FLOGVIT
.bible

JobKapittel 3

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Etter dette åpnet Job munnen sin og forbannet dagen han ble født.
Etter dette opna Job munnen sin og forbanna dagen sin.
Job tok til orde og sa:
Job tok til ords og sa:
Må den dagen jeg ble født, gå til grunne, og natten som sa: «En gutt er unnfanget!»
Lat den dagen gå til grunne då eg vart fødd, og natta som sa: 'Ein gut er unnfanga!'
Må den dagen bli til mørke! Må ikke Gud fra det høye søke den, og la ikke lys skinne over den.
Lat den dagen vera mørker! Lat ikkje Gud der oppe bry seg om han, og lat ikkje lys skina over han.
Må mørke og dødsskygge kreve den tilbake, må en sky legge seg over den, og dagmørke skremme den.
Lat mørker og dødsskugge krevja han att, lat skyer leggja seg over han, lat dagmørke skremma han.
Den natten – må mørket ta den! Må den ikke glede seg blant årets dager, og ikke komme med i månedenes tall.
Lat kolmørke ta den natta! Lat henne ikkje reknast med blant dagane i året, lat henne ikkje koma inn i talet på månadene.
Se, la den natten være øde! Ingen gledesrop skal lyde i den.
Sjå, lat den natta vera audsleg, lat ikkje gledesong lyda i henne.
Må de som forbanner dager, forbanne den, de som er rede til å vekke Leviatan.
Lat dei som forbannar dagar, forbanna henne, dei som er reie til å vekkja Leviatan.
Må stjernene i dens demring bli mørke! Må den vente på lys som aldri kommer, og ikke få se morgenrødens øyelokk.
Lat stjernene i hennar demring mørkna, lat henne venta på lys som ikkje kjem, og lat henne ikkje sjå augeloka til morgonroden.
For den lukket ikke igjen dørene til mors liv, og skjulte ikke lidelse fra mine øyne.
For ho stengde ikkje døra til mors liv og gøymde ikkje møda bort frå augo mine.
Hvorfor døde jeg ikke da jeg kom fra mors liv? Jeg kom ut fra skjødet – hvorfor utåndet jeg ikke da?
Kvifor døydde eg ikkje ved fødselen, kvifor anda eg ikkje ut då eg kom ut or morslivet?
Hvorfor var det knær som tok imot meg, og bryst som gav meg die?
Kvifor tok kne imot meg, og kvifor var det bryst så eg kunne dia?
For nå kunne jeg ha ligget der og hatt fred, jeg kunne ha sovet og hatt hvile,
For no ville eg ha lege der og hatt ro, eg ville ha sove og hatt kvile,
sammen med konger og jordens rådgivere, som bygde seg øde steder,
saman med kongar og rådgjevarar på jorda, dei som bygde øydelagde stader for seg sjølve,
eller med fyrster som hadde gull og fylte sine hus med sølv.
eller med fyrstar som hadde gull og fylte husa sine med sølv.
Eller jeg kunne vært som et bortgjemt dødfødt barn, som spedbarn som aldri så lyset.
Eller kvifor vart eg ikkje som eit bortgøymt foster, som born som aldri såg lyset?
Der holder de ugudelige opp med å rase, og der hviler de utmattede.
Der held dei ugudelege opp med å rasa, og der får dei utmatta kvila.
Der har fangene fred sammen, de hører ikke slavedriverens stemme.
Der er fangane i fred saman, dei høyrer ikkje røysta til slavedrivaren.
Liten og stor er der like, og slaven er fri fra sin herre.
Liten og stor er der, og slaven er fri frå herren sin.
Hvorfor gir Gud den lidende lys og liv til dem som har det bittert i sjelen,
Kvifor gjev han lys til den som slit, og liv til dei som er bitre i sjela,
de som venter på døden uten at den kommer, og graver etter den mer enn etter skjulte skatter,
dei som ventar på døden som ikkje kjem, og grev etter han meir enn etter gøymde skattar,
de som gleder seg med jubel og fryder seg når de finner graven?
dei som vert glade og jublar, som frydar seg når dei finn grava?
Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt ute?
Kvifor gjev han lys til ein mann når vegen hans er løynd, ein som Gud har stengd inne?
For mine sukk kommer før mitt brød, og mine klagerop strømmer som vann.
For sukka mi kjem før maten min, og klageropet mitt strøymer som vatn.
For det jeg fryktet, har rammet meg, det jeg var redd for, har kommet over meg.
For det eg frykta, har kome over meg, og det eg var redd for, har hendt meg.
Jeg har ingen ro, ingen stillhet, ingen hvile – bare uro kommer.
Eg har ikkje fred, eg har ikkje ro, eg har ikkje kvile, berre uro kjem.
←→