MatteusKapittel 28
Vis oppstandelsenJesus står opp fra de døde
Påskedag er kristendommens viktigste dag. Den tomme graven og den oppstandne Kristus er grunnlaget for troen. «Er ikke Kristus stått opp, da er vår forkynnelse tom, og tom er også deres tro.» (Og hvis Kristus ikke er reist opp, da er vår forkynnelse forgjeves, og deres tro er også forgjeves.)
«Jeg er med dere alle dager»
v.20Parallelle tekster4 paralleller i dette kapitlet
Jesus viser seg i GalileaMJ
Johannes har den mirakuløse fiskefangsten og Peters gjenoppreisning.
16De elleve disiplene dro til Galilea, til det fjellet der Jesus hadde bedt dem komme.
17Da de fikk se ham, tilba de ham, men noen nølte.
18Da trådte Jesus frem og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.
19Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
20og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.»
1Etter dette viste Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen. Det skjedde på denne måten:
2Simon Peter, Tomas som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen.
3Simon Peter sa til dem: «Jeg drar ut for å fiske.» De sa til ham: «Vi kommer også med deg.» De gikk ut og steg om bord i båten, men den natten fikk de ingenting.
4Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene skjønte ikke at det var Jesus.
5Jesus sa til dem: «Barn, har dere noe fisk?» De svarte ham: «Nei.»
6Han sa til dem: «Kast garnet på høyre side av båten, så skal dere finne.» De kastet det ut, og nå klarte de ikke å dra det inn på grunn av den store mengden fisk.
7Da sa den disippelen som Jesus elsket, til Peter: «Det er Herren!» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg, for han var naken, og kastet seg i sjøen.
8De andre disiplene kom med båten og dro garnet med fiskene etter seg. De var nemlig ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
9Da de kom i land, så de et bål der med fisk på, og brød.
10Jesus sa til dem: «Kom hit med noen av fiskene dere nettopp fikk.»
11Simon Peter gikk om bord og dro garnet i land, fullt av store fisker, ett hundre og femtitre i alt. Og selv om det var så mange, revnet ikke garnet.
12Jesus sa til dem: «Kom og spis!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
13Jesus kom og tok brødet og ga dem, og likeså fisken.
14Dette var tredje gang Jesus viste seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde.
15Da de hadde spist, sa Jesus til Simon Peter: «Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg er glad i deg.» Jesus sa til ham: «Fø lammene mine.»
16Han sa til ham igjen, for andre gang: «Simon, Johannes' sønn, elsker du meg?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg er glad i deg.» Jesus sa til ham: «Vær gjeter for fårene mine.»
17Han sa til ham for tredje gang: «Simon, Johannes' sønn, er du glad i meg?» Peter ble bedrøvet fordi han spurte ham for tredje gang: «Er du glad i meg?» Og han sa til ham: «Herre, du vet alt, du vet at jeg er glad i deg.» Jesus sa til ham: «Fø fårene mine.»
18Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, klædde du deg selv og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde deg og føre deg dit du ikke vil.
19Dette sa han for å vise hva slags død Peter skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sa han til ham: «Følg meg!»
20Peter snudde seg og så at den disippelen som Jesus elsket, fulgte etter – han som hadde lent seg mot Jesu bryst under måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?»
21Da Peter så ham, sa han til Jesus: «Herre, hva med ham?»
22Jesus sa til ham: «Om jeg vil at han skal bli til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
23Derfor spredte det seg et rykte blant brødrene om at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke til ham at han ikke skulle dø, bare: «Om jeg vil at han skal bli til jeg kommer, hva angår det deg?»
Jesus viser seg for Maria MagdalenaMJ
Johannes har den mest detaljerte beretningen om møtet med Maria.
9Og se, Jesus kom dem i møte og sa: «Vær hilset!» De gikk frem, grep om føttene hans og tilba ham.
10Da sa Jesus til dem: «Frykt ikke! Gå og fortell mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
11Men Maria sto utenfor graven og gråt. Mens hun gråt, bøyde hun seg ned og så inn i graven.
12Da så hun to engler i hvite klær sitte der hvor Jesu kropp hadde ligget, én ved hodeenden og én ved fotenden.
13De sa til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Hun svarte dem: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
14Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun visste ikke at det var Jesus.
15Jesus sa til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Hun trodde det var gartneren og sa til ham: «Herre, hvis du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg hente ham.»
16Jesus sa til henne: «Maria!» Hun snudde seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni!» – det betyr Lærer.
17Jesus sa til henne: «Hold meg ikke fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg stiger opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud.»
18Maria Magdalena gikk og fortalte disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne.
Den tomme gravenMMLJ
Kvinnene kommer til graven og finner den tom.
1Da sabbaten var over og det lysnet mot den første dagen i uken, kom Maria fra Magdala og den andre Maria for å se til graven.
2Og se, det ble et kraftig jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk frem og rullet steinen bort og satte seg på den.
3Hans utseende var som lynet, og klærne hans var hvite som snø.
4Vaktene skalv av frykt for ham og ble som døde.
5Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Dere skal ikke være redde! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede.
6Han er ikke her, for han er oppstått, slik han sa. Kom og se stedet hvor han lå.
7Skynd dere av sted og si til disiplene hans: Han er oppstått fra de døde, og se, han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere det.»
8De skyndte seg bort fra graven med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene hans.
1Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham.
2Svært tidlig den første dagen i uken, da solen rant, kom de til graven.
3De sa til hverandre: «Hvem skal rulle steinen bort fra inngangen til graven for oss?»
4Da de så opp, oppdaget de at steinen var rullet bort – den var nemlig svært stor.
5Da de gikk inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit kjortel. Og de ble grepet av forferdelse.
6Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham.
7Men gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere.»
8De gikk ut og flyktet fra graven, for skjelving og forferdelse hadde grepet dem. Og de sa ikke noe til noen, for de var redde. [Men alt det som var blitt befalt, forkynte de i korthet for dem som var med Peter. Deretter sendte Jesus selv ut gjennom dem, fra øst til vest, det hellige og uforgjengelige budskap om den evige frelse. Amen.]
1Tidlig i grålysningen den første dagen i uken kom de til graven med de velluktende oljene de hadde gjort i stand.
2De fant steinen rullet bort fra graven,
3men da de gikk inn, fant de ikke kroppen.
4Mens de sto der rådville, se, da sto plutselig to menn foran dem i skinnende klær.
5Kvinnene ble grepet av frykt og bøyde ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
6Han er ikke her, han er oppstått! Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea:
7at Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og på den tredje dagen stå opp.»
8Da husket de ordene hans.
9Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og alle de andre.
10Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene.
11men for dem virket ordene som løst snakk, og de trodde dem ikke.
12Men Peter reiste seg og løp til graven. Han bøyde seg ned og så bare linklærne ligge der. Så gikk han hjem, full av undring over det som hadde skjedd.
1På den første dagen i uken kom Maria Magdalena til graven tidlig om morgenen mens det ennå var mørkt. Hun så at steinen var tatt bort fra graven.
2Hun løp av sted og kom til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: «De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»
3Da gikk Peter og den andre disippelen ut og kom til graven.
4De to løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først til graven.
5Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn.
6Så kom også Simon Peter, som fulgte etter ham, og han gikk inn i graven. Han så linklærne ligge der,
7og tørkledet som hadde vært over hodet hans, lå ikke sammen med linklærne, men var rullet sammen på et sted for seg selv.
8Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.
9For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde.
10Disiplene gikk så hjem igjen.
MisjonsbefalingenMML
Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler.
18Da trådte Jesus frem og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.
19Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
20og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.»
15Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for all skapningen.
16Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
17Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale i nye tunger,
18de skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.»
46og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde den tredje dagen,
47og i hans navn skal omvendelse og syndenes tilgivelse forkynnes for alle folkeslag, med start fra Jerusalem.
48Dere er vitner om dette.
49Og se, jeg sender over dere det min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.»
*
«Da sabbaten var over» gjengir det greske «Ὀψὲ σαββάτων», som bokstavelig betyr «sent etter sabbaten» eller «etter sabbatens slutt». Uttrykket er omdiskutert — noen tolker det som sent på sabbatskvelden, andre som etter sabbaten. Oversettelsen velger en tydelig og naturlig formulering som formidler at sabbaten er forbi. «Uken» gjengir det andre forekomsten av σαββάτων, som her brukes i betydningen 'uke'. «Maria fra Magdala» er valgt fremfor den latiniserte formen «Maria Magdalena» for å tydeliggjøre stedsnavnet.
Det greske Ὀψέ kan bety «sent (på dagen)» eller «etter». Brukt med genitiv σαββάτων betyr det mest sannsynlig «etter sabbaten». Ordet σαββάτων (flertallsform) brukes to ganger i verset med ulik betydning: først om sabbatsdagen, deretter om uken. Verbet ἐπιφωσκούσῃ (partisipp av ἐπιφώσκω, 'å lysne, grye') markerer dagbruddet. θεωρῆσαι er en aorist infinitiv av θεωρέω som betyr 'å se på, betrakte, inspisere'.
Dette verset er sentralt i påskeberetningen og markerer det tidspunktet da oppstandelsen oppdages. At det er kvinner som først kommer til graven, har stor teologisk vekt — de blir de første vitnene til den tomme graven og oppstandelsesbudskapet. I jødisk rettspraksis hadde kvinners vitnesbyrd lav status, noe som paradoksalt styrker beretningens historiske troverdighet.
Magdala (Μαγδαλά) var en by ved Genesaretsjøens vestkyst, kjent for fiskeindustri og saltbehandling. Sabbaten varte fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. At kvinnene ventet til etter sabbaten med å besøke graven, skyldes sabbatsforbudet mot arbeid og reise. «Den første dagen i uken» — søndagen — ble tidlig i kristendommen den sentrale gudstjenestedagen nettopp på grunn av oppstandelsen.
Noen håndskrifter har Μαρία i stedet for Μαριάμ. Variasjonen mellom hebraisk/arameisk form (Μαριάμ) og gresk form (Μαρία) er vanlig i manuskripttradisjonen og har ingen betydningsforskjell. Hovedmanuskriptene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) støtter den nåværende teksten.
Matt 28,1 leses tradisjonelt under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten. Verset innleder den sentrale påsketeksten i Matteusevangeliet og markerer overgangen fra langfredagens stillhet til påskemorgenens budskap om oppstandelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Da sabbaten var over» gjengir det greske «Ὀψὲ σαββάτων», som bokstavelig betyr «sent etter sabbaten» eller «etter sabbatens slutt». Uttrykket er omdiskutert — noen tolker det som sent på sabbatskvelden, andre som etter sabbaten. Oversettelsen velger en tydelig og naturlig formulering som formidler at sabbaten er forbi. «Uken» gjengir det andre forekomsten av σαββάτων, som her brukes i betydningen 'uke'. «Maria fra Magdala» er valgt fremfor den latiniserte formen «Maria Magdalena» for å tydeliggjøre stedsnavnet.
Det greske Ὀψέ kan bety «sent (på dagen)» eller «etter». Brukt med genitiv σαββάτων betyr det mest sannsynlig «etter sabbaten». Ordet σαββάτων (flertallsform) brukes to ganger i verset med ulik betydning: først om sabbatsdagen, deretter om uken. Verbet ἐπιφωσκούσῃ (partisipp av ἐπιφώσκω, 'å lysne, grye') markerer dagbruddet. θεωρῆσαι er en aorist infinitiv av θεωρέω som betyr 'å se på, betrakte, inspisere'.
Dette verset er sentralt i påskeberetningen og markerer det tidspunktet da oppstandelsen oppdages. At det er kvinner som først kommer til graven, har stor teologisk vekt — de blir de første vitnene til den tomme graven og oppstandelsesbudskapet. I jødisk rettspraksis hadde kvinners vitnesbyrd lav status, noe som paradoksalt styrker beretningens historiske troverdighet.
Magdala (Μαγδαλά) var en by ved Genesaretsjøens vestkyst, kjent for fiskeindustri og saltbehandling. Sabbaten varte fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. At kvinnene ventet til etter sabbaten med å besøke graven, skyldes sabbatsforbudet mot arbeid og reise. «Den første dagen i uken» — søndagen — ble tidlig i kristendommen den sentrale gudstjenestedagen nettopp på grunn av oppstandelsen.
Noen håndskrifter har Μαρία i stedet for Μαριάμ. Variasjonen mellom hebraisk/arameisk form (Μαριάμ) og gresk form (Μαρία) er vanlig i manuskripttradisjonen og har ingen betydningsforskjell. Hovedmanuskriptene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) støtter den nåværende teksten.
Matt 28,1 leses tradisjonelt under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten. Verset innleder den sentrale påsketeksten i Matteusevangeliet og markerer overgangen fra langfredagens stillhet til påskemorgenens budskap om oppstandelse.
*
«Og se» gjengir det greske «καὶ ἰδοὺ», et vanlig virkemiddel i bibelske fortellinger for å markere noe dramatisk og uventet. Alternativt kunne man oversette «Plutselig ble det» for å gjøre teksten enda mer lettlest, men «Og se» er en godt innarbeidet bibelsk uttrykksmåte som bevarer fortellingens dramatikk. «Kraftig» gjengir μέγας (stor/mektig) på en naturlig måte for jordskjelv på norsk. «Steg ned» er en god gjengivelse av καταβάς (partisipp av καταβαίνω). «Rullet steinen bort» gjengir ἀπεκύλισε τὸν λίθον presist. «Satte seg på den» gjengir ἐκάθητο ἐπάνω αὐτοῦ, der ἐκάθητο egentlig er imperfektum (satt på den), men «satte seg» fungerer godt i norsk fortellende stil.
Verset inneholder flere aorist partisipper (καταβάς, προσελθών, ἀπεκύλισε) som beskriver en rekke handlinger i sekvens, etterfulgt av imperfektum ἐκάθητο som indikerer en vedvarende tilstand – engelen «satt» på steinen (pågående handling) etter å ha utført de foregående handlingene. Konstruksjonen med γάρ (for) etter σεισμός (jordskjelv) gir en forklarende årsakssammenheng: jordskjelvet inntraff fordi engelen steg ned.
Engelens nedstiging fra himmelen og det medfølgende jordskjelvet understreker den guddommelige inngripen i oppstandelsesbegivenheten. At engelen setter seg på steinen signaliserer triumf og herredømme over graven – døden er overvunnet. Jordskjelvet er et teofani-motiv som finnes gjennom hele Bibelen (jf. 2 Mos 19:18; Jes 6:4) og markerer Guds nærvær og makt.
Graven var sannsynligvis en klippegrav med en stor rullesten foran åpningen, typisk for velstående jødiske gravleggelser i det første århundret. Slike steiner kunne veie flere hundre kilo og ble rullet langs en spor foran gravåpningen.
Noen manuskripter leser «καὶ προσελθὼν» (og gikk frem), mens andre utelater καί, slik at partisippene leses som en mer sammenhengende sekvens uten ekstra konjunksjon. Forskjellen er minimal for meningsinnholdet. Nestle-Aland (NA28) inkluderer καί med en tekstkritisk markering.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Og se» gjengir det greske «καὶ ἰδοὺ», et vanlig virkemiddel i bibelske fortellinger for å markere noe dramatisk og uventet. Alternativt kunne man oversette «Plutselig ble det» for å gjøre teksten enda mer lettlest, men «Og se» er en godt innarbeidet bibelsk uttrykksmåte som bevarer fortellingens dramatikk. «Kraftig» gjengir μέγας (stor/mektig) på en naturlig måte for jordskjelv på norsk. «Steg ned» er en god gjengivelse av καταβάς (partisipp av καταβαίνω). «Rullet steinen bort» gjengir ἀπεκύλισε τὸν λίθον presist. «Satte seg på den» gjengir ἐκάθητο ἐπάνω αὐτοῦ, der ἐκάθητο egentlig er imperfektum (satt på den), men «satte seg» fungerer godt i norsk fortellende stil.
Verset inneholder flere aorist partisipper (καταβάς, προσελθών, ἀπεκύλισε) som beskriver en rekke handlinger i sekvens, etterfulgt av imperfektum ἐκάθητο som indikerer en vedvarende tilstand – engelen «satt» på steinen (pågående handling) etter å ha utført de foregående handlingene. Konstruksjonen med γάρ (for) etter σεισμός (jordskjelv) gir en forklarende årsakssammenheng: jordskjelvet inntraff fordi engelen steg ned.
Engelens nedstiging fra himmelen og det medfølgende jordskjelvet understreker den guddommelige inngripen i oppstandelsesbegivenheten. At engelen setter seg på steinen signaliserer triumf og herredømme over graven – døden er overvunnet. Jordskjelvet er et teofani-motiv som finnes gjennom hele Bibelen (jf. 2 Mos 19:18; Jes 6:4) og markerer Guds nærvær og makt.
Graven var sannsynligvis en klippegrav med en stor rullesten foran åpningen, typisk for velstående jødiske gravleggelser i det første århundret. Slike steiner kunne veie flere hundre kilo og ble rullet langs en spor foran gravåpningen.
Noen manuskripter leser «καὶ προσελθὼν» (og gikk frem), mens andre utelater καί, slik at partisippene leses som en mer sammenhengende sekvens uten ekstra konjunksjon. Forskjellen er minimal for meningsinnholdet. Nestle-Aland (NA28) inkluderer καί med en tekstkritisk markering.
*
Det greske ordet «εἰδέα» (eidea) er oversatt med «utseende», som er en naturlig og dekkende gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «hans skikkelse» eller «hans fremtoning». «ὡς ἀστραπή» er gjengitt «som lynet», og «ὡς χιών» som «snø». «ἔνδυμα» (entall, «klesdrakt/kledning») er gjengitt med flertallsformen «klærne», noe som er naturlig på norsk. Alternativt kunne man skrevet «kledningen hans» for å ligge nærmere entallsformen i grunnteksten.
«εἰδέα» (eidea) er en sjelden form som bare forekommer her i Det nye testamente. Det er beslektet med «εἶδος» (eidos, «form, skikkelse»). Ordet beskriver det ytre utseendet eller fremtoningen. «ἀστραπή» betyr «lyn» eller «lynglans» og betegner en strålende, blendende lysstyrke.
Beskrivelsen av engelen med lyslignende utseende og snøhvite klær knytter an til en rik bibelsk tradisjon for teofani- og angelofanibeskrivelser (jf. Dan 7,9; 10,6; Matt 17,2; Åp 1,14–16). Lys og hvithet symboliserer himmelsk herlighet, renhet og Guds nærvær. Engelens strålende fremtoning understreker det guddommelige opphavet til budskapet om oppstandelsen.
Noen håndskrifter har «ἡ ἰδέα» i stedet for «ἡ εἰδέα», men betydningen er den samme. Varianten med «ὡς» (som) foran «ἀστραπή» er godt bevitnet, mens noen få manuskripter har «ὡσεί» (som/liksom).
Denne versen leses som del av evangelieteksten i påskenattsliturgien og påskedagsgudstjenesten i mange kirkesamfunn. Engelens lysende skikkelse er et sentralt motiv i påskefeiringen og ikonografien.
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske ordet «εἰδέα» (eidea) er oversatt med «utseende», som er en naturlig og dekkende gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «hans skikkelse» eller «hans fremtoning». «ὡς ἀστραπή» er gjengitt «som lynet», og «ὡς χιών» som «snø». «ἔνδυμα» (entall, «klesdrakt/kledning») er gjengitt med flertallsformen «klærne», noe som er naturlig på norsk. Alternativt kunne man skrevet «kledningen hans» for å ligge nærmere entallsformen i grunnteksten.
«εἰδέα» (eidea) er en sjelden form som bare forekommer her i Det nye testamente. Det er beslektet med «εἶδος» (eidos, «form, skikkelse»). Ordet beskriver det ytre utseendet eller fremtoningen. «ἀστραπή» betyr «lyn» eller «lynglans» og betegner en strålende, blendende lysstyrke.
Beskrivelsen av engelen med lyslignende utseende og snøhvite klær knytter an til en rik bibelsk tradisjon for teofani- og angelofanibeskrivelser (jf. Dan 7,9; 10,6; Matt 17,2; Åp 1,14–16). Lys og hvithet symboliserer himmelsk herlighet, renhet og Guds nærvær. Engelens strålende fremtoning understreker det guddommelige opphavet til budskapet om oppstandelsen.
Noen håndskrifter har «ἡ ἰδέα» i stedet for «ἡ εἰδέα», men betydningen er den samme. Varianten med «ὡς» (som) foran «ἀστραπή» er godt bevitnet, mens noen få manuskripter har «ὡσεί» (som/liksom).
Denne versen leses som del av evangelieteksten i påskenattsliturgien og påskedagsgudstjenesten i mange kirkesamfunn. Engelens lysende skikkelse er et sentralt motiv i påskefeiringen og ikonografien.
*
Den greske teksten har «ἀπὸ τοῦ φόβου αὐτοῦ» (av frykten for ham), og «οἱ τηροῦντες» (de som voktet/vaktene). Oversettelsen «Vaktene skalv av frykt for ham» gjengir dette klart og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært «De som holdt vakt» i stedet for «Vaktene», men den valgte formen er mer kortfattet og lettlest.
Verbet «ἐσείσθησαν» (aorist passiv av σείω, 'å riste/skjelve') er beslektet med substantivet «σεισμός» (jordskjelv) som brukes i vers 2. Matteus skaper dermed en språklig kobling: jorden skalv (σεισμός), og vaktene skalv (ἐσείσθησαν). Uttrykket «ἐγενήθησαν ὡς νεκροί» (ble som døde) er en sterk hyperbol som betegner total handlingslammelse.
Vaktenes reaksjon står i kontrast til budskapet til kvinnene i vers 5: «Dere skal ikke frykte!» Soldatene, som representerer verdens makt, lammes av frykt, mens de troende kvinnene får frimodighet. Dette understreker oppstandelsens omveltende kraft – verdens maktstrukturer rokkes mens de troende får håp.
Vaktene (οἱ τηροῦντες) er de romerske soldatene som ifølge Matt 27:62–66 ble satt til å vokte graven etter forespørsel fra overprestene og fariseerne. Romerske vakter som sviktet sin post risikerte streng straff, noe som gjør deres reaksjon desto mer dramatisk.
Noen håndskrifter har «ὡσεί» (som om) i stedet for «ὡς» (som) foran «νεκροί». Forskjellen er minimal i betydning; begge uttrykker en sammenligning. De fleste kritiske utgaver leser «ὡς».
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har «ἀπὸ τοῦ φόβου αὐτοῦ» (av frykten for ham), og «οἱ τηροῦντες» (de som voktet/vaktene). Oversettelsen «Vaktene skalv av frykt for ham» gjengir dette klart og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært «De som holdt vakt» i stedet for «Vaktene», men den valgte formen er mer kortfattet og lettlest.
Verbet «ἐσείσθησαν» (aorist passiv av σείω, 'å riste/skjelve') er beslektet med substantivet «σεισμός» (jordskjelv) som brukes i vers 2. Matteus skaper dermed en språklig kobling: jorden skalv (σεισμός), og vaktene skalv (ἐσείσθησαν). Uttrykket «ἐγενήθησαν ὡς νεκροί» (ble som døde) er en sterk hyperbol som betegner total handlingslammelse.
Vaktenes reaksjon står i kontrast til budskapet til kvinnene i vers 5: «Dere skal ikke frykte!» Soldatene, som representerer verdens makt, lammes av frykt, mens de troende kvinnene får frimodighet. Dette understreker oppstandelsens omveltende kraft – verdens maktstrukturer rokkes mens de troende får håp.
Vaktene (οἱ τηροῦντες) er de romerske soldatene som ifølge Matt 27:62–66 ble satt til å vokte graven etter forespørsel fra overprestene og fariseerne. Romerske vakter som sviktet sin post risikerte streng straff, noe som gjør deres reaksjon desto mer dramatisk.
Noen håndskrifter har «ὡσεί» (som om) i stedet for «ὡς» (som) foran «νεκροί». Forskjellen er minimal i betydning; begge uttrykker en sammenligning. De fleste kritiske utgaver leser «ὡς».
*
Det greske ἀποκριθείς ('apokritheis') betyr bokstavelig 'svarte/tok til orde', men brukes ofte i bibelsk gresk som en innledningsformel for tale uten at det nødvendigvis er et svar på en direkte spørsmål. Oversettelsen «tok til orde» fanger dette godt. «Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς» er gjengitt «Dere skal ikke frykte» — alternativt «Frykt ikke» eller «Vær ikke redde». Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') markerer en kontrast med vaktene i forrige vers: vaktene har grunn til å frykte, men kvinnene skal ikke frykte. Anførselstegnet er med vilje ikke lukket fordi engelens tale fortsetter i de følgende versene.
Verbet ἀποκριθείς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) brukes i en semittisk-preget konstruksjon som innledning til direkte tale, ofte uten forutgående spørsmål. Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') står i kontrast til vaktene (οἱ τηροῦντες) i v.4. Uttrykket τὸν ἐσταυρωμένον er perfektum partisipp passiv av σταυρόω, noe som betyr 'den som ble korsfestet og som fortsatt bærer korsfestelsens karakter' — altså en varig tilstand.
Engelens oppfordring «Frykt ikke» er et gjennomgangstema i bibelske teofanier og engleåpenbaringer (jf. Luk 1,13.30; 2,10). At Jesus omtales som «den korsfestede» (perfektum partisipp) selv etter oppstandelsen, understreker at den oppstandne Kristus forblir den korsfestede — korset er ikke bare en forbigående hendelse, men en evig del av hans identitet. Dette har stor kristologisk betydning.
Kvinnene som kom til graven var i samsvar med jødisk begravelsesskikk, der kvinner tradisjonelt hadde ansvar for å stelle de døde og salve dem med krydder (jf. Mark 16,1). At engelen tiltaler kvinnene direkte og gir dem et oppdrag (v.7), var bemerkelsesverdig i en kultur der kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt full juridisk verdi.
Noen manuskripter har ὡσεί ('likesom') i stedet for ὡς i v.4. I v.5 er teksten relativt stabil med få vesentlige varianter i de store manuskripttradisjonene.
Denne teksten leses som evangelietekst ved påskegudstjenester og er sentral i den kristne påskeliturgien. Engelens ord «Frykt ikke» og forkynnelsen av oppstandelsen utgjør kjernen i det kristne påskebudskapet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske ἀποκριθείς ('apokritheis') betyr bokstavelig 'svarte/tok til orde', men brukes ofte i bibelsk gresk som en innledningsformel for tale uten at det nødvendigvis er et svar på en direkte spørsmål. Oversettelsen «tok til orde» fanger dette godt. «Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς» er gjengitt «Dere skal ikke frykte» — alternativt «Frykt ikke» eller «Vær ikke redde». Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') markerer en kontrast med vaktene i forrige vers: vaktene har grunn til å frykte, men kvinnene skal ikke frykte. Anførselstegnet er med vilje ikke lukket fordi engelens tale fortsetter i de følgende versene.
Verbet ἀποκριθείς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) brukes i en semittisk-preget konstruksjon som innledning til direkte tale, ofte uten forutgående spørsmål. Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') står i kontrast til vaktene (οἱ τηροῦντες) i v.4. Uttrykket τὸν ἐσταυρωμένον er perfektum partisipp passiv av σταυρόω, noe som betyr 'den som ble korsfestet og som fortsatt bærer korsfestelsens karakter' — altså en varig tilstand.
Engelens oppfordring «Frykt ikke» er et gjennomgangstema i bibelske teofanier og engleåpenbaringer (jf. Luk 1,13.30; 2,10). At Jesus omtales som «den korsfestede» (perfektum partisipp) selv etter oppstandelsen, understreker at den oppstandne Kristus forblir den korsfestede — korset er ikke bare en forbigående hendelse, men en evig del av hans identitet. Dette har stor kristologisk betydning.
Kvinnene som kom til graven var i samsvar med jødisk begravelsesskikk, der kvinner tradisjonelt hadde ansvar for å stelle de døde og salve dem med krydder (jf. Mark 16,1). At engelen tiltaler kvinnene direkte og gir dem et oppdrag (v.7), var bemerkelsesverdig i en kultur der kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt full juridisk verdi.
Noen manuskripter har ὡσεί ('likesom') i stedet for ὡς i v.4. I v.5 er teksten relativt stabil med få vesentlige varianter i de store manuskripttradisjonene.
Denne teksten leses som evangelietekst ved påskegudstjenester og er sentral i den kristne påskeliturgien. Engelens ord «Frykt ikke» og forkynnelsen av oppstandelsen utgjør kjernen i det kristne påskebudskapet.
*
Oversettelsen gjengir ἠγέρθη (aorist passiv av ἐγείρω) med «er oppstått», som er en etablert norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «han er blitt reist opp», som bevarer den passive formen og dermed peker på Gud som den handlende. «Oppstått» er imidlertid naturlig norsk og godt innarbeidet i bibeltradisjon. δεῦτε ἴδετε gjengis med «Kom og se», en direkte og idiomatisk oversettelse av oppfordringen.
ἠγέρθη er aorist passiv indikativ av ἐγείρω («å vekke, reise opp»). Det såkalte passivum divinum antyder at det er Gud som har reist Jesus opp fra de døde. καθὼς εἶπεν («slik han sa») viser tilbake til Jesu egne forutsigelser om oppstandelsen (Matt 16:21; 17:23; 20:19). δεῦτε er en oppfordringspartikkel som kombinert med imperativ ἴδετε (aorist av ὁράω) skaper en energisk invitasjon.
Dette verset er kjernen i det kristne påskebudskapet. Engelens utsagn bekrefter to sentrale sannheter: den tomme graven (han er ikke her) og oppstandelsens faktum (han er oppstått). Henvisningen «slik han sa» understreker at oppstandelsen ikke var en uventet hendelse, men oppfyllelsen av Jesu egne ord. Invitasjonen til å se den tomme graven gir kvinnene en empirisk bekreftelse i tillegg til engelens vitnesbyrd.
Enkelte håndskrifter har ὁ κύριος etter ἔκειτο, altså «hvor Herren lå». Den kortere lesemåten uten ὁ κύριος har sterkere støtte i de eldste og beste manuskriptene og foretrekkes i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Varianten ἔκειτο versus det alternative ἔκειτο ὁ κύριος har minimal tekstkritisk usikkerhet.
Den tomme graven var en klippegrav, typisk for velstående jøder i Jerusalem på denne tiden. Josef fra Arimatea hadde stilt sin nye grav til rådighet (Matt 27:60). τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο refererer til hylle- eller benklignende flater inne i graven der kroppen ble lagt.
Matt 28:6 er et av de mest sentrale versene i påskeliturgien. «Han er ikke her, han er oppstått» (latin: Non est hic, surrexit) er det proklamatoriske påskebudskapet som leses i alle kristne tradisjoner under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ἠγέρθη (aorist passiv av ἐγείρω) med «er oppstått», som er en etablert norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «han er blitt reist opp», som bevarer den passive formen og dermed peker på Gud som den handlende. «Oppstått» er imidlertid naturlig norsk og godt innarbeidet i bibeltradisjon. δεῦτε ἴδετε gjengis med «Kom og se», en direkte og idiomatisk oversettelse av oppfordringen.
ἠγέρθη er aorist passiv indikativ av ἐγείρω («å vekke, reise opp»). Det såkalte passivum divinum antyder at det er Gud som har reist Jesus opp fra de døde. καθὼς εἶπεν («slik han sa») viser tilbake til Jesu egne forutsigelser om oppstandelsen (Matt 16:21; 17:23; 20:19). δεῦτε er en oppfordringspartikkel som kombinert med imperativ ἴδετε (aorist av ὁράω) skaper en energisk invitasjon.
Dette verset er kjernen i det kristne påskebudskapet. Engelens utsagn bekrefter to sentrale sannheter: den tomme graven (han er ikke her) og oppstandelsens faktum (han er oppstått). Henvisningen «slik han sa» understreker at oppstandelsen ikke var en uventet hendelse, men oppfyllelsen av Jesu egne ord. Invitasjonen til å se den tomme graven gir kvinnene en empirisk bekreftelse i tillegg til engelens vitnesbyrd.
Enkelte håndskrifter har ὁ κύριος etter ἔκειτο, altså «hvor Herren lå». Den kortere lesemåten uten ὁ κύριος har sterkere støtte i de eldste og beste manuskriptene og foretrekkes i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Varianten ἔκειτο versus det alternative ἔκειτο ὁ κύριος har minimal tekstkritisk usikkerhet.
Den tomme graven var en klippegrav, typisk for velstående jøder i Jerusalem på denne tiden. Josef fra Arimatea hadde stilt sin nye grav til rådighet (Matt 27:60). τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο refererer til hylle- eller benklignende flater inne i graven der kroppen ble lagt.
Matt 28:6 er et av de mest sentrale versene i påskeliturgien. «Han er ikke her, han er oppstått» (latin: Non est hic, surrexit) er det proklamatoriske påskebudskapet som leses i alle kristne tradisjoner under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten.
*
«Skynd dere av sted» gjengir det greske «ταχὺ πορευθεῖσαι», som bokstavelig betyr «gå raskt». Oversettelsen fanger godt opp den haste-pregede tonen i engelens befaling. Et alternativ kunne vært «Gå raskt» eller «Dra straks», men «Skynd dere av sted» er idiomatisk godt norsk og formidler den samme urgensen.
«Han er oppstått fra de døde» gjengir «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν». Verbet ἠγέρθη er aorist passiv av ἐγείρω og kan forstås som enten passiv («ble reist opp», dvs. av Gud) eller som intransitiv/medium («stod opp»). Oversettelsen «er oppstått» er et vanlig norsk valg som bevarer tvetydigheten og er konsistent med vers 6.
Uttrykket «ἰδοὺ εἶπον ὑμῖν» (bokstavelig «se, jeg har sagt dere») fungerer som en avsluttende forsikring eller bekreftelse fra engelen. Det understreker at budskapet er pålitelig og autorativt formidlet. Oversettelsen «Se, jeg har sagt dere det» er presis og naturlig på norsk.
Verbet προάγει (presens aktiv av προάγω) betyr «gå foran/i forveien». Presensformen kan indikere at Jesus allerede er på vei, eller den kan ha futurisk betydning ('han vil gå i forveien'). Dette knytter an til Jesu løfte i Matt 26:32.
Oppstandelsesformelen «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν» er en sentral bekjennelsesformel i Det nye testamente (jf. Rom 6:9; 1 Kor 15:12, 20). Passivformen kan teologisk leses som et uttrykk for at Gud Fader reiste Jesus opp, noe som understreker den trinitariske dimensjonen i oppstandelsen.
Galilea var stedet der Jesu offentlige virksomhet begynte, og møtet der etter oppstandelsen (Matt 28:16–20) danner rammen for misjonsbefalingen. At Jesus går foran disiplene til Galilea, symboliserer en ny begynnelse og gjenopprettelse etter Peters fornektelse og disiplenes flukt.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen i dette verset, men det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer. Hovedteksten er godt bevitnet i de viktigste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, etc.).
Oppstandelsesbudskapet i Matt 28:5–7 leses som evangelietekst ved påskegudstjenesten i mange kristne tradisjoner, og engelens ord «Han er oppstått» har blitt til det liturgiske tilropet «Kristus er oppstanden!» med svaret «Han er sannelig oppstanden!»
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Skynd dere av sted» gjengir det greske «ταχὺ πορευθεῖσαι», som bokstavelig betyr «gå raskt». Oversettelsen fanger godt opp den haste-pregede tonen i engelens befaling. Et alternativ kunne vært «Gå raskt» eller «Dra straks», men «Skynd dere av sted» er idiomatisk godt norsk og formidler den samme urgensen.
«Han er oppstått fra de døde» gjengir «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν». Verbet ἠγέρθη er aorist passiv av ἐγείρω og kan forstås som enten passiv («ble reist opp», dvs. av Gud) eller som intransitiv/medium («stod opp»). Oversettelsen «er oppstått» er et vanlig norsk valg som bevarer tvetydigheten og er konsistent med vers 6.
Uttrykket «ἰδοὺ εἶπον ὑμῖν» (bokstavelig «se, jeg har sagt dere») fungerer som en avsluttende forsikring eller bekreftelse fra engelen. Det understreker at budskapet er pålitelig og autorativt formidlet. Oversettelsen «Se, jeg har sagt dere det» er presis og naturlig på norsk.
Verbet προάγει (presens aktiv av προάγω) betyr «gå foran/i forveien». Presensformen kan indikere at Jesus allerede er på vei, eller den kan ha futurisk betydning ('han vil gå i forveien'). Dette knytter an til Jesu løfte i Matt 26:32.
Oppstandelsesformelen «Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν» er en sentral bekjennelsesformel i Det nye testamente (jf. Rom 6:9; 1 Kor 15:12, 20). Passivformen kan teologisk leses som et uttrykk for at Gud Fader reiste Jesus opp, noe som understreker den trinitariske dimensjonen i oppstandelsen.
Galilea var stedet der Jesu offentlige virksomhet begynte, og møtet der etter oppstandelsen (Matt 28:16–20) danner rammen for misjonsbefalingen. At Jesus går foran disiplene til Galilea, symboliserer en ny begynnelse og gjenopprettelse etter Peters fornektelse og disiplenes flukt.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen i dette verset, men det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer. Hovedteksten er godt bevitnet i de viktigste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, etc.).
Oppstandelsesbudskapet i Matt 28:5–7 leses som evangelietekst ved påskegudstjenesten i mange kristne tradisjoner, og engelens ord «Han er oppstått» har blitt til det liturgiske tilropet «Kristus er oppstanden!» med svaret «Han er sannelig oppstanden!»
*
Verset inneholder to handlinger: først forlot de graven raskt (ἀπελθοῦσαι ταχύ, partisipp), deretter løp de (ἔδραμον, hovedverb) for å fortelle disiplene. Oversettelsen slår disse sammen med 'skyndte seg bort ... og løp', noe som fungerer godt på norsk og bevarer den raske, ivrige bevegelsen i teksten. Et alternativ kunne vært 'De forlot raskt graven ... og løp'.
Uttrykket μετὰ φόβου καὶ χαρᾶς μεγάλης ('med frykt og stor glede') er bemerkelsesverdig fordi det kombinerer to tilsynelatende motstridende følelser. Adjektivet μεγάλης ('stor') modifiserer grammatisk χαρᾶς ('glede'), men noen tolker det som å gjelde begge substantivene. De fleste oversettelser knytter 'stor' kun til 'glede', slik denne oversettelsen gjør.
Kombinasjonen av frykt og glede reflekterer en typisk respons på teofani og guddommelig åpenbaring i Bibelen. Frykten er ærefrykt overfor det guddommelige, mens gleden springer ut av budskapet om oppstandelsen. Denne doble reaksjonen understreker at oppstandelsen er en hendelse som overskrider vanlig menneskelig erfaring.
Noen håndskrifter har ἐξελθοῦσαι i stedet for ἀπελθοῦσαι. Forskjellen er liten: ἐξελθοῦσαι betoner at de gikk 'ut av' graven, mens ἀπελθοῦσαι betoner at de gikk 'bort fra' den. Tekstkritisk støtter de fleste viktige manuskripter ἀπελθοῦσαι.
Gravene i Jerusalem på Jesu tid var som regel klippegraver med en lav inngang, ofte forseglet med en rullesten. At kvinnene 'skyndte seg bort' innebærer at de forlot dette gravkammeret i hast etter engelens budskap.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Verset inneholder to handlinger: først forlot de graven raskt (ἀπελθοῦσαι ταχύ, partisipp), deretter løp de (ἔδραμον, hovedverb) for å fortelle disiplene. Oversettelsen slår disse sammen med 'skyndte seg bort ... og løp', noe som fungerer godt på norsk og bevarer den raske, ivrige bevegelsen i teksten. Et alternativ kunne vært 'De forlot raskt graven ... og løp'.
Uttrykket μετὰ φόβου καὶ χαρᾶς μεγάλης ('med frykt og stor glede') er bemerkelsesverdig fordi det kombinerer to tilsynelatende motstridende følelser. Adjektivet μεγάλης ('stor') modifiserer grammatisk χαρᾶς ('glede'), men noen tolker det som å gjelde begge substantivene. De fleste oversettelser knytter 'stor' kun til 'glede', slik denne oversettelsen gjør.
Kombinasjonen av frykt og glede reflekterer en typisk respons på teofani og guddommelig åpenbaring i Bibelen. Frykten er ærefrykt overfor det guddommelige, mens gleden springer ut av budskapet om oppstandelsen. Denne doble reaksjonen understreker at oppstandelsen er en hendelse som overskrider vanlig menneskelig erfaring.
Noen håndskrifter har ἐξελθοῦσαι i stedet for ἀπελθοῦσαι. Forskjellen er liten: ἐξελθοῦσαι betoner at de gikk 'ut av' graven, mens ἀπελθοῦσαι betoner at de gikk 'bort fra' den. Tekstkritisk støtter de fleste viktige manuskripter ἀπελθοῦσαι.
Gravene i Jerusalem på Jesu tid var som regel klippegraver med en lav inngang, ofte forseglet med en rullesten. At kvinnene 'skyndte seg bort' innebærer at de forlot dette gravkammeret i hast etter engelens budskap.
*
«Vær hilset» gjengir gresk «Χαίρετε», som er en vanlig gresk hilsen som bokstavelig betyr «gled dere» eller «vær glade». «Vær hilset» er en tradisjonell og veletablert oversettelse på norsk som fungerer godt i denne konteksten. Alternativet «Gled dere!» ville vært mer bokstavelig, men mindre naturlig som en hilsen på norsk. «Fred være med dere» ville vært en overtolkning, da det greske ordet er χαίρετε, ikke εἰρήνη ὑμῖν.
Χαίρετε (chairete) er imperativ flertall av χαίρω (chairō), som betyr 'å glede seg'. Det ble brukt som en standardhilsen i gresk, omtrent tilsvarende vårt 'god dag'. I oppstandelseskonteksten kan det ligge en dypere mening i ordets grunnbetydning – en oppfordring til glede over at Jesus er oppstått.
Verbet ὑπήντησεν (hypēntēsen) betyr 'kom i møte' og understreker at det er Jesus som aktivt oppsøker kvinnene. At kvinnene griper om føttene hans (ἐκράτησαν αὐτοῦ τοὺς πόδας) viser at den oppstandne Jesus har en fysisk kropp som kan berøres – et viktig poeng i debatten om oppstandelsens karakter. Verbet προσεκύνησαν (prosekynēsan, 'tilba') viser at kvinnene anerkjenner Jesus som guddommelig, ikke bare som en rabbiner.
Å gripe om føttene og tilbe (proskynese) var en kjent ærbødighetspraksis i antikken, utført overfor konger og guddommelige skikkelser. I jødisk kontekst var proskynese reservert for Gud, noe som gjør handlingen teologisk ladet.
Noen viktige håndskrifter (blant annet D og flere latinske vitner) utelater «καὶ ἰδού» (Og se) i begynnelsen av verset, og noen manuskripter har varianten «ὡς δὲ ἐπορεύοντο» (mens de gikk) som en innledning. Hovedtradisjonen med «καὶ ἰδού» er godt bevitnet i de fleste majuskelmanuskripter og anses som den opprinnelige teksten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Vær hilset» gjengir gresk «Χαίρετε», som er en vanlig gresk hilsen som bokstavelig betyr «gled dere» eller «vær glade». «Vær hilset» er en tradisjonell og veletablert oversettelse på norsk som fungerer godt i denne konteksten. Alternativet «Gled dere!» ville vært mer bokstavelig, men mindre naturlig som en hilsen på norsk. «Fred være med dere» ville vært en overtolkning, da det greske ordet er χαίρετε, ikke εἰρήνη ὑμῖν.
Χαίρετε (chairete) er imperativ flertall av χαίρω (chairō), som betyr 'å glede seg'. Det ble brukt som en standardhilsen i gresk, omtrent tilsvarende vårt 'god dag'. I oppstandelseskonteksten kan det ligge en dypere mening i ordets grunnbetydning – en oppfordring til glede over at Jesus er oppstått.
Verbet ὑπήντησεν (hypēntēsen) betyr 'kom i møte' og understreker at det er Jesus som aktivt oppsøker kvinnene. At kvinnene griper om føttene hans (ἐκράτησαν αὐτοῦ τοὺς πόδας) viser at den oppstandne Jesus har en fysisk kropp som kan berøres – et viktig poeng i debatten om oppstandelsens karakter. Verbet προσεκύνησαν (prosekynēsan, 'tilba') viser at kvinnene anerkjenner Jesus som guddommelig, ikke bare som en rabbiner.
Å gripe om føttene og tilbe (proskynese) var en kjent ærbødighetspraksis i antikken, utført overfor konger og guddommelige skikkelser. I jødisk kontekst var proskynese reservert for Gud, noe som gjør handlingen teologisk ladet.
Noen viktige håndskrifter (blant annet D og flere latinske vitner) utelater «καὶ ἰδού» (Og se) i begynnelsen av verset, og noen manuskripter har varianten «ὡς δὲ ἐπορεύοντο» (mens de gikk) som en innledning. Hovedtradisjonen med «καὶ ἰδού» er godt bevitnet i de fleste majuskelmanuskripter og anses som den opprinnelige teksten.
*
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Μὴ φοβεῖσθε» er gjengitt med «Frykt ikke!», en standard og naturlig norsk gjengivelse. «ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer som er oversatt med «Gå og fortell», der «og» er lagt til for naturlig norsk flyt. «τοῖς ἀδελφοῖς μου» er gjengitt «mine brødre», som er idiomatisk godt norsk. Alternativt kunne man skrevet «brødrene mine» for en enda mer hverdagslig tone, men «mine brødre» er også naturlig og har en viss høytidelighet som passer konteksten. «ἵνα ἀπέλθωσιν εἰς τὴν Γαλιλαίαν» er gjengitt «at de skal dra til Galilea», og «κἀκεῖ με ὄψονται» er gjengitt «Der skal de se meg» – begge presise og lettleste gjengivelser.
«ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer uten bindord (asyndetisk konstruksjon), noe som gir et preg av hastverk og autoritet i den greske teksten. Det første verbet (ὑπάγετε, presens imperativ) uttrykker en pågående handling ('gå av sted'), mens det andre (ἀπαγγείλατε, aorist imperativ) uttrykker en punktuell handling ('meld/fortell'). «κἀκεῖ» er en krasis av «καὶ ἐκεῖ» ('og der').
At Jesus kaller disiplene «mine brødre» (τοῖς ἀδελφοῖς μου) er teologisk betydningsfullt. Etter Peters fornektelse og disiplenes flukt under korsfestelsen, viser denne betegnelsen forsoning og gjenopprettelse. Jesus avviser dem ikke, men bekrefter et familieforhold. I Matteus' kontekst peker dette også mot Jesus som den førstefødte blant mange brødre (jf. Rom 8,29; Heb 2,11–12).
Galilea var disiplenes hjemtrakter og stedet der Jesu virksomhet i stor grad hadde foregått. Møtet i Galilea ble forutsagt av Jesus selv (Matt 26,32) og bekreftet av engelen (Matt 28,7). I Matteus' evangelium er det nettopp på et fjell i Galilea den store misjonsbefalingen blir gitt (Matt 28,16–20).
De viktigste håndskriftene er samstemte om denne versens ordlyd. Noen tekstkritiske utgaver noterer at enkelte manuskripter har «Ἰησοῦς» plassert litt ulikt i setningen, men innholdet er uendret. Det er ingen betydningsfulle varianter som påvirker oversettelsen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Μὴ φοβεῖσθε» er gjengitt med «Frykt ikke!», en standard og naturlig norsk gjengivelse. «ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer som er oversatt med «Gå og fortell», der «og» er lagt til for naturlig norsk flyt. «τοῖς ἀδελφοῖς μου» er gjengitt «mine brødre», som er idiomatisk godt norsk. Alternativt kunne man skrevet «brødrene mine» for en enda mer hverdagslig tone, men «mine brødre» er også naturlig og har en viss høytidelighet som passer konteksten. «ἵνα ἀπέλθωσιν εἰς τὴν Γαλιλαίαν» er gjengitt «at de skal dra til Galilea», og «κἀκεῖ με ὄψονται» er gjengitt «Der skal de se meg» – begge presise og lettleste gjengivelser.
«ὑπάγετε ἀπαγγείλατε» er to imperativer uten bindord (asyndetisk konstruksjon), noe som gir et preg av hastverk og autoritet i den greske teksten. Det første verbet (ὑπάγετε, presens imperativ) uttrykker en pågående handling ('gå av sted'), mens det andre (ἀπαγγείλατε, aorist imperativ) uttrykker en punktuell handling ('meld/fortell'). «κἀκεῖ» er en krasis av «καὶ ἐκεῖ» ('og der').
At Jesus kaller disiplene «mine brødre» (τοῖς ἀδελφοῖς μου) er teologisk betydningsfullt. Etter Peters fornektelse og disiplenes flukt under korsfestelsen, viser denne betegnelsen forsoning og gjenopprettelse. Jesus avviser dem ikke, men bekrefter et familieforhold. I Matteus' kontekst peker dette også mot Jesus som den førstefødte blant mange brødre (jf. Rom 8,29; Heb 2,11–12).
Galilea var disiplenes hjemtrakter og stedet der Jesu virksomhet i stor grad hadde foregått. Møtet i Galilea ble forutsagt av Jesus selv (Matt 26,32) og bekreftet av engelen (Matt 28,7). I Matteus' evangelium er det nettopp på et fjell i Galilea den store misjonsbefalingen blir gitt (Matt 28,16–20).
De viktigste håndskriftene er samstemte om denne versens ordlyd. Noen tekstkritiske utgaver noterer at enkelte manuskripter har «Ἰησοῦς» plassert litt ulikt i setningen, men innholdet er uendret. Det er ingen betydningsfulle varianter som påvirker oversettelsen.
*
Oversettelsen følger originalen tett. «Πορευομένων δὲ αὐτῶν» (mens de var på vei) refererer til kvinnene fra forrige vers. «τινες τῆς κουστωδίας» er gjengitt «noen av vaktstyrken», som er naturlig og presist. «ἀπήγγειλαν τοῖς ἀρχιερεῦσιν ἅπαντα τὰ γενόμενα» er gjengitt «fortalte overprestene alt som hadde skjedd», noe som dekker hele uttrykket godt. Et alternativ kunne vært «rapporterte til» i stedet for «fortalte», men «fortalte» er mer naturlig norsk.
Det greske «κουστωδίας» (koustodias) er et lånord fra latin «custodia», som betegner en vaktstyrke. Matteus bruker dette latinske lånordet (jf. Matt 27:65–66) i stedet for et rent gresk ord, noe som gjenspeiler den romerske militære konteksten. «ἅπαντα» er en forsterket form av «πάντα» og understreker at de rapporterte absolutt alt.
Denne vaktstyrken ble utplassert etter overprestenes og fariseernes anmodning til Pilatus (Matt 27:62–66). Det var trolig romerske soldater, noe som gjør det bemerkelsesverdig at de rapporterte til overprestene snarere enn til Pilatus. Dette kan indikere at vakten var underlagt overprestenes kommando, eller at soldatene visste at saken primært angikk det jødiske lederskapet. Situasjonen setter scenen for bestikkelseshistorien som følger.
Narrativt skaper dette verset en dramatisk kontrast: Samtidig som kvinnene bærer oppstandelsesbudskapet til disiplene, bærer vaktene det samme budskapet til Jesu motstandere. De to gruppene responderer helt forskjellig på den samme hendelsen – den ene med tro og den andre med forsøk på å undertrykke sannheten.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger originalen tett. «Πορευομένων δὲ αὐτῶν» (mens de var på vei) refererer til kvinnene fra forrige vers. «τινες τῆς κουστωδίας» er gjengitt «noen av vaktstyrken», som er naturlig og presist. «ἀπήγγειλαν τοῖς ἀρχιερεῦσιν ἅπαντα τὰ γενόμενα» er gjengitt «fortalte overprestene alt som hadde skjedd», noe som dekker hele uttrykket godt. Et alternativ kunne vært «rapporterte til» i stedet for «fortalte», men «fortalte» er mer naturlig norsk.
Det greske «κουστωδίας» (koustodias) er et lånord fra latin «custodia», som betegner en vaktstyrke. Matteus bruker dette latinske lånordet (jf. Matt 27:65–66) i stedet for et rent gresk ord, noe som gjenspeiler den romerske militære konteksten. «ἅπαντα» er en forsterket form av «πάντα» og understreker at de rapporterte absolutt alt.
Denne vaktstyrken ble utplassert etter overprestenes og fariseernes anmodning til Pilatus (Matt 27:62–66). Det var trolig romerske soldater, noe som gjør det bemerkelsesverdig at de rapporterte til overprestene snarere enn til Pilatus. Dette kan indikere at vakten var underlagt overprestenes kommando, eller at soldatene visste at saken primært angikk det jødiske lederskapet. Situasjonen setter scenen for bestikkelseshistorien som følger.
Narrativt skaper dette verset en dramatisk kontrast: Samtidig som kvinnene bærer oppstandelsesbudskapet til disiplene, bærer vaktene det samme budskapet til Jesu motstandere. De to gruppene responderer helt forskjellig på den samme hendelsen – den ene med tro og den andre med forsøk på å undertrykke sannheten.
*
«Disse» i den nåværende oversettelsen refererer tilbake til overprestene fra vers 11. En alternativ løsning er å eksplisitt navngi «overprestene» som subjekt for klarhetens skyld. Det greske partisippet συναχθέντες (etter å ha samlet seg) og συμβούλιόν τε λαβόντες (og etter å ha holdt råd) er begge aorist partisipper som beskriver handlinger forut for hovedverbet ἔδωκαν (ga). Den norske oversettelsen gjengir disse som sideordnede ledd med «og», noe som er idiomatisk på norsk.
Uttrykket συμβούλιόν λαβόντες (bokstavelig «å ta råd/rådslaging») er et semi-teknisk uttrykk som betegner en formell rådslaging eller beslutningsprosess. ἀργύρια ἱκανά betyr bokstavelig «tilstrekkelige sølvmynter», men i konteksten innebærer det en betydelig sum – nok til å bestikke soldatene. «En stor sum penger» er en god gjengivelse av denne pragmatiske betydningen.
Denne scenen viser den jødiske ledelsens forsøk på å undertrykke vitnesbyrdet om oppstandelsen gjennom bestikkelse. Det er teologisk betydningsfullt at Matteus inkluderer denne beretningen, da den implisitt bekrefter at graven faktisk var tom – selv motstanderne av den kristne bevegelsen bekreftet dette, men forsøkte å forklare det bort. Hendelsen viser også en parallell til Judas' sølvpenger (Matt 26:15).
De eldste (πρεσβύτεροι) var medlemmer av Sanhedrin, det jødiske styringsrådet. Sammen med overprestene utgjorde de den religiøse og politiske eliten i Jerusalem. At de holder et formelt rådsmøte for å håndtere situasjonen, viser at oppstandelsesberetningen ble oppfattet som en alvorlig trussel mot deres autoritet.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Disse» i den nåværende oversettelsen refererer tilbake til overprestene fra vers 11. En alternativ løsning er å eksplisitt navngi «overprestene» som subjekt for klarhetens skyld. Det greske partisippet συναχθέντες (etter å ha samlet seg) og συμβούλιόν τε λαβόντες (og etter å ha holdt råd) er begge aorist partisipper som beskriver handlinger forut for hovedverbet ἔδωκαν (ga). Den norske oversettelsen gjengir disse som sideordnede ledd med «og», noe som er idiomatisk på norsk.
Uttrykket συμβούλιόν λαβόντες (bokstavelig «å ta råd/rådslaging») er et semi-teknisk uttrykk som betegner en formell rådslaging eller beslutningsprosess. ἀργύρια ἱκανά betyr bokstavelig «tilstrekkelige sølvmynter», men i konteksten innebærer det en betydelig sum – nok til å bestikke soldatene. «En stor sum penger» er en god gjengivelse av denne pragmatiske betydningen.
Denne scenen viser den jødiske ledelsens forsøk på å undertrykke vitnesbyrdet om oppstandelsen gjennom bestikkelse. Det er teologisk betydningsfullt at Matteus inkluderer denne beretningen, da den implisitt bekrefter at graven faktisk var tom – selv motstanderne av den kristne bevegelsen bekreftet dette, men forsøkte å forklare det bort. Hendelsen viser også en parallell til Judas' sølvpenger (Matt 26:15).
De eldste (πρεσβύτεροι) var medlemmer av Sanhedrin, det jødiske styringsrådet. Sammen med overprestene utgjorde de den religiøse og politiske eliten i Jerusalem. At de holder et formelt rådsmøte for å håndtere situasjonen, viser at oppstandelsesberetningen ble oppfattet som en alvorlig trussel mot deres autoritet.
*
Participformen λέγοντες («idet de sa») knytter dette verset grammatisk til vers 12. Oversettelsen «De sa» gjør verset mer selvstendig og lettlest på norsk, selv om det greske uttrykket er en fortsettelse. Alternativt kunne man skrive «og sa» for å bevare den syntaktiske koblingen, men dette ble vurdert som mindre klart ved selvstendig lesning.
Det greske verbet ἔκλεψαν (aorist av κλέπτω, «å stjele») er opphav til det norske lånordet «kleptomani». Uttrykket ἡμῶν κοιμωμένων er en genitiv absolutt-konstruksjon som betyr «mens vi sov», og fungerer som en tidsbestemmelse.
Soldatenes oppdrag var å lyve om oppstandelsen. Dette verset viser at de religiøse lederne var klar over den tomme graven, men valgte å fabrikkere en alternativ forklaring. Historisk sett ble denne «stjålet-kroppen»-teorien et tidlig jødisk motargument mot den kristne oppstandelsespåstanden, noe som Justin Martyr også refererer til i sin Dialog med Tryfo (kap. 108).
Romerske soldater som sovnet på vakt risikerte alvorlig straff, inkludert henrettelse. At overprestene tilbød å beskytte soldatene overfor landshøvdingen (vers 14) viser hvor alvorlig situasjonen var. Løgnen om at de sov var i seg selv en potensielt farlig innrømmelse for vaktene.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men innholdet i dette verset er godt bevitnet og tekstkritisk stabilt på tvers av de viktigste håndskriftene.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Participformen λέγοντες («idet de sa») knytter dette verset grammatisk til vers 12. Oversettelsen «De sa» gjør verset mer selvstendig og lettlest på norsk, selv om det greske uttrykket er en fortsettelse. Alternativt kunne man skrive «og sa» for å bevare den syntaktiske koblingen, men dette ble vurdert som mindre klart ved selvstendig lesning.
Det greske verbet ἔκλεψαν (aorist av κλέπτω, «å stjele») er opphav til det norske lånordet «kleptomani». Uttrykket ἡμῶν κοιμωμένων er en genitiv absolutt-konstruksjon som betyr «mens vi sov», og fungerer som en tidsbestemmelse.
Soldatenes oppdrag var å lyve om oppstandelsen. Dette verset viser at de religiøse lederne var klar over den tomme graven, men valgte å fabrikkere en alternativ forklaring. Historisk sett ble denne «stjålet-kroppen»-teorien et tidlig jødisk motargument mot den kristne oppstandelsespåstanden, noe som Justin Martyr også refererer til i sin Dialog med Tryfo (kap. 108).
Romerske soldater som sovnet på vakt risikerte alvorlig straff, inkludert henrettelse. At overprestene tilbød å beskytte soldatene overfor landshøvdingen (vers 14) viser hvor alvorlig situasjonen var. Løgnen om at de sov var i seg selv en potensielt farlig innrømmelse for vaktene.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men innholdet i dette verset er godt bevitnet og tekstkritisk stabilt på tvers av de viktigste håndskriftene.
*
Det greske uttrykket «ἀκουσθῇ τοῦτο ἐπὶ τοῦ ἡγεμόνος» er gjengitt med den norske idiomen «komme landshøvdingen for øre», som fanger betydningen godt. Alternativt kunne man oversatt mer direkte: «og dersom dette blir hørt av landshøvdingen». «πείσομεν» kan bety både «overbevise» og «berolige/tilfredsstille», og her er «overbevise» valgt for å tydeliggjøre at det dreier seg om å påvirke landshøvdingen. «ἀμερίμνους ποιήσομεν» betyr bokstavelig «gjøre dere fri for bekymring», og er gjengitt som «sørge for at dere ikke får noe å frykte», noe som er noe friere men godt dekkende.
«ἡγεμών» (hēgemōn) er det greske ordet for en romersk stattholderembetsmann, her brukt om Pontius Pilatus. Det norske «landshøvding» er tradisjonelt brukt i norske bibeloversettelser for denne tittelen. Noen nyere oversettelser bruker «guvernøren» eller «stattholder».
Konteksten er at yppersteprestene bestikker vaktene for å spre en løgnaktig forklaring på den tomme graven. Løftet om å «overbevise» (πείσομεν) landshøvdingen innebærer sannsynligvis ytterligere bestikkelse eller politisk påvirkning. Dette viser hvordan de religiøse lederne var villige til å bruke korrupte midler for å undertrykke budskapet om oppstandelsen.
Noen manuskripter har «ἐπὶ τοῦ ἡγεμόνος» mens andre har «ὑπὸ τοῦ ἡγεμόνος». Begge preposisjonene gir lignende mening her — at saken blir kjent for/av landshøvdingen. Det kritiske apparatet markerer en variant ved ἐπὶ, men den best bevitne lesemåten er ἐπί.
Teologisk sett er dette verset del av Matteus' forsvar for oppstandelsens historisitet. Ved å inkludere yppersteprestenes konspirasjon viser Matteus at selv Jesu motstandere erkjente at graven var tom — de forsøkte bare å forklare den bort. Dette fungerer som et indirekte vitnesbyrd om den tomme graven.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske uttrykket «ἀκουσθῇ τοῦτο ἐπὶ τοῦ ἡγεμόνος» er gjengitt med den norske idiomen «komme landshøvdingen for øre», som fanger betydningen godt. Alternativt kunne man oversatt mer direkte: «og dersom dette blir hørt av landshøvdingen». «πείσομεν» kan bety både «overbevise» og «berolige/tilfredsstille», og her er «overbevise» valgt for å tydeliggjøre at det dreier seg om å påvirke landshøvdingen. «ἀμερίμνους ποιήσομεν» betyr bokstavelig «gjøre dere fri for bekymring», og er gjengitt som «sørge for at dere ikke får noe å frykte», noe som er noe friere men godt dekkende.
«ἡγεμών» (hēgemōn) er det greske ordet for en romersk stattholderembetsmann, her brukt om Pontius Pilatus. Det norske «landshøvding» er tradisjonelt brukt i norske bibeloversettelser for denne tittelen. Noen nyere oversettelser bruker «guvernøren» eller «stattholder».
Konteksten er at yppersteprestene bestikker vaktene for å spre en løgnaktig forklaring på den tomme graven. Løftet om å «overbevise» (πείσομεν) landshøvdingen innebærer sannsynligvis ytterligere bestikkelse eller politisk påvirkning. Dette viser hvordan de religiøse lederne var villige til å bruke korrupte midler for å undertrykke budskapet om oppstandelsen.
Noen manuskripter har «ἐπὶ τοῦ ἡγεμόνος» mens andre har «ὑπὸ τοῦ ἡγεμόνος». Begge preposisjonene gir lignende mening her — at saken blir kjent for/av landshøvdingen. Det kritiske apparatet markerer en variant ved ἐπὶ, men den best bevitne lesemåten er ἐπί.
Teologisk sett er dette verset del av Matteus' forsvar for oppstandelsens historisitet. Ved å inkludere yppersteprestenes konspirasjon viser Matteus at selv Jesu motstandere erkjente at graven var tom — de forsøkte bare å forklare den bort. Dette fungerer som et indirekte vitnesbyrd om den tomme graven.
*
Gresk «λαβόντες τὰ ἀργύρια» er oversatt «tok imot pengene». «ἀργύρια» betyr egentlig sølvpenger/sølvmynter, men «pengene» er en naturlig og dekkende gjengivelse på moderne norsk. «ἐποίησαν ὡς ἐδιδάχθησαν» (ordrett: «gjorde som de ble undervist/instruert») er gjengitt med «gjorde som de ble fortalt», som er idiomatisk godt norsk. «Fortalt» er litt svakere enn «instruert», men formidler innholdet greit. «διεφημίσθη ὁ λόγος οὗτος» (ordrett: «dette ordet ble spredt vidt») er gjengitt med «dette ryktet har spredt seg», der «ryktet» fanger konnotasjonen av et ubekreftet budskap som spres, noe som passer konteksten godt. Alternativt kunne man skrevet «denne historien» eller «denne fortellingen».
Verbet «ἐδιδάχθησαν» (aorist passiv av «διδάσκω», å lære/undervise) er sterkere enn bare «fortalt» – det innebærer instruksjon eller opplæring. Soldatene ble aktivt instruert i hva de skulle si. «διεφημίσθη» (aorist passiv av «διαφημίζω») betyr å spre et rykte vidt og bredt; prefikset «δια-» understreker den vide spredningen.
Uttrykket «μέχρι τῆς σήμερον ἡμέρας» (helt til denne dag) er en viktig narrativ markør som viser at Matteus skriver for en samtid der denne fortellingen fremdeles er kjent. Det plasserer evangeliet i en kontekst der jødiske og kristne miljøer debatterte oppstandelsens virkelighet.
Verset reflekterer en tidlig kristen apologetisk situasjon: Matteus adresserer en jødisk motfortelling om at disiplene stjal Jesu kropp. At dette ryktet fortsatt sirkulerte «til denne dag» tyder på at evangeliet ble skrevet i en tid da denne kontroversen var levende, sannsynligvis mot slutten av det første århundret. Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) refererer også til denne fortellingen i sin Dialog med Tryfon.
Noen manuskripter har «τὸ ἀργύριον» (entall) i stedet for «τὰ ἀργύρια» (flertall). Forskjellen er minimal i betydning. De fleste kritiske utgaver leser flertall. Noen senere manuskripter har også tillegget «[ἡμέρας]» etter «σήμερον», men dette påvirker ikke betydningen nevneverdig.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Gresk «λαβόντες τὰ ἀργύρια» er oversatt «tok imot pengene». «ἀργύρια» betyr egentlig sølvpenger/sølvmynter, men «pengene» er en naturlig og dekkende gjengivelse på moderne norsk. «ἐποίησαν ὡς ἐδιδάχθησαν» (ordrett: «gjorde som de ble undervist/instruert») er gjengitt med «gjorde som de ble fortalt», som er idiomatisk godt norsk. «Fortalt» er litt svakere enn «instruert», men formidler innholdet greit. «διεφημίσθη ὁ λόγος οὗτος» (ordrett: «dette ordet ble spredt vidt») er gjengitt med «dette ryktet har spredt seg», der «ryktet» fanger konnotasjonen av et ubekreftet budskap som spres, noe som passer konteksten godt. Alternativt kunne man skrevet «denne historien» eller «denne fortellingen».
Verbet «ἐδιδάχθησαν» (aorist passiv av «διδάσκω», å lære/undervise) er sterkere enn bare «fortalt» – det innebærer instruksjon eller opplæring. Soldatene ble aktivt instruert i hva de skulle si. «διεφημίσθη» (aorist passiv av «διαφημίζω») betyr å spre et rykte vidt og bredt; prefikset «δια-» understreker den vide spredningen.
Uttrykket «μέχρι τῆς σήμερον ἡμέρας» (helt til denne dag) er en viktig narrativ markør som viser at Matteus skriver for en samtid der denne fortellingen fremdeles er kjent. Det plasserer evangeliet i en kontekst der jødiske og kristne miljøer debatterte oppstandelsens virkelighet.
Verset reflekterer en tidlig kristen apologetisk situasjon: Matteus adresserer en jødisk motfortelling om at disiplene stjal Jesu kropp. At dette ryktet fortsatt sirkulerte «til denne dag» tyder på at evangeliet ble skrevet i en tid da denne kontroversen var levende, sannsynligvis mot slutten av det første århundret. Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) refererer også til denne fortellingen i sin Dialog med Tryfon.
Noen manuskripter har «τὸ ἀργύριον» (entall) i stedet for «τὰ ἀργύρια» (flertall). Forskjellen er minimal i betydning. De fleste kritiske utgaver leser flertall. Noen senere manuskripter har også tillegget «[ἡμέρας]» etter «σήμερον», men dette påvirker ikke betydningen nevneverdig.
*
Oversettelsen gjengir οἱ δὲ ἕνδεκα μαθηταί som 'de elleve disiplene.' Partikkelen δέ kan oversettes som 'men' (kontrastivt) eller som en overgangspartikkel. Her markerer den en sceneovergang fra fortellingen om vaktene til disiplenes reise, og et nøytralt 'så' eller ingen markør er like forsvarlig som 'men.' Verbet ἐτάξατο (fra τάσσω) betyr egentlig 'fastsatte/beordret/anordnet,' og er her gjengitt fritt som 'hadde sagt de skulle møte ham.' Et alternativ ville vært 'hadde bestemt å møte dem' eller 'hadde bedt dem komme.'
ἐτάξατο er aorist medium av τάσσω, som betyr 'å ordne, fastsette, bestemme, beordre.' Det har en sterkere konnotasjon enn bare 'å si' – det innebærer en avtale eller en befaling. Medium-formen antyder at Jesus selv tok initiativet til å fastsette møtestedet.
At Jesus sendte disiplene til et bestemt fjell i Galilea, knytter an til Matt 26:32 og 28:7,10 der oppstandelsen og møtestedet i Galilea ble forutsagt. Fjellet i Galilea har teologisk resonans med andre fjelltopp-åpenbaringer i Matteus (Bergprekenen kap. 5–7, forklarelsen på berget kap. 17). Fjellet fungerer som stedet for guddommelig åpenbaring og fullmaktsoverføring, noe som peker frem mot misjonsbefalingen i v. 18–20.
Etter Judas' frafall og død var det bare elleve apostler igjen. Galilea var disiplenes hjemområde og stedet der mye av Jesu virksomhet hadde funnet sted. Det spesifikke fjellet er ikke navngitt i teksten, og tradisjonen har foreslått ulike steder, blant annet Tabor-fjellet.
Noen håndskrifter har τὰ ἕνδεκα i stedet for οἱ … ἕνδεκα, men forskjellen er ubetydelig for oversettelsen. Hovedtradisjonen er godt bevitnet.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir οἱ δὲ ἕνδεκα μαθηταί som 'de elleve disiplene.' Partikkelen δέ kan oversettes som 'men' (kontrastivt) eller som en overgangspartikkel. Her markerer den en sceneovergang fra fortellingen om vaktene til disiplenes reise, og et nøytralt 'så' eller ingen markør er like forsvarlig som 'men.' Verbet ἐτάξατο (fra τάσσω) betyr egentlig 'fastsatte/beordret/anordnet,' og er her gjengitt fritt som 'hadde sagt de skulle møte ham.' Et alternativ ville vært 'hadde bestemt å møte dem' eller 'hadde bedt dem komme.'
ἐτάξατο er aorist medium av τάσσω, som betyr 'å ordne, fastsette, bestemme, beordre.' Det har en sterkere konnotasjon enn bare 'å si' – det innebærer en avtale eller en befaling. Medium-formen antyder at Jesus selv tok initiativet til å fastsette møtestedet.
At Jesus sendte disiplene til et bestemt fjell i Galilea, knytter an til Matt 26:32 og 28:7,10 der oppstandelsen og møtestedet i Galilea ble forutsagt. Fjellet i Galilea har teologisk resonans med andre fjelltopp-åpenbaringer i Matteus (Bergprekenen kap. 5–7, forklarelsen på berget kap. 17). Fjellet fungerer som stedet for guddommelig åpenbaring og fullmaktsoverføring, noe som peker frem mot misjonsbefalingen i v. 18–20.
Etter Judas' frafall og død var det bare elleve apostler igjen. Galilea var disiplenes hjemområde og stedet der mye av Jesu virksomhet hadde funnet sted. Det spesifikke fjellet er ikke navngitt i teksten, og tradisjonen har foreslått ulike steder, blant annet Tabor-fjellet.
Noen håndskrifter har τὰ ἕνδεκα i stedet for οἱ … ἕνδεκα, men forskjellen er ubetydelig for oversettelsen. Hovedtradisjonen er godt bevitnet.
*
Oversettelsen gjengir «καὶ ἰδόντες αὐτὸν προσεκύνησαν» med «Da de fikk se ham, tilba de ham». «Fikk se» er valgt fremfor det mer bokstavelige «så» for å gi mer naturlig norsk muntlig flyt. Det innledende «καὶ» er utelatt for å unngå overflødig «Og» i starten av setningen, noe som er vanlig i moderne norske oversettelser. «οἱ δὲ ἐδίστασαν» gjengis med «men noen nølte», der «noen» er en rimelig tolkning av «οἱ δὲ» (bokstavelig «men de/noen av dem»).
Verbet «προσεκύνησαν» (fra προσκυνέω) betyr bokstavelig å kaste seg ned, bøye seg i ærbødighet eller tilbedelse. Det kan bety alt fra en respektfull hilsen til full gudstilbedelse. I denne konteksten, der den oppstandne Jesus er mottaker, forstås det som tilbedelse i full teologisk forstand. Verbet «ἐδίστασαν» (fra δισταζω) forekommer i NT bare her og i Matt 14:31 (om Peter på vannet). Det betyr å vakle, nøle, stå i tvil – det handler mer om usikkerhet og ambivalens enn ren intellektuell tvil (som «ἀπιστέω» ville uttrykke).
Uttrykket «οἱ δὲ ἐδίστασαν» er teologisk omdiskutert. Noen tolker det slik at alle elleve først tilba, men at noen av dem likevel nølte – altså at tilbedelse og tvil eksisterte side om side. Andre mener det refererer til en undergruppe som ikke tilba i det hele tatt. At tvil nevnes selv i møte med den oppstandne, understreker evangelistens ærlighet og realisme. Tilbedelsen (προσκυνέω) av Jesus er også kristologisk viktig: disiplene gir den oppstandne den ære som tilkommer Gud.
Noen håndskrifter har varianter i ordrekkefølgen, men den viktigste tekstkritiske diskusjonen gjelder om «προσεκύνησαν» skal leses med eller uten «αὐτῷ» (ham). De fleste kritiske utgaver utelater «αὐτῷ» og leser bare «προσεκύνησαν», men betydningen forblir den samme siden objektet «αὐτὸν» allerede er nevnt i partisippfrasen.
Scenen utspiller seg på et fjell i Galilea, et sted Jesus selv hadde utpekt (v. 16). Fjell er gjennomgående viktige steder i Matteusevangeliet (Bergprekenen 5:1, forklarelsen 17:1, fristelsen 4:8). At det avsluttende møtet skjer på et fjell, gir en litterær og teologisk ramme som knytter Jesu avskjedstale til Moses på Sinai og hans rolle som den nye lovgiveren.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir «καὶ ἰδόντες αὐτὸν προσεκύνησαν» med «Da de fikk se ham, tilba de ham». «Fikk se» er valgt fremfor det mer bokstavelige «så» for å gi mer naturlig norsk muntlig flyt. Det innledende «καὶ» er utelatt for å unngå overflødig «Og» i starten av setningen, noe som er vanlig i moderne norske oversettelser. «οἱ δὲ ἐδίστασαν» gjengis med «men noen nølte», der «noen» er en rimelig tolkning av «οἱ δὲ» (bokstavelig «men de/noen av dem»).
Verbet «προσεκύνησαν» (fra προσκυνέω) betyr bokstavelig å kaste seg ned, bøye seg i ærbødighet eller tilbedelse. Det kan bety alt fra en respektfull hilsen til full gudstilbedelse. I denne konteksten, der den oppstandne Jesus er mottaker, forstås det som tilbedelse i full teologisk forstand. Verbet «ἐδίστασαν» (fra δισταζω) forekommer i NT bare her og i Matt 14:31 (om Peter på vannet). Det betyr å vakle, nøle, stå i tvil – det handler mer om usikkerhet og ambivalens enn ren intellektuell tvil (som «ἀπιστέω» ville uttrykke).
Uttrykket «οἱ δὲ ἐδίστασαν» er teologisk omdiskutert. Noen tolker det slik at alle elleve først tilba, men at noen av dem likevel nølte – altså at tilbedelse og tvil eksisterte side om side. Andre mener det refererer til en undergruppe som ikke tilba i det hele tatt. At tvil nevnes selv i møte med den oppstandne, understreker evangelistens ærlighet og realisme. Tilbedelsen (προσκυνέω) av Jesus er også kristologisk viktig: disiplene gir den oppstandne den ære som tilkommer Gud.
Noen håndskrifter har varianter i ordrekkefølgen, men den viktigste tekstkritiske diskusjonen gjelder om «προσεκύνησαν» skal leses med eller uten «αὐτῷ» (ham). De fleste kritiske utgaver utelater «αὐτῷ» og leser bare «προσεκύνησαν», men betydningen forblir den samme siden objektet «αὐτὸν» allerede er nevnt i partisippfrasen.
Scenen utspiller seg på et fjell i Galilea, et sted Jesus selv hadde utpekt (v. 16). Fjell er gjennomgående viktige steder i Matteusevangeliet (Bergprekenen 5:1, forklarelsen 17:1, fristelsen 4:8). At det avsluttende møtet skjer på et fjell, gir en litterær og teologisk ramme som knytter Jesu avskjedstale til Moses på Sinai og hans rolle som den nye lovgiveren.
*
Oversettelsen «Meg er gitt all makt» gjengir det greske «Ἐδόθη μοι πᾶσα ἐξουσία» med en inversjon som bevarer den emfatiske fremhevingen av «meg» (μοι) i originalen. En mer nøytral gjengivelse ville vært «All makt er gitt meg», men den valgte formuleringen understreker at det er nettopp Jesus som har mottatt denne makten. «Makt» er valgt fremfor «myndighet» for ἐξουσία, noe som er vanlig i norske bibeloversettelser (jf. Bibel 2011), selv om «myndighet» ville fanget den juridiske og autoritative dimensjonen bedre.
Det greske ἐξουσία (exousia) betyr primært «fullmakt», «rett» eller «myndighet» — altså en legitimert autoritet, i motsetning til δύναμις (dynamis) som betegner rå kraft eller evne. Den passive formen ἐδόθη (aorist passiv av δίδωμι, «å gi») er et såkalt passivum divinum, som impliserer at det er Gud som har gitt denne myndigheten. Partisippet προσελθών (aorist av προσέρχομαι) betyr bokstavelig «etter å ha trådt frem/nærmet seg».
Jesu utsagn om at «all makt i himmelen og på jorden» er gitt ham, er et sentralt kristologisk utsagn som binder sammen oppstandelse og kosmisk herredømme. Det har klare allusjoner til Daniel 7:13–14, der «en som lignet en menneskesønn» mottar herredømme og rike fra den Gamle av dager. Utsagnet danner det teologiske grunnlaget for misjonsbefalingen som følger: det er i kraft av denne universelle myndigheten disiplene sendes ut.
Verset utgjør begynnelsen av den såkalte misjonsbefalingen (Matt 28:18–20), som er blant de mest siterte bibeltekstene i kristen misjon og liturgi. Det brukes blant annet ved dåpshandlinger og utsendelser av misjonærer.
Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er svært godt bevitnet og stabil. Den viktigste tekstkritiske varianten gjelder artikkelen τῆς foran γῆς, der noen vitner utelater den, men dette har liten betydning for meningen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen «Meg er gitt all makt» gjengir det greske «Ἐδόθη μοι πᾶσα ἐξουσία» med en inversjon som bevarer den emfatiske fremhevingen av «meg» (μοι) i originalen. En mer nøytral gjengivelse ville vært «All makt er gitt meg», men den valgte formuleringen understreker at det er nettopp Jesus som har mottatt denne makten. «Makt» er valgt fremfor «myndighet» for ἐξουσία, noe som er vanlig i norske bibeloversettelser (jf. Bibel 2011), selv om «myndighet» ville fanget den juridiske og autoritative dimensjonen bedre.
Det greske ἐξουσία (exousia) betyr primært «fullmakt», «rett» eller «myndighet» — altså en legitimert autoritet, i motsetning til δύναμις (dynamis) som betegner rå kraft eller evne. Den passive formen ἐδόθη (aorist passiv av δίδωμι, «å gi») er et såkalt passivum divinum, som impliserer at det er Gud som har gitt denne myndigheten. Partisippet προσελθών (aorist av προσέρχομαι) betyr bokstavelig «etter å ha trådt frem/nærmet seg».
Jesu utsagn om at «all makt i himmelen og på jorden» er gitt ham, er et sentralt kristologisk utsagn som binder sammen oppstandelse og kosmisk herredømme. Det har klare allusjoner til Daniel 7:13–14, der «en som lignet en menneskesønn» mottar herredømme og rike fra den Gamle av dager. Utsagnet danner det teologiske grunnlaget for misjonsbefalingen som følger: det er i kraft av denne universelle myndigheten disiplene sendes ut.
Verset utgjør begynnelsen av den såkalte misjonsbefalingen (Matt 28:18–20), som er blant de mest siterte bibeltekstene i kristen misjon og liturgi. Det brukes blant annet ved dåpshandlinger og utsendelser av misjonærer.
Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er svært godt bevitnet og stabil. Den viktigste tekstkritiske varianten gjelder artikkelen τῆς foran γῆς, der noen vitner utelater den, men dette har liten betydning for meningen.
*
Oversettelsen gjengir det greske aorist-partisippet πορευθέντες ('idet dere går/gå av sted') som «Gå derfor ut», som formidler den imperative kraften partisippet får fra hovedverbet μαθητεύσατε. Hovedimperativet μαθητεύσατε ('gjør til disipler') er versens sentrale befaling, mens 'døper' (βαπτίζοντες) og 'lærer' (διδάσκοντες, v. 20) er medvirkende partisipper som beskriver hvordan disippelgjøringen skjer. «Idet dere døper» gjengir dette presens partisippet som en ledsagende handling. Preposisjonen εἰς τὸ ὄνομα kan oversettes «til navnet» eller «i navnet» — begge er mulige, men «i» er mest innarbeidet på norsk.
μαθητεύσατε (aorist imperativ av μαθητεύω) betyr bokstavelig 'gjør til elever/disipler'. Verbet er sjeldent i klassisk gresk og er karakteristisk for Matteus. Det innebærer mer enn bare å undervise — det handler om å vinne tilhengere og innlemme dem i et læringsfellesskap. Formuleringen εἰς τὸ ὄνομα ('inn i navnet') er distinkt fra ἐν τῷ ὀνόματι ('i navnet') som brukes i Apostlenes gjerninger; εἰς kan antyde bevegelse inn i et nytt tilhørighetsforhold.
Dåpsformelen «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» er den mest eksplisitte trinitariske formuleringen i Det nye testamentet og har vært grunnleggende for utviklingen av treenighetslæren. Entallsformen «navn» (ὄνομα) for alle tre personene har blitt tolket som uttrykk for guddommelig enhet. I Apostlenes gjerninger omtales dåp «i Jesu navn» (Apg 2,38; 8,16), noe som har ført til diskusjon om forholdet mellom de to formularene. Noen forskere mener den trinitariske formelen gjenspeiler en liturgisk praksis som utviklet seg i urkirken.
Noen tekstkritikere har diskutert om den trinitariske dåpsformelen er opprinnelig, blant annet basert på Eusebius av Caesarea, som i sine tidlige skrifter siterer verset som «gjør alle folkeslag til disipler i mitt navn» uten den trinitariske formelen. Imidlertid inneholder alle kjente greske håndskrifter den trinitariske formuleringen, og den har massiv håndskriftstøtte. Partikkelen οὖν ('derfor') finnes i flertallet av håndskriftene, men mangler i noen viktige vitner.
Misjonsbefalingen med den trinitariske dåpsformelen brukes i praktisk talt alle kristne kirkesamfunns dåpsliturgier. Den er sentral i dåpsritualet, der presten eller pastoren uttaler ordene «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Verset er også grunnleggende for forståelsen av kirkens misjonsoppdrag.
Befalingen om å gjøre «alle folkeslag» (πάντα τὰ ἔθνη) til disipler markerer en universell utvidelse av oppdraget. Gjennom Matteusevangeliet har Jesus primært rettet sin virksomhet mot Israel (jf. Matt 10,5–6; 15,24), men i den oppstandnes avsluttende befaling inkluderes alle folk. Begrepet ἔθνη kan bety både 'folkeslag' og 'hedningefolk', og utvidelsen signaliserer en overgang fra en partikularistisk til en universell misjon.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir det greske aorist-partisippet πορευθέντες ('idet dere går/gå av sted') som «Gå derfor ut», som formidler den imperative kraften partisippet får fra hovedverbet μαθητεύσατε. Hovedimperativet μαθητεύσατε ('gjør til disipler') er versens sentrale befaling, mens 'døper' (βαπτίζοντες) og 'lærer' (διδάσκοντες, v. 20) er medvirkende partisipper som beskriver hvordan disippelgjøringen skjer. «Idet dere døper» gjengir dette presens partisippet som en ledsagende handling. Preposisjonen εἰς τὸ ὄνομα kan oversettes «til navnet» eller «i navnet» — begge er mulige, men «i» er mest innarbeidet på norsk.
μαθητεύσατε (aorist imperativ av μαθητεύω) betyr bokstavelig 'gjør til elever/disipler'. Verbet er sjeldent i klassisk gresk og er karakteristisk for Matteus. Det innebærer mer enn bare å undervise — det handler om å vinne tilhengere og innlemme dem i et læringsfellesskap. Formuleringen εἰς τὸ ὄνομα ('inn i navnet') er distinkt fra ἐν τῷ ὀνόματι ('i navnet') som brukes i Apostlenes gjerninger; εἰς kan antyde bevegelse inn i et nytt tilhørighetsforhold.
Dåpsformelen «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» er den mest eksplisitte trinitariske formuleringen i Det nye testamentet og har vært grunnleggende for utviklingen av treenighetslæren. Entallsformen «navn» (ὄνομα) for alle tre personene har blitt tolket som uttrykk for guddommelig enhet. I Apostlenes gjerninger omtales dåp «i Jesu navn» (Apg 2,38; 8,16), noe som har ført til diskusjon om forholdet mellom de to formularene. Noen forskere mener den trinitariske formelen gjenspeiler en liturgisk praksis som utviklet seg i urkirken.
Noen tekstkritikere har diskutert om den trinitariske dåpsformelen er opprinnelig, blant annet basert på Eusebius av Caesarea, som i sine tidlige skrifter siterer verset som «gjør alle folkeslag til disipler i mitt navn» uten den trinitariske formelen. Imidlertid inneholder alle kjente greske håndskrifter den trinitariske formuleringen, og den har massiv håndskriftstøtte. Partikkelen οὖν ('derfor') finnes i flertallet av håndskriftene, men mangler i noen viktige vitner.
Misjonsbefalingen med den trinitariske dåpsformelen brukes i praktisk talt alle kristne kirkesamfunns dåpsliturgier. Den er sentral i dåpsritualet, der presten eller pastoren uttaler ordene «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Verset er også grunnleggende for forståelsen av kirkens misjonsoppdrag.
Befalingen om å gjøre «alle folkeslag» (πάντα τὰ ἔθνη) til disipler markerer en universell utvidelse av oppdraget. Gjennom Matteusevangeliet har Jesus primært rettet sin virksomhet mot Israel (jf. Matt 10,5–6; 15,24), men i den oppstandnes avsluttende befaling inkluderes alle folk. Begrepet ἔθνη kan bety både 'folkeslag' og 'hedningefolk', og utvidelsen signaliserer en overgang fra en partikularistisk til en universell misjon.
*
«og lærer dem» oversetter det greske partisippet «διδάσκοντες αὐτοὺς», som fortsetter fra forrige vers og utdyper hva disippelgjøring innebærer. Alternativt kunne man oversette «idet dere lærer dem», som tydeligere markerer det som en samtidig handling med dåpen. «Alt det jeg har befalt dere» gjengir «πάντα ὅσα ἐνετειλάμην ὑμῖν» presist. «Tidenes ende» er valgt fremfor «verdens ende» for å gjengi «συντελείας τοῦ αἰῶνος» mer nøyaktig, da det handler om tidsalderens avslutning snarere enn den fysiske verdens ødeleggelse.
«τηρεῖν» (holde, bevare, etterleve) er et sterkere ord enn bare «følge» – det innebærer trofast overholdelse og aktiv etterlevelse. «ἐνετειλάμην» (aorist av ἐντέλλομαι) betyr «har gitt i oppdrag/befalt» og bærer autoritet. «συντελείας τοῦ αἰῶνος» betyr bokstavelig «tidsalderens fullendelse/avslutning» – «συντέλεια» inneholder ideen om noe som bringes til sin fulle avslutning, ikke bare et opphør.
Jesu løfte om å være med disiplene «alle dager» (πάσας τὰς ἡμέρας) danner en inklusjon med Matteus 1:23, der Jesus kalles Immanuel – «Gud med oss». Dette løftet understreker Jesu vedvarende nærvær hos kirken og har blitt forstått som et uttrykk for Kristi guddommelighet – bare Gud kan love å være med sitt folk til alle tider. Forholdet mellom dåp, undervisning og lydighet tegner et helhetlig bilde av disippelskap.
Misjonsbefalingen ble gitt på et fjell i Galilea (Matt 28:16). I jødisk tradisjon var fjell steder for guddommelig åpenbaring og autoritetsoverlevering (jf. Sinai). Jesu befaling om å lære folkeslagene «alt det jeg har befalt» skaper en parallell til Moses som formidler Guds lov – Jesus fremstilles som den nye og endelige lovgiver.
Noen manuskripter legger til «ἀμήν» (amen) på slutten av verset. Denne tilføyelsen finnes blant annet i flertallsteksten (Bysantinsk tekst) og Textus Receptus, men mangler i de eldste og mest pålitelige manuskriptene som Codex Sinaiticus (א) og Codex Vaticanus (B). Det utelates derfor i de fleste moderne kritiske utgaver.
Matt 28:18–20 (Misjonsbefalingen) er en av de mest sentrale tekster i kristen liturgi, brukt i dåpsliturgien i praktisk talt alle kristne kirkesamfunn. Den trinitariske dåpsformelen fra vers 19 er grunnlaget for den kirkelige dåpspraksis, og vers 20 med løftet om Jesu nærvær avsluttes ofte som trøsteord i gudstjenesten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«og lærer dem» oversetter det greske partisippet «διδάσκοντες αὐτοὺς», som fortsetter fra forrige vers og utdyper hva disippelgjøring innebærer. Alternativt kunne man oversette «idet dere lærer dem», som tydeligere markerer det som en samtidig handling med dåpen. «Alt det jeg har befalt dere» gjengir «πάντα ὅσα ἐνετειλάμην ὑμῖν» presist. «Tidenes ende» er valgt fremfor «verdens ende» for å gjengi «συντελείας τοῦ αἰῶνος» mer nøyaktig, da det handler om tidsalderens avslutning snarere enn den fysiske verdens ødeleggelse.
«τηρεῖν» (holde, bevare, etterleve) er et sterkere ord enn bare «følge» – det innebærer trofast overholdelse og aktiv etterlevelse. «ἐνετειλάμην» (aorist av ἐντέλλομαι) betyr «har gitt i oppdrag/befalt» og bærer autoritet. «συντελείας τοῦ αἰῶνος» betyr bokstavelig «tidsalderens fullendelse/avslutning» – «συντέλεια» inneholder ideen om noe som bringes til sin fulle avslutning, ikke bare et opphør.
Jesu løfte om å være med disiplene «alle dager» (πάσας τὰς ἡμέρας) danner en inklusjon med Matteus 1:23, der Jesus kalles Immanuel – «Gud med oss». Dette løftet understreker Jesu vedvarende nærvær hos kirken og har blitt forstått som et uttrykk for Kristi guddommelighet – bare Gud kan love å være med sitt folk til alle tider. Forholdet mellom dåp, undervisning og lydighet tegner et helhetlig bilde av disippelskap.
Misjonsbefalingen ble gitt på et fjell i Galilea (Matt 28:16). I jødisk tradisjon var fjell steder for guddommelig åpenbaring og autoritetsoverlevering (jf. Sinai). Jesu befaling om å lære folkeslagene «alt det jeg har befalt» skaper en parallell til Moses som formidler Guds lov – Jesus fremstilles som den nye og endelige lovgiver.
Noen manuskripter legger til «ἀμήν» (amen) på slutten av verset. Denne tilføyelsen finnes blant annet i flertallsteksten (Bysantinsk tekst) og Textus Receptus, men mangler i de eldste og mest pålitelige manuskriptene som Codex Sinaiticus (א) og Codex Vaticanus (B). Det utelates derfor i de fleste moderne kritiske utgaver.
Matt 28:18–20 (Misjonsbefalingen) er en av de mest sentrale tekster i kristen liturgi, brukt i dåpsliturgien i praktisk talt alle kristne kirkesamfunn. Den trinitariske dåpsformelen fra vers 19 er grunnlaget for den kirkelige dåpspraksis, og vers 20 med løftet om Jesu nærvær avsluttes ofte som trøsteord i gudstjenesten.