1. KorinterneKapittel 15

Vis oppstandelseslærenEvangeliets kjerne og håp

Paulus gir her den mest grundige undervisningen om oppstandelsen i NT. Kapitlet inneholder evangeliets kjerne, vitner til oppstandelsen, og håpet om vår egen oppstandelse.

Jeg minner dere, søsken, om evangeliet som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i.
Eg kunngjer for dykk, sysken, evangeliet som eg forkynte dykk, det som de tok imot og som de står faste i.
Gjennom det blir dere også frelst, hvis dere holder fast ved det ordet jeg forkynte for dere – ellers har dere kommet til tro forgjeves.
Ved det blir de frelste, om de held fast på det ordet eg forkynte dykk – om de då ikkje kom til tru til inga nytte.
For jeg overleverte til dere blant det første det som jeg selv mottok: at Kristus døde for våre synder etter Skriftene,
For eg gav vidare til dykk som noko av det viktigaste det eg sjølv tok imot: at Kristus døydde for syndene våre etter Skriftene,
at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene,
at han vart gravlagd, at han stod opp att på den tredje dagen etter Skriftene,
og at han viste seg for Kefas, deretter for de tolv.
og at han synte seg for Kefas og deretter for dei tolv.
Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. De fleste av dem lever fortsatt, men noen er sovnet inn.
Deretter synte han seg for meir enn fem hundre sysken på ein gong. Dei fleste av dei lever enno, men nokre har sovna inn.
Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene.
Deretter synte han seg for Jakob, så for alle apostlane.
Aller sist viste han seg også for meg, jeg som er lik et ufullbårent foster.
Aller sist synte han seg òg for meg, som for eit ufullbore foster.
For jeg er den minste av apostlene, ikke verdig til å kalles apostel, fordi jeg forfulgte Guds menighet.
For eg er den ringaste av apostlane, og er ikkje verdig til å kallast apostel, fordi eg forfylgde Guds kyrkje.
Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Nei, jeg har arbeidet mer enn alle de andre – ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.
Men ved Guds nåde er eg det eg er, og hans nåde mot meg har ikkje vore forgjeves. Nei, eg har arbeidd meir enn dei alle – ikkje eg, men Guds nåde som er med meg.
Enten det nå er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere kommet til tro på.
Anten det no er eg eller dei andre, så forkynner vi dette, og slik kom de til tru.
Men hvis det forkynnes at Kristus er reist opp fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?
Men når det blir forkynt at Kristus har stått opp frå dei døde, korleis kan då somme av dykk seia at det ikkje finst noka oppstode frå dei døde?
Hvis det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde, er heller ikke Kristus reist opp.
Om det ikkje finst noka oppstode frå dei døde, har heller ikkje Kristus stått opp.
Og hvis Kristus ikke er reist opp, da er vår forkynnelse forgjeves, og deres tro er også forgjeves.
Men har ikkje Kristus stått opp, då er forkynninga vår utan innhald, og trua dykkar er òg utan innhald.
Da blir vi også funnet å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at han reiste opp Kristus – som han altså ikke reiste opp, dersom de døde ikke blir reist opp.
Då står vi òg som falske vitne om Gud, for vi har vitna om Gud at han reiste Kristus opp – han som han ikkje reiste opp, dersom det er sant at døde ikkje står opp.
For hvis de døde ikke blir reist opp, er heller ikke Kristus reist opp.
For dersom døde ikkje står opp, har heller ikkje Kristus stått opp.
Men hvis Kristus ikke er reist opp, er deres tro meningsløs, og dere er fortsatt i deres synder.
Men har ikkje Kristus stått opp, då er trua dykkar nyttelaus, og de er enno i syndene dykkar.
Da har også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt.
Då har òg dei som har sovna inn i Kristus, gått fortapt.
Hvis vi bare for dette livet har satt vårt håp til Kristus, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi dei mest ynkjelege av alle menneske.
Men nå er Kristus reist opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.
Men no har Kristus stått opp frå dei døde, som førstegrøda av dei som har sovna inn.
For siden døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.
For sidan døden kom ved eit menneske, er òg oppstoda frå dei døde komen ved eit menneske.
For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.
For liksom alle døyr i Adam, så skal alle bli gjort levande i Kristus.
Men hver i sin tur: Kristus som førstegrøden, deretter de som tilhører Kristus, ved hans gjenkomst.
Men kvar til si tid: Kristus er førstegrøda, deretter dei som høyrer Kristus til, når han kjem.
Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, all myndighet og all kraft.
Så kjem enden, når han overgjev riket til Gud og Far, etter at han har gjort ende på all makt, all styresmakt og alt velde.
For han må herske inntil han har lagt alle fiender under sine føtter.
For han må vera konge til han har lagt alle fiendar under føtene sine.
Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.
Den siste fienden som blir gjort til inkjes, er døden.
For «alt har han lagt under hans føtter». Men når det sies at alt er underlagt ham, er det klart at dette ikke gjelder ham som la alt under ham.
For «alt har han lagt under føtene hans». Men når det står at alt er lagt under han, er det klårt at dette ikkje gjeld han som la alt under han.
Og når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underordne seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.
Og når alt er lagt under han, då skal òg Sonen sjølv underordna seg under han som la alt under han, så Gud kan vera alt i alle.
Hva vil ellers de oppnå som lar seg døpe for de døde? Hvis de døde overhodet ikke blir reist opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem?
Kva skal elles dei gjera som lèt seg døypa for dei døde? Om døde i det heile ikkje står opp, kvifor lèt dei seg då døypa for dei?
Og hvorfor utsetter vi oss selv for fare hver time?
Og kvifor set vi oss sjølve i fare kvar einaste time?
Jeg dør hver dag – det forsikrer jeg ved stoltheten over dere som jeg har i Kristus Jesus, vår Herre.
Kvar dag døyr eg! Så sant eg rosar meg av dykk, sysken, i Kristus Jesus, vår Herre.
Hvis jeg bare med menneskelige motiver kjempet mot ville dyr i Efesos, hva gagn har jeg av det? Hvis de døde ikke blir reist opp, la oss spise og drikke, for i morgen dør vi.
Om eg berre på menneskeleg vis kjempa mot villdyr i Efesos, kva gagn har eg av det? Dersom døde ikkje står opp, lat oss eta og drikka, for i morgon døyr vi!
La dere ikke villede: Dårlig selskap ødelegger god moral.
Lat dykk ikkje føra vill! Dårleg selskap øydelegg god moral.
Bli edru på rett vis, og synd ikke! For noen mangler kunnskap om Gud. Til skam for dere sier jeg dette.
Vakn opp for alvor og synd ikkje meir! For somme av dykk kjenner ikkje Gud. Til skam for dykk seier eg dette.
Men noen vil spørre: Hvordan blir de døde reist opp? Og med hva slags kropp kommer de?
Men nokon vil seia: Korleis står dei døde opp? Kva slags kropp kjem dei med?
Du uforstandige! Det du sår, får ikke liv uten at det dør.
Du uforstandige! Det du sår, får ikkje liv utan at det døyr.
Og det du sår, er ikke den kroppen som skal bli, men et nakent korn, kanskje av hvete eller av et annet slag.
Og det du sår, er ikkje den kroppen som skal bli til, men eit nakent korn, kanskje av kveite eller noko anna.
Men Gud gir det en kropp slik han har villet, og til hvert frø gir han dets egen kropp.
Men Gud gjev det ein kropp slik han vil, og kvar av frøslaga gjev han sin eigen kropp.
Ikke alt kjøtt er det samme kjøttet, men mennesker har ett, fe har et annet kjøtt, fugler har et annet, og fisk et annet.
Ikkje alt kjøt er det same; menneske har éitt slag kjøt, fe har eit anna, fuglar har eit anna, og fisk har eit anna.
Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper. Men de himmelske har én glans, de jordiske har en annen.
Det finst himmelske kroppar og jordiske kroppar, men dei himmelske har éin herlegdom, dei jordiske ein annan.
Solen har én glans, månen en annen glans, og stjernene har en annen glans. For stjerne skiller seg fra stjerne i glans.
Sola har sin glans, månen har ein annan, og stjernene har ein annan – ja, éi stjerne skil seg frå ei anna i glans.
Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det blir reist opp i uforgjengelighet.
Slik er det òg med oppstoda frå dei døde. Det blir sått i forgjengeleg tilstand, det står opp i uforgjengeleg tilstand.
Det blir sådd i vanære, det blir reist opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det blir reist opp i kraft.
Det blir sått i vanære, det står opp i herlegdom. Det blir sått i veikskap, det står opp i kraft.
Det blir sådd en naturlig kropp, det blir reist opp en åndelig kropp. Hvis det finnes en naturlig kropp, finnes det også en åndelig kropp.
Det blir sått ein naturleg kropp, det står opp ein åndeleg kropp. Finst det ein naturleg kropp, finst det òg ein åndeleg.
Slik står det også skrevet: «Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel.» Den siste Adam ble en ånd som gir liv.
Slik står det òg skrive: «Det første mennesket, Adam, vart til ei levande sjel.» Den siste Adam vart til ei ånd som gjev liv.
Men det åndelige kom ikke først; det naturlige kom først, deretter det åndelige.
Men det åndelege kom ikkje først. Det naturlege kom først, så det åndelege.
Det første mennesket var fra jorden, av støv. Det andre mennesket er fra himmelen.
Det første mennesket var av jord, laga av støv. Det andre mennesket er frå himmelen.
Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.
Som det jordiske mennesket var, slik er òg dei jordiske. Og som den himmelske er, slik er òg dei himmelske.
Og slik vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.
Og liksom vi har bore biletet av det jordiske mennesket, skal vi òg bera biletet av det himmelske.
Men dette sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og forgjengelighet arver ikke uforgjengelighet.
Men dette seier eg, sysken: Kjøt og blod kan ikkje arva Guds rike, og det forgjengelege arvar ikkje det uforgjengelege.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet,
Sjå, eg seier dykk ein løyndom: Vi skal ikkje alle sovna inn, men vi skal alle bli forvandla,
i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.
i eitt nu, på eit augneblink, når den siste basunen ljomar. For basunen skal ljoma, og dei døde skal stå opp uforgjengelege, og vi skal bli forvandla.
For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet.
For dette forgjengelege må bli kledd i det uforgjengelege, og dette døyelege må bli kledd i udøyelegdom.
Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige er kledd i udødelighet, da skal det ordet bli oppfylt som står skrevet: «Døden er oppslukt til seier.»
Og når dette forgjengelege er kledd i det uforgjengelege, og dette døyelege er kledd i udøyelegdom, då skal det ordet gå i oppfylling som står skrive: «Døden er oppslukt, sigeren vunnen!»
«Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?»
«Død, kvar er sigeren din? Død, kvar er brodden din?»
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.
Brodden til døden er synda, og krafta til synda er lova.
Men Gud være takk, som gir oss seieren ved vår Herre Jesus Kristus!
Men Gud vere takk, som gjev oss sigeren ved vår Herre Jesus Kristus!
Derfor, mine kjære søsken, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, for dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.
Difor, mine kjære sysken, stå faste og urikkande, ver alltid rike i arbeidet for Herren, for de veit at arbeidet dykkar i Herren ikkje er forgjeves.