FLOGVIT
.bible

1. MosebokKapittel 8

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Da husket Gud på Noah og på alle de ville dyrene og alt feet som var med ham i arken. Gud lot en vind fare over jorden, og vannet begynte å synke.
Då kom Gud i hug Noah og alle dei ville dyra og husdyra som var med han i arka. Gud lét ein vind blåsa over jorda, og vatnet byrja å søkka.
Kildene i dypet og himmelens luker ble lukket, og regnet fra himmelen stanset.
Kjeldene i djupet og opningane i himmelen vart stengde, og regnet frå himmelen tok slutt.
Vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte vannet å minke.
Vatnet trekte seg stadig tilbake frå jorda. Etter hundre og femti dagar hadde vatnet minka.
I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene.
Den syttande dagen i den sjuande månaden vart arka ståande på Ararat-fjella.
Vannet fortsatte å synke helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.
Vatnet heldt fram med å søkka heilt til den tiande månaden. Den første dagen i den tiande månaden vart fjelltoppane synlege.
Da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde laget.
Etter førti dagar opna Noah vindauget han hadde laga i arka.
Han sendte ut en ravn, og den fløy frem og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
Han sende ut ein ramn, og han flaug att og fram til vatnet hadde tørka bort frå jorda.
Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten.
Så sende han ut dua for å sjå om vatnet hadde sokke på jordoverflata.
Men duen fant ikke noe sted å hvile foten sin og vendte tilbake til ham i arken, for det var vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep den og tok den inn til seg i arken.
Men dua fann ikkje nokon stad å kvila foten sin, og kom tilbake til han i arka, for det var vatn over heile jorda. Då rekte han ut handa, tok henne og henta henne inn til seg i arka.
Han ventet enda sju dager og sendte så duen ut fra arken igjen.
Han venta endå sju dagar til, og sende så dua ut frå arka på nytt.
Duen kom tilbake til ham ved kveldstid, og se, den hadde et ferskt olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket fra jorden.
Dua kom tilbake til han om kvelden, og sjå, ho hadde eit nyplukka oljeblad i nebben. Då skjøna Noah at vatnet hadde sokke på jorda.
Han ventet enda sju dager og sendte ut duen, men den kom ikke tilbake til ham mer.
Han venta endå sju dagar til og sende ut dua. Men ho kom ikkje tilbake til han meir.
I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Noah tok av dekket på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr.
I det seks hundre og første året til Noah, den første dagen i den første månaden, hadde vatnet tørka bort frå jorda. Noah tok av dekselet på arka og såg ut, og sjå, jordoverflata var tørr.
I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
Den tjuesjuande dagen i den andre månaden var jorda heilt tørr.
Da talte Gud til Noah og sa:
Då tala Gud til Noah og sa:
«Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine sønners koner med deg.
«Gå ut av arka, du og kona di, sønene dine og konene deira med deg.
Alle dyr som er hos deg av alt kjøtt – fuglene, feet og alt krypet som kryper på jorden – la dem gå ut med deg, så de kan vrimle på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.»
«Før ut med deg alle levande skapningar som er hos deg, alt kjøt: fuglar, husdyr og alt kryp som krabbar på jorda, så dei kan myldra på jorda og vera fruktbare og bli mange på jorda.»
Så gikk Noah ut, og med ham hans sønner, hans kone og hans sønners koner.
Så gjekk Noah ut, og sønene hans og kona hans og svigerdøtrene hans med han.
Alle dyr, alt kryp og alle fugler – alt som rører seg på jorden – gikk ut av arken, slekt for slekt.
Alle dyra, alt krypet og alle fuglane, alt som krabbar på jorda, gjekk ut av arka, etter slaga sine.
Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle de rene dyrene og alle de rene fuglene og ofret brennoffer på alteret.
Noah bygde eit altar for Herren og tok av alle dei reine dyra og alle dei reine fuglane og ofra brennoffer på altaret.
Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av mennesket, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer slå alt levende slik jeg har gjort.
Herren kjende den søte dufta, og Herren sa i sitt hjarte: «Eg vil aldri meir forbanna jorda på grunn av mennesket, for tankane i menneskehjarta er vonde frå ungdomen av. Eg vil aldri meir slå i hel alt som lever, slik eg har gjort.»
Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
Så lenge jorda står, skal såtid og hausttid, kulde og varme, sommar og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
←→