Du skal ikkje bøya deg for dei og ikkje tena dei. For eg, Herren din Gud, er ein nidkjær Gud som let straffa for synda til fedrane koma over borna, i tredje og fjerde slektsledd, når dei hatar meg,

men viser trufast kjærleik i tusen slektsledd mot dei som elskar meg og held boda mine.

Du skal ikkje misbruka namnet til Herren din Gud, for Herren vil ikkje halda den skuldfri som misbrukar namnet hans.

Kom i hug sabbatsdagen og hald han heilag.

Seks dagar skal du arbeida og gjera alt arbeidet ditt,

men den sjuande dagen er sabbat for Herren din Gud. Då skal du ikkje gjera noko arbeid, korkje du eller son din eller dotter di, tenaren din eller tenestejenta di, feet ditt eller innflyttaren som bur hos deg.

For på seks dagar skapte Herren himmelen og jorda, havet og alt som er i dei, men den sjuande dagen kvilte han. Difor velsigna Herren sabbatsdagen og helga han.

Du skal æra far din og mor di, så du får leva lenge i landet som Herren din Gud gjev deg.

Du skal ikkje slå i hel.

Du skal ikkje bryta ekteskapet.

Du skal ikkje stela.

Du skal ikkje vitna falskt mot nesten din.

Du skal ikkje trå etter huset til nesten din. Du skal ikkje trå etter kona til nesten din, tenaren eller tenestejenta hans, oksen eller eselet hans, eller noko anna som høyrer nesten din til.»

Heile folket såg toredøna og lynglimta, høyrde lyden av bukkehornet og såg fjellet ryke av røyk.

Dei sa til Moses: «Tala du med oss, så skal vi høyra. Men lat ikkje Gud tala med oss, elles døyr vi!»

Moses sa til folket: «Ver ikkje redde! Gud har kome for å prøva dykk, og for at frykta for han skal vera over dykk, så de ikkje syndar.»

Folket vart ståande på avstand, men Moses gjekk nærare det tette mørkret der Gud var.

Herren sa til Moses: «Slik skal du seia til Israels born: De har sjølve sett at eg har tala med dykk frå himmelen.

De skal ikkje laga dykk gudar attåt meg. Gudar av sølv og gudar av gull skal de ikkje laga dykk.

Eit altar av jord skal du laga for meg, og der skal du ofra brennoffera dine og fredsoffera dine, småfeet ditt og storfeet ditt. På kvar stad der eg lèt namnet mitt minnast, vil eg koma til deg og velsigna deg.

Og om du lagar eit altar av steinar for meg, skal du ikkje byggja det av tilhogne steinar. For om du brukar meisel på dei, vanhelgar du dei.

Du skal ikkje gå opp til altaret mitt på trapper, så ikkje blygda di blir avdekt over det.»

Oppslag

Samandrag2

Kapittel 20

Hovedtema: Gud gir Israel de ti bud og grunnleggende lover for tilbedelse ved Sinai.

Innhold: Gud taler direkte til Israel og gir dem de ti bud, som dekker forholdet til Gud (ingen andre guder, ikke avgudsbilder, ikke misbruke Guds navn, holde sabbaten) og forholdet til medmennesker (ære foreldre, ikke drepe, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke vitne falskt, ikke begjære). Folket blir grepet av frykt ved Guds mektige nærvær og ber Moses være mellommann. Kapitlet avsluttes med instruksjoner om hvordan alteret skal bygges.

Nøkkelord/bilder:

De ti bud (עֲשֶׂרֶת הַדְּבָרִים): Guds grunnleggende paktskrav som definerer Israels forhold til Gud og hverandre.
Sabbaten: Den syvende dagen helliget til hvile, begrunnet i Guds skapelse.
Nidkjær Gud (אֵל קַנָּא): Gud krever udelt lojalitet og tolererer ikke avgudsdyrkelse.
Teofani: Guds mektige åpenbaring med torden, lyn og røyk som får folket til å frykte.
Alter av jord/uhugne steiner: Enkel tilbedelse uten menneskelig utsmykning, som ærer Guds hellighet.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for 2. Mosebok 20

Personer

Moses fungerer i dette kapittelet som mellomledd mellom Gud og folket. Når israelittene blir redde for Guds direkte tale (v. 19), ber de Moses tale til dem i stedet. Moses alene går inn i den mørke skyen (arafel, עֲרָפֶל) hvor Gud er (v. 21), og mottar der ytterligere instruksjoner om tilbedelse.

Steder

Sinai-fjellet (Horeb) er den sentrale scenen for dette kapittelet. Fjellet representerer i bibelsk tradisjon møtepunktet mellom himmel og jord – stedet hvor Gud åpenbarer seg direkte for sitt folk. Den mørke skyen (arafel, עֲרָפֶל) som omgir Gud på fjellet (v. 21) er et klassisk teofani-motiv i Det gamle testamentet.

Hendelser og skikker

De ti bud (hebraisk: aseret ha-devarim, עֲשֶׂרֶת הַדְּבָרִים, «de ti ordene») presenteres i dette kapittelet. Budenes todeling mellom forholdet til Gud (v. 3-11) og forholdet til medmennesker (v. 12-17) følger en struktur kjent fra paktslitteratur, med identifikasjon av herren, historisk prolog om velgjerninger, og påfølgende krav.

Forbudet mot bilder (v. 4-5) var radikalt i en verden hvor gudebilder var sentrale i all religiøs praksis. I Egypt og Mesopotamia ble gudene tilbedt gjennom statuer som ble «åpnet» gjennom ritualer for at guden skulle ta bolig i dem. Israelittenes bildeforbud markerte et fundamentalt brudd med denne praksisen og understreket at JHVH ikke kunne manipuleres eller kontrolleres gjennom avbildninger.

Sabbatsbudet (v. 8-11) skiller seg ut fra omkringliggende kulturer. Mens babylonerne hadde dager med restriksjoner (šapattu) knyttet til månesykluser, var den israelittiske sabbaten en ukentlig hviledag forankret i skapelsen. Bemerkelsesverdig er at sabbatspåbudet eksplisitt inkluderer tjenere, utlendinger og husdyr – et sosialt aspekt uten parallell i antikken.

Alterbestemmelsene i slutten av kapittelet (v. 24-26) reflekterer en enkel tilbedelsespraksis. Forbudet mot tilhugne steiner og trappetrinn står i kontrast til de storslåtte tempelkompleksene i Egypt og Kanaan, og understreker at ekte tilbedelse ikke krever menneskelig kunstferdighet.

Budenes apodiktiske (ubetingede) form – «Du skal ikke» – uten å spesifisere straffer, antyder at de fungerte som grunnleggende prinsipper snarere enn detaljert lovgivning.

Nøkkelbegreper

Ordet qanna (קַנָּא), oversatt «nidkjær» eller «lidenskapelig» (v. 5), beskriver Guds eksklusive krav på sitt folks lojalitet. Dette er ikke misunnelse i menneskelig forstand, men en ekteskapslignende troskap – en metafor som profetene senere utviklet grundig.

Uttrykket lo tissa (לֹא תִשָּׂא, v. 7), «du skal ikke bære/løfte», refererer til misbruk av Guds navn. Dette omfattet mer enn banning – det inkluderte falske eder, magisk bruk av navnet, og enhver lettvint omgang med det hellige navnet JHVH.

Verbet chamad (חָמַד), «begjære» (v. 17), som forekommer to ganger i verset, beskriver ikke bare følelser, men et aktivt ønske som fører til handling. I nærøstlig kontekst kunne dette inkludere juridisk manipulasjon for å tilegne seg andres eiendom.

Personar3

Gud2 Jakob1 Moses3

Alle personar →

Viktige ord12

De ti bud — Grunnleggende moralregler gitt av Gud til Moses på Sinai-fjellet.
Moses — Profeten og lederen som ledet israelittene ut av slaveri i Egypt og mottok De ti bud fra Gud.
Sinai-fjellet — Stedet hvor Gud ga Moses De ti bud og inngikk en pakt med israelittene.
Israelitter — Et folk som stammer fra Jakob, også kalt Israels barn, som Gud frigjorde fra slaveriet i Egypt.
Gudebilder — Representerer avguder eller falske guder, som er forbudt i henhold til det første budet.
Sabbatsdagen — Den syvende dagen i uken, som Gud hvilte på etter å ha skapt verden. Skal holdes hellig ifølge det fjerde budet.
Foreldre — Mor og far, som man skal hedre og respektere ifølge det femte budet.
Drap — Å ta et annet menneskes liv, noe som er forbudt i henhold til det sjette budet.
+ 4 til