MarkusKapittel 12

Parallelle tekster3 paralleller i dette kapitlet
Det største budetMML

Elsk Gud og din neste.

34Da fariseerne hørte at han hadde brakt saddukeerne til taushet, samlet de seg sammen.

35Og en av dem, en lovkyndig, spurte ham for å sette ham på prøve:

36«Mester, hvilket bud er det største i loven?»

37Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.»

38Dette er det største og første budet.

39Det andre budet er likt det: Du skal elske din neste som deg selv.

40Hele loven og profetene henger på disse to budene.»

Markus(du leser)

28En av de skriftlærde kom og hørte dem diskutere. Da han så at Jesus hadde svart dem godt, spurte han ham: «Hvilket bud er det første av alle?»

29Jesus svarte: «Det første er: 'Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.

30Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.'

31Det andre er dette: 'Du skal elske din neste som deg selv.' Det finnes ikke noe bud som er større enn disse.»

32Den skriftlærde sa til ham: «Godt sagt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke finnes noen annen enn ham.

33Og å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv – det er mer verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.»

34Da Jesus så at han svarte klokt, sa han til ham: «Du er ikke langt fra Guds rike.» Og ingen våget lenger å stille ham spørsmål.

25Da sto en lovkyndig fram og ville sette ham på prøve. Han sa: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

26Han sa til ham: «Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?»

27Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»

28Han sa til ham: «Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve.»

Skatt til keiserenMML

Gi keiseren hva keiserens er.

15Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne fange ham i hans egne ord.

16De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne, og de sa: «Mester, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du lar deg ikke påvirke av noen, for du gjør ikke forskjell på folk.»

17Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke?»

18Men Jesus kjente deres ondskap og sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?

19Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar.

20Han spurte dem: «Hvem har sitt bilde og sin innskrift her?»

21«Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.»

22Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

Markus(du leser)

13De sendte noen fariseere og herodianere til ham for å fange ham i ord.

14De kom og sa til ham: «Mester, vi vet at du er sannferdig og ikke lar deg påvirke av noen, for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke? Skal vi betale eller la være?»

15Men han gjennomskuet hykleriet deres og sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Bring meg en denar så jeg kan se på den.»

16De kom med en. Han spurte dem: «Hvem er dette bildet og innskriften av?» De svarte: «Keiserens.»

17Jesus sa til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Og de undret seg stort over ham.

20De holdt ham under oppsikt og sendte ut spioner som lot som de var oppriktige. De skulle fange ham i ord, så de kunne overgi ham til myndighetene og landshøvdingens makt.

21De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og underviser rett og ikke gjør forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet.

22Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?»

23Men han gjennomskuet deres list og sa til dem:

24«Vis meg en denar. Hvem har bilde og innskrift på den?» De svarte: «Keiseren.»

25Da sa han til dem: «Gi da keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

26De klarte ikke å fange ham i ord overfor folket. De undret seg over svaret hans og tidde.

Lignelsen om de onde vingårdsmenneneMML

En profetisk lignelse om Israels ledere og Messias.

33Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård. Han satte et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vinbønder og dro utenlands.

34Da tiden for innhøstingen nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å hente avlingen sin.

35Men vinbøndene grep tjenerne hans; én slo de, én drepte de, og én steinet de.

36Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, og de gjorde det samme med dem.

37Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: «De vil ha respekt for sønnen min.»

38Men da vinbøndene så sønnen, sa de til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans!»

39Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.

40Når nå vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vinbøndene?»

41De svarte ham: «Disse onde vil han la gå en ond skjebne i møte, og vingården vil han leie ut til andre vinbønder, som gir ham avlingen når tiden er inne.»

42Jesus sa til dem: «Har dere aldri lest i Skriftene: 'Steinen som bygningsmennene vraket, den er blitt hjørnestein. Dette er Herrens verk, og underfullt er det i våre øyne'?»

43Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som bærer dets frukter.

44Den som faller på denne steinen, skal bli knust, og den som steinen faller på, skal den knuse til støv.

45Da overprestene og fariseerne hørte lignelsene hans, forsto de at det var dem han talte om.

46De ville gjerne gripe ham, men de fryktet folkemengden, for folket holdt ham for en profet.

Markus(du leser)

1Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Deretter leide han den bort til vingårdsarbeidere og dro utenlands.

2Da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for å hente sin del av vingårdens frukt.

3Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt tilbake.

4Igjen sendte han en annen tjener til dem. Ham slo de i hodet og vanæret.

5Så sendte han enda en, og ham drepte de. Slik gikk det med mange andre – noen ble slått, andre drept.

6Han hadde ennå én igjen, sin elskede sønn. Til slutt sendte han ham til dem og sa: 'Min sønn vil de ha respekt for.'

7Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'

8Så grep de ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.

9Hva vil da vingårdens eier gjøre? Han vil komme og gjøre ende på vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.

10Har dere ikke lest dette skriftstedet: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.

11Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne'?»

12De ville gjerne gripe ham, men fryktet folkemengden. For de forsto at det var om dem han hadde fortalt lignelsen. Så lot de ham være og gikk bort.

9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere og dro utenlands for lang tid.

10Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men de slo ham og sendte ham tomhendt bort.

11Han sendte enda en tjener. Men også ham slo de, vanæret ham og sendte ham tomhendt bort.

12Han sendte en tredje, men også ham såret de og kastet ut.

13Da sa vingårdens herre: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Kanskje vil de ha respekt for ham.'

14Men da vingårdsarbeiderne så ham, snakket de seg imellom og sa: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så blir arven vår.'

15Og de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva vil da vingårdens herre gjøre med dem?

16Han vil komme og drepe disse vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Det må aldri skje!»

17Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hovedhjørnestein'?

18Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men den som steinen faller på, skal bli søndermalmet.»

19De skriftlærde og overprestene ville gripe ham med det samme, men de fryktet folket. For de forsto at det var om dem han hadde fortalt denne lignelsen.

Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Deretter leide han den bort til vingårdsarbeidere og dro utenlands.
Så byrja han å tala til dei i likningar: «Ein mann planta ein vingard. Han sette opp eit gjerde rundt, grov ut ei vinpresse og bygde eit vakttårn. Så leigde han ut vingarden til nokre vinbønder og drog utanlands.
Da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for å hente sin del av vingårdens frukt.
Då tida var inne, sende han ein tenar til vinbøndene for å henta sin del av avlinga frå vingarden.
Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt tilbake.
Men dei greip han, slo han og sende han tomhendt bort.
Igjen sendte han en annen tjener til dem. Ham slo de i hodet og vanæret.
Så sende han ein annan tenar til dei. Dei slo han i hovudet og vanæra han.
Så sendte han enda en, og ham drepte de. Slik gikk det med mange andre – noen ble slått, andre drept.
Han sende endå ein, og den drap dei. Det same hende med mange andre – somme vart slåtte, andre vart drepne.
Han hadde ennå én igjen, sin elskede sønn. Til slutt sendte han ham til dem og sa: 'Min sønn vil de ha respekt for.'
No hadde han berre éin att, den elska sonen sin. Til sist sende han han til dei og tenkte: 'Sonen min vil dei ha respekt for.'
Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'
Men vinbøndene sa seg imellom: 'Dette er arvingen. Kom, lat oss drepa han, så blir arven vår!'
Så grep de ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
Så greip dei han, drap han og kasta han ut av vingarden.
Hva vil da vingårdens eier gjøre? Han vil komme og gjøre ende på vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.
Kva vil då eigaren av vingarden gjera? Han skal koma og gjera ende på vinbøndene og gje vingarden til andre.
Har dere ikke lest dette skriftstedet: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.
Har de ikkje lese dette skriftordet: 'Steinen som bygningsmennene vraka, han har vorte hjørnestein.
Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne'?»
Dette er Herrens verk, og underfullt er det i våre auge'?»
De ville gjerne gripe ham, men fryktet folkemengden. For de forsto at det var om dem han hadde fortalt lignelsen. Så lot de ham være og gikk bort.
Då ville dei gripa han, men dei var redde folkemengda. For dei skjøna at det var om dei han hadde fortalt likninga. Så lét dei han vera og gjekk bort.
De sendte noen fariseere og herodianere til ham for å fange ham i ord.
Sidan sende dei nokre farisearar og herodianarar til han for å fanga han i ord.
De kom og sa til ham: «Mester, vi vet at du er sannferdig og ikke lar deg påvirke av noen, for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke? Skal vi betale eller la være?»
Dei kom og sa til han: «Meister, vi veit at du er ærleg og ikkje lèt deg påverka av nokon. Du ser ikkje på kven folk er, men lærer Guds veg i sanning. Er det rett å betala skatt til keisaren, eller ikkje? Skal vi betala eller ikkje betala?»
Men han gjennomskuet hykleriet deres og sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Bring meg en denar så jeg kan se på den.»
Men han kjende hyklarskapen deira og sa til dei: «Kvifor set de meg på prøve? Kom hit med ein denar, så eg får sjå han.»
De kom med en. Han spurte dem: «Hvem er dette bildet og innskriften av?» De svarte: «Keiserens.»
Dei gav han ein. Då sa han til dei: «Kven sitt bilete og innskrift er dette?» Dei svara: «Keisaren sitt.»
Jesus sa til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Og de undret seg stort over ham.
Då sa Jesus til dei: «Gjev keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.» Og dei undra seg storleg over han.
Så kom noen saddukeere til ham – de som hevder at det ikke finnes noen oppstandelse – og de spurte ham:
Så kom det nokre saddukearar til han – dei som seier at det ikkje finst noka oppstode. Dei spurde han:
«Mester, Moses skrev for oss at hvis en manns bror dør og etterlater seg en kone, men ikke noe barn, da skal broren gifte seg med enken og reise opp etterkommere for sin bror.
«Meister, Moses skreiv for oss at om ein bror døyr og etterlèt seg ei kone, men ikkje born, då skal bror hans gifta seg med kvinna og reisa opp etterkomarar for broren.
Det var sju brødre. Den første tok seg en kone, og da han døde, etterlot han seg ingen etterkommere.
No var det sju brør. Den første tok seg ei kone, og då han døydde, etterlét han seg ingen born.
Den andre giftet seg med henne og døde uten å etterlate etterkommere. Det samme skjedde med den tredje.
Den andre tok henne, men døydde utan å etterlata born. Det same gjorde den tredje.
I oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal da ha henne som kone? Alle sju har jo hatt henne som kone.»
Når dei står opp i oppstoda, kven av dei skal då ha henne til kone? Alle sju har jo hatt henne som kone.»
Jesus sa til dem: «Er det ikke derfor dere farer vill, at dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?
Jesus sa til dei: «Er det ikkje difor de farer vill, fordi de korkje kjenner Skriftene eller Guds kraft?
For når de står opp fra de døde, verken gifter de seg eller blir giftet bort, men er som englene i himmelen.
For når dei døde står opp, giftar dei seg ikkje og blir ikkje bortgifte, men er som englane i himmelen.
Men når det gjelder de døde, at de står opp – har dere ikke lest i Moseboken, i avsnittet om tornebusken, hvordan Gud talte til ham og sa: 'Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud'?
Og når det gjeld dei døde, at dei står opp – har de ikkje lese i Moseboka, der det står om tornebusken, korleis Gud sa til han: 'Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud'?
Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere farer helt vill.»
Han er ikkje ein Gud for døde, men for levande. De farer storleg vill.»
En av de skriftlærde kom og hørte dem diskutere. Da han så at Jesus hadde svart dem godt, spurte han ham: «Hvilket bud er det første av alle?»
Ein av dei skriftlærde kom bort til han. Han hadde høyrt ordskiftet og sett at Jesus svara dei godt. Han spurde han: «Kva bod er det første av alle?»
Jesus svarte: «Det første er: 'Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.
Jesus svara: «Det første er: 'Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er éin.
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.'
Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarte og av heile di sjel og av alt ditt vit og av all di kraft.'
Det andre er dette: 'Du skal elske din neste som deg selv.' Det finnes ikke noe bud som er større enn disse.»
Det andre er dette: 'Du skal elska nesten din som deg sjølv.' Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
Den skriftlærde sa til ham: «Godt sagt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke finnes noen annen enn ham.
Den skriftlærde sa til han: «Godt, meister! Det er sant det du seier, at han er éin, og at det ikkje finst nokon annan enn han.
Og å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv – det er mer verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.»
Og å elska han av heile hjarta og av all forstand og av all kraft, og å elska nesten sin som seg sjølv – det er meir verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.»
Da Jesus så at han svarte klokt, sa han til ham: «Du er ikke langt fra Guds rike.» Og ingen våget lenger å stille ham spørsmål.
Då Jesus såg at han svara forstandig, sa han til han: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Og ingen våga å spørja han meir.
Mens Jesus underviste i tempelet, sa han: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
Medan Jesus underviste i tempelet, sa han: «Korleis kan dei skriftlærde seia at Messias er Davids son?
David selv sa ved Den hellige ånd: 'Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.'
David sjølv sa ved Den Heilage Ande: 'Herren sa til min Herre: Set deg ved mi høgre hand til eg legg fiendane dine under føtene dine.'
David selv kaller ham Herre – hvordan kan han da være hans sønn?» Den store folkemengden lyttet til ham med glede.
David sjølv kallar han Herre. Korleis kan han då vera son hans?» Den store folkemengda høyrde gjerne på han.
I sin undervisning sa han: «Vokt dere for de skriftlærde, som liker å gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene,
I undervisninga si sa han: «Ta dykk i vare for dei skriftlærde! Dei vil gjerne gå omkring i lange kapper og bli helsa på torga.
og de fremste setene i synagogene og hedersplassene ved festmåltidene.
Dei vil ha dei fremste setene i synagogane og heidersplassane i gjesteboda.
De eter opp enkenes hus og ber lange bønner for syns skyld. De skal få en desto strengere dom.»
Dei et opp husa til enkjene og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få ein hardare dom.»
Han satte seg rett overfor tempelkisten og så på hvordan folk la penger i den. Mange rike la i mye.
Jesus sette seg midt imot tempelkista og såg på korleis folk la pengar i kista. Mange rike la mykje i.
Så kom det en fattig enke og la i to småmynter, det vil si én kvadrant.
Så kom det ei fattig enkje og la i to småmyntar, det er ein kvadrant.
Han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.
Han kalla læresveinane til seg og sa til dei: «Sanneleg, eg seier dykk: Denne fattige enkja har lagt meir i kista enn alle dei andre.
For alle de andre ga av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom – alt hun hadde, hele sitt livsopphold.»
For alle dei andre gav av overfloda si, men ho gav av sin fattigdom alt ho eigde, alt ho hadde å leva av.»