SalmeneKapittel 144

Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som lærer mine hender å kjempe, mine fingrer å stride.
Min nåde og min borg, mitt vern og min befrier, mitt skjold som jeg søker tilflukt hos, han som legger folk under meg.
Herre, hva er et menneske, at du kjenner det, et menneskebarn, at du akter på det?
Mennesket er lik et pust, dets dager er som en skygge som farer forbi.
Herre, bøy din himmel og stig ned! Rør ved fjellene så de ryker.
Slyng ut lyn og spre dem, send dine piler og forvirr dem.
Rekk dine hender ned fra det høye, riv meg ut og redd meg fra de veldige vann, fra fremmedes hånd.
Deres munn taler tomhet, og deres høyre hånd er en svergerhånd full av svik.
Gud, en ny sang vil jeg synge for deg, på tistrenget harpe vil jeg spille for deg.
Du som gir seier til konger, du som frir din tjener David fra det onde sverd.
Riv meg ut og redd meg fra fremmedes hånd, de som taler løgn med sin munn, og deres høyre hånd er en falsk hånd.
Våre sønner er som planter, storvokste i sin ungdom. Våre døtre er som hjørnesøyler, utskåret i palassets stil.
Våre lagre er fulle og gir av alle slag. Våre sauer føder tusener, ja titusener på våre marker.
Våre okser er velnærte. Det er ingen mursprekk og ingen utfall, ingen klagerop på våre torg.
Salig er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren til sin Gud.