MarkusKapittel 8

Parallelle tekster3 paralleller i dette kapitlet
Bespisningen av de 4000MM

En andre bespisning, bare i Matteus og Markus.

32Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Jeg har inderlig medynk med folkemengden, for de har allerede vært hos meg i tre dager og har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for da kan de bli utmattet på veien.»

33Disiplene sa til ham: «Hvor skal vi få tak i nok brød her i ødemarken til å mette en slik folkemengde?»

34Jesus spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» De svarte: «Sju, og noen små fisker.»

35Han ba folkemengden sette seg ned på bakken.

36Så tok han de sju brødene og fiskene, takket, brøt dem og ga til disiplene, og disiplene delte ut til folkemengden.

37Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs – sju fulle kurver.

38De som hadde spist, var fire tusen menn, foruten kvinner og barn.

39Så lot han folkemengden gå, gikk om bord i båten og kom til området ved Magadan.

Markus(du leser)

1I de dagene var det igjen en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Jesus kalte disiplene til seg og sa til dem:

2«Jeg har inderlig medfølelse med folkemengden, for de har allerede holdt seg hos meg i tre dager og har ikke noe å spise.

3Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli utmattet på veien. Noen av dem har kommet langveisfra.»

4Disiplene svarte ham: «Hvor kan noen få tak i nok brød til å mette disse her i ødemarken?»

5Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» De svarte: «Sju.»

6Han ba folkemengden sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, takket, brøt dem og ga dem til disiplene for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folkemengden.

7De hadde også noen få små fisker. Han velsignet dem og sa at også disse skulle deles ut.

8De spiste og ble mette. Og de samlet opp det som var til overs av brødstykkene, sju kurver.

9Det var omkring fire tusen der. Så lot han dem dra.

10Straks etter gikk han i båten sammen med disiplene og kom til området ved Dalmanuta.

Første lidelsesforutsigelseMML

Jesus forutsier sin lidelse, død og oppstandelse.

21Fra da av begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem og lide mye under de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli drept og reises opp på den tredje dagen.

22Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette skal aldri skje deg!»

23Men han snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Markus(du leser)

31Så begynte han å lære dem at Menneskesønnen måtte lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli drept og etter tre dager stå opp igjen.

32Dette sa han åpent og tydelig. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.

33Men han snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter: «Bort fra meg, Satan! Du har ikke tanke for det som er Guds, bare for det som er menneskers.»

22Og han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli drept, og på den tredje dagen skal han reises opp.»

Peters bekjennelseMMLJ

Du er Messias, den levende Guds Sønn.

13Da Jesus kom til området ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»

14De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en av profetene.»

15Han sa til dem: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?»

16Simon Peter svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»

17Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Barjona! For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himmelen.

18Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

19Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket. Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

20Deretter påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Markus(du leser)

27Jesus dro ut med disiplene sine til landsbyene ved Cæsarea Filippi. Underveis spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?»

28De svarte ham: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen én av profetene.»

29Han spurte dem: «Men dere – hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte ham: «Du er Messias.»

30Da påla han dem strengt at de ikke skulle si dette til noen.

18En gang da han var alene og ba, og disiplene var sammen med ham, spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?»

19De svarte: «Døperen Johannes. Andre sier Elia, og andre igjen at en av de gamle profetene er stått opp.»

20«Men dere,» sa han, «hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte: «Guds Messias.»

21Da ga han dem streng befaling om ikke å si dette til noen.

JohannesJoh 6:66-71

66Etter dette trakk mange av disiplene seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.

67Da sa Jesus til de tolv: «Vil også dere gå bort?»

68Simon Peter svarte ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,

69og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

70Jesus svarte dem: «Var det ikke jeg som utvalgte dere tolv? Og én av dere er en djevel.»

71Han talte om Judas, Simon Iskariots sønn. For det var han som skulle forråde ham, én av de tolv.

I de dagene var det igjen en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Jesus kalte disiplene til seg og sa til dem:
Ἐν ἐκείναις ταῖς ἡμέραις ⸂πάλιν πολλοῦ⸃ ὄχλου ὄντος καὶ μὴ ἐχόντων τί φάγωσιν, ⸀προσκαλεσάμενος τοὺς ⸀μαθητὰς λέγει αὐτοῖς·
«Jeg har inderlig medfølelse med folkemengden, for de har allerede holdt seg hos meg i tre dager og har ikke noe å spise.
Σπλαγχνίζομαι ἐπὶ τὸν ὄχλον ὅτι ἤδη ἡμέραι τρεῖς προσμένουσίν μοι καὶ οὐκ ἔχουσιν τί φάγωσιν·
Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli utmattet på veien. Noen av dem har kommet langveisfra.»
καὶ ἐὰν ἀπολύσω αὐτοὺς νήστεις εἰς οἶκον αὐτῶν, ἐκλυθήσονται ἐν τῇ ὁδῷ· ⸂καί τινες⸃ αὐτῶν ⸀ἀπὸ μακρόθεν ⸀ἥκασιν.
Disiplene svarte ham: «Hvor kan noen få tak i nok brød til å mette disse her i ødemarken?»
καὶ ἀπεκρίθησαν αὐτῷ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ⸀ὅτι Πόθεν τούτους δυνήσεταί τις ὧδε χορτάσαι ἄρτων ἐπʼ ἐρημίας;
Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» De svarte: «Sju.»
καὶ ⸀ἠρώτα αὐτούς· Πόσους ἔχετε ἄρτους; οἱ δὲ εἶπαν· Ἑπτά.
Han ba folkemengden sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, takket, brøt dem og ga dem til disiplene for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folkemengden.
καὶ ⸀παραγγέλλει τῷ ὄχλῳ ἀναπεσεῖν ἐπὶ τῆς γῆς· καὶ λαβὼν τοὺς ἑπτὰ ἄρτους εὐχαριστήσας ἔκλασεν καὶ ἐδίδου τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ ἵνα ⸀παρατιθῶσιν καὶ παρέθηκαν τῷ ὄχλῳ.
De hadde også noen få små fisker. Han velsignet dem og sa at også disse skulle deles ut.
καὶ εἶχον ἰχθύδια ὀλίγα· καὶ εὐλογήσας ⸀αὐτὰ εἶπεν ⸂καὶ ταῦτα παρατιθέναι⸃.
De spiste og ble mette. Og de samlet opp det som var til overs av brødstykkene, sju kurver.
⸂καὶ ἔφαγον⸃ καὶ ἐχορτάσθησαν, καὶ ἦραν περισσεύματα κλασμάτων ἑπτὰ σπυρίδας.
Det var omkring fire tusen der. Så lot han dem dra.
ἦσαν ⸀δὲ ὡς τετρακισχίλιοι. καὶ ἀπέλυσεν αὐτούς.
Straks etter gikk han i båten sammen med disiplene og kom til området ved Dalmanuta.
καὶ ⸀εὐθὺς ἐμβὰς εἰς τὸ πλοῖον μετὰ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ ἦλθεν εἰς τὰ μέρη Δαλμανουθά.
Fariseerne kom ut og begynte å diskutere med ham. De krevde et tegn fra himmelen for å sette ham på prøve.
Καὶ ἐξῆλθον οἱ Φαρισαῖοι καὶ ἤρξαντο συζητεῖν αὐτῷ, ζητοῦντες παρʼ αὐτοῦ σημεῖον ἀπὸ τοῦ οὐρανοῦ, πειράζοντες αὐτόν.
Han sukket dypt i sin ånd og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig sier jeg dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn!»
καὶ ἀναστενάξας τῷ πνεύματι αὐτοῦ λέγει· Τί ἡ γενεὰ αὕτη ⸂ζητεῖ σημεῖον⸃; ἀμὴν λέγω ⸀ὑμῖν, εἰ δοθήσεται τῇ γενεᾷ ταύτῃ σημεῖον.
Så forlot han dem, gikk om bord igjen og dro over til den andre siden.
καὶ ἀφεὶς αὐτοὺς ⸂πάλιν ἐμβὰς⸃ ἀπῆλθεν εἰς τὸ πέραν.
De hadde glemt å ta med seg brød, og hadde bare ett brød med seg i båten.
Καὶ ἐπελάθοντο λαβεῖν ἄρτους, καὶ εἰ μὴ ἕνα ἄρτον οὐκ εἶχον μεθʼ ἑαυτῶν ἐν τῷ πλοίῳ.
Han advarte dem strengt og sa: «Se til at dere vokter dere for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!»
καὶ διεστέλλετο αὐτοῖς λέγων· Ὁρᾶτε, βλέπετε ἀπὸ τῆς ζύμης τῶν Φαρισαίων καὶ τῆς ζύμης Ἡρῴδου.
De snakket seg imellom om at de ikke hadde brød.
καὶ διελογίζοντο πρὸς ⸀ἀλλήλους ὅτι ἄρτους οὐκ ⸀ἔχουσιν.
Han merket det og sa til dem: «Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Forstår dere ennå ikke? Fatter dere ingenting? Er hjertene deres så harde?
καὶ ⸀γνοὺς λέγει αὐτοῖς· Τί διαλογίζεσθε ὅτι ἄρτους οὐκ ἔχετε; οὔπω νοεῖτε οὐδὲ συνίετε; ⸀πεπωρωμένην ἔχετε τὴν καρδίαν ὑμῶν;
Dere har øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører dere ikke? Husker dere ikke:
ὀφθαλμοὺς ἔχοντες οὐ βλέπετε καὶ ὦτα ἔχοντες οὐκ ἀκούετε; καὶ οὐ μνημονεύετε
da jeg brøt de fem brødene til de fem tusen – hvor mange kurver fulle av brødstykker tok dere opp?» De svarte: «Tolv.»
ὅτε τοὺς πέντε ἄρτους ἔκλασα εἰς τοὺς πεντακισχιλίους, πόσους κοφίνους ⸂κλασμάτων πλήρεις⸃ ἤρατε; λέγουσιν αὐτῷ· Δώδεκα.
«Og da jeg brøt de sju brødene til de fire tusen – hvor mange kurver med brødstykker tok dere opp?» De svarte: «Sju.»
ὅτε ⸀καὶ τοὺς ἑπτὰ εἰς τοὺς τετρακισχιλίους, πόσων σπυρίδων πληρώματα κλασμάτων ἤρατε; ⸂καὶ λέγουσιν αὐτῷ⸃· Ἑπτά.
Han sa til dem: «Forstår dere ennå ikke?»
καὶ ἔλεγεν αὐτοῖς· ⸀Οὔπω συνίετε;
De kom til Betsaida. Der førte folk en blind mann til ham og ba ham røre ved ham.
Καὶ ⸀ἔρχονται εἰς Βηθσαϊδάν. καὶ φέρουσιν αὐτῷ τυφλὸν καὶ παρακαλοῦσιν αὐτὸν ἵνα αὐτοῦ ἅψηται.
Han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor landsbyen. Så spyttet han på øynene hans, la hendene på ham og spurte: «Ser du noe?»
καὶ ἐπιλαβόμενος τῆς χειρὸς τοῦ τυφλοῦ ⸀ἐξήνεγκεν αὐτὸν ἔξω τῆς κώμης, καὶ πτύσας εἰς τὰ ὄμματα αὐτοῦ, ἐπιθεὶς τὰς χεῖρας αὐτῷ, ἐπηρώτα αὐτόν· Εἴ τι ⸀βλέπεις;
Han så opp og sa: «Jeg ser mennesker – jeg ser dem gå omkring som trær.»
καὶ ἀναβλέψας ἔλεγεν· Βλέπω τοὺς ἀνθρώπους ὅτι ὡς δένδρα ὁρῶ περιπατοῦντας.
Så la han igjen hendene på øynene hans. Da så mannen klart, synet var gjenopprettet, og han kunne se alt tydelig.
εἶτα πάλιν ⸀ἐπέθηκεν τὰς χεῖρας ἐπὶ τοὺς ὀφθαλμοὺς αὐτοῦ, καὶ ⸂διέβλεψεν καὶ ἀπεκατέστη καὶ ἐνέβλεπεν⸃ τηλαυγῶς ⸀ἅπαντα.
Så sendte han ham hjem og sa: «Gå ikke inn i landsbyen.»
καὶ ἀπέστειλεν αὐτὸν ⸀εἰς οἶκον αὐτοῦ λέγων· Μηδὲ εἰς τὴν κώμην ⸀εἰσέλθῃς.
Jesus dro ut med disiplene sine til landsbyene ved Cæsarea Filippi. Underveis spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?»
Καὶ ἐξῆλθεν ὁ Ἰησοῦς καὶ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ εἰς τὰς κώμας Καισαρείας τῆς Φιλίππου· καὶ ἐν τῇ ὁδῷ ἐπηρώτα τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ λέγων αὐτοῖς· Τίνα με λέγουσιν οἱ ἄνθρωποι εἶναι;
De svarte ham: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen én av profetene.»
οἱ δὲ ⸂εἶπαν αὐτῷ λέγοντες⸃ ⸀ὅτι Ἰωάννην τὸν βαπτιστήν, καὶ ἄλλοι Ἠλίαν, ἄλλοι δὲ ⸂ὅτι εἷς⸃ τῶν προφητῶν.
Han spurte dem: «Men dere – hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte ham: «Du er Messias.»
καὶ αὐτὸς ⸂ἐπηρώτα αὐτούς⸃· Ὑμεῖς δὲ τίνα με λέγετε εἶναι; ⸀ἀποκριθεὶς ὁ Πέτρος λέγει αὐτῷ· Σὺ εἶ ὁ χριστός.
Da påla han dem strengt at de ikke skulle si dette til noen.
καὶ ἐπετίμησεν αὐτοῖς ἵνα μηδενὶ λέγωσιν περὶ αὐτοῦ.
Så begynte han å lære dem at Menneskesønnen måtte lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli drept og etter tre dager stå opp igjen.
Καὶ ἤρξατο διδάσκειν αὐτοὺς ὅτι δεῖ τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου πολλὰ παθεῖν καὶ ἀποδοκιμασθῆναι ⸀ὑπὸ τῶν πρεσβυτέρων καὶ τῶν ἀρχιερέων καὶ τῶν γραμματέων καὶ ἀποκτανθῆναι καὶ μετὰ τρεῖς ἡμέρας ἀναστῆναι·
Dette sa han åpent og tydelig. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
καὶ παρρησίᾳ τὸν λόγον ἐλάλει. καὶ προσλαβόμενος ⸂ὁ Πέτρος αὐτὸν⸃ ἤρξατο ἐπιτιμᾶν αὐτῷ.
Men han snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter: «Bort fra meg, Satan! Du har ikke tanke for det som er Guds, bare for det som er menneskers.»
ὁ δὲ ἐπιστραφεὶς καὶ ἰδὼν τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ ἐπετίμησεν ⸀Πέτρῳ ⸂καὶ λέγει⸃· Ὕπαγε ὀπίσω μου, Σατανᾶ, ὅτι οὐ φρονεῖς τὰ τοῦ θεοῦ ἀλλὰ τὰ τῶν ἀνθρώπων.
Så kalte han til seg folkemengden og disiplene og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg.»
Καὶ προσκαλεσάμενος τὸν ὄχλον σὺν τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ εἶπεν αὐτοῖς· ⸂Εἴ τις⸃ θέλει ὀπίσω μου ⸀ἐλθεῖν, ἀπαρνησάσθω ἑαυτὸν καὶ ἀράτω τὸν σταυρὸν αὐτοῦ καὶ ἀκολουθείτω μοι.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.
ὃς γὰρ ⸀ἐὰν θέλῃ τὴν ⸂ψυχὴν αὐτοῦ⸃ σῶσαι ἀπολέσει αὐτήν· ὃς δʼ ἂν ⸀ἀπολέσει τὴν ⸄ψυχὴν αὐτοῦ⸅ ἕνεκεν ἐμοῦ καὶ τοῦ εὐαγγελίου ⸀σώσει αὐτήν.
For hva gagner det et menneske å vinne hele verden, men miste sitt liv?
τί γὰρ ⸀ὠφελεῖ ⸀ἄνθρωπον ⸂κερδῆσαι τὸν κόσμον ὅλον καὶ ζημιωθῆναι⸃ τὴν ψυχὴν αὐτοῦ;
Hva kan vel et menneske gi som vederlag for sitt liv?
⸂τί γὰρ⸃ ⸀δοῖ ἄνθρωπος ἀντάλλαγμα τῆς ψυχῆς αὐτοῦ;
For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, over ham skal også Menneskesønnen skamme seg når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.»
ὃς γὰρ ἐὰν ἐπαισχυνθῇ με καὶ τοὺς ἐμοὺς λόγους ἐν τῇ γενεᾷ ταύτῃ τῇ μοιχαλίδι καὶ ἁμαρτωλῷ, καὶ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ἐπαισχυνθήσεται αὐτὸν ὅταν ἔλθῃ ἐν τῇ δόξῃ τοῦ πατρὸς αὐτοῦ μετὰ τῶν ἀγγέλων τῶν ἁγίων.