FLOGVIT
.bible

DommerneKapittel 5

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Høyr, de kongar! Lyd etter, de fyrstar! Eg vil syngja for Herren, eg vil spela for Herren, Israels Gud.
Hør, dere konger! Lytt, dere fyrster! Jeg vil synge for Herren, jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.
Herre, då du drog ut frå Seir, då du steig fram frå Edoms mark, då skalv jorda, himmelen draup, ja, skyene draup med vatn.
Herre, da du dro ut fra Seir, da du skred frem fra Edoms marker, da skalv jorden, himmelen dryppet, skyene dryppet av vann.
Fjella rann for Herrens andlet, sjølv Sinai, for Herren, Israels Gud.
Fjellene bevet for Herrens åsyn – dette Sinai – for Herrens, Israels Guds, åsyn.
I dagane til Sjamgar, son til Anat, i dagane til Jael, låg vegane aude. Dei som ferdast, tok krokete stigar.
I Sjamgars dager, Anats sønn, i Jaels dager lå veiene øde. De som ferdedes på stier, måtte gå krokete omveier.
Det fanst ikkje leiarar i Israel, dei fanst ikkje, før eg, Debora, stod fram, før eg stod fram som ei mor i Israel.
Ledere manglet i Israel, de manglet – inntil jeg sto frem, jeg Debora, sto frem som en mor i Israel.
Dei valde seg nye gudar, då kom krig til portane. Ikkje eit skjold eller spyd var å sjå blant førti tusen i Israel.
De valgte seg nye guder, da kom krig til portene. Fantes det skjold eller spyd blant førti tusen i Israel?
De som rid på kvite eselar, de som sit på fine teppe, og de som går på vegen – syng om det!
Dere som rir på lyse eselhopper, dere som sitter på sadelklær, og dere som vandrer på veien – fortell om det!
Høyr! Ved røystene til dei som deler ut vatn mellom brønnane! Der fortel dei om Herrens rettferdige gjerningar, dei rettferdige gjerningane til leiarane hans i Israel. Då drog Herrens folk ned til portane.
Lytt til ropene fra dem ved vannpostene! Der lovpriser de Herrens rettferdige gjerninger, hans rettferdighet mot Israels landsbyer. Da dro Herrens folk ned til portene.
Vakna, vakna, Debora! Vakna, vakna, syng ein song! Stå opp, Barak! Før bort fangane dine, du son til Abinoam!
Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, stem i sang! Reis deg, Barak, ta dine fanger til fange, du Abinoams sønn!
Då steig dei som var att, ned saman med stormennene. Herrens folk steig ned til meg blant krigarane.
Da dro en rest ned mot de mektige, Herrens folk dro ned for meg mot krigerne.
Frå Efraim kom dei som har rot i Amalek, etter deg kom Benjamin med folka dine. Frå Makir steig høvdingar ned, og frå Sebulon dei som ber kommandostaven.
Fra Efraim kom de med røtter i Amalek, etter deg kom Benjamin blant dine folk. Fra Makir dro høvdinger ned, og fra Sebulon de som bærer hærførerens stav.
Førstane i Jissakar var med Debora, og Jissakar, lik Barak, vart send ut i dalen til fots. Men i Rubens ætter var det stor tvil i hjartet.
Issakars fyrster var med Debora, og som Issakar, så var Barak, sendt ut i dalen i hans fotspor.
Kvifor vart du sitjande mellom kviane og lytta til fløytespel for buskapen? I Rubens ætter var det stor gransking i hjartet.
Hvorfor ble du sittende mellom kveene og lytte til fløytespill for hjordene? Ved Rubens bekker var det store hjertets ransakelser.
Gilead vart buande på hi sida av Jordan. Og Dan – kvifor held han seg ved skipa? Asjer vart sitjande ved havsens strand og budde ved vikenene sine.
Gilead ble på den andre siden av Jordan. Og Dan – hvorfor oppholder han seg ved skipene? Asjer ble sittende ved havets kyst og holdt til ved sine viker.
Kongane kom og stridde, då stridde kongane i Kanaan ved Taanak, ved Megiddo-vatnet. Men sølvbyte fekk dei ikkje.
Konger kom, de kjempet. Da kjempet Kanaans konger ved Taanak, ved Megiddos vann. Men sølvbytte fikk de ikke.
Bekken Kisjon skylde dei bort, den eldgamle bekken, bekken Kisjon. Stig fram, mi sjel, med kraft!
Bekken Kisjon rev dem bort, den eldgamle bekken, bekken Kisjon. Trå frem, min sjel, med kraft!
Då dunka hestane sine hovar frå galopperinga, galopperinga til dei mektige hingstane hans.
Da dundret hestenes hover av galopperingen, galopperingen av hans mektige hingster.
Forbann Meros, sa Herrens engel, forbann dei som bur der! For dei kom ikkje Herren til hjelp, Herren til hjelp mot dei mektige.
Forban Meros, sier Herrens engel, forban, forban dem som bor der! For de kom ikke Herren til hjelp, til hjelp for Herren blant heltene.
Velsigna framfor kvinner vere Jael, kona til kenitten Heber! Velsigna vere ho framfor kvinner i telt!
Velsignet fremfor kvinner er Jael, kenitten Hebers hustru, velsignet fremfor kvinner i telt.
Vatn bad han om, mjølk gav ho han. I ei fin skål bar ho fram rømme.
Vann ba han om, melk gav hun ham. I en praktfull skål rakte hun ham fløte.
Handa rette ho ut mot teltpluggen, høgrehanda mot arbeidshammaren. Ho slo Sisera, knuste hovudet hans, slo sund og gjennombora tinningen hans.
Hånden strakte hun ut mot teltpluggen, høyre hånd mot arbeidernes hammer. Hun slo Sisera, knuste hans hode, gjennomboret og slo gjennom tinningen hans.
Mellom føtene hennar seig han saman, fall og låg der. Mellom føtene hennar seig han saman og fall. Der han seig saman, der fall han, øydelagd.
Ved hennes føtter sank han, falt, ble liggende. Ved hennes føtter sank han, falt. Der han sank, der falt han, tilintetgjort.
Gjennom vindauget såg ho ut og klaga, mor til Sisera, gjennom gitteret: Kvifor dryger vogna hans med å koma? Kvifor seinkar stega til vognene hans?
Gjennom vinduet skuer hun ut og roper, Siseras mor, gjennom gitteret: Hvorfor drøyer hans vogn med å komme? Hvorfor er hans vogners hovslag sene?
Dei klokaste av hovkvinnene hennar svarar, ja, ho gjentek orda for seg sjølv:
De viseste av hennes hovdamer svarer henne, ja, hun gjentar selv ordene for seg:
Finn dei ikkje bytte og deler det ut? Ei jente eller to til kvar krigar, fargerike klede som bytte til Sisera, fargerike broderte klede, eit fargerikt brodert plagg eller to til halsen min som bytte?
De finner vel og deler byttet – én jente, to jenter til hver krigers hode, farget tøy som bytte til Sisera, farget, broderert tøy, dobbeltbroderert stoff rundt halsen som bytte.
Slik skal alle fiendane dine gå til grunne, Herre! Men dei som elskar han, skal vera som sola når ho stig opp i si kraft. Og landet hadde ro i førti år.
Slik skal alle dine fiender gå til grunne, Herre! Men de som elsker ham, skal være som solen når den stiger opp i sin velde. Og landet hadde ro i førti år.
←→