SalmeneKapittel 135

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Halleluja! Lovsyng Herrens navn, lovsyng ham, dere Herrens tjenere,

dere som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus.

Lovsyng Herren, for Herren er god. Spill for hans navn, for det er liflig.

For Herren har utvalgt Jakob for seg, Israel til sin eiendom.

Ja, jeg vet at Herren er stor, vår Herre er større enn alle guder.

Alt det Herren vil, det gjør han, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp.

Han lar skyer stige opp fra jordens ende, han skaper lyn til regnet og fører vinden ut fra sine forrådskamre.

Han slo de førstefødte i Egypt, både mennesker og dyr.

Han sendte tegn og under midt i Egypt, mot Farao og alle hans tjenere.

Han slo mange folkeslag og drepte mektige konger:

Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, og alle Kanaans riker.

Han ga deres land som arv, som arv til Israel, sitt folk.

Herre, ditt navn varer evig, Herre, minnet om deg fra slekt til slekt.

For Herren skaffer sitt folk rett og forbarmer seg over sine tjenere.

Folkenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender.

De har munn, men taler ikke, de har øyne, men ser ikke.

De har ører, men hører ikke, det er ingen pust i deres munn.

Som dem skal de bli, de som lager dem, alle som setter sin lit til dem.

Israels hus, velsign Herren! Arons hus, velsign Herren!

Levis hus, velsign Herren! Dere som frykter Herren, velsign Herren!

Velsignet er Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 135

Hovedtema: En lovsang som priser Herrens storhet, makt og trofasthet mot Israel, i kontrast til maktesløse avguder.

Innhold: Salmen åpner med en oppfordring til Herrens tjenere i templet om å lovprise ham fordi han er god og har utvalgt Israel som sin eiendom. Den minner om Guds suverene makt over skaperverket og hans frelseshandlinger: plagene i Egypt, seieren over kongene Sihon og Og, og gaven av landet til Israel. Avgudene av sølv og gull kontrasteres med den levende Gud – de kan verken tale, se eller høre, og de som stoler på dem blir som dem. Salmen avsluttes med oppfordringer til hele Israels folk om å velsigne Herren.

Nøkkelord/bilder:

Herrens tjenere (עַבְדֵי יְהוָה): De som står i templet og er kalt til å lovprise Gud.
Eiendomsfolk (סְגֻלָּה): Israel som Guds utvalgte, dyrebare eiendom.
Tegn og under (אֹתוֹת וּמֹפְתִים): Guds mirakuløse inngrepen i Egypt som demonstrerte hans makt.
Avgudenes maktesløshet: Hedningenes guder er døde gjenstander uten liv, i skarp kontrast til den levende Gud.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Salmene 135

Steder

Kapittelet nevner flere geografiske steder med historisk betydning. Sion og Jerusalem (v. 21) fremheves som Herrens bosted, noe som reflekterer teologien om at Gud valgte dette stedet for sitt tempel. Bashan (v. 11) var et fruktbart høylandsområde øst for Jordan, styrt av kong Og som ble beseiret under erobringen. Området ble erobret under ørkenvandringen og tildelt Manasses halve stamme. Egypt (v. 8-9) representerer slaveriets land og stedet for Guds mektige undergjerninger, et sentralt motiv i Israels frelseshistorie.

Hendelser og skikker

Kapittelet refererer til tempeltjenesten ved å nevne dem som «står i Herrens hus» og i «forgårdene» (v. 2). Dette beskriver levittenes rolle som tjenestegjørende i helligdommen. Lovprisningen var organisert med ulike grupper – Israels hus, Arons hus, Levis hus og de gudfryktige (v. 19-20) – som representerer hele folket i en liturgisk struktur. Kapittelets form, med veksling mellom oppfordringer og begrunnelser, tyder på bruk i offentlig gudstjeneste, muligens ved høytidsfeiringer.

Nøkkelbegreper

Segullah (סְגֻלָּה, v. 4) oversettes ofte med «eiendomsfolk» eller «skatt». Ordet betegner en konges private formue eller spesielle eiendom, til forskjell fra rikets allmenne ressurser. Når Israel kalles Guds «segullah», uttrykker det en intim eierskapsrelasjon. Otot u-moftim (אֹתוֹת וּמֹפְתִים, v. 9), «tegn og under», er et fast ordpar for Guds mirakuløse inngrep i Egypt, særlig plagene.

Kapittel-spesifikke funn

Kapittelets polemikk mot avgudene (v. 15-18) speiler lignende tekster fra det gamle Midtøsten. Babylonske tekster beskriver hvordan gudebilder ble «født» gjennom ritualer der munnen ble åpnet for å gi dem liv. Den bibelske satiren snur dette på hodet: Bildene har munn, men kan ikke tale. Denne typen religionskritikk finner vi også i Jesaja 44 og Jeremia 10, noe som kan plassere kapittelets endelige form i eksilsk eller tidlig ettereksilsk tid.

Personer3

Jakob1 Og (Basjans konge)1 Sihon (amorittkonge)1

Alle personer →

Viktige ord10

Lovprisning — Uttrykk for takknemlighet og hyllest til Gud for hans godhet og storhet.
Herren — En tittel som brukes om Gud, som betyr den øverste autoriteten og herskeren over alt.
Tjenere — De som er dedikert til å tjene og ære Gud, ofte referert til som troende eller tilhengere.
Himmelens hær — Begrep som refererer til de himmelske vesener, som engler, som tjener Gud.
Jakob — Stammefaren til Israels tolv stammer og en viktig skikkelse i Det gamle testamente.
Israel — Navnet på det bibelske folk som Gud valgte ut som sitt spesielle folk, også navnet på landet de bebodde.
Guds hus — Et uttrykk som refererer til tempelet i Jerusalem, et sted for tilbedelse og offer til Gud.
Makt — Guds evne til å kontrollere og påvirke verden og menneskets liv.
+ 2 til