SalmeneKapittel 144

Av David. Velsigna vere HERREN, mitt fjell, han som lærer hendene mine å kjempe og fingrane mine å føre krig.
Han er mi trygge borg og mi festning, mi vern og min utfriar, mitt skjold som eg søkjer ly hos. Han er den som legg folket mitt under meg.
Herre, kva er eit menneske, at du kjenner det, eit menneskebarn, at du bryr deg om det?
Mennesket er likt ein pust, dagane hans er som ein skugge som fer forbi.
Herre, bøy himlane dine og stig ned! Rør ved fjella så dei ryker!
Send lyn og spreid dei! Skyt pilene dine og driv dei på flukt!
Rekk hendene dine ned frå det høge, riv meg ut og frels meg frå dei veldige vatna, frå handa til dei framande,
dei som har ein munn som talar løgn, og ei høgre hand som sver falskt.
Gud, eg vil syngje ein ny song for deg, på tistrengja harpe vil eg spele for deg,
du som gjev siger til kongane og friar David, tenaren din, frå det vonde sverdet.
Riv meg ut og frels meg frå handa til dei framande, dei som har ein munn som talar løgn, og ei høgre hand som sver falskt.
Må sønene våre vere som planter som veks seg store i ungdomen, døtrene våre som hjørnesøyler, uthogne etter mønster frå eit palass.
Må forrådskammera våre vere fulle og flyte over av alle slag grøde. Må saueflokkane våre auke med tusenvis, ja titusental, på markene våre.
Må oksane våre vere tunglasta. Må det ikkje vere brot i muren og ikkje bortføring, og ikkje klagerop på torga våre.
Sælt er det folket som har det slik! Sælt er det folket som har Herren til sin Gud!