskriver profeten et samfunn i moralsk forfall der selv familielojaliteten bryter sammen. Jesus anvender dette eskatologisk på sitt eget komme – å følge ham kan skape splittelse selv i de mest grunnleggende relasjonene. Rekkefølgen mann–far, datter–mor, svigerdatter–svigermor gjenspeiler tre generasjoner i en typisk storfamilie i det antikke Israel.
νύμφη (svigerdatter) betyr bokstavelig «brud» og kan også bety «ung hustru». I konteksten av storfamiliestrukturen i antikken refererer det til en svigerdatter som bor i svigerfamiliens hushold. Spenningen mellom svigerdatter og svigermor var et velkjent kulturelt tema i antikken.
*
«Et menneskes fiender skal være hans egne husfolk» gjengir ἐχθροὶ τοῦ ἀνθρώπου οἱ οἰκιακοὶ αὐτοῦ. «Husfolk» (οἰκιακοί) er samme ord som i vers 25, noe som skaper en tematisk ramme. Oversettelsen legger til «egne» for å forsterke det personlige aspektet, noe som er implisitt i αὐτοῦ.
Verset avslutter sitatet fra Mika 7:6. Hele avsnittet 10:34–36 danner en sammenhengende blokk der Jesus anvender Mikas profeti om familiesplittelse i de siste dager på sitt eget oppdrag.
Verset er en fortsettelse av sitatet fra Mika 7:6 (LXX). I den opprinnelige konteksten hos Mika beskriver det det moralske forfallet i samfunnet. Jesus anvender det på den splittelsen hans komme uunngåelig vil forårsake selv i de nærmeste familierelasjonene.
«Husfolk» gjengir οἰκιακοί, som betegner dem som tilhører samme husstand (οἰκία). Oversettelsen legger til «egne» for å fremheve det personlige sviket som ligger i αὐτοῦ (hans). «Skal være» er en noe fortolkende gjengivelse – den greske teksten har en nominal setning uten verb (ἐχθροὶ τοῦ ἀνθρώπου οἱ οἰκιακοὶ αὐτοῦ), som fungerer som et tidløst utsagn.
Den greske setningen er verbløs (nominalsats), noe som er vanlig i ordtak og visdomslitteratur. Denne setningstypen gir utsagnet en tidløs, sentenspreget karakter – det gjelder ikke bare i en bestemt situasjon, men som en generell sannhet.
Ingen manuskripter for dette verset
«Et menneskes fiender skal være hans egne husfolk» gjengir ἐχθροὶ τοῦ ἀνθρώπου οἱ οἰκιακοὶ αὐτοῦ. «Husfolk» (οἰκιακοί) er samme ord som i vers 25, noe som skaper en tematisk ramme. Oversettelsen legger til «egne» for å forsterke det personlige aspektet, noe som er implisitt i αὐτοῦ.
Verset avslutter sitatet fra Mika 7:6. Hele avsnittet 10:34–36 danner en sammenhengende blokk der Jesus anvender Mikas profeti om familiesplittelse i de siste dager på sitt eget oppdrag.
Verset er en fortsettelse av sitatet fra Mika 7:6 (LXX). I den opprinnelige konteksten hos Mika beskriver det det moralske forfallet i samfunnet. Jesus anvender det på den splittelsen hans komme uunngåelig vil forårsake selv i de nærmeste familierelasjonene.
«Husfolk» gjengir οἰκιακοί, som betegner dem som tilhører samme husstand (οἰκία). Oversettelsen legger til «egne» for å fremheve det personlige sviket som ligger i αὐτοῦ (hans). «Skal være» er en noe fortolkende gjengivelse – den greske teksten har en nominal setning uten verb (ἐχθροὶ τοῦ ἀνθρώπου οἱ οἰκιακοὶ αὐτοῦ), som fungerer som et tidløst utsagn.
Den greske setningen er verbløs (nominalsats), noe som er vanlig i ordtak og visdomslitteratur. Denne setningstypen gir utsagnet en tidløs, sentenspreget karakter – det gjelder ikke bare i en bestemt situasjon, men som en generell sannhet.
*
«Elsker» gjengir φιλῶν (partisipp av φιλέω), som betegner kjærlig hengivenhet snarere enn den mer generelle ἀγαπάω. Valget «elsker» er naturlig norsk og dekker begge de greske ordene godt i denne konteksten. «Er meg ikke verdig» (οὐκ ἔστιν μου ἄξιος) beholdes i sin doble form for å gjenspeile den greske parallellismen mellom far/mor og sønn/datter.
Lukas' parallell (14:26) bruker det sterkere «hate» (μισέω) i stedet for Matteus' «elske mer enn». Dette gjenspeiler trolig en semittisk uttrykksmåte der «hate» betyr «elske mindre» eller «sette i andre rekke» (jf. 1 Mos 29:31).
Parallellstedet i Lukas 14:26 bruker det sterkere μισέω (hate) i stedet for Matteus' φιλέω ὑπέρ (elske mer enn). De fleste forskere mener at Lukas bevarer den mer opprinnelige semittiske uttrykksmåten, der «hate» brukes komparativt og betyr «prioritere lavere» (jf. 1 Mos 29:31; 5 Mos 21:15–17). Matteus har trolig omformulert for å unngå misforståelse.
«Elsker» gjengir φιλῶν (av φιλέω), som i klassisk gresk skiller seg fra ἀγαπάω ved å betone personlig hengivenhet og nærhet. I koinégresk er skillet mindre skarpt, men φιλέω kan her antyde den naturlige familiekjærligheten. ὑπὲρ ἐμέ (mer enn meg) gjengis direkte med «mer enn meg». Oversettelsen beholder den doble formuleringen for å gjenspeile den greske parallellismen.
Jesu krav om å bli prioritert over de nærmeste familierelasjoner ville vært ekstremt provoserende i en kultur der ære av far og mor var et av de ti bud (2 Mos 20:12). At Jesus setter seg selv over denne grunnleggende forpliktelsen, er et implisitt krav om guddommelighet, siden bare Gud kan kreve slik absolutt lojalitet.
«Elsker» gjengir φιλῶν (partisipp av φιλέω), som i klassisk gresk skiller seg fra ἀγαπάω ved å betone personlig hengivenhet. ὑπὲρ ἐμέ (mer enn meg) gjengis direkte. Den doble formuleringen (far/mor og sønn/datter) beholdes for å gjenspeile den greske parallellismen, som understreker at kravet gjelder alle familierelasjoner.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Elsker» gjengir φιλῶν (partisipp av φιλέω), som betegner kjærlig hengivenhet snarere enn den mer generelle ἀγαπάω. Valget «elsker» er naturlig norsk og dekker begge de greske ordene godt i denne konteksten. «Er meg ikke verdig» (οὐκ ἔστιν μου ἄξιος) beholdes i sin doble form for å gjenspeile den greske parallellismen mellom far/mor og sønn/datter.
Lukas' parallell (14:26) bruker det sterkere «hate» (μισέω) i stedet for Matteus' «elske mer enn». Dette gjenspeiler trolig en semittisk uttrykksmåte der «hate» betyr «elske mindre» eller «sette i andre rekke» (jf. 1 Mos 29:31).
Parallellstedet i Lukas 14:26 bruker det sterkere μισέω (hate) i stedet for Matteus' φιλέω ὑπέρ (elske mer enn). De fleste forskere mener at Lukas bevarer den mer opprinnelige semittiske uttrykksmåten, der «hate» brukes komparativt og betyr «prioritere lavere» (jf. 1 Mos 29:31; 5 Mos 21:15–17). Matteus har trolig omformulert for å unngå misforståelse.
«Elsker» gjengir φιλῶν (av φιλέω), som i klassisk gresk skiller seg fra ἀγαπάω ved å betone personlig hengivenhet og nærhet. I koinégresk er skillet mindre skarpt, men φιλέω kan her antyde den naturlige familiekjærligheten. ὑπὲρ ἐμέ (mer enn meg) gjengis direkte med «mer enn meg». Oversettelsen beholder den doble formuleringen for å gjenspeile den greske parallellismen.
Jesu krav om å bli prioritert over de nærmeste familierelasjoner ville vært ekstremt provoserende i en kultur der ære av far og mor var et av de ti bud (2 Mos 20:12). At Jesus setter seg selv over denne grunnleggende forpliktelsen, er et implisitt krav om guddommelighet, siden bare Gud kan kreve slik absolutt lojalitet.
«Elsker» gjengir φιλῶν (partisipp av φιλέω), som i klassisk gresk skiller seg fra ἀγαπάω ved å betone personlig hengivenhet. ὑπὲρ ἐμέ (mer enn meg) gjengis direkte. Den doble formuleringen (far/mor og sønn/datter) beholdes for å gjenspeile den greske parallellismen, som understreker at kravet gjelder alle familierelasjoner.
*
«Tar sitt kors» gjengir λαμβάνει τὸν σταυρὸν αὐτοῦ. Oversettelsen bruker «tar» for λαμβάνει (tar/mottar) – et direkte og forståelig valg. «Følger etter meg» gjengir ἀκολουθεῖ ὀπίσω μου (følger bak meg), der ὀπίσω understreker at disippelen går bak mesteren.
Dette er første gang i Matteusevangeliet korset nevnes. For de opprinnelige tilhørerne ville korsreferansen vekke bilder av romersk henrettelse: den dødsdømte bar tverrbjelken (patibulum) til retterstedet. Utsagnet ville vært sjokkerende – Jesus ber disiplene identifisere seg med den mest vanærende dødsstraff.
Noen håndskrifter har αἴρει (løfter opp, bærer) i stedet for λαμβάνει (tar/mottar). Markus 8:34 og Lukas 9:23 bruker αἴρω. Forskjellen er subtil men reell: λαμβάνω vektlegger å ta imot/akseptere korset, mens αἴρω vektlegger å bære det.
At Jesus bruker korsbæring som bilde før sin egen korsfestelse, er bemerkelsesverdig. Noen forskere mener utsagnet gjenspeiler en ettertidsprojeksjon tilbake på Jesu munn, mens andre påpeker at korsfestelse var utbredt i Romerriket og at bildet ville vært umiddelbart forståelig for tilhørerne uten referanse til Jesu egen død.
Uttrykket «å bære sitt kors» var kjent i det første århundrets Palestina som en metafor for å godta lidelse og dødsfare. Romerske korsfestelser var offentlige hendelser, og den dømte ble typisk tvunget til å bære tverrbjelken (patibulum) gjennom gatene – en form for offentlig ydmykelse før selve henrettelsen.
Oversettelsen «tar sitt kors» gjengir λαμβάνει τὸν σταυρὸν αὐτοῦ direkte. «Tar» for λαμβάνει er et enkelt og idiomatisk valg. «Følger etter meg» gjengir ἀκολουθεῖ ὀπίσω μου, der ὀπίσω (bak/etter) understreker retningen i etterfølgelsen. «Er meg ikke verdig» beholder den greske ordstillingen οὐκ ἔστιν μου ἄξιος og skaper konsistens med foregående vers.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Tar sitt kors» gjengir λαμβάνει τὸν σταυρὸν αὐτοῦ. Oversettelsen bruker «tar» for λαμβάνει (tar/mottar) – et direkte og forståelig valg. «Følger etter meg» gjengir ἀκολουθεῖ ὀπίσω μου (følger bak meg), der ὀπίσω understreker at disippelen går bak mesteren.
Dette er første gang i Matteusevangeliet korset nevnes. For de opprinnelige tilhørerne ville korsreferansen vekke bilder av romersk henrettelse: den dødsdømte bar tverrbjelken (patibulum) til retterstedet. Utsagnet ville vært sjokkerende – Jesus ber disiplene identifisere seg med den mest vanærende dødsstraff.
Noen håndskrifter har αἴρει (løfter opp, bærer) i stedet for λαμβάνει (tar/mottar). Markus 8:34 og Lukas 9:23 bruker αἴρω. Forskjellen er subtil men reell: λαμβάνω vektlegger å ta imot/akseptere korset, mens αἴρω vektlegger å bære det.
At Jesus bruker korsbæring som bilde før sin egen korsfestelse, er bemerkelsesverdig. Noen forskere mener utsagnet gjenspeiler en ettertidsprojeksjon tilbake på Jesu munn, mens andre påpeker at korsfestelse var utbredt i Romerriket og at bildet ville vært umiddelbart forståelig for tilhørerne uten referanse til Jesu egen død.
Uttrykket «å bære sitt kors» var kjent i det første århundrets Palestina som en metafor for å godta lidelse og dødsfare. Romerske korsfestelser var offentlige hendelser, og den dømte ble typisk tvunget til å bære tverrbjelken (patibulum) gjennom gatene – en form for offentlig ydmykelse før selve henrettelsen.
Oversettelsen «tar sitt kors» gjengir λαμβάνει τὸν σταυρὸν αὐτοῦ direkte. «Tar» for λαμβάνει er et enkelt og idiomatisk valg. «Følger etter meg» gjengir ἀκολουθεῖ ὀπίσω μου, der ὀπίσω (bak/etter) understreker retningen i etterfølgelsen. «Er meg ikke verdig» beholder den greske ordstillingen οὐκ ἔστιν μου ἄξιος og skaper konsistens med foregående vers.
*
«Liv» gjengir ψυχή begge steder. ψυχή kan bety sjel, liv eller selvet – en flertydighet som er vanskelig å fange i oversettelse. «Liv» ble valgt fordi det er mer tilgjengelig og fanger paradokset bedre: å finne sitt (jordiske) liv fører til tap, mens å miste det for Jesu skyld fører til det sanne liv. «Finner» og «mister» gjengir εὑρών/ἀπολέσει godt.
Det greske ψυχή har et bredt betydningsfelt: livspust, liv, sjel, selv, begjær. Det hebraiske ekvivalenten נֶפֶשׁ (nefesj) har tilsvarende bredde. Paradokset i verset spiller på denne flertydigheten – det fysiske livet versus det egentlige, dypere livet.
Dette paradoksale utsagnet finnes i alle fire evangeliene (Matt 16:25; Mark 8:35; Luk 9:24; 17:33; Joh 12:25) og er dermed et av de best bevitende Jesus-ordene. At det gjentas i flere ulike kontekster tyder på at det var et sentralt tema i Jesu forkynnelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Liv» gjengir ψυχή begge steder. ψυχή kan bety sjel, liv eller selvet – en flertydighet som er vanskelig å fange i oversettelse. «Liv» ble valgt fordi det er mer tilgjengelig og fanger paradokset bedre: å finne sitt (jordiske) liv fører til tap, mens å miste det for Jesu skyld fører til det sanne liv. «Finner» og «mister» gjengir εὑρών/ἀπολέσει godt.
Det greske ψυχή har et bredt betydningsfelt: livspust, liv, sjel, selv, begjær. Det hebraiske ekvivalenten נֶפֶשׁ (nefesj) har tilsvarende bredde. Paradokset i verset spiller på denne flertydigheten – det fysiske livet versus det egentlige, dypere livet.
Dette paradoksale utsagnet finnes i alle fire evangeliene (Matt 16:25; Mark 8:35; Luk 9:24; 17:33; Joh 12:25) og er dermed et av de best bevitende Jesus-ordene. At det gjentas i flere ulike kontekster tyder på at det var et sentralt tema i Jesu forkynnelse.
*
«Tar imot» gjengir δέχομαι, som betyr å ta imot, motta, ønske velkommen. Verbet brukes fire ganger i dette verset, og oversettelsen beholder denne repetisjonen. «Ham som har sendt meg» (τὸν ἀποστείλαντά με) bruker partisippformen av ἀποστέλλω, som er roten til «apostel». Versetet etablerer en kjede: disiplene → Jesus → Faderen.
Tanken om at en utsending representerer den som sendte ham, er et kjent prinsipp i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Dette gir bakgrunn for den representasjonskjeden Jesus beskriver.
Prinsippet om representasjon – at en utsending representerer den som sendte ham – var veletablert i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Jesus utvider dette prinsippet til å omfatte alle disiplene, ikke bare offisielle utsendinger.
Vers 40–42 avslutter Jesu utsendelsestale (Matt 10:5–42), som er den andre av Matteus' fem store taler. Disse versene fungerer som avsluttende oppmuntring etter en tale preget av advarsler om forfølgelse. I den tidlige kirken ble disse versene brukt som grunnlag for gjestfrihetspraksis overfor omreisende predikanter.
Tanken om representasjon – at en utsending handler med fullmakt fra den som sendte ham – var et grunnleggende prinsipp i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Jesus utvider dette prinsippet til å gjelde alle disiplene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Tar imot» gjengir δέχομαι, som betyr å ta imot, motta, ønske velkommen. Verbet brukes fire ganger i dette verset, og oversettelsen beholder denne repetisjonen. «Ham som har sendt meg» (τὸν ἀποστείλαντά με) bruker partisippformen av ἀποστέλλω, som er roten til «apostel». Versetet etablerer en kjede: disiplene → Jesus → Faderen.
Tanken om at en utsending representerer den som sendte ham, er et kjent prinsipp i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Dette gir bakgrunn for den representasjonskjeden Jesus beskriver.
Prinsippet om representasjon – at en utsending representerer den som sendte ham – var veletablert i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Jesus utvider dette prinsippet til å omfatte alle disiplene, ikke bare offisielle utsendinger.
Vers 40–42 avslutter Jesu utsendelsestale (Matt 10:5–42), som er den andre av Matteus' fem store taler. Disse versene fungerer som avsluttende oppmuntring etter en tale preget av advarsler om forfølgelse. I den tidlige kirken ble disse versene brukt som grunnlag for gjestfrihetspraksis overfor omreisende predikanter.
Tanken om representasjon – at en utsending handler med fullmakt fra den som sendte ham – var et grunnleggende prinsipp i jødisk sjaliach-tradisjon: «En manns utsending er som mannen selv» (Misjna, Berakhot 5:5). Jesus utvider dette prinsippet til å gjelde alle disiplene.
*
«Fordi han er en profet» gjengir εἰς ὄνομα προφήτου (bokstavelig «i en profets navn»). Uttrykket «i noens navn» betyr her «på grunnlag av», «med tanke på» eller «fordi vedkommende er». Oversettelsen «fordi han er en profet» er en tydelig og idiomatisk norsk gjengivelse som formidler meningen godt. «Lønn» (μισθόν) brukes fire ganger i vers 41–42 og beholdes konsekvent.
Uttrykket εἰς ὄνομα (i noens navn) er omdiskutert. Det kan bety (1) fordi personen er en profet/rettferdig, (2) som en handling rettet mot profetens oppdrag, eller (3) for å identifisere seg med profetens rolle. De fleste moderne oversettelser velger tolkning (1).
Begrepet «en profets lønn» og «en rettferdigs lønn» er omdiskutert. Det kan bety (1) den samme lønnen som profeten/den rettferdige selv mottar, (2) den lønnen som tilkommer det å hjelpe en profet/rettferdig, eller (3) en lønn som svarer til en profets/rettferdigs rang. De fleste tolkere foretrekker (1): den som tar imot en profet, får del i profetens velsignelse.
Uttrykket εἰς ὄνομα (eis onoma, «i noens navn») er et semittisk idiom som brukes i gresk form. Det kan bety (1) fordi personen er en profet/rettferdig, (2) som en handling rettet mot profetens oppdrag, eller (3) for å identifisere seg med profetens rolle. De fleste moderne oversettelser velger tolkning (1).
I den gammeltestamentlige tradisjonen ble profeter ofte tatt imot av gjestfrie mennesker, slik som enken i Sarepta (1 Kong 17:9–24) og sjunemitterkvinnen (2 Kong 4:8–17). Begge mottok velsignelse gjennom sin gjestfrihet. Jesus knytter seg til denne tradisjonen og utvider den til å gjelde hans egne disipler.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Fordi han er en profet» gjengir εἰς ὄνομα προφήτου (bokstavelig «i en profets navn»). Uttrykket «i noens navn» betyr her «på grunnlag av», «med tanke på» eller «fordi vedkommende er». Oversettelsen «fordi han er en profet» er en tydelig og idiomatisk norsk gjengivelse som formidler meningen godt. «Lønn» (μισθόν) brukes fire ganger i vers 41–42 og beholdes konsekvent.
Uttrykket εἰς ὄνομα (i noens navn) er omdiskutert. Det kan bety (1) fordi personen er en profet/rettferdig, (2) som en handling rettet mot profetens oppdrag, eller (3) for å identifisere seg med profetens rolle. De fleste moderne oversettelser velger tolkning (1).
Begrepet «en profets lønn» og «en rettferdigs lønn» er omdiskutert. Det kan bety (1) den samme lønnen som profeten/den rettferdige selv mottar, (2) den lønnen som tilkommer det å hjelpe en profet/rettferdig, eller (3) en lønn som svarer til en profets/rettferdigs rang. De fleste tolkere foretrekker (1): den som tar imot en profet, får del i profetens velsignelse.
Uttrykket εἰς ὄνομα (eis onoma, «i noens navn») er et semittisk idiom som brukes i gresk form. Det kan bety (1) fordi personen er en profet/rettferdig, (2) som en handling rettet mot profetens oppdrag, eller (3) for å identifisere seg med profetens rolle. De fleste moderne oversettelser velger tolkning (1).
I den gammeltestamentlige tradisjonen ble profeter ofte tatt imot av gjestfrie mennesker, slik som enken i Sarepta (1 Kong 17:9–24) og sjunemitterkvinnen (2 Kong 4:8–17). Begge mottok velsignelse gjennom sin gjestfrihet. Jesus knytter seg til denne tradisjonen og utvider den til å gjelde hans egne disipler.
*
«Bare et beger kaldt vann» gjengir ποτήριον ψυχροῦ μόνον, der μόνον (bare/kun) understreker hvor liten handlingen er. «Fordi han er en disippel» gjengir εἰς ὄνομα μαθητοῦ (i en disippels navn), parallelt med vers 41. «Sannelig» gjengir ἀμήν, som Jesus bruker som innledning til høytidelige utsagn. «Slett ikke» gjengir den sterke nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon). Tankestrek brukes i stedet for kolon for å skape naturlig norsk flyt.
«Disse små» (τῶν μικρῶν τούτων) refererer trolig til Jesu disipler, spesielt de mest ubetydelige og sårbare blant dem. I Matteus brukes uttrykket også i 18:6, 10, 14 om troende som lett kan foraktes. Det er et nøkkeltema i Matteusevangeliet at Guds rike tilhører de «små».
Ἀμήν (sannelig) som innledning til egne utsagn er unikt for Jesus i den jødiske tradisjonen. Normalt ble «amen» brukt som bekreftelse av andres ord (jf. 5 Mos 27:15–26). Jesu bruk markerer hans unike autoritet.
Verbet ποτίσῃ (å gi å drikke) brukes her med ποτήριον ψυχροῦ (et beger kaldt [vann]). Ordet «vann» (ὕδωρ) er underforstått og ikke eksplisitt uttrykt i den greske teksten – det er ψυχροῦ (kaldt) alene som brukes substantivisk. Denne ellipsen er naturlig på gresk, men norsk krever at «vann» legges til for at setningen skal gi mening.
Noen håndskrifter har ἐάν i stedet for ἄν (begge betyr omtrent «om/dersom»), men betydningsforskjellen er minimal. Det viktigste tekstkritiske spørsmålet her er om ὃς ἄν eller ὃς ἐάν er den opprinnelige lesemåten; begge er godt attestert, og forskjellen påvirker ikke meningen.
Verset avslutter Jesu utsendelsestale (kap. 10) med et klimaktisk poeng: selv den minste handling overfor den minste disippel har evig betydning. Dette understreker et sentralt tema i Matteusevangeliet om at Guds rike opererer med omvendte verdier – det tilsynelatende ubetydelige har stor verdi i Guds øyne.
Verset markerer avslutningen av Jesu andre store tale i Matteusevangeliet (kap. 10), ofte kalt missjonstalen eller utsendelsestalen. Matteus strukturerer evangeliet rundt fem store taler (kap. 5–7, 10, 13, 18, 24–25), hver avsluttet med en fast formel (jf. 11:1). Denne talen har vært sentral i kirkens forståelse av misjon og forfølgelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Bare et beger kaldt vann» gjengir ποτήριον ψυχροῦ μόνον, der μόνον (bare/kun) understreker hvor liten handlingen er. «Fordi han er en disippel» gjengir εἰς ὄνομα μαθητοῦ (i en disippels navn), parallelt med vers 41. «Sannelig» gjengir ἀμήν, som Jesus bruker som innledning til høytidelige utsagn. «Slett ikke» gjengir den sterke nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon). Tankestrek brukes i stedet for kolon for å skape naturlig norsk flyt.
«Disse små» (τῶν μικρῶν τούτων) refererer trolig til Jesu disipler, spesielt de mest ubetydelige og sårbare blant dem. I Matteus brukes uttrykket også i 18:6, 10, 14 om troende som lett kan foraktes. Det er et nøkkeltema i Matteusevangeliet at Guds rike tilhører de «små».
Ἀμήν (sannelig) som innledning til egne utsagn er unikt for Jesus i den jødiske tradisjonen. Normalt ble «amen» brukt som bekreftelse av andres ord (jf. 5 Mos 27:15–26). Jesu bruk markerer hans unike autoritet.
Verbet ποτίσῃ (å gi å drikke) brukes her med ποτήριον ψυχροῦ (et beger kaldt [vann]). Ordet «vann» (ὕδωρ) er underforstått og ikke eksplisitt uttrykt i den greske teksten – det er ψυχροῦ (kaldt) alene som brukes substantivisk. Denne ellipsen er naturlig på gresk, men norsk krever at «vann» legges til for at setningen skal gi mening.
Noen håndskrifter har ἐάν i stedet for ἄν (begge betyr omtrent «om/dersom»), men betydningsforskjellen er minimal. Det viktigste tekstkritiske spørsmålet her er om ὃς ἄν eller ὃς ἐάν er den opprinnelige lesemåten; begge er godt attestert, og forskjellen påvirker ikke meningen.
Verset avslutter Jesu utsendelsestale (kap. 10) med et klimaktisk poeng: selv den minste handling overfor den minste disippel har evig betydning. Dette understreker et sentralt tema i Matteusevangeliet om at Guds rike opererer med omvendte verdier – det tilsynelatende ubetydelige har stor verdi i Guds øyne.
Verset markerer avslutningen av Jesu andre store tale i Matteusevangeliet (kap. 10), ofte kalt missjonstalen eller utsendelsestalen. Matteus strukturerer evangeliet rundt fem store taler (kap. 5–7, 10, 13, 18, 24–25), hver avsluttet med en fast formel (jf. 11:1). Denne talen har vært sentral i kirkens forståelse av misjon og forfølgelse.