FLOGVIT
.bible

OrdspråkeneKapittel 14

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
En vis kvinne bygger opp sitt hus, men en tåpelig river det ned med egne hender.
Den vise kvinna byggjer huset sitt, men den dårlege riv det ned med sine eigne hender.
Den som vandrer rettskaffent, frykter Herren, men den som går krokveier, forakter ham.
Den som går på rett veg, fryktar Herren, men den som går krokete vegar, foraktar han.
I dårens munn er en ris av stolthet, men de vises lepper bevarer dem.
I munnen til dåren er det ein ris for ryggen, men leppene til dei vise vernar dei.
Hvor det ikke er okser, er krybben tom, men rikelig avling kommer ved oksens kraft.
Utan oksar er krubba tom, men med kreftene til oksen kjem stor avling.
Et troverdig vitne lyver ikke, men et falskt vitne farer med løgn.
Eit truverdig vitne lyg ikkje, men eit falskt vitne andar ut løgner.
Spotteren søker visdom og finner ingen, men for den forstandige er kunnskap lett å finne.
Spottaren søkjer visdom og finn ingen, men for den forstandige er kunnskap lett å få.
Gå bort fra en tåpelig mann, for du finner ikke kunnskap på hans lepper.
Gå bort frå ein dårleg mann, for der finn du ikkje kloke ord.
Den klokes visdom er å forstå sin vei, men tåpenes dårskap er bedrag.
Visdomen til den kloke er å forstå sin veg, men dårskapen til narrar er bedrag.
Blant dårer håner skyldofferet dem, men blant de oppriktige er det velvilje.
Dårar spottar skuld, men blant dei rettvise er det velvilje.
Hjertet kjenner sin egen bitterhet, og i dets glede kan ingen fremmed blande seg.
Hjartet kjenner si eiga bitterheit, og ingen framand kan dela gleda hans.
De ugudeliges hus skal bli ødelagt, men de oppriktiges telt skal blomstre.
Huset til dei ugudelege skal rivast ned, men teltet til dei rettvise skal bløma.
Det finnes en vei som synes rett for et menneske, men dens ende er dødens veier.
Det finst ein veg som synest rett for eit menneske, men enden på han er dødens vegar.
Selv under latter kan hjertet ha smerte, og gleden kan ende i sorg.
Sjølv under latter kan hjartet ha det vondt, og gleda kan enda i sorg.
Den frafalne i hjertet mettes av sine veier, men en god mann mettes av sine egne gjerninger.
Den fråfalne i hjartet får løn for sine vegar, men ein god mann får løn for sine gjerningar.
Den naive tror på hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.
Den tankelause trur på kvart ord, men den kloke gjev akt på stega sine.
Den vise frykter og holder seg borte fra det onde, men dåren raser og er overmodig.
Den vise fryktar og held seg borte frå det vonde, men dåren brasar fram og er sjølvsikker.
Den som er snar til vrede, handler tåpelig, og en utspekulert mann blir hatet.
Den som er snart sint, gjer dårskap, og ein som legg listige planar, vert hata.
De naive arver dårskap, men de kloke blir kronet med kunnskap.
Dei tankelause arvar dårskap, men dei kloke vert krona med kunnskap.
De onde må bøye seg for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.
Dei vonde må bøya seg for dei gode, og dei ugudelege ved portane til den rettferdige.
Den fattige blir hatet selv av sin nabo, men den rike har mange venner.
Sjølv av sin neste vert den fattige hata, men den rike har mange vener.
Den som forakter sin neste, synder, men salig er den som viser barmhjertighet mot de fattige.
Den som foraktar sin neste, syndar, men sæl er den som er god mot dei fattige.
Farer ikke de vill som planlegger ondt? Men nåde og sannhet tilhører dem som planlegger godt.
Fer ikkje dei som planlegg vondt, vill? Men dei som planlegg godt, møter truskap og miskunn.
I alt strev er det vinning, men tomme ord fører bare til mangel.
Alt strev gjev vinning, men tome ord fører berre til fattigdom.
De vises krone er deres rikdom, men tåpenes dårskap er bare dårskap.
Krona til dei vise er rikdomen deira, men dårskapen til narrar er berre dårskap.
Et sannferdig vitne redder liv, men den som farer med løgn, er et bedrag.
Eit sant vitne bergar liv, men den som andar ut løgner, er ein bedragar.
I frykten for Herren er det trygg tillit, og for hans barn skal det være en tilflukt.
I frykt for Herren er det trygg tillit, og for borna hans skal det vera ein tilfluktsstad.
Frykten for Herren er en livets kilde, så man unngår dødens snarer.
Frykt for Herren er ei kjelde til liv, så ein slepp unna dødens snarer.
Et stort folk er kongens pryd, men mangel på folk er fyrstens undergang.
I eit stort folk ligg kongens ære, men utan folk er det fyrsten sin undergang.
Den som er sen til vrede, har stor forstand, men den som er hastig i sinnet, opphøyer dårskap.
Den som er sein til vreide, har stor forstand, men den som er bråsinna, viser fram dårskap.
Et rolig hjerte er liv for kroppen, men misunnelse er råte i knoklene.
Eit roleg hjarte er liv for kroppen, men misunning er råte i beina.
Den som undertrykker den fattige, håner hans Skaper, men den som viser barmhjertighet mot de trengende, ærer ham.
Den som undertrykkjer den fattige, hånar skaparen hans, men den som er god mot den trengande, ærar han.
Den ugudelige blir styrtet ved sin ondskap, men den rettferdige har en tilflukt selv i sin død.
Den ugudelege vert støytt ned i si ulukke, men den rettferdige har von sjølv i døden.
Visdom hviler i den forstandiges hjerte, men i dårers indre gjør den seg til kjenne.
I hjartet til den forstandige kviler visdom, men blant dårar vert ho ikkje kjend.
Rettferdighet opphøyer et folk, men folkeslagenes velvilje er synd.
Rettferd lyfter eit folk, men synd er ei vanære for folkeslag.
Kongens velvilje hviler over en klok tjener, men hans vrede rammer den som handler skammelig.
Kongen har behag i ein klok tenar, men vreiden hans rammar den som gjer skam.
←→